Den permanente unntakstilstanden

Tony Blair blir beskyldt for å rive ned det britiske demokratiet. USA trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen.

Sjelden har avstanden mellom det reelle og det formelle demokratiet vært så stor. I nesten alle de «avanserte» demokratiske landene har ledere med svak legitimitet styrt i flere år uten og ofte imot folkelig oppslutning. I Frankrike, Storbritannia, USA og flere andre steder er den utøvende makten frakoblet samfunnet. Samfunnet blir dyttet foran i en blind nyliberalistisk og nykonservativ marsj, med regressive sosiale «reformer» og disiplinær- og sikkerhetstiltak som blir stadig mer repressive.

Samtidig foregår det en konsentrasjon av den utøvende makten parallelt med at motmaktene marginaliseres. Noen ganger, slik tilfellet er i Storbritannia og USA, blir den institusjonelle maktbalansen, som var og er grunnlaget for det liberaldemokratiske prosjektet, selv satt på spill. Både autonomisering og konsentrering av makten har blitt kraftig forsterket av «krigen mot terrorisme» og unntakstilstanden som siden 2001 har overdeterminert virkelighetens felt (i Frankrike har alarmsystemet for nasjonal sikkerhet, Vigipirate, vært operativt i 10 år!).

I Storbritannia har Tony Blairs regjering forsterket bevegelsen i denne retningen som allerede viste seg under Margaret Thatchers regjeringstid (1079-1990), med «presidentifisering» av de britiske institusjonene. De siste årene har statsministeren forsøkt å forandre den institusjonelle maktbalansen. Han har forsøkt å undergrave parlamentets rolle ved å begrense domstolenes autonomi og innskrenke borgernes frihet. Dette viser seg i Criminal Justice Act (2003) «som innfører obligatoriske minimumsstraffer, og reduserer muligheten for at en dommer tilpasser straffen i hvert enkelt tilfelle.» Prevention of Terrorism Act (2005) gjør det «mulig for innenriksministeren å innskrenke friheten til personer mistenkt for å være involvert i terroristaktiviteter». Samme tendens finnes i Enquiries Act (2005) «som begrenser uavhengigheten til dommerne som er oppnevnt til å ha ansvar for avhør. Dette gjør at ministrene kan velge hvilke bevis som kan offentliggjøres eller ikke.»1 Enda mer alvorlig er det at prinsippet om habeas corpus,2 den eldste beskyttelsesmekanismen for individets rettigheter overfor vilkårlige handlinger fra statens side, er truet av den nye antiterrorlovgivningen.

Fram til nå har parlamentet vært medgjørlig. Likevel har det nektet å gå med på en enda større utvidelse av den skjønnsmessige makten til den utøvende myndigheten som ble foreslått i Legislative and Regulartory Reform Bill fra 2006 (utkast til en lov for reform av reguleringer og
lovgivningen). Under dekke av å være en ubetydelig administrativ reform, «gir [den] vilkårlig makt til ministrene»3. Den gjør det mulig for dem å lovfeste gjennom offentlige påbud utenfor parlamentarisk kontroll. Dette vil i praksis tømme parlamentet for substans. I møte med motstanden fra lordene i overhuset som ikke ville godkjenne deres egen oppløsning, har loven av kritikerne kalt «loven om oppløsing av parlamentet» blitt endret av Downing Street.

Selv om den utøvende makten har måttet gi etter i dette tilfellet, fortsetter ikke desto mindre Blair å rive ned det britiske demokratiet. Ifølge Henry Porter begår han «en enorm urett mot Grunnloven, mot tradisjonen med parlamentarisk suverenitet, mot uavhengigheten til den
dømmende makten, mot individenes rettigheter og mot det sammensatte forholdet mellom individ og stat.»4

Alt dette er egentlig ikke overraskende for en statsminister som søkertilflukt i ideen om at Gud alene kan dømme hans handlinger, eller enregjering som lovpriser «den imperialistiske liberalismen» og nødvendigheten«av å gjeninnføre de mest brutale metodene fra en annen tidsalder rå kraft, forkjøpskrig, lureri og alt det som viser seg nødvendig for å konfrontere de som fortsatt lever i det 19. århundret».5

I USA er den demokratiske tilbaketrekningen sammensatt. Under dekke av en ikke-erklært, men reell unntakstilstand, har Bushadministrasjonen fortsatt sin systematiske nedbrytning av den konstitusjonelle ordenen. Det har statens normale praksis blitt å regjere gjennom hemmelige dekreter og vilkårlige beslutninger fra presidenten. Daglige avsløringer av tortur, hemmelige fengsler og ulovlig spionasje internt i landet vitner om dette.

Ved å handle under dette hemmelige sløret, har den amerikanske utøvende makten tilranet seg betydelige utenomjuridiske fullmakter. Den trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Den bortfører, torturerer og fengsler på ubestemt tid og uten dom hvem som helst som har blitt identifisert gjennom presidentdekreter som «ulovlig stridende». Den presser på for å skape et parallelt og hemmelig juridisk «system» som er direkte underlagt Pentagon og Det hvite hus. Med andre ord, den overskrider den eksisterende ordenen som er fastlagt av nasjonal og internasjonal rett.

Denne metodiske maktovertagelsen som har blitt gjennomført ved å fortsette beskjære pliktene og myndigheten til de andre regjeringsgrenene, har ført til institusjonell motstand. Senatet forsøkte til slutt å forby den «ondskapsfulle, umenneskelige og nedverdigende behandlingen» som de fengslede utsettes for, i midten av desember 2005 (Detainee Treatment Act). På lignende vis påførte Høyesterett presidenten et nederlag i juli ved å erklære de midlertidige militære domstolene Det hvite hus har opprettet på Guantanamo Bay for grunnlovsstridige. I begge tilfellene har den utøvende makten omgått eller forsøkt å omgå hindringen. Det vedvarende presset fra Det hvite hus har påvirket initiativet fra Senatet. Nye formuleringer har blitt lagt til senatsloven som ikke bare fjerner effekten, men som i tillegg kan åpne veien for en «legalisering» av tortur ved å «legitimere bruk av bevis i de amerikanske domstolene som har blitt framskaffet med disse metodene».6

30. desember 2005 erklærte president George W. Bush på ny, kun noen dager etter avstemningen i Senatet, at hans «fullmakter som øverstkommanderende og leder for «den enhetlige utøvende myndigheten»7 gir ham rett til å gjøre «alt som er nødvendig for å forsvare Amerika». Dette framkalte denne advarselen fra senator Edward Kennedy: «Uansett hva slags lovgivning landet har, uansett hvilke tekster Kongressen formulerer, så [krever] den utøvende makten retten til å godkjenne tortur uten frykt for juridisk granskning.»8

I forhold til Høyesteretts dom om de militære domstolene, forsøker Det hvite hus nå, ifølge New York Times, å omgå den med å «legalisere (gjennom en ny kongresslov) illegale handlinger». Anstrengelsen er åpenbar. Det dreier seg om å «undergrave den konstitusjonelle maktfordelingen».9 Etter attentatene har den amerikanske presidenten forvandlet seg til en amerikansk Cæsar

Denne viljen var til stede før 11. september. En forsker bemerker: «Selv uten attentatene er det åpenbart at Bush-regjeringen ville ha handlet ensidig hver gang den hadde hatt muligheten til det. Den ville systematisk presset grensene for presidentens makt.»10 Etter attentatene har den amerikanske presidenten forvandlet seg til en amerikansk Cæsar, samtidig bringes dissidentstemmene til taushet gjennom frykt og mobilisering av nasjonalistiske holdninger.

I sum betyr dette at det vernet som vanligvis innskrenker statens vilkårlige bruk av tvang i demokratiske samfunn, har gått i stykker. De notorisk triste regjeringsnotatene om torturen som Alberto Gonzales (nåværende amerikansk justisminister) har skrevet vitner om dette. Disse gir presidenten «grunnlovsfestet» fullmakt til å bruke alle nødvendige midler uten unntak i krigstid for å utføre sitt oppdrag som «øverstkommanderende» selv om det innebærer å tråkke på folkeretten. Juristen David Cole skriver: «Dette resonnementet innebærer at presidenten med Grunnloven på sin side, vil kunne ty til folkemord hvis han ønsker det.»11

Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen: maktfordelingsprinsippet og opprettelsen av konstitusjonelle garantier for å beskytte individet mot vilkårlig maktbruk fra staten.

For de fremste demokratiske politiske filosofene, deriblant Montesquieu og Locke, er det maktfordelingen som gir disse garantiene. Den begrenser de styrendes handlinger og sikrer dermed «ro» (Montesquieu) det vil si individets politiske frihet. I teorien institusjonaliserer disse konstitusjonelle barrierene mot absolutisme og tyranni normer som de styrende kun midlertidig kan fjerne seg fra under eksepsjonelle omstendigheter. I tillegg, hvis lederne for demokratiske stater i «nødvendighets-» eller nødstilfeller (f.eks krig) og i begrensede tidsperioder kan avvike fra visse lover, er det ikke mulig for dem å bryte grunnloven. I den liberaldemokratiske teorien er unntakstilstanden (de styrendes «maktfordel» i Lockes terminologi) et unntak for å redde den grunnleggende normen, det vil nettopp si grunnlovens orden.

I en tilstand av permanent nødvendighet blir unntaket regelen. I begynnelsen av det 20. århundret utviklet og systematiserte den reaksjonære tyske politiske teoretikeren Carl Schmitt en lære om nødvendighets- og unntakstilstanden. I hans første skrifter innfører han et skille mellom «politidiktatorer» og «suverene» diktatorer. Førstnevnte er grunnet på den eksisterende juridiske ordenen og skal bevare grunnloven, den andre ødelegger denne ordenen. I hans viktigste verker, Politische Theologie (Politisk teologi) og Der Begriff des politischen (Begrepet om det politiske), satser han på sistnevnte: «Hvis vifølger logikken i Schmitts verker til det ytterste [Š] utgjør de grunnlaget for et autoritært unntak uten unntak.»12 I det andre verket nevnt ovenfor hevder Schmitt at staten, som det høyeste uttrykket for det politiske, kun fullendes og viser sin sanne natur i nødssituasjoner når «den velger sin fiende og beslutter seg for å bekjempe den.»

Dette valget produseres av den kollektive oppfatningen. Det samler nasjonen, avpolitiserer det sivile samfunn og konsentrerer makten. Unntakstilstanden tillater staten å overskride samfunnet og etablere diktatorisk autonomi. Slik oppnås monopol på politiske handlinger og beslutninger. Staten inkarneres i diktatoren som bestemmer unntaket og dermed blir virkelig suveren med ubegrenset makt. Han kan gå utenom eller knuse «den eksisterende juridiske ordenen». Siden det er gitt at krigen utgjør unntakstilstandenes reneste form, blir den det eksistensielle grunnlaget for staten.

For tiden utføres nedrivingen av den konstitusjonelle ordenen i forbindelse med en allestedsnærværende «krig». En krig som fra begynnelsen av har blitt definert av den amerikanske utøvende makten (og enda mer av dens allierte) som en krig uten grenser i tid og rom. Dokumentet til Det hvite hus som presenterer Den nasjonale sikkerhetsstrategien (NNS) for 2002 sammenstiller «sårbarheten [til USA] overfor terrorisme» med «nye livsbetingelser».13 På denne måten er evigvarende krig blitt levemåten for det 21. århundret.

Nylig kunne man lese i Quadrennial Defense Review (QDR), Pentagons doktrineskrift, at «den lange krigen» USA leder er «en kamp som [vil bli utkjempet] i et titalls land samtidig i mange år framover».14 Man får også vite i Den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2006, et dokument som viderefører nøkkelelementene fra NSS 2002 (der doktrinen om preventiv krig ble offentliggjort), at «USA opplever de første årene av en lang kamp, en situasjon som ligner på den landet vårt var nødt til å konfrontere i begynnelsen av den kalde krigen».15 Filosofen Judith Butler understreker: «Perspektivet om en utøvelse [av statsmakt som underkjenner loven] strukturerer en ubestemmelig framtid. Framtiden blir en framtid uten lov, ikke bare anarkistisk, men overlatt til egenrådige beslutninger fra en samling suverene oppnevnte ledere.»16

Disse lederne styrer gjennom frykt. De stimulerer til nasjonalisme og utnytter rasistiske og etnisk-religiøse fordommer. På denne måten har operasjonene til en deterritorialisert og løsrevet terroristorganisasjon ikke blitt framstilt som spesifikk og avgrenset, men som en totalitær og global trussel av hitlerske dimensjoner. 16. oktober 2005 hevdet Bush at de islamistiske ekstremistene vil «opprette et radikalt islamsk imperium som strekker seg fra Spania til Indonesia». To dager senere hevdet hans rådgiver for nasjonal sikkerhet, Stephen Hadley, det følgende foran Council on Foreign Relations i New York: «Al-Qaida håper å samle de muslimske massene, styrte de moderate regjeringene i regionen og gjenopprette det islamske kalifatet som (i sin tid) hersket fra Spania til Indonesia og forbi.»

Denne overdrivelsen av Al-Qaidas makt, i likhet med Det hvite hus¹ dystre advarsler om atomspøkelset i etterkant av 11. september, kunne virke som en karikatur hvis det ikke hadde dreid seg om en regjeringsmetode for å dekke over de autoritære intensjonene til staten. Dette er et farlig spill som får betydelige mengder hat til å bluse opp. De mangfoldige islamske kulturene blir redusert til en udifferensiert kategori kalt den Andre, barbaren, fienden. «Sivilisasjonssjokket» blir litt etter litt en selvoppfyllende profeti.

