Libanons sårbare status

Opprettelsen av Israel truet de gode, sekulære relasjonene mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Libanon ble den gang framhevet som antitesen til den israelsk livssynseksklusiviteten. Libanons demokratiske friheter og mangfoldige politiske synspunkter ble omdannet til en resonansboks for de sterke spenningene som ble skapt i hele den arabiske verdenen etter den israelske krigsseieren i 1967. Men hva var betingelsene som muliggjorde dannelsen av Guds parti, Hizbollah?

Israel har helt siden landets fødsel som en «jødisk stat» – for å bruke tittelen på boken til Theodor Herzls1 – stått i konflikt med det religiøse mangfoldets tusenårige historie i Midtøsten. Dette gjelder særlig mellom østlig kristne, sunni- og sjia- eller alawitmuslimer og drusere. I Palestina, Syria, Libanon, Irak og Egypt har forskjellige religiøse samfunn, inkludert jødiske, levd tett sammenvevd.2 Det var derfor ikke rart at det møtte motstand, da man opprettet en stat utelukkende for jøder i dette mangfoldige området.

De første som advarte om dette på arabisk side fra begynnelsen av 1800-tallet, var de kristne i Palestina, Libanon og Syria. De følte trusselen som hang over deres egne med tilsynekomsten av en slik stat, en stat grunnlagt på ett livssynssamfunns monopol som ble livnært av en demografisk fremmed tilføring til regionen – de askenasiske jødene som flyktet fra forfølgelse i Russland og Øst-Europa. I øynene til de østlig-kristne samfunnene manglet det ikke på paralleller mellom det sionistiske prosjektet, som støttet seg til de europeiske kolonimaktene, og korstogene. De mente dermed at prosjektet truet de gode, sekulære relasjonene mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Dessuten kunne suksess føre til at visse i de lokale kristne samfunnene ville kreve samme rett som jødene, som kom utenifra, til en egen stat.

De jødiske nybyggerne på sin side, selv før opprettelsen av staten Israel, betraktet til tider de kristne minoritetene i Midtøsten som mulige allierte. Dette håpet ble imidlertid ikke innfridd. De kristne i Stor-Libanon (etablert under fransk mandat i 1919) forble for det meste uinteresserte. Den libanesiske poeten Charles Corm, som skrev på fransk, forkynte en tilbakevending til landets fønikiske kilder. Han ønsket likevel ikke å kopiere den sionistiske ideologien, men å grunnlegge en moderne libanesisk nasjonalisme som overskred kløften mellom kristne og muslimer. I samme epoke påkalte også den egyptiske nasjonalismen de faraoiske røttene, og den irakiske nasjonalismen framhevet den ærefulle babylonske arven.

Michel Chiha var en annen fransktalende og frankofil libaneser. Han var briljant journalist med en dyptgripende politisk innflytelse som stadig advarte libaneserne mot den destabiliseringen staten Israel ville medføre for hele Midtøsten. Han gjorde dem oppmerksomme overfor faren for polarisering av mangfoldet av livssynssamfunn i Libanon, og framhevet Libanon som antitesen til den israelsk livssynseksklusiviteten. Den som utvilsomt gjorde libaneserne mest oppmerksomme på landets vanskelige skjebne i møte med prøvelsen opprettelsen av staten Israel ville utgjøre, var maronittpresten Youakim Moubarac. Han viet seg til å arbeide for dialog mellom muslimer og kristne, og Libanons, som Palestinas, sentrale plass i denne dialogen.3

DERMED ER DET ikke overraskende at den libanesiske hæren deltok på siden til de andre arabiske armeene i 1948-krigen, for å forhindre opprettelsen av staten Israel. I 1949 ble en våpenhvileavtale signert mellom Libanon og Israel. Klokelig avholdt den libanesiske hæren seg fra å delta i krigen i juni 1967, der Israel kom til å okkupere den egyptiske Sinaihalvøya, de syriske Golanhøydene, så vel som palestinske Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gaza-stripen. Likevel lyktes det ikke Libanon å unnslippe de stadig kraftigere spenningene denne krigen skapte i Midtøsten. Det som verre var: landets demokratiske friheter og mangfoldige politiske synspunkter ble omdannet det til en resonansboks for de sterke spenningene som ble skapt i hele den arabiske verdenen etter den israelske seieren i 1967.

Dessuten medførte omfanget av de arabiske landenes nederlag og okkupasjonen av hele Palestina til dyptgripende rystelser i det palestinske samfunnet. Dette førte særlig til oppretting av væpnede grupper som rekrutterte medlemmer i de palestinske flyktningleirene, spesielt i Jordan og Libanon – som mottok flest flyktninger i forhold til folketall og størrelse. Da disse palestinske motstandsbevegelsene ble jaget fra Jordan i 1969 av den jordanske hæren («Sort september»), ble deres virksomhet i Libanon utvidet. Herfra utførte de til tider geriljaoperasjoner mot Israel fra grensen. Dermed innledet den israelske hæren sine massive represalier mot landene som huset dem. For eksempel ødela en flybåren israelsk kommandogruppe hele den sivile libanesiske luftflåten i desember 1968. Dette framprovoserte sterk politisk uro i landet og en stadig mer åpenbart paralysert regjering.

Faktisk ble Libanon en eneste slagmark for konfrontasjoner med Israel etter krigen mellom araberstatene og Israel i 1973. De syriske og egyptiske grensene var totalt nøytraliserte.4 Dermed åpnet veien seg som førte til de indre konfliktene i 1975. Libanon var blitt framstilt av mange palestinske partier som en modell for et framtidig sekulært og demokratisk Palestina som skulle inkludere jøder, kristne og muslimer som likeverdige.5 Nå svant det hen i vold.

DISSE KONFLIKTENE endte med en koalisjon mellom de sekulære partiene i Libanon som var solidariske med de væpnede palestinske gruppene under samlebetegnelsen Nasjonalbevegelsen. Nasjonalbevegelsen omfattet diverse fraksjoner med nasserisk tilknytning (som for det meste var knyttet til det sunnimuslimske samfunnet), Kommunistpartiet, Det syriske folkepartiet og Sosialistpartiet til druserlederen Kamal Jumblatt (faren til Walid Jumblatt). På motsatt siden befant Falangistpartiet seg. Under innflytelse av tidligere utenriksminister Charles Malik, som sto svært nær USA, begynte dette partiet å bevæpne seg og late som det samlet alle kristne under fanen Den libanesiske fronten. Sistnevnte ville frigjøre Libanon fra det palestinske revolusjonære prosjektet, som ble støttet av Sovjetunionen og de såkalte «radikale» arabiske landene.

For Israel, livnært av sin politikk med massive represalier, satte den libanesiske situasjonen en gammel strategisk plan på dagsordenen igjen. Denne planen fra begynnelsen av 50-tallet skulle legge til rette for en kristen stat i Libanon – som skulle være den jødiske statens allierte og gi legitimitet til sistnevnte i Midtøsten.6 Israel fulgte denne gamle planen til sin første statsminister, David Ben Gurion, da landet invaderte den sørlige delen av Libanon opptil Litanielven i 1978. De satte på plass en milits av overskuddsforsterkninger fra den libanesiske hæren med en opposisjonell kristen offiser som leder. Denne militsen proklamerte i april 1979 staten «Det frie Libanon» på de 800 km² den israelske hæren kom til å okkupere fram til 2000. Dette brøt med FNs Sikkerhetsråds resolusjon 425.

PÅ DEN SAMME TIDEN gikk den syriske hæren inn i Libanon våren 1976. Selv om den gjorde det for å hindre framrykkingen av tropper fra koalisjonen av palestinske grupper7 og Nasjonalbevegelsen mot hovedsetene til Den libanesiske fronten, knyttet partiene i sistnevnte koalisjon nære bånd til Israel med Washingtons velsignelse. Gradvis ble det satt på plass en felles strategi som skulle innføre en fullstendig politisk forandring i Libanon. Falangistpartiet utnyttet en ny israelsk invasjon, tok makten og fullførte en fredsavtale med Israel under amerikansk beskyttelse. De væpnede palestinske gruppene skulle utryddes. Denne strategien ble konkretisert under invasjonen i 1982. I løpet av denne beleiret general Ariel Sharon Beirut fra juni til august, og innsatte siden falangistene ved makten i Libanon, til stor skepsis fra Vesten, Saudi-Arabia og Egypt.

