Ble Arafat myrdet?

Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han myrdet og av hvem?

Den første gåten forblir uten svar. Det andre spørsmålet er ikke lenger en gåte takket være Ariel Sharons venn og mest trofaste, og kanskje mest personlige beundrer gjennom et halvt århundre, Uri Dan, journalisten på den israelske høyresiden.

Palestinerne har aldri vært i tvil om at statsminister Ariel Sharon drepte lederen deres. Hadde han ikke flere ganger uttrykt at han ønsket å likvidere den palestinske lederen? Hadde ikke Sharon sammenlignet Arafat med Hitler? Uri Dan går enda lengre. 4. november 2004, allerede en uke før Arafats død, fortalte Dan til dagsavisen Maariv at Sharon 14. april sa til George W. Bush i Det hvite hus at han ikke lenger følte seg forpliktet til å holde løftet han hadde gitt tre år tidligere, i mars 2001, om ikke å røre Arafat.¹

I en nylig utgitt bok antyder Dan åpenlyst at hans venn likviderte den palestinske lederen.² «Med en gang Sharon fikk handlefrihet etter møtet med president Bush 14. april 2004, forverret Arafats helsetilstand seg. Arafat ble transportert til militærsykehuset Percy i Clamart (Frankrike) i oktober og døde 11. november. Arafat vendte kun tilbake til Ramallah for å bli gravlagt.» (s. 403). For å sette prikken over i’en skriver Dan: «Min artikkel i Maariv begynner med disse ordene: Ariel Sharon vil bli stående igjen i historiebøkene som den som likviderte Arafat uten å drepe ham». Alluderer de tre siste ordene til metoden?

Å likvidere en demokratisk valgt president forutsetter i det minste en stilltiende overenskomst med den amerikanske presidenten. Men Dan avslører at Bush forble ufølsom, da han hørte Sharon snakke om hans intensjoner i forhold til Arafat. Dan skriver: «Uten å gi Sharon grønt lys for å likvidere Arafat, forsøkte Bush heller ikke å påtvinge ham nye forpliktelser.» (s. 401).

Dan avslører enda en betydningsfull detalj. Tiden går og Dan spør den israelske statsministeren hvorfor han ikke gjør noe med Arafat: «Arafat verken drepes eller utvises. Har han fullstendig immunitet?» Sharon svarer: «La meg gjøre ting på min måte!» Dan legger til: «Det var uvanlig mellom oss, brutalt stoppet han samtalen vår.» (s. 403).