Det ideologiske landskapet er ikke særlig sunnere i Europa, der frykten for den andre viser seg som mistanke mot «fremmede» personer eller «innvandringsproblemer». I Frankrike, for eksempel, er drabantbyopptøyene tydelige forårsaket av mange år med sosial neglisjering og institusjonell eksklusjon. Opptøyene har blitt fordømt av mange (blant annet filosofen Alain Finkielkraut) som etnisk-religiøse angrep mot «den nasjonale identiteten».17 Regjeringen reagerte på krisen i drabantbyene i november 2005 med å vekke til live en lov fra kolonitiden og erklærte unntakstilstand. Disse virkemidlene sier sitt om kulturens tilstand og statens kultur.

Man må huske på at det er i en kolonialistisk sammenheng at unntakstilstanden som maktutøvelsesform oftest har blitt brukt av de liberale demokratiene. I løpet av den århundrelange læretiden i kolonialistisk despotisme, for å bruke Hannah Arendts formulering,18 har Vesten oppfunnet konsentrasjonsleirene og gjenopplivet torturen (som takket være opplysningstenkerne var i ferd med å utryddes). Mens Europa eksporterte sin vold til utlandet, ble den amerikanske despotismen anvendt i eget land i form av slaveri.

Som de siste forsvarene av kolonialiseringen og imperialismen viser, er denne fortiden ennå ikke blitt fortidig. På tross av dette er den anti-kolonialistiske hukommelsen fortsatt levende i Frankrike. Artikkel 4 i Loven av 23. februar 2005 som ble vedtatt av det franske parlamentet, anerkjenner «Frankrikes verk» i koloniene. Den måtte oppheves gjennom dekret 15. februar 2006 etter store protester.19 I Frankrike som andre steder er det nok en gang en intim forbindelse mellom autoritetsvilje og koloniholdning hos dem som krever unntaksregimer. Mellom linjene i den offentlige diskursen skinner ideen om at vi har behov for en autoritær stat for å forsvare oss mot barbarene. Vi må avstå våre friheter og rettigheter for å bevare våre liv.

Oversatt av R.N.

1 Clare Dyer, «Judges reveal anger over curbs on power», The Guardian, London, 26. april 2005. EUs arrestasjonsmandat innebærer samme problem.
2 Habeas Corpus: Lovprinsipp om at det lovmessige grunnlaget for enhver fengsling må avgjøres av en domstol. Overs. anm.] 3 Henry Porter, «How we move ever closer to becoming a totalitarian state», The Observer, London, 5. mars, 2006.
4 Henry Porter, se over.
5 Robert Cooper, «The new liberal imperialism», The London Observer, 7. april 2002.
6 Se Alfred McCoy, «Why the McCain Torture Ban Won¹t Work. The Bush Legacy of Legalized Torture», TomDispatch, 8. februar 2006.
7 Utrykk som refererer til en rettsfilosofi som hevder absolutt forrang til den uttøvende makten foran den lovgivende og dømmende.
8 Sitert av Alfred McCoy, se over.
9 «The Bush agenda comes into focus», leder i New York Times 16. juli.
10 Se Christopher S. Kelley, «Rethinking Presidential Power The Unitary Executive and the George W. Bush Presidency», forelesning ved Midwest Political Science Association, 7-10. april 2005, Chicago, Illinois.
11 David Cole, «What Bush Wants to Hear», New York Review of Books, vol. 52, n° 18, 17. november 2005.
12 Se Oren Gross, «The normless and exceptionless exception, Carl Schmitt¹s theory of emergency powers and the «norm exception» dichotomy», Cardozo Law review, vol. 21, New York 2000, s. 1829.
13 National Security Strategy 2002» (NSS), Det hvite hus, Washington DC.
14 Quadrennial Defense Review (QDR), Forsvarsdepartementet, Washington, D.C., 2006.
15 NSS, Maison Blanche, Washington, D.C., mars 2006, s. 1.
16 Judith Butler, Precarious Life, Verso, London 2004, ss. 64-65.
17 Se Laurent Bonelli, «Les raisons d¹une colère» (Årsakene til et raseri), Le Monde diplomatique, desember 2005.
18 I førsteutkastet til The Origins of Totalitarianism avdekker Arendt den direkte forbindelsen mellom den europeiske kolonialistiske despotismen og totalitarianismen, eller den fullstendige imperialisme. Se også Jurgen Zimmerer, «Colonial Genocide and the Holocaust. Towards an Archeology of Genocide», i A. Dirk Moses (red.), Genocide and Settler Society: Frontier Violence and Stolen Indigenous Children in Australian History, Berghahn, New York 2004.
19 Se Claude Liauzu, «Une loi contre l’Histoire» (En lov mot historien), Le Monde diplomatique, april 2005.