En møbelhandlers testamente



IKEA holder formen: 410 millioner kunder verden over og 160 millioner utdelte kataloger (det er mer enn Bibelen)… Selskapets omsetning er inne i en imponerende positiv spiral: 27 milliarder NOK i 1994, 121 milliarder NOK i 2005. Med andre ord en framgang på over 400 prosent. Bedre blir det nesten ikke. Eller? Nå har nemlig møbelgiganten satt seg fore å erobre to land som så langt har klart å motstå presset: Russland og Kina. Som det står i selskapets internmagasin Read Me: «Målet er å forbedre hverdagen for så mange som mulig. Skal vi få til dette, må butikkene selge stadig mer til stadig flere kunder.»1 For IKEA er folkets lykke nært knyttet til dets handlevaner.
IKEA har sjarmert kundene fullstendig i senk

Vi er vitner til et helt eksepsjonelt fenomen: Et multinasjonalt selskap som i stor grad symboliserer merkantilisme og verdensomspennende uniformering unngår elegant alle angrep fra forbrukerforeninger, alterglobalister og miljøvernsforkjempere. Det er litt av en bedrift. I tillegg har IKEA sjarmert kundene fullstendig i senk takket være lave priser, barneavdelinger i alle butikkene og et totalkonsept der man raskt kan finne alt man ønsker seg (og som man som oftest egentlig ikke trenger).

Flere anekdoter skildrer det nærmest hellige forholdet mellom selskapet og dets kunder: I 2004 utbrøt en kommunal rådgiver i Stockport (Storbritannia): «IKEA i vår kommune – det er en ære!»2 Og i den lille franske byen Mougins ble det satt i gang en underskriftskampanje for å få IKEA til å etablere seg i regionen: «Er du også lei av å måtte kjøre i to timer, 20 mil tur-retur, for å kunne kjøpe møbler hos IKEA? Nå har vi en mulighet (det er kanskje den eneste vi får) til endelig å få åpnet en IKEA-butikk i Alpes Maritimes – Grip den!»3 Er det ikke beundringsverdig? Folk setter i gang underskriftskampanjer (i august 2006 hadde over 2000 personer skrevet under), engasjerer seg, viser hvilke verdier de står for… fordi det ikke finnes en filial av den internasjonale møbelgiganten i 10 mils omkrets.

Denne enorme suksessen har hatt mer dramatiske konsekvenser. Da IKEA den 1. september 2004 åpnet en butikk i Saudi-Arabia, var det utlovet gavesjekker på 150 dollar til de 50 første kundene – resultatet ble katastrofalt: To mennesker døde, 16 ble alvorlig såret og 20 besvimte.


HVA KOMMER DENNE enorme begeistringen av? I tillegg til de lave prisene, har IKEA klart å bygge opp et bilde av seg selv som et miljøvennlig og samfunnsengasjert selskap. Skandalene har likevel aldri vært langt unna.

Helt siden 1961, da de begynte å motta varer fra Polen, har IKEA outsourcet deler av produksjonen, på utkikk etter billig og medgjørlig arbeidskraft. Derfor er delen av produksjonen som er lokalisert i Asia i stadig økning. Kina (som jo er viden kjent for sin respekt for arbeidernes rettigheter…) leverer i dag flere varer enn Polen, og er IKEAs største leverandør, med 18 prosent av varemengden. Alt i alt kommer 30 prosent av IKEAs varer fra Asia.5 Ifølge The Observer skal andelen utviklingsland som leverer varer til IKEA ha økt fra 32 til 48 prosent fra 1997 til 2001.6

Helt fra begynnelsen av var den svenske gruppens fremste krav til butikkene at varene skulle selges til «ekstremt lav pris». I 1976 slo IKEAs svenske grunnlegger Ingvar Kamprad fast nettopp dette i den korte teksten En m…belhandlares testamente: «Ingen ansträngning skall sparas f…r att hålla nere prisbilden […] Lågpris med mening ställar enorma krav på alla medarbetare […] Utan låga kostnader klarar vi aldrig vår uppgift.»7

IKEA har alltid holdt fast ved at de lave prisene ikke går utover arbeidernes levekår. Det stemmer imidlertid ikke, og den dag i dag fører selskapets krav om lave priser til sosial nød i flere land. Mellom 1994 og 1997 anklagde tyske og svenske TV-reportasjer møbelgiganten for barnearbeid og særdeles dårlige arbeidsforhold i Pakistan, India, Vietnam og Filippinene.8

Det er ikke bare i Asia IKEA utbytter arbeidere. Etter avdekkingen av grufulle arbeidsforhold i Romania i 1998, truet International Federation of Building and Wood Workers (IFBWW) med fullstendig boikott av møbelgiganten. I tolvte time kom partene imidlertid fram til en løsning på problemet.

I IKEAs etiske retningslinjer angående miljø og arbeidsforhold, IWAY (The IKEA Way on Distributing Home Furnishing Products), slås det fast at det sosiale utgangspunktet for ethvert samarbeid er fraværet av tvangsarbeid og barnearbeid. Punkt sju («Arbeiderens helse og trygghet») tar for seg de ansattes arbeidsforhold, og slår fast at de må ha nødvendig beskyttelse for det arbeidet de utfører. Det konstateres også at arbeiderne har rett til å organisere seg i fagforeninger – underleverandøren har ikke anledning til å nekte dem dette. Ingen form for diskriminering tolereres – begge kjønn, alle raser og representanter for alle samfunnsklasser skal behandles likt. Ingen arbeidere må lønnes lavere eller arbeide mer enn det landets lover tilsier.

Det å utarbeide retningslinjer som bare slår fast at selskapet vil respektere loven i de landene det etablerer seg i kan virke litt rart. Det er nærmest som å deklarere høytidelig at man godtar å kjøre på venstre side av veien i Storbritannia.

Kan IWAY likevel sies å ha hatt en positiv innvirkning på arbeidsforholdene hos IKEAs underleverandører?

Hva barnearbeid angår (et veldig ømtålig tema i Vesten) har IKEA gjort definitivt slutt på dette i alle selskapets fabrikker, selv om IWAY foretrekker å basere seg på lokal lovgivning og presiserer at «forskjellige nasjonale lovgivninger kan la barn mellom 12 og 15 år arbeide, dersom det ikke dreier seg om tungt arbeid.»9

Lønnsspørsmålet og arbeidernes mulighet til å organisere seg stiller det seg helt annerledes med. I mai 2006 møtte vi noen arbeidere hos en av IKEAs underleverandører i en indisk landsby nær tekstilbyen Karur. 30 år gamle Shiva10 vil gjerne svare på våre spørsmål, men moren hennes, en gammel hvithåret dame er engstelig. Tenk om Shiva mister levebrødet sitt… Lønnen hennes er familiens eneste inntekt, og i tillegg til moren, må Shiva også forsørge en sønn på 15 år.

Hun har imidlertid liten grunn til å frykte noen form for represalier, for hun kritiserer ikke egentlig arbeidsgiveren sin. Hun snakker om tepausene, beskyttelsesutstyret for øyne og hender, og gjør det klart at arbeidsplassen hennes er sikker. Og det er sant. Assisterende professor Maniemegalai Vijayabaskar ved Madras Institute of Development Studies har arbeidet med en studie om IKEAs underleverandører, bestilt av Oxfam-Magasins du monde,11 og han konstaterer at «IKEA tilbyr bedre arbeidsforhold. Det er hevet over enhver tvil». Han legger likevel til: «De gir godt inntrykk utad for å unngå kritikk, men de gjør ikke mye for å forbedre arbeidsforholdene.»

Ved første øyekast virker arbeidsforholdene gode. Lokalene er rene og luften god. Arbeiderne har tepauser og arbeidsutstyr av god kvalitet. Og IWAY er hengt opp flere steder på veggene. Det er likevel noe som skurrer. I 2003 ba den nederlandske fagforeningen FNV den ikke-statlige organisasjonen SOMO, som har sosial revisjon som sitt spesialområde, om å foreta en undersøkelse av IKEAs underleverandører i tre land: India, Bulgaria og Vietnam. SOMOs forskere møtte arbeidere fra tre eller fire bedrifter i hvert land, og intervjuet dem utenfor arbeidsplassen. De besøkte også fabrikkene, og snakket med ledelsen.

Undersøkelsen gjaldt ti leverandører med til sammen omtrent 2000 ansatte. SOMO konstaterte at «det fremdeles forekommer flere helt åpenbare brudd på IKEAs retningslinjer i de tre landene og i samtlige bedrifter undersøkelsen tok for seg». De vanligste bruddene angikk organiseringsfriheten, retten til kollektive forhandlinger, lønnsnivå og overtidsarbeid. I de verste tilfellene fantes det ikke noen fagforening, arbeiderne jobbet sju dager i uken, og mottok ikke engang minstelønn. Ingen var klar over hvilke rettigheter de hadde, og ingen kjente til møbelgigantens selvpålagte forpliktelser.
>BR>
ER DETTE HISTORIE nå? Så vidt vi kunne slå fast i India i 2006, finnes det fremdeles ingen fagforeninger hos IKEAs underleverandører. Offisielt tolereres selve fagforeningstanken, men, om vi skal tro Shiva, så trenger ikke arbeiderne noen fagforening: «Når det oppstår et problem, så samles vi for å diskutere det. Vanligvis får vi instruksjoner om for eksempel renhold av toalettene. Og dersom jeg har et krav, kan jeg bare stille det til ledelsen.» En annen arbeider, Xana, er yngre, og har ikke noe barn å forsørge. Kanskje er det derfor hennes svar er så annerledes: «Fagforening? Nei, det ville de aldri ha godtatt. Og dersom det kommer noen for å kontrollere forholdene ved fabrikken, forteller ledelsen oss hvilke løgner vi skal servere dem.»

Situasjonen i denne regionen er ikke unik. Alle forsøk på fagorganisering kveles i fødselen. Som alle multinasjonale selskap som etablerer seg i India, var også IKEA klar over at det var slike forhold selskapet hadde i vente. For dette systemet garanterer lave lønninger. Shiva forteller at hun tjener 2300 rupier i måneden (330 NOK). Hun betaler 500 rupier i måneden (71 NOK) for å ta bussen til jobben. Er det alt hun har igjen nok til å brødfø en familie på tre? Shiva smiler blygt. Når moren hennes lager mat foran huset, er oppskriften nærmest alltid den samme: «Vi spiser enkelt, suppe, for eksempel, og særlig saus med ris til.» Og hva med kjøtt, undrer vi. «Jo da, en gang i uken, om søndagen. Men ikke nå til søndag, for nå nærmer vi oss slutten av måneden.» Dette var den 20. mai 2006.

De ansatte kan ikke spise seg mette på IKEAs retningslinjer. De får ikke kjøpt mange av møblene heller. Det er ingen Billy-hyller eller Malm-senger her. Hos Shiva finnes bare det ytterst nødvendige: Det er en toroms leilighet med et par kalendere på veggene, noen svart-hvitt bilder, to halmmadrasser, to små kasser som fungerer som garderobe, en klokke og noen gudestatuer.

Da vi spør henne hva hun ville gjort dersom hun hadde 1000 rupier ekstra, forteller hun om sin beskjedne drøm: «Da hadde vi kjøpt en gasskomfyr og en glassballong. Det er så tungvint å lage mat over åpen ild, med all røyken i øynene. I regnsesongen er det vanskelig å finne tørr ved, og uansett er det så slitsomt å samle inn all veden.» Shivas fattigdom er ikke et unntak hos IKEAs leverandører. Det er snarere regelen.
En annen arbeider, Manjula, en ung, gift kvinne forteller at hun tjener 2360 rupier i måneden (340 NOK). Da hun viser oss lønnsslippen sin for oktober 2005, ser vi at dette er bruttolønnen hennes, og at hun også må trekke fra trygdeavgifter og utgifter til livsforsikring. Og da er det ikke mye igjen av de 2360 rupiene: Manjula jobbet 24 dager i oktober, og fikk utbetalt 1818 rupier (NOK 260,-). Hun jobber seks dager i uken og er på randen av den ekstreme fattigdomsgrensen. Og IKEAs etiske retningslinjer er fullt ut respektert…

For å tjene til livets opphold, jobber de fleste overtid. «De jobber tolv timer dagen. Og da regner vi ikke med tiden de bruker på å komme seg til og fra jobb. I de mest produktive periodene kan de jobbe opp mot 15 timer dagen», forteller Vijayabaskar.

IKEA forsøker rett nok å redusere overtidsarbeidet, men korte tidsfrister og behov for penger gjør ekstra arbeid uunngåelig. Den vanlige åttetimersdagen er fra kl 9.30 til 13.30 og 14.30 til 18.30. Kalaya, som bor i et fattigstrøk i Karur forteller hvordan overtidsarbeidet fungerer i praksis: «Hvis du jobber overtid fra kl. 19 til 20 eller 21, så betaler de deg ikke. Først når du jobber helt til kl 22.30 får du 50 rupier ekstra (7 NOK). Vanligvis jobber vi overtid to ganger i uken.»

Assam, som jobber på samme sted som Kalaya, sier derimot at overtidsarbeid ikke forekommer i hans fabrikk. Den samme kvelden vi snakket med ham, stiller vi oss opp ved inngangen til fabrikken, der maskinene går for fullt hele natten, og kan konstatere at nye arbeidere kommer for å jobbe helt fram til kl 20. Arbeidernes uttalelser er ofte preget av frykt for å miste jobben dersom de sier noe negativt. Deenosha, som vi møter da hun har sluttet skiftet sitt på fabrikken må haste videre – hun jobber nemlig et annet sted fra kl 20 til kl ett om natten. Hun har ikke noe annet valg. For ekstrajobben tjener hun 80 rupier (11,50 NOK), og får i tillegg mat på arbeidsplassen.


FOR IKEA ER nemlig Shiva, Kalaya og Deenosha «utgifter som må reduseres maksimalt». Det er derfor møbelgiganten har installert seg i India. Det verste er kanskje at underleverandørene sliter med å levere varene i tide, og derfor har sine egne underleverandører. Og om IWAY bare respekteres halvveis hos IKEAs direkte underleverandører, så har man knapt hørt snakk om den hos underleverandørenes underleverandører. Her er det ingen kontroll, ingen grenser, ingen krav, utover IKEAs tidsfrister.

Selv de offisielle underleverandørene kontrolleres svært sjelden. Og gjett hvem som utfører revisjonene… Ja visst, IKEAs 46 innkjøpskontor i 32 land står for de aller fleste kontrollene (93 prosent). Disse kontorene er opplært av IKEAs Compliance and Monitoring Group, en avdeling av den svenske gruppen som arbeider utelukkende med kontroll av underleverandørenes implementering av de etiske retningslinjene. IKEAs Compliance and Monitoring Group består av fem personer (tre i 2004) som bistår innkjøpskontorenes kontrollører og de gjennomfører også egne revisjoner, 53 i 2005.12 Eksterne revisorer som KPMG, PricewaterhouseCoopers og Intertek Testing Services gjennomførte kun sju revisjoner i 2004. Møbelgiganten vedgikk at dette var for lite, men lovte at «i 2005 vil mange flere revisjoner utføres av en tredjepart».13 Det er nå klart hva «mange flere» betyr: 26 revisjoner av i alt 1012 underleverandører…

I tillegg er mange av disse revisjonene utført i regi av IKEA. Revisorene kan ikke offentliggjøre resultatene de har kommet fram til, men må presentere dem internt for IKEAs ledelse. Kontrollene gjennomføres annethvert år (en eller to ganger årlig i Asia), og tar en eller to dager. Revisorene raser gjennom IWAYs 90 kriterier: Åtte timers arbeid per dag gir dem ti minutter og 40 sekunder per punkt. Hvordan kan man slå fast at en arbeidsgiver ikke forhindrer fagorganisering på ti minutter? Og hva med overtidsarbeid? Betales lønnen i tide? Er det mange nok pauser? Hva med tvangsarbeid? Eller barnearbeid? Ingenting er enklere: Man bare spør sjefen. Man sjekker bedriftenes registre. I verste fall spør man arbeideren – på arbeidsplassen.

Menneskene som gjennomfører revisjonene er antakelig ærlige og velvillige, men forholdene legges ikke til rette for ordentlige kontroller. Metodene er «lettvinte» og gjør det sjelden mulig for arbeiderne å snakke åpent om arbeidsforholdene sine, særlig ettersom «kontrollene» foretas på samme tid som kvalitetskontrollen av varene. Ifjor møtte Toneesh IKEAs kontrollører to ganger: «De stiller et par spørsmål, særlig om kvaliteten på varene, for å sjekke at produksjonen går riktig for seg. Det er som oftest indere fra Delhi eller Chennai, men også et par europeere. Men de snakker bare med ledelsen – på grunn av språkproblemene kan ikke arbeiderne snakke direkte med dem.»

Kalaya bekrefter dette: «I går kom en mann fra IKEA hit. Han viste oss en video om produksjon av kvalitetsvarer. Og han stilte en del spørsmål, men bare om varene.» Det er antakelig ikke denne typen utspørring som vil hindre at Kalaya jobber overtid uten å få betaling for det…


IKEAS POLITIKK begrenser seg til å gjøre menneskelig utbytting litt mindre umenneskelig. Visst har arbeiderne rent vann til disposisjon, hansker, separerte herre- og dametoalett, og i blant til og med tepauser. Men arbeiderne blir ikke mette av te. Og så snart man stiller virkelige sosiale spørsmål, om lønnsnivå, fagforeninger, overtid og så videre, blir tonen raskt en annen.

For den som tjener mest på IKEAs etiske retningslinjer er nettopp… IKEA selv. På den ene siden, som Vijayabaskar bemerker, har «IKEA latt underleverandørene betale prisen for selskapet sosialpolitikk», og på den andre siden gir denne politikken, helt gratis, et positivt bilde av IKEA, som med ekstrem presisjon så vidt holder seg over Vestens toleransegrense: Barnearbeid.
Denne suksessen er lettkjøpt også fordi IWAYs krav ikke er altfor vanskelige å oppfylle. IKEAs såkalte sosiale ansvar gjør dem ikke engang i stand til å redde arbeiderne fra ekstrem sosial nød. Skal det virkelig kunne kalle seg «etisk», må selskapet i det minste tilby de ansatte et verdig liv. Og vi snakker ikke om luksus, TV eller mobiltelefoner. Bare om å kunne spise kjøtt litt oftere, betale for barnas skolegang, ikke måtte ha to jobber for å overleve. Og ha en virkelig hviledag, uten å måtte ta igjen en ukes husarbeid. Vi snakker ikke engang om å la Shiva unne seg litt luksus fra IKEAs hyller.

Oversatt av G.U.


The IKEA Way on Distributing Home Furnishing Products (IWAY)

Her slås det fast at det sosiale utgangspunktet for ethvert samarbeid er fraværet av tvangsarbeid og barnearbeid. Punkt sju («Arbeiderens helse og trygghet») tar for seg de ansattes arbeidsforhold, og nødvendig beskyttelse for arbeidet som utføres. Arbeiderne har rett til å organisere seg i fagforeninger – underleverandøren har ikke anledning til å nekte dem dette. Ingen form for diskriminering tolereres – begge kjønn, alle raser og representanter for alle samfunnsklasser skal behandles likt. Ingen arbeidere må lønnes lavere eller arbeide mer enn det landets lover tilsier.

1 Read Me, IKEAs internasjonale internmagasin, nr. 1, mars 2006.

2 Un IKEA sinon rien !» (IKEA eller ingenting), Courrier International, nr. 722, 2.-8. september 2004.

3 www.ipetitions.com/campaigns/POUR_IKEA_MOUGINS

4 Ingvar Kamprad, «En m…belhandlares testamente». Gjengitt i Bertil Torekull, Historien om IKEA: Ingvar Kamprad Berättar F…r Bertil
Torekull, AB Wahlstr…m & Widstrand, 1998.

5 Social & Environnemental Responsibility Report 2005», IKEA.

6 Trying to assemble a perfect reputation», The Observer, London, 25. november 2001.

7 Ingvar Kamprad, «En m…belhandlares testamente». Gjengitt i Bertil Torekull, Historien om IKEA: Ingvar Kamprad Berättar F…r Bertil
Torekull, AB Wahlstr…m & Widstrand, 1998.

8 Som for eksempel Mattan, tysk dokumentar fra 1994 om teppeproduksjon i Pakistan. Se: BBC, «IKEA accused of exploiting child workers», 23. desember 1997; Susan Christopherson og Nathan Lillie, «Neither global nor standard : corporate strategies in the era of new labor standards», University of Oxford, november 2003; og Manuel Balza Duran og Davor Radojicic, «Corporate Social Responsibility and Nongovernmental Organizations», Ekonomiska institutionen, Link…ping, 30. januar 2004.

9 IWAY Standard, punkt 15.

10 Flere av våre intervjuobjekter var redde for å miste jobben dersom det kom fram at de hadde snakket med oss, og alle navnene som figurerer her er derfor fiktive.

11 Tilgjengelig på www.madeindignity.be

12 Social & Environnemental Responsibility Report 2005, IKEA.

13 Samme sted.

SLUTT