Under voldshandlingene valgte det libanesiske parlamentet en president for den falangistiske republikken, Bechir Gemayel, som ble erstattet av broren hans, Amin, da han ble myrdet. Under amerikansk press signerte den nye makten en skjev fredstraktet med Israel i 1983. På samme tid ble 200 000 kristne i Chouf-distriktet – fjellregion sør-øst for Beirut – fordrevet med makt. Den israelske hæren hadde oppfordret de kristne og drusiske militsene til å drepe hverandre før de trakk seg ut av dette området. De væpnede organisasjonene til de sekulære libanesiske partiene, grunnstøttene i motstandskampen mot okkupasjonen siden 1978, ble avvæpnet og forfulgt. Dette skjedde under beskyttelse fra FN-styrken som ble sendt til Libanon for å hjelpe til med evakueringen av palestinske krigere og beskytte sivilbefolkningen – med suksessen man kjenner fra Sabra og Shatila…

Her har vi betingelsene som har muliggjort dannelsen av Guds parti, Hizbollah, som rekrutterer aktivt i det sjiitiske samfunnet. Dette samfunnet ble styrket av den religiøse revolusjonen i Iran og den iherdige mobiliseringen for å få en ende på den israelske okkupasjonen i sør.
SOM FØLGE AV at Libanon ble en satellittstat til USA og Israel, ble landet kastet inn i en spiral av oppløsningstendenser i de forskjellige livssynssamfunnene. I 1990-1991 overlot Vesten kontroll over landet til Syria som en belønning for tilslutningen til den anti-irakiske koalisjonen. Landet ble omdannet til et saudi-syrisk protektorat, da Rafik Hariri, mannen som hadde den saudiarabiske kongens tillit, ble tildelt statsministerposten. Han beholdt denne posten uten avbrudd fra 1992 til 1998, og siden fra 2000 til 2004. Med ham fulgte en bølge uten sidestykke av eiendoms- og finansspekulasjoner. Libanon arvet dermed en gjeld på 40 milliarder dollar, mens en lang rekke av venner, kurtisaner, arabiske prinser, syriske offiserer, lokale banker og investeringsfond ble avsindig rike.

I september 2004 ble resolusjon 1559 vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Den skulle igjen utfordre Libanons sårbare status. Etter invasjonen av Irak og i tråd med prosjektet om et «nytt Midtøsten», nektet USA å la sedertrelandet være under innflytelsen til den syrisk-iranske aksen. Hizbollah er i USAs øyne kun en utsending herfra, som dermed må utslettes. Resolusjonen fordømmer enhver forlengelse av mandatet til den libanesiske presidenten Emile Lahoud (ansett som den viktigste støttespilleren til organisasjonen USA har erklært som en «terroristorganisasjon»). Den krever at de syriske troppene trekker seg tilbake, at den libanesiske hæren utplasseres i Sør-Libanon og at alle militsene avvæpnes – det vil først og fremst si Hizbollah, som regnes som en «motstandsbevegelse» i Libanon og i hele den arabiske verdenen, men også de andre palestinske organisasjonene som fortsatt er tilstede.

Med stor blindhet tok det franske diplomatiet initiativ til denne resolusjonen, utvilsomt for å forsone seg med USA etter uenighetene om Irak. Frankrike førte dermed Libanon til den verste ustabiliteten og sendte landet tilbake til samme situasjon som mellom 1975 og 1990 – et konfliktrom mellom to fiender i Midtøsten. Planene om å gjenokkupere Sør-Libanon ble satt i verk. Samtidig arbeidet USA og Frankrike, etter mordet på Rafik Hariri, med å skape en lokal makt i Libanon som stemte overens med de amerikanske tesene – kalt «14. mars», sentrert rundt familiene Hariri og Jumblatt.

Sikkerhetsrådet tok dessuten tak i mordet på den tidligere statsministeren og vedtok en imponerende rekke resolusjoner. De omhandlet opprettelsen av en internasjonal granskningskommisjon og senere en internasjonal domstol. Sikkerhetsrådet erklærte også på ny nødvendigheten av at den libanesiske regjeringen måtte følge resolusjon 1559. Denne agitasjonen fra høyeste holdt i FN står i merkelig kontrast til FNs passive holdning da Israel i juli 2006 tar hele det libanesiske folket til gissel, ødelegger hele regioner, dreper hundrevis av innbyggere og tvinger titusener andre til å dra i sårbar eksil.

LIBANON FORTSETTER SÅ avgjort å sjenere Israel og det «internasjonale samfunnet», som støtter eller lar denne normløse aggresjonen vedvare, på samme måte som den som utføres mot det som gjenstår av Palestina. Israel og USA har ikke lykkes særlig bedre i 2006 med «kirurgien» de praktiserte i 1982, som hensatte Libanon til lidelser som skulle vare i mange år – i likhet med Palestina i dag.
«Sivilisasjonenes sammenstøt» er det teoretiske rammeverket for doktrinen bak krigen mot «terrorismen» og den «islamske fascismen». Dette har blitt forkynt av den amerikanske administrasjonen siden 1992. Risikerer den ikke på ny å kaste libaneserne ut i en blodig indre krig mellom livssynssamfunnene? Kan det libanesiske kallet om å være et symbol for religiøst mangfold, som israelerne er sterk imot, overleve dette nye blodige angrepet?

Det er riktignok betryggende å se at flesteparten av de kristne i Libanon, til forskjell fra deres sinnstilstand i 1975, gjenoppdager den intellektuelle og politiske arven som har blitt presentert ovenfor.

Den tidligere øverstkommanderende for den libanesiske hæren som forgjeves prøvde å kaste Syria ut av Libanon, general Michel Aoun, er for tiden den mest populære mannen i det kristne samfunnet. Han er selv oppvokst i en drabantby sør for Beirut, og har uttrykt sin solidaritet med den nye ulykken som rammer landet, og som rammer det sjiitiske samfunnet hardest ettersom det har fått ødelagt sine boligområder. Ved å gjøre dette bygger han en demning mot nye splittelser mellom samfunnene som den normløse volden den israelsk aksjonen anstrenger seg for å framprovosere. Slike splittelser vil være til den største fordel for den jødiske staten og dens allierte i Washington som på ny, som i 1982, prøver å knuse denne «opprørske» nasjonen og gjøre den til en satellittstat.

SIRENESANGEN TIL propagandaen til «sivilisasjonenes sammenstøt» og lidelsene til et helt land som siden 1975 alene, sammen med palestinerne, har båret tyngden av den israelske krigsmaskinen. Har de ikke rett, i lengden, om den beundringsverdige motstanden til det libanesiske sivile samfunnet – mot alle ulykker det utsettes for?
Vil ikke de utallige hullene og usagthetene i Sikkerhetsrådets resolusjon 1701, bli brukt for å gjøre det mulig for Israel og USA å påtvinge deres vilje på den libanesisk regjeringen og blande seg inn i indre anliggender, slik de har gjort helt siden resolusjon 1559 ble vedtatt? Mange libanesere ønsker å se at deres land blir nøytralt i konflikten mellom Israel og Palestina, avskåret fra Syria, og på den måten bli et Monte Carlo for rike petroleumsemirer fra det nye Midtøsten, slik George Bush har lovet. Denne gamle, feige drømmen vil ikke gjøre det mulig for Libanon å ta tak i de historiske utfordringene landet er gitt. I tillegg hjemsøker borgerkrigsspøkelset, som USA under dekke av «demokratisering» presser fram i Irak. Dessuten konfrontasjonene mellom sjiamuslimer og sunnimuslimer som de arabiske klientregimene under USA oppildner til i regionen.

Denne oppløsningstendensen er en del av de israelske og amerikanske planene. Den åpner døren for enda mer kaos og lidelser. Vet Libanon å beskytte seg og bevare den enorme solidaritetsånden mellom alle livssynssamfunnene i møte med aggresjonen? Kun framtiden vil vise.

oversatt av R.N.
1 Grunnleggeren av den sionistiske bevegelsen i 1897.

2 Se {Histoire du pluralisme religieux dans le bassin méditerranéen} (Det religiøse mangfoldets historie i middelhavsbassenget/), Geuthner, Paris 1998.

3 Se Youakim Moubarac, un homme d?exception (Youkim Moubarac, et unntak), La libraire orientale, Beirut 2004.

4 Den egyptiske presidenten Anwar Sadat viser seg i Jerusalem i 1977, og signerer siden i regi av USA en fredsavtale med Israel i 1978. Disse hendelsene utløste på ny uroligheter i Libanon (se Le Liban contemporain. Histoire et société (Dagens Libanon. Historie og samfunn), La Découverte, Paris 2005.) På den andre siden har det fram til i dag vært en stillhet på den syriske grensen ? på de okkuperte Golanhøydene ? som står i sterk kontrast til den lange ustabiliteten i Libanon.

5 I løpet av den berømte talen Yasser Arafat holdt foran FNs generalforsamling 12. november 1974, snakket han om sin «drøm» om å se det på ny oppstå «ett demokratisk land, der kristne, jøder og muslimer lever sammen i én stat grunnet på rettferdighet, likhet og brorskap».

6 Se «La Balkanisation du Proche-Orient» (Balkaniseringen av Midt-Østen), Le Monde diplomatique, jan. 1983.

7 En av hans første handlinger i løpet av sommeren var massakren i den palestinske flyktningleiren Tal Al Zaatar.