Nord-Amerika

«Fedrelandets elskede Generalkaptein»

Augusto Pinochet døde 10. desember ? uten ha blitt straffet, men også uten ære. Hans diktatur mellom 1973-89 er symbolsk for militærdiktaturene som styrte Latin-Amerika på den tiden. Statskuppet mot Salvador Allende i 1973 var planlagt, finansiert og ledet av USAs utenriksminister Henry Kissinger (vinner av Nobels fredspris). Landet ble så en forsøkskanin for Milton Friedmans ultraliberale teser, noe som resulterte i dets ruin. Etter Pinochet ligger et knust land uten framtid

Posted on

Augusto Pinochets diktatur fra 1973 til 1989 dreide seg ikke om én mann som terroriserte en hel befolkning, men om en stor krets av medskyldige, både i og utenfor landet, som deltok i systematisk utpressing av politiske motstandere og et helt land. Pinochets diktatur var symbolet på og syntesen av militærdiktaturene som styrte Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Pinochet var også uttrykk for de privilegerte klassenes frykt for folket. Han nølte aldri med å benytte seg av brutal undertrykking for å beskytte de privilegerte. Dessuten var han i disse årene av den kalde krigen, selve symbolet på den latinamerikanske generalen: Styrt fra Washington for å terrorisere venstresiden i sitt land, og holde det godt forankret i «den vestlige leiren».

Augusto José Ramón Pinochet Ugarte – alias «Ramón Ugarte», «José Pinochet», «Mister Escudero, eller J. A. «Ugarte», for å nevne noen av de mange navnene han brukte for å åpne hemmelige bankkontoer med millioner av dollar i banker i USA, Jersey, Grand Cayman, Sveits og Hongkong – døde 10. desember 2006. Han døde uten ha blitt straffet, men også uten ære – like ynkelig som han hadde levde sine 92 år som et miserabel og motbydelig menneske med forræderi, løgn og tyveri som eneste talenter.1


DET ER DERFOR IKKE overraskende at hans pompøse militærbegravelse ble overværet av forskjellige medskyldige, som alle på et eller annet vis tjente på utplyndringen av ofrene og røvertoktene på statskassen. På den andre siden var det åpenbare fraværet av hans viktigste støttespiller tydelig. Ingen kjente personligheter fra den amerikanske ambassaden var å se, heller ingen utsendinger fra de nyfascistiske organisasjonene i Spania og Italia. Pinochet-regimets «intellektuelle» holdt seg også borte – disse kvasitenkerne som frivillige deltok og gjorde det mulig å kamuflere tortursentrene som lederen for den hemmelige politiet, Manuell Contreras, og CIA-agenten Michael Townley ledet. Disse «intellektuelle» tildekket tortursentrene som «litterære atelierer». Her la de ut i det vide og det brede om diktatorens stil – blant de retoriske perlene finnes Politikk, politikkeri og demagogi og En soldats memoarer – mens folk ble torturert og drept, blant annet den spanske diplomaten Carmelo Soria.

Pinochets kjære beundrerinne Margaret Thatcher unnskyldte seg forutsigbart med alderdommens plager. En av hans andre groupier, Jeane Kirkpatrick (tidligere ambassadør for USA i FN), bestemte seg på sin side for å snike seg unna dette kompromitterende gjensynet med å ta turen til det hinsidige to dager før Pinochet, den 8. desember 2006. Hennes onde økonomiske ånd, Milton Friedman, fant det også best å forsvinne, den 16. desember 2006. Fred over deres fordømte sjeler.

Derimot var det ingen opplysninger om Henry Kissingers fravær, som var blitt understreket over hele verden, i likhet med en peruansk forfatter kjent for sine ustoppelige lovprisninger av Pinochets økonomiske modell som førte til økonomisk, moralsk og kulturell ruin for millioner av chilenere.
Pinochet krevde at en militærskredder skulle sy ham en spesiell uniformslue som var fem centimeter høyere enn alle de andre generalenes, og la til en dyster Draculainspirert kappe, og fullbyrdet sin diktatorperfekte ridderutrustning med en nazistisk feltmarskalkstokk


DA PINOCHET BEFANT seg på høyden av sin kortvarige ære, drømte han om å bygge grunnmuren til en chilensk nasjonalkatolisisme. Han ikke kunne kalle seg «caudillo» («fører») etter sitt forbilde – General Franco, den lille spanske diktatoren fra El Ferrol (Pinochet var den eneste statssjefen som kom for å gråte i Francos begravelse) – derfor utropte Augusto José Ramón Pinochet Ugarte seg selv «Fedrelandets elskede Generalkaptein». Han krevde at en militærskredder skulle sy ham en spesiell uniformslue som var fem centimeter høyere enn alle de andre generalenes, la til en dyster Draculainspirert kappe og fullbyrdet sin diktatorperfekte ridderutrustning med en nazistisk feltmarskalkstokk.
Siden han i mellomtiden hadde henrettet flere prester – Antonio Llido, André Jarlan og Joan Alcina – mislyktes hans prosjekt om lage Chile om til et land av geistlige kollaboratører. Den katolske kirken valgte for det meste de forfulgtes og torturertes side, siden til foreldrene som lette – som ennå leter – etter sine sønner og døtre. Mer enn 3000 kvinner og menn gikk ut en vakker morgen foran øynene deres og kom aldri tilbake.

11. september 1973 forrådet Augusto Pinochet lojalitetseden han hadde svoret til den chilenske grunnloven og sluttet seg i siste øyeblikk – feiginger er ofte ubesluttsomme – til et statskupp som var planlagt, finansiert og ledet av Henry Kissinger (vinner av Nobels fredspris), som da var amerikansk utenriksminister under president Richard Nixon.2 Andre grunnlovsforrædere påtok seg ansvaret med å styre statskuppet på bakken, mens de drømte om å ikle seg diktatorrollen. Disse var: Gustavo Leigh (capo, i mafiaforstand, for luftstyrkene) og Toribio Merino (capo for marinen). Denne dystre trioen ble komplettert av et intellektuelt tilbakestående menneske, en viss Mendoza, som sjef for politistyrkene. Men Kissinger bestemte at diktaturet skulle styres av Pinochet, den av forræderne som var letteste å kontrollere og manipulere, og som var mest lojal overfor USAs interesser i den kalde krigen. Slik ble Pinochet arketypen for den amerikanske imperialismens nikkedukker.
LIKE ETTER AT SALVADOR ALLENDE forsvant – han døde mens han forsvarte grunnloven og det lovlige demokratiet – fulgte Pinochet ordren fra Pentagon om å bekjempe «den indre fienden». Han åpnet kloakkene og slapp de verste dyrene løs på landet. Angivere som tystet på motstandsaktiviteter fikk, som erstatning, krav på en del av formuene som var blitt røvet fra de «subversive». Soldatene aksepterte også en rett til å plyndre som tillot dem å naske til seg alt fra små skjeer til møbler og høns. Offiserene på sin side administrerte det generelle tyveriet og tilranet seg de mest begjærte godene som hus, biler, bankkontoer, kort fortalt, all arven til titalls millioner mennesker. Oversikten over tyveriets omfang er enda ikke blitt ført eller tallfestet.

Hver eneste soldat, politimann og offiser ble rike under diktaturet gjennom handelsvaren frykt. En mor som ville vite om hennes «forsvunne» sønn fortsatt var i live, ble tilbudt informasjon i bytte mot skjøtet på boligen hennes. Etter handelen ble hun servert kjerrelass fulle av ondskapsfulle løgner: At hennes sønn var sett et eller annet sted i Europa og ville snart ta kontakt med henne… Det var ikke en eneste militær kuppmaker som ikke deltok i utplyndringen av ofrene – ikke én eneste som har rene hender.

Det samme gjelder for dommerne som også ga seg over til embetsmisbruk i 16 år. Dommerne legitimerte plyndringen og sørget for at mordene gikk utstraffet hen. Den chilenske høyresiden var heller ikke noe bedre: I bytte mot en del av byttet av plyndringen av naturressursene – skoger, fiske, gruver – akseptert den at Chile, et land som eksporterte en rekke industriprodukter som var ettertraktet på verdensmarkedet (for eksempel tekstiler), ble gjort til et land som ikke produserte noe som helst. I dag produserer Chile ingenting. Alle industriproduktene, absolutt alle, importeres.
I TILLEGG TIL PINOCHETS seier fikk Chile etter 11. september 1973 erfare triumfen til Milton Friedmans ultraliberale teser. Her kunne han – som den første i historien – bruke et forsvarsløst samfunn som laboratorium for å teste ut sin økonomiske teori. Han ruinerte landet og omvandlet det til en typisk underutviklet stat som kun eksporterer produkter fra primærnæringene (frukt og vin) og råstoffer (kobber). En større del av planeten har elektrisitet takket være kobbertråder, et essensielt metall som utvinnes i Chile. Utover dette er Chile i dag et land som først og fremst eksporterer kaker basert på genmodifiserte organismer eller selvetende oppdrettslaks, fordi åtte kilo fisk fra havet (en marin rikdom som tilhører alle chilenere) må ofres for å produsere én kilo laks (og det er kun oppdrettseierne som tjener på salget).

Grunnen til at landet ikke eksporterer like enorme mengder treverk som på 1980-tallet er det ikke finnes mer. De viktigste skogene har nådeløst blitt hogd ned.

Mens grunnlaget for økonomien, kulturen og samfunnshistorien ble ødelagt gjennom systematisk privatisering av offentlige tjenester, deriblant helse og utdannelse, ble enhver opposisjon slått ned på med tortur, «forsvinninger», eller mord. Slik ble de opposisjonelle ble tvunget i eksil.


DET ER DETTE PINOCHET forlater. Et knust land uten framtid, et land der de mest grunnleggende rettighetene som arbeidskontrakter, mangfoldig informasjon, offentlige helsetjenester og utdannelse for alle er ønskedrømmer som blir stadig fjernere.

Takket være den enorm kynismen han alltid fremviste, lyktes Pinochet i å unnslippe straffeforfølgning til siste slutt. Det har vært minst to anledninger til å straffe ham for hans forræderi: Under bakholdsangrepet i 1986 var de heltemodige krigerne i manuell Rodrigez' Patriotiske front på nippet til å sende ham lukt ned i helvete, men deres attentat mislyktes på tross av heltemotet de unge jentene og guttene i kommandogruppen utviste. Senere, i 1998, åpnet det seg nok en mulighet for å dømme Pinochet for hans forbrytelser, da han etter ordre fra den spanske dommeren Baltazar Garzón ble arrestert i London. Men uforståelig nok fikk han fullstendig hjelp fra regjeringene til José-Maria Aznar i Spania, Tony Blair i Storbritannia og Eduardo Frei i Chile, som gjorde alt de kunne for å forhindre utleveringen til Madrid og rettssaken.

Forræderen døde dermed uten straff og uten ære. Han ble til og med avvist av deler av den chilenske høyresiden som på underlig vis har blitt demokratiske igjen. De tok ikke avstand fra ham før de fikk kjennskap til de utallige hemmelige kontoene som ble administrert av den amerikanske banken Riggs i forskjellige finansparadis.3 De eneste som virkelig gråt over hans bortgang var den vulgære gjengen som hadde tjent godt på smulene fra den store utplyndringen: Militærmenn og deres familie, denne avskyelige staten i staten, som etter diktatorens grunnlovsbestemmelse var hadde krav på 10 prosent av inntektene fra kobbereksporten.

Ofrene, alle de som kjempet mot ham, president Salvador Allende, forblir stadig større moralske symboler. Om Pinochet er det absolutt ingenting som er verdt å minnes, bare en viss stank som snart vil feies vekk av de gode Stillehavsvindene.

Oversatt av R.N.





Luis Sepúlveda:


Chilensk skribent og forfatter. Har blant annet skrevet den magiske miljøvernromanen Den gamle mannen som leste kjærlighetsromaner (Gyldendal, Oslo 1993) som har blitt oversatt til 36 språk og solgt mer enn ti millioner eksemplarer. Sepúlveda var livvakt for Salvador Allende fram til kuppet 11. september 1973. Han ble arrestert av Pinochets diktatur og dømt til 20 års fengsel og sonte i Temuco-fengselet for politiske fanger. En global kampanje i regi av Amnesty International fikk ham løslatt i 1977. Han dro i eksil, først forskjellige steder i Sør-Amerika, deretter kjempet han på Sandinistenes (Simóón Bolivar-brigaden) side i kampen mot Somozas diktaturstyre i Nicaragua fram til seieren i 1979. Siden bosatte han seg i Tyskland der han en stund arbeidet som lastebilsjåfør mellom Hamburg og Istanbul. Der Spiegel engasjerte ham senere som krigskorrespondent i Angola. Her ble han i flere år og beskrev den kubanske intervensjonen som nedkjempet de sørafrikanske elitetroppene. Nederlaget medvirket til apartheidregimets fall. Luis Sepúlveda bor for tiden i Spania.


1 En detaljert oversikt over Augusto Pinochets liv finnes på Le Monde diplomatiques nettsider (www.monde-diplomatique.fr).

2 Se Christopher Hitchens, Les Crimes de Monsieur Kissinger, Saint-Simon, Paris 2001. (Red. anm.)

3 I februar 2005 besluttet lederne i Riggs å utbetale mer enn seks millioner euro i erstatning til ofrene for Pinochets diktatur. Se Alain Astaud, «Riggs Bank ? «ambassadenes favoritt», Le Monde diplomatique (norsk utgave), oktober 2005. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver