Borgerkrigens realitet er apartheid

Dette landet er resultatet av en mislykket avkolonialisering, en politisk enhet som er dømt til ustabilitet fordi den fullstendig mangler legitimitet hos sitt store katolske mindretall. De lojalistiske paramilitære får i stor grad holde på ustraffet. Eksempelvis ble Michael McIlveen slått til døde med et balltre i en bakgate i Ballymena av protestanter som knapt var eldre enn ham. Hvert år må 1400 personer flytte på grunn av trakassering som kan ende med drap. To tredeler av befolkningen lever i rent katolske eller rent protestantiske strøk. I «ensfargede» områder har elleve av tolv ansatte i en bedrift samme religiøse tilhørighet. Ved soloppgang deler Belfasts søppeltømmere seg inn i to arbeidslag, ett katolsk og ett protestantisk. I 1970 var levestandarden i Nord-Irland 30 prosent høyere enn i sør. Nå er det stikk motsatt. Selvstyreforsamlingen har nå frist til november med å stable på beina en samarbeidsregjering.

Ballymena er en by med 30 000 innbyggere, 80 prosent protestanter og 20 prosent katolikker.¹ Ifølge den siste statistikken fra politiet var det 80 religionsrelaterte episoder i denne velstående byen fra april til august 2005. Den katolske kirken i Harryville, et protestantisk område, er blitt angrepet med brannbombe, og kirkegjengerne er hver lørdag kveld i to år blitt trakassert på vei til messe av aggressive demonstranter. Foran bygningen er det malt en gigantisk rød hånd, symbolet til den irske provinsen Ulster som er lojal mot den britiske kronen.

På en fasade like i nærheten troner et veggmaleri som hyller Ulster Defence Association (UDA), en paramilitær protestantisk organisasjon som ønsker seg tilbake til det autonome Ulster (1921-1972). «Et protestantisk parlament og en protestantisk stat», som lederne selv formulerte det² som diskriminerte det «papistiske» mindretallet, framfor alt når det gjaldt valg, arbeid og bolig. Disse talsmennene for «overherredømme» har koblinger til høyreekstreme krefter i Storbritannia og legger ikke skjul på sin beundring for Ariel Sharon. (…)