Frankrike

Selvtilfredse Science Po

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre tok en gang sin utdannelse på handelshøyskolen Science Po i Paris. Institusjonen er resolutt rettet mot vekst og har i dag igjen bekreftet skolens kall om å utdanne elitene. På samme måte som det finnes medieintellektuelle, er Sciences Po blitt en medieskole ? alltid beredt til å ta plass i debattpaneler og avisspalter, eller delta i markedsføringskampanjer. Bare i juli i sommer ble 200 artikler publisert i papirpressen om skolen ? de hyllet skolen ukritisk. En elev fra Sciences Po koster ti ganger mer enn en «vanlig» student. I motsetning til andre land der eliteskolene konkurrerer med hverandre og ligger spredt, har Sciences Po skapt en nokså omfattende integrering av elitene. Dermed kan den skape en lederklasse av politiske ledere, bedriftsledere, eksperter, journalister som kjenner hverandre, omgås og hjelper hverandre ? og forelsker seg i hverandre.

Posted on



«Nei og tre ganger nei, Sciences Po er ikke en handelshøyskole og vil aldri bli det.»1 Dette sa direktøren for institusjonen i rue Saint-Guillaume i Paris, Richard Descoings, til økonomitidsskriftet Challenges som tidligere i år viet et nummer til handelshøyskoler.2 Nummeret hadde Richard Descoings’ bilde på forsiden…

Sciences Po er utvilsomt en handelshøyskole hvis vi skal dømme ut ifra yrkene studentene forberedes til (særlig personalledelse (human resources) og bankvirksomhet); ut ifra antallet forelesere som hentes inn fra næringslivet (skolen har bare 66 fast ansatte forelesere av totalt 1400), ut ifra plassen den gir til samarbeidsbedriftene (BNP Parisbas, L’Oréal, Accord, Andersen, Schlumberger), ut ifra hvor opptatt den er av avgangselevenes resultater og av nasjonale og internasjonale rangeringer av handelshøyskoler.

For å leve opp til sitt tidligere kall om å utdanne personer til høyere embetsstillinger, har skolen styrket sin dominans i opptaksprøven til ENA og jobber for å øke sin andel i andre opptaksprøver. Skolen gir også utdanning innen journalistikk og kommunikasjon.

I rapporten Richard Descoings framla for styret 21. mars, listet han opp en lang rekke forandringer og initiativ: øke studielengden, mer mangfoldig rekruttering, obligatoriske praksisperioder utenfor Frankrike, immatrikulere utenlandske studenter, etablere avtaler med utenlandske universiteter og opprette filialer i provinsene. Det kanskje viktigste initiativet var at institusjonen skulle slippe til studenter fra utdanningsmessige vanskeligstilte områder, såkalte ZEP-områder (områder der gymnasene får ekstramidler for å bøte på akademiske og sosiale problemer), gjennom et system av avtaler for å gi prioritet til utdannelse (CEP-avtaler). Denne ufullstendige listen viste institusjonsledelsens vilje til å være en drivkraft for å forandre det franske samfunnet.
Skolen har sikret seg makten over statsvitenskapen


SCIENCES POS POLITIKK er resolutt rettet mot vekst og har igjen bekreftet skolens kall om å utdanne elitene. For å påta seg denne rollen i en tid da politikken utviskes, anstrenger skolen seg for å tilpasse seg globaliseringens omveltninger, tilpasse seg markedsimperiet og økonomiens makt. Skolen går så langt som å sikte seg inn på å være til stede på alle maktområder. Den har sikret makten over statsvitenskapen. I 2006 ble skolens lokaler brukt til godkjenningsprøven3 – på tross av det åpenbare bruddet på prinsippet om at alle kandidatene skal være likestilte. En fellesutdanning knytter også skolen til naturvitenskapsuniversitetet Paris4. For å bruke sin mangeartede kompetanse (som virker å være knyttet til en tro på sin egen allvitenhet) og bøte på det voksende finansieringsbehov, har skolen også opprettet et sonderingsråd som skal knytte bånd til det private næringslivet. Sciences Po Développement skilter med ikke mindre enn 370 kompetanseområder – ikke bare økonomisk vekst, borgerrettigheter, Libya, Cuba, samfunnsspørsmål, men også musikk, kreft, sport og fedme. Ydmykhet står ikke lenger for fall.

Uansett hvor forfengelig bedriften Sciences Po er, er den blitt det man i økonomien kaller en horisontal konsentrasjon. Denne utviklingen er ikke bare interessant for bedriften, men også for allmennheten, fordi den ligger til grunn for et system av allianser mellom miljøene innen fransk økonomi, politikk, medier og statistikk. Denne utviklingen er enklest å observere i mediefeltet, uten at den her nødvendigvis er den mest strategiske. Etter at journalistikkhøyskolen i Paris (Ecole supérieur de journalisme) forsvant, ba ledelsen journalist og mediepolitiker Michèle Cotta om å komme med en rapport. Ikke overraskende anbefalte hun på det sterkeste at Sciences Po skulle opprette en journalistikkhøyskole. Sistnevnte ble åpnet i 2004. Det første kullet herfra fulgte ENAs modell og ble gitt navnet Michèle Cotta – en høflig og betegnende refleks for å anerkjenne affiniteten til en journalistikk som er intimt sammenknyttet med politikken.
Når sant skal sies har journalister ofte studert ved høyskolene for administrasjon og statsforvalting. Rekrutteringen er begrenset av eksklusive normer som skolene og mediene deler. Med den nye skolen vil disse normene bare bli litt mer standardiserte. Skolen vil bare øke litt på den nærheten som nyhetsankeret i statskanalen France 2 brukte som unnskyldning for mulige allianser: «Se på meg, ikke vet jeg, jeg har venner, de gikk på Sciences Po med politikere. De gikk ut med de samme jentene. De har, eh, vel… Den ene blir journalist, den andre politiker. Hva skal de gjøre, slutte å treffe hverandre? Det er vanskelig.»4 Man fratar individene ansvar, fordi de er fanget i et system. Eksister denne tankegang også hos de som vil styrke systemet?


INTERESSEN FOR SCIENCES PO skyldes en uvanlig mediebehandling. Mange journalister vender rett og slett tilbake til deres egen skole, når de intervjuer skolens forelesere og forskere. Det er enkelt og raskt, og noen ganger skriver de for å granske forskere i samme korridor. Ingenting er bedre markedsføring for skolen enn artikler som på forpliktende vis blir trykket i pressen. Dette irriterer til tider de konkurrerende handelsskolene. Men å få til dette kreves det en effektiv organisasjon: pressetalsmenn, forelesere og forskere oppfordres til å stille opp, og lar seg ikke be to ganger. På samme måte som det finnes medieintellektuelle, er Sciences Po blitt en medieskole. Den er alltid beredt til å ta plass i debattpanelene og spaltene, eller delta i markedsføringskampanjer.

Den privilegerende behandling av Sciences Po skaper en personifisering av ledelsen som til tider ligner persondyrking. Skal man dømme ut i fra antallet bilder det finnes av direktøren utenfor skoleinngangen eller auditorier, elsker han å posere. Direktøren kommer fra beskjedne kår, har oppnådd oppsiktsvekkende akademiske resultater og hatt en lysende karriere som embetsmann. Den rosende omtalen strekker seg like til hans fysiske kvaliteter: «En slank og elegant silhuett, et skarpt og bestemt blikk, tredagersskjegg, langt hår med sølvpletter: Richard Descoings dyrker en romantisk dandy-look som ikke går ubemerket hen…»5

Under forstedsopptøyene i Paris i november 2005, avlyste direktøren en forelesning for sine kolleger og oppfordret dem til å dra ut i drabantbyene. Hyllesten flyttet seg fra utseendet mot budskapet, da en annen dagsavis gjentok oppfordringen: «Det finnes en professor som tar opp i seg denne livsvisdommen. Han heter Richard Descoings. Sjefen for Sciences Po, entret det helligste av det hellige for de unge i forstedene i 2001. Det neste skrittet i hans øyne, er å opprette universiteter på den andre siden av ringveien.»6 Som de fleste vet, finnes det allerede mange viktige universiteter «på den andre siden av ringveien». Dessuten, stilt overfor en slik selvsikkerhet, hvem tenker på å spørre hvordan man skulle kunne motvirke urban vold med å åpne elitistiske institusjoner?


I 2001 GA ZEP-avtalene rom for en medielansering som antydet at det ikke bare dreide seg om å demokratisere rekrutteringen, men å gjøre seg hørt. I juli 2006 ble 200 artikler om skolen publisert i papirpressen, derav 53 i Le Monde, 49 i Figaro, 43 i Les Echoes, 35 i Libération, 16 i Le Point, 13 i L’Express. Disse hyllet skolen ukritisk. Som en anerkjennelse av det beskjedne konkrete tiltaket om drabantbyene, godkjente innenriksminister Nicolas Sarkozy et prosjekt om en «positiv diskriminering på fransk vis» og gav til direktøren for Sciences-Po oppgaven med «å reflektere over» prosjektet. Direktøren dukket opp på et møte hos det gaullistiske regjeringspartiet UMP, som ble ledet av Sarkozy. Sikker på sin egen innflytelse lanserte Descoings et initiativ for et elitegymnas i «93» (fylket Seine-Saint-Denis, der de fattigste og mest urolig forstedene utenfor Paris befinner seg). Heller ikke nå ble noen overrasket over at direktøren for en høyere utdannelsesinstitusjon i Paris tok initiativ til et så viktig prosjekt for videregående utdannelse.

Nettverket av tidligere elever forklarer dette handlingsrommet. Men det forklares også av de politiske vilkårene. I 2001 oppdaget utdanningsministeren Jack Lang initiativet for CEP-avtaler i pressen. Umiddelbart publiserte han en kort artikkel for å si at han selvfølgelig støttet det. Dette ligner måten den fjerde franske republikken fungerte på: ustabile regjeringer overlot initiativet til høyere embetsmenn som ble støttet av overgangsministere.
Med et så sterkt grunnlag, dreier det seg ikke bare om å lansere ideer, men å våke over deres iverksetting. Et utvidelsesprogram gjør det uansett nødvendig med større økonomisk midler. I 2003 uttrykte det franske organet for statlig økonomistyring (Cour des comptes) for første gang kritiske observasjoner. De fem siste årene har staten økt finansieringen med 25 prosent, en finansiering Richard Descoings innrømmer allerede er «betydelig» og «at mange universiteter er misunnelige». Regionalrådet for Île de France (Paris og fylkene rundt) er heller ikke gjerrig, og de private bidragene fra bedrifter ledet av gamle elever øker med skattefritakene som gis for utdanning. Sciences Pos dynamiske væremåte bekrefter nok en gang loven om at pengene først går til dem som har mest. En elev fra Sciences Po koster ti ganger mer enn en «vanlig» student.

I motsetning til andre land der eliteskolene konkurrerer med hverandre og ligger spredt, har Sciences Po skapt en nokså omfattende integrering av elitene. Dermed kan den skape en lederklasse av politiske ledere, bedriftsledere, eksperter, journalister som kjenner hverandre, omgås og hjelper hverandre – og forelsker seg i hverandre. For å få folk til å dele samme synet på verden, er det mest effektivt å få dem til å dele ungdomstiden.

Oversatt av R.N.

1 Institut d?Etudes Politiques de Paris (kalt Sciences Po etter navnet skolen hadde fram til 1945, École Libre des Sciences Politiques). Sciences Po var tradisjonelt rettet inn mot opptaksprøven til elitehøyskolen for statsforvaltning, École nationale d?administration (ENA). De to skolene har utdannet utallige statsledere, politikere og embetsmenn. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er utdannet ved Sciences Po. Overs. anm.

2 Challenges, nr. 16., 15. desember-4. januar 2006. Se Alain Garrigou, «Sciences-Po est-elle une business school» (Er Sciences-Po en handelsskole), Le Monde diplomatique, 2000.

3 Frankrike har et system der man må avlegge en godkjenningsprøve (agrégation) for å kunne undervise på høyere nivå (gymnas- og universitetsnivå). Overs. anm.

4 David Pujadas, ?Tam, tam, etc.?, France Inter, 14. januar 2003.

5 Le Parisien, 16. november 2006.

6 Le Monde, 17. november 2005.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver