Den permanente unntakstilstanden

Tony Blair blir beskyldt for å rive ned det britiske demokratiet. USA trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen.

oktober 2006

Sjelden har avstanden mellom det reelle og det formelle demokratiet vært så stor. I nesten alle de «avanserte» demokratiske landene har ledere med svak legitimitet styrt i flere år uten og ofte imot folkelig oppslutning. I Frankrike, Storbritannia, USA og flere andre steder er den utøvende makten frakoblet samfunnet. Samfunnet blir dyttet foran i en blind nyliberalistisk og nykonservativ marsj, med regressive sosiale «reformer» og disiplinær- og sikkerhetstiltak som blir stadig mer repressive.

Samtidig foregår det en konsentrasjon av den utøvende makten parallelt med at motmaktene marginaliseres. Noen ganger, slik tilfellet er i Storbritannia og USA, blir den institusjonelle maktbalansen, som var og er grunnlaget for det liberaldemokratiske prosjektet, selv satt på spill. Både autonomisering og konsentrering av makten har blitt kraftig forsterket av «krigen mot terrorisme» og unntakstilstanden som siden 2001 har overdeterminert virkelighetens felt (i Frankrike har alarmsystemet for nasjonal sikkerhet, Vigipirate, vært operativt i 10 år!). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal