Revolusjon i revolusjonen

I den bolivarske «prosessen» er folkets deltagelse det viktigste verktøyet i endringen av statsapparatet. For å skape et deltagende demokrati må Venezuela erstatte den borgerlige eliten med en politisk elite. Lokale samfunnsråd er en løsning på problemene med byråkrati og korrupsjon, og vil bidra til å ansvarliggjøre innbyggere som er vant til å være undergitt en paternalistisk stat. Og som er vant til å klage. Bare på noen måneder har tusenvis av lokale samfunnsråd blitt, eller er i ferd med å bli, opprettet i hele Venezuela. De lokale samfunnsrådene kan vise seg å bli et viktig verktøy i etableringen av «det 21. århundrets sosialisme».

Mannen avbryter seg selv. Kontorer og byråkrati «er ikke hans greie». Han merker godt hvordan han skiller seg ut med caps’en på hodet,
tredagersskjegg og en skitten dongeribukse. Men han har ikke brukt bortimot en uke på å krysse landet for i siste øyeblikk å la seg imponere av en funksjonær fra Nasjonalforsamlingen. Lastebilsjåføren fra den venezuelanske delstaten Zulia, Juan Guerra, husker at han har rettigheter og at han er forbannet. Han henter seg inn igjen og slår knyttneven i bordet: «Nei, vi ber ikke. Vi krever at vår kamerat representanten overbringer vår klage direkte til ‘borger-presidenten’!».

I 2000 anla de 700 lastebilsjåførene, som Juan og hans kollega Jhonny Plogar nå representerer, sak mot deres arbeidsgivere Coontransmapa,
Coozugavol og Coomaxdi. Dette er tre bedrifter som spesialiserer seg på kulltransport og som, i følge Juan og Jhonny, «utnytter sin kooperative
tittel for å unndra seg skatt og statlige kontrakter». Sjåførene har blitt sendt fra det ene kontoret til det andre.

Først nå, etter fem år, blir de hørt. Det skjedde etter at de doblet antall brevutsendelser. Jhonny tar fram noen av brevene fra en stappfull
mappe: «ministeriet», «rådhuset», «regjering», «presidenten». Nå trekker endelig det nasjonale overoppsyn for kooperativer Sunacoop
(Superintendencia Nacional de Cooperativas) «sertifikatet» fra alle liksom-kooperativene. Venezuelas nasjonale kullutvinningsselskap henvender
seg imidlertid fortsatt til disse bedriftene! Guvernør Manuela Rosales skrev under loven som sier at alle etater opprettet under statskuppet i april 2002 skal oppløses. Men hun tar sin tid. Arbeidsgiverne benytter seg av anledningen til å organisere seg. Snart truer los sicarios, leiemorderne.


I Venezuela er dette en nesten hverdagslig historie. Dessuten, når de to kollegaene kommer til Nasjonalforsamlingen for å fremme sin sak, har folkemengden allerede vokst seg stor. Overalt runger de samme kravene: «Nei til byråkratiet! Nei til korrupsjon!» Og overalt bekreftes det
at: «Vi holder med Chavez!» For det er på grunn av en administrasjon som i beste fall er «ineffektiv», i verste fall «reaksjonær», at man klarte å sikre seg Chavez. «Borger-presidenten» erklærte nylig selv at: «Vår indre fiende, og den farligste for revolusjonen, er byråkratisering og
korrupsjon!»1

Denne type diskurs har selvfølgelig allerede vært blitt benyttet, både i Latin-Amerika og ellers, for å beskylde inkompetente ledere for å ikke klare
å håndheve presidentens politikk! Imidlertid legger den bolivarske «prosessen» (som den kalles her) vekt på folkets deltakelse som et verktøy i endringen av statsapparatet. I Venezuela kaller man dette «revolusjon i revolusjonen».1

Fram til Hugo Chávez ble valgt i 1998, hadde to politiske partier delt makten i 40 år (det kristendemokratiske partiet COPEI og det sosialdemokratiske partiet Demokratisk handling, AD). Disse partiene visste å benytte seg av oljeinntektenes renter i etableringen av statsapparatets to store plager. Samtidig som man delte ut funksjonærstillinger for å kjøpe seg sosial stabilitet, måtte man likevel underlegge seg ideologien fra nord: den «nødvendige» tilbaketrekking av offentlig politikk. I en slik paradoksal situasjon kunne utvidelsen av statsapparatet bare kompenseres med en nøye tiltenkt organisering av dens ineffektivitet.


