Den palestinske labyrinten

To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.

Mot avgrunnen. Man aner med en viss uklarhet at lidelsene til palestinerne, den stadig mer modige solidariteten som slike prøvelser fører med seg i Midtøsten og Israels voldelige forsvarsreaksjoner, risikerer å føre verden mot avgrunnen.

To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Begge sider frykter at situasjonen ikke kan vare. Frykten «rettferdiggjør» på den ene side opptrappingen av undertrykkelsen og på den annen side til vold fra radikale grupper.

I hver av leirene bekrefter undersøkelser at flertallet ønsker fred. Men i hver av leirene øker også hatet og ekstremismen. Nå snakker de to sidene om «krig til døden» og «total utsletting».

At den israelske hæren ikke klarte å knuse Hizbollah i Libanon og at de amerikanske styrkene ikke klarer å beseire opprørerne i Irak, har gitt nytt håp til de palestinske gruppene som på ny begynner å tro på en «langvarige folkelig krig». Etter å ha fanget soldaten Gilad Shalit 25. juni i år (som de ennå holder fanget) har disse gruppene økt rakettangrepene mot Sderot og Ashkelon. Seks personer i løpet av seks år har blitt drept. I de okkuperte områdene i samme periode førte undertrykkelsen til 4500 døde.

Rakettrusselen gjør israelerne hevngjerrige. Den «harde» fløyen ved makten har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.

I løpet av fem måneder har mer enn 400 personer – halvparten sivile – blitt drept av de israelske styrkene som ikke virker å holde tilbake noe. Militæret nølte til og med ikke 3. november i år med å drepe ubevæpnede kvinner i Beit Hanoun. Den samme byen der 20 sivile, deriblant mange barn, fem dager senere ble drept av israelske granater.

Denne forbrytelsen – forårsaket av en «feil» ifølge de israelske myndighetene – opprørte folk over hele verden. Den førte til at FNs generalforsamling, etter påtrykk fra Frankrike, vedtok (med 156 stemmer for og syv imot) en resolusjon som krevde at Israel avsluttet sine operasjoner i Gaza og stoppet alle voldshandlinger.

Dette har langt ifra skjedd. Ehud Olmerts regjering nølte nylig ikke – til tross for den modige avsettelsen av kulturministeren fra arbeiderpartiet, Ophir Pines-Paz – med å ta Avigdor Lierberman inn i regjeringen som viseminister med ansvar for «strategiske trusler». Lieberman er leder for ekstremistpartiet Yisrael Beytenu (Vårt tilfluktsted Israel) der tilhengerne hovedsakelig er innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen, som ofte anklages for fremmedfrykt.
Liebermans inntreden i en forvirret regjering utgjør en fare for hele regionen

Liebermans inntreden i en forvirret regjering som har blitt fristet til overdreven bruk av militærmakt, utgjør en fare for hele regionen, men i første rekke for Israel og landets befolkning. Dette har ikke blitt understreket nok i de store europeiske mediene, som vanligvis er snare til å fordømme at andre ekstremister kommer i regjeringsposisjon i EU-land.

De israelske avisene, som Ha’aretz, har mer klarsyn og kom raskt med en advarsel: «Å velge den mest uansvarlige lederen som mangler de reservasjonene som skal til for å være minister for strategiske trusler, er i seg selv en strategisk trussel. Liebermans manglende moderasjon og hans ubetimelige utsagn – som kan sammenlignes med den iranske presidents – risikerer å framprovosere en katastrofe i hele regionen.»1

Den israelske statsviteren og historikeren med europeiske fascisme som fagområde, Zeev Sternhell, er svært tydelig på dette punktet. I hans øyne er Lieberman kanskje «den farligste politikeren i Israels historie», fordi han representerer en «cocktail av nasjonalisme, totalitarisme og diktatoriske mentalitet.»2

Den regionale konteksten forverrer risikoen. Det nylige valgnederlaget til George Bush og hans innrømmelser om det militære nederlaget i Irak, kan skade USAs politikk i denne regionen. Allerede virker det som kontakt med Syria er i ferd med å etableres (på tross av anklagene som rettes mot Damas etter mordet på Pierre Gemayel for kort tid siden). Og til om med virker det som Washington vil etablere kontakt med Iran, noe som kan bli avgjørende for en vellykket tilbaketrekning fra den irakiske hengemyren. I Palestina virker utsiktene til en nasjonal samlingsregjering stadig bedre.

I Israel betyr ikke dette noe for de – som Lieberman og hans venner – som fortsetter å satse på konfrontasjoner og militær overlegenhet. Uansvarlige handlinger fra deres side kan ikke utelukkes. De merker godt at en kjensgjerning sakte, men sikkert brer om seg i de internasjonale institusjonene: det blir ikke fred i denne regionen uten at Palestinerne kommer seg ut av labyrinten.

©

oversatt av R.N.



Fotnoter:
1 Ha’aretz, Tel-Aviv, 24. oktober 2006.

2 The Scotsman, Edinburgh, 23. oktober 2006.

SLUTT
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0