Libanons sårbare status

Opprettelsen av Israel truet de gode, sekulære relasjonene mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Libanon ble den gang framhevet som antitesen til den israelsk livssynseksklusiviteten. Libanons demokratiske friheter og mangfoldige politiske synspunkter ble omdannet til en resonansboks for de sterke spenningene som ble skapt i hele den arabiske verdenen etter den israelske krigsseieren i 1967. Men hva var betingelsene som muliggjorde dannelsen av Guds parti, Hizbollah?

Israel har helt siden landets fødsel som en «jødisk stat» – for å bruke tittelen på boken til Theodor Herzls¹ – stått i konflikt med det religiøse mangfoldets tusenårige historie i Midtøsten. Dette gjelder særlig mellom østlig kristne, sunni- og sjia- eller alawitmuslimer og drusere. I Palestina, Syria, Libanon, Irak og Egypt har forskjellige religiøse samfunn, inkludert jødiske, levd tett sammenvevd.² Det var derfor ikke rart at det møtte motstand, da man opprettet en stat utelukkende for jøder i dette mangfoldige området.

De første som advarte om dette på arabisk side fra begynnelsen av 1800-tallet, var de kristne i Palestina, Libanon og Syria. De følte trusselen som hang over deres egne med tilsynekomsten av en slik stat, en stat grunnlagt på ett livssynssamfunns monopol som ble livnært av en demografisk fremmed tilføring til regionen – de askenasiske jødene som flyktet fra forfølgelse i Russland og Øst-Europa. I øynene til de østlig-kristne samfunnene manglet det ikke på paralleller mellom det sionistiske prosjektet, som støttet seg til de europeiske kolonimaktene, og korstogene. De mente dermed at prosjektet truet de gode, sekulære relasjonene mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Dessuten kunne suksess føre til at visse i de lokale kristne samfunnene ville kreve samme rett som jødene, som kom utenifra, til en egen stat. (…)