Dessuten, i dette landet med karikaturaktige klasseskiller, kommer de kvalifiserte funksjonærene ofte fra sosiale miljø som er fullstendig imot ethvert prosjekt for samfunnsendringer. Av og til bunner dette simpelthen i deres totale uvitenhet om levevilkårene til de fleste venezuelanere. Direktøren ved utenriksministerens kontor, Gilberto Gimenez, antyder et smil når han forteller om sitt forsøk på løsning av problemet: «Nå krever forfremming at man tilbringer to uker i fattigstrøkene, i de såkalte barrios». De mer «solide» politiske lederne som kan aktivt bidra i en statsendring fra innsiden, er ikke lenger så mange. Måtte ikke utenriksministeriet ta imot seks forskjellige kandidater på under ett år før det endelig fant tonen med utnevnelsen av Ali Rodríguez?2

Det politiske grupperingen som ledet Chavez til makten, Den femte republikkens bevegelse (Movimento Quinta República, MVR), er ikke et parti.
Grupperingen ble dannet i all hast i 1994 med utgangspunkt i en koalisjon av venstrepartier og tidligere geriljaorganisasjoner.3 I noens øyne hadde lederne funnet seg litt for godt til rette i det miljøet som de før hadde kjempet mot. De unge lederne hadde blitt skolert av AD og COPEI, og forstod raskt at Chavez sitt kandidatur gav nye muligheter for å nå makten. Dette førte med seg en større oppslutning.

November 2001 får presidenten igjennom 49 nye lover i nasjonalforsamlingen, noe som markerer starten på sosiale reformer. Imidlertid er de altfor radikale. I følge Luis Miquilena, hjernen bak samlingen av den venezuelanske venstreside og Chavez. Han går av som innenriksminister og blir etterfulgt av sine støttespillere i Nasjonalforsamlingen. «Vi tapte i den lovgivende forsamling», forklarer Edgar Figuera: «De lovene som endelig gikk igjennom var sterkt utvannete. Venezuela lever ennå med lovverket fra den fjerde republikken!»4 Det er paradokset ved dette revolusjonære prosjektet. Selv før de har utdannet sine ledere, utformes prosjektet med verktøy fra en stat som forfektet videreføringen av den nyliberale samfunnsmodellen.

Siden desember 2005 har selvsagt de regjeringsvennlige partiene hatt alle de 167 setene i Nasjonalforsamlingen. Det vil si at de ikke lenger har en unnskyldning for å forklare eventuelle forsinkelser i reformeringen av landets lovlige verktøy. Andelen av de som avstod fra å stemme (75 prosent) preget dette valget, hvis det nå var resultatet av opposisjonens kalkulerte velgerflukt man anså slaget for tapt og valgte å trekke seg viser dessuten at folket straffes for at de revolusjonære prosesser har kommet på avveie. Et annet problem Venezuela også må ta fatt på er å erstatte den borgerlige eliten med en politisk elite som kan stå for det motsatte, spesielt det at man gradvis har fjernet seg fra folkets hverdag.

Uten et ordentlig parti, uten et solid statsapparat, uten mange nok revolusjonære ledere, uten en sammensveiset sosial bevegelse (for øyeblikket, kan man gjerne tilføye), skiller ikke den bolivarske prosessen seg særlig fra andre revolusjonære erfaringer i Latin-Amerika.


«Det organiserte folket bør være en del av den nye, deltakende og sosiale staten. Den gamle staten som var forsteinet, byråkratisk og ineffektiv skal på den måten omveltes fullstendig», forklarte Chavez i 2004. På den tiden snakket han særlig om de såkalte «misjonene», program ledet av «lokalsamfunnet», som hindret «den gamle staten» i å gjøre noe for de akutte sosiale behov. Den nylige opprettelsen av «lokale samfunnsråd» den 10. april 2006, er en del av en ny og viktig fase mot utformingen av den «nye staten» og av de nye lokale styringsformene som denne skal baseres på.

I Vela de Coro gir det lille huset Samling for folkets makt (UPP) ly for solen som steker på Paraguana-halvøya. En liten plakat forklarer: «Lokale samfunnsråd oppmuntrer til et deltakende demokrati (!) for å utforme sosiale organisasjoner i jakten på en løsning på felles problemer og for å gjøre opp for landets sosiale gjeld.» Her var det rådhuset som tok initiativet for å hjelpe til å opprette disse organisasjonene, «men vi bidrar bare med utstyret, en hjelp ved eventuelle konflikter. Det bare borgerforsamlingen som kan ta avgjørelser,» presiserer Xiomara Pirela, som er UPPs koordinator.

Rådets hovedoppgave er å koordinere og å integrere aktivitetene til de organisasjonene som allerede er etablerte i lokalsamfunnet. Det vil si misjoner, urbane jordbrukskomiteer, kulturråd, osv. «Rådet er altså ikke en representant, men et taleorgan for borgerforsamlingen, som er folkets øverste beslutningstaker,» understreker Pedro Morales. Han er direktør ved Fundacomun (som har ansvar for finansieringen av lokale samfunnsrådene) for hovedstadsdistriktet Caracas.


Pirela leter igjennom de mange mappene «under behandling» som ligger stablet på pulten hennes. Hun drar fram noen kartoversikter som har blitt oppstreket med tusj, enkelte med ustødig strek. «Folk starter med å lage en ‘sosial skisse’ av samfunnet: hus, innbyggere, inntekter, men også problemer med infrastruktur, sosiale problemer, osv.» På møtene bidrar dette til å uarbeide en «deltakende diagnostikk» og å legge vekt på visse prioriteringer, som vannforsyning, kloakktømming, opprettelsen av pleiesenter.

På bakgrunn av dette legger det lokale samfunnsrådet fram forslag for borgerrådet, overbringer dem til kompetente myndigheter og bestyrer direkte bevilgete midler via en «samfunnsbank» som er utformet som et kooperativ. Hvert prosjekt kan motta opptil 30 millioner bolivarer (rundt 12 000 euro). Imidlertid kan man alltids henvende seg til det lokale Råd for offentlig planlegging, til rådhuset eller til delstaten for å føre inn mer kostbare prosjekter i det påfølgende års deltakende budsjett.

De fire delstatene i vestregionen Barinas, Mérida, Táchira og Trujillo allerede mottatt nærmere 92 milliarder bolivarer (mer enn 35 millioner euro). Fra og med 2007 vil halvparten av inntektene til det mellomstatlige fondet for desentralisering (Fondo Intergubernamental para la Descentralización, FIDES) samt bevilgninger fra loven om særskilt økonomisk bistand fra gruve- og oljevirksomhet (Ley sobre Asignaciones Económica Especiales LAEE) nesten en milliard euro gå direkte til finansieringen av de lokale samfunnsrådene. Rådhusene og delstatene, som inntil da hadde delt denne potten seg imellom, vil nå måtte nøye seg med restene. Det er da forståelig at enkelte ordførerer er fristet til å få innvalgt «sine nærmeste» i disse rådene, på tross av at loven forbyr det. «Lokale samfunnsråd er en løsning på problemene med byråkrati og korrupsjon, og vil bidra til å ansvarliggjøre innbyggere som er vant til å være undergitt en paternalistisk stat og til å klage», fortsetter Morales. Men det later til at folket er klar til å ta på seg ansvaret.


Den 16. juli tok man et viktig steg i den svære «blokk 45» i fattigstrøket «23 de Enero» vest i Caracas, erklærer en av beboerne stolt. «Dette var kjent som én av de verste i hele Latin-Amerika,» forklarer hun og viser søppelet som ligger på bakken rundt bygningen. De som bor der kaster søppelet ut vinduet uten å nevneverdig bry seg om naboene. Men i dag, etter en halvt dusin innledende møter, «tar folk seg av hverandre!» De har valgt sitt lokale samfunnsråd.

