11. september og Hollywood

11. september har ikke hatt noen innvirkning på den amerikanske filmindustriens ideologiske kontinuitet. Konsekvensene etter attentatene kommer snarere til syne i det faktum at flere filmproduksjoner er fullstendig blottet for komplekser. Etter å ha erklært «historiens slutt» i 90-åra (Matrix), varsler Hollywood nå «drømmens slutt», og framhever hvor viktig det er at USA igjen trer inn i Historien, og blir dens drivende kraft.

Tradisjonelt har Hollywoods filmskapere heller ensidig behandlet tema som har med nasjonal sikkerhet å gjøre. På tross av en utbredt «antibushisme», ser de seg nå nødt til å ta medienes framstilling av terrorattentatene og deres etterdønninger med i betraktningen. Samtidig må de skrive seg inn i en tradisjon som allerede før 2001 tok sin næring fra teorier om «sivilisasjonenes sammenstøt» (Samuel Huntington), USAs «profetiske oppdrag», og «Historiens slutt» (Francis Fukuyama), samt følelsen av å høre til et fellesskap. I X-Men (Bryan Singer, 2000) møtes «over 200 statsoverhoder» på Ellis Island, under «FNs og frihetsgudinnens» høye beskyttelse for å drøfte problemene som knytter seg til mutantene, en metafor for vår verdens innvandringsproblemer. De onde mutantene symboliserer et mislykket forsøk på å få et multirasialt samfunn til å fungere. Manglende evne til å beskytte individene førte til en avlegitimering av multilateralismen, det kosmopolitiske ideal (…)