«Jeg sa til min mann: ingen stemme, ingen middag, ingen klær, nada!» Litt lenger oppe i åsen har «El Observatorio»-området gjort det samme. En presenning har blitt hengt opp i et gatehjørne og tjener som valglokale («valget skal være direkte og hemmelig», minner man om). Folk stiller seg i kø foran valgurner i papp som alle har kunnet sjekke var tomme før det startet. Der som så ofte ellers, har kvinnene tatt saken i egne hender. Mye står på spill og loven er tydelig. Oppslag advarer om at: «Er vi ikke minst 20 prosent av lokalsamfunnet, blir valget erklært ugyldig. Og da er det for sent å angre.»5 Men arrangørene føler seg trygge: «Mennene kommer,» forklarer en av kvinnene. «Jeg sa til min mann: ingen stemme, ingen middag, ingen klær, nada!».

Bare på noen måneder har tusenvis av lokale samfunnsråd blitt, eller er i ferd med å bli, opprettet i hele Venezuela. De som var forutfor lovvedtaket har gradvis blitt regularisert. Allerede finnes det mer enn 500 råd i hovedstaden og man venter rundt 50 000 i hele landet. De mer fornemme strøkene kan også være med, «når folk går med på å informere hvor mye de tjener,» spøker Josefine som bor i Prado del Este. «Men de deltar jo i det minste,» smiler Xiomara Paraguán og hennes venner. «Hvem hadde trodd det bare for noen år siden?»

Det er et spørsmål som reiser seg: Hvorfor vente syv år med å opprette de lokale samfunnsrådene? «Hadde ordførerne og guvernørene gjort jobben sin, hadde vi ikke hatt behov for dem,» kommer det ironisk fra Engels Riveira fra rådet i Camunare Rojo: «Alt dette er egentlig deres fortjeneste.»

Begeistringen for samfunnsrådene viser at de først og fremst representerer demokratiske rom som trengtes i «prosessen». Folket deltakelse hadde man allerede oppmuntret til på arbeidernivå (samstyre, selvstyre, utvikling av kooperativer som har vokst fra under tusen i 1999 til mer enn 100 000 i januar 2006) og på kulturnivå (eksempelvis via kulturråd i nærområdet). Det gjenstod bare å innføre tilsvarende måter på politisk nivå.

Det er altså «lokalsamfunnet» fra 200 til 400 familier i byer, rundt 20 i distriktene og minst 10 familier blant urbefolkningen som blir «grunnstrukturen» til den «nye statens» styringsform. Hvis «det 20. århundrets sosialisme mislyktes framfor alt på grunn av en manglende deltakelse fra folket,» som Jean Carlos Mendero6 bemerker, vil de lokale samfunnsrådene kunne vise seg å bli et viktig verktøy i etableringen av «det 21. århundrets sosialisme» som Venezuela har gitt seg i kast med.

«Ja, endelig, bare pengene kommer da,» skyter imidlertid Paraguán inn. «Kommer ikke pengene, drar vi og henter dem!» kommer det raskt fra en av «El Observatorio»s rådsmedlemmer. Siden valget fant sted har man allerede tatt fatt på oppgavene i dette området. Paraguán har tatt et kurs i «utvikling av sosiale prosjekter» og viser stolt fram kursbeviset. Snart vil alle rådsmedlemmene ha tatt et liknende kurs.

På grunn av enkelte sløve byråkrater og såkalte «politikere», satser man på at prinsippet om «contraloría social» holder seg sterk. Med dette menes at borgerne våker over og sørger for å verne om «deres» lokale bolivarske prosess. De lokale samfunnsrådene kan vise seg å være en mer vellykket versjon og hjelpe venezuelanere til å kreve fra staten de midlene som behøves for å utøve deres medansvar. Lastebilsjåfør Juan Guerra viser én måte å uttrykke denne «contraloría». Når han endelig blir tatt imot av en folkerepresentant, sier han: «Revolusjonen er som et jerngitter som beskytter oss fra borgerskapet. Hvis vi, folket, lar det ruste, vil gitteret falle.»

Oversatt av C.S.C.