Det nye Hamas

Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere

Det foreløpig mislykkede forsøket på å få i stand en palestinsk koalisjonsregjering gjør følgende spørsmål mer aktuelt enn noensinne: Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Det mest åpenbare svaret har fått minimal mediedekning: Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas har ikke glemt at anerkjennelsen av Israel i flere tiår var et av kravene det internasjonale fellesskapet stilte til de «sekulære» motstandsbevegelsene PLO og Fatah. Den islamske motstandsbevegelsen har heller ikke glemt at PLO og Fatah ikke fikk noe som helst i gjengjeld da de til slutt gikk med på å anerkjenne den jødiske staten, verken en palestinsk stat eller anerkjennelsen av Øst-Jerusalem som Palestinas hovedstad. Ei heller en innrømmelse fra Israel om dets ansvar for den palestinske utvandringen i 1947-1949, eller en anerkjennelse av prinsippet om «retten til tilbakevending» (eller annen form for kompensasjon) for de vel fem millioner palestinske flyktningene

I mars 2006 annonserte den israelske statsministeren Ehud Olmert et program om israelsk tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, der det ble foreslått at Israel skulle beholde omtrent 36,5 prosent av Vestbredden, i tillegg til Øst-Jerusalem og Jordandalen. Med andre ord mellom 40 og 50 prosent av de 22 prosentene av det «historiske» Palestina Yassir Arafat drømte om å gjøre om til en palestinsk stat… Når dette tas med i betraktningen, minner Hamas’ innstilling om den politikken PLO førte på 70- og 80-tallet: En «plan» om eksplisitt anerkjennelse av Israel, akkompagnert av uttalelser som uttrykker en faktisk anerkjennelse av den jødiske staten.

MANGE FORTSETTER IMIDLERTID å tolke Hamas’ radikale uttalelser utelukkende som en konsekvens av et islamsk verdenssyn. Denne typen kritikere har gjort det til en æressak å forklare bevegelsens politikk ut fra dens charter fra august 1988, noe forskerne Bruno Guigue1 og Khaled Hroub2 synes er beklagelig.

Hroub har presentert en svært grundig analyse av tre nøkkeltekster utgitt av Den islamske motstandsbevegelsen etter dette charteret: Valgprogrammet fra høsten 2005, Endring og reform; utkastet til en felles regjeringserklæring, Regjeringsprogram for nasjonal enhet (mars 2006); og den endelige regjeringserklæringen, lagt fram av statsminister Ismail Haniyeh for den nye nasjonalforsamlingen den 27. mars 2006. Forskeren mener at Hamas nå er en organisasjon som er «svært annerledes» fra den som så dagens lys i startfasen av den første intifadaen, i desember 1987.

Ifølge Hroub er Hamas nå opptatt av politiske rettigheter, «som ytringsfriheten, pressefriheten, og retten til organisasjonsfrihet». Ideer om «mangfold», «maktdeling» og «fredelig maktskifte» har fått ny giv, og tanker om et «velutviklet sivilsamfunn» og respekt for minoriteters rettigheter har også en sentral plass i «det nye Hamas». Fra den første til den siste teksten blir for øvrig de religiøse referansene stadig færre, og temaet «væpnet kamp» forsvinner nesten helt,3 til fordel for tanker omkring «god styring» og sivile reformer. Det er også en klar utvikling i forhold til prinsippet om «to folk, to stater» og holdningen overfor internasjonale resolusjoner angående Palestina.

Ingen av de dokumentene Khaled Hroub har analysert har fått noen særlig plass i medienes dekning av konflikten, og de er heller ikke godt kjent i de offisielle politiske kretsene i Vesten. Hroub konstaterer at av de 13 punktene i teksten Endring og reform som tar for seg lovgivende og dømmende politikk, har vi i Vesten kun bitt oss merke i det første punktet, der det slås fast at «islamsk lov burde være lovgivningens fremste inspirasjonskilde» – en erklæring som vekker frykt for en «islamisering av samfunnet». De tolv andre punktene i denne delen av programmet, der islam ikke nevnes med et ord, har imidlertid blitt forbigått i stillhet.

BRUNO GUIGUE SLÅR fast at det «er slående at valgprogrammet ikke legger noen særlig vekt på den koranske tradisjonen når det tar for seg et så viktig punkt som spørsmålet om Palestinas islamske status». Han mener også det er betydningsfullt at det i den samme teksten henvises til FNs resolusjoner for å slå fast at okkupasjonen er ulovlig. Han bemerker at dette ganske sikkert ikke innebærer at Hamas er klare til å anerkjenne Israel offisielt, «det andre aspektet av FNs resolusjoner», men det å henvise til internasjonal lovgivning «vil til syvende og sist føre til at man aksepterer denne lovgivningen fullt ut». I Regjeringsprogram for nasjonal enhet gjentas rett nok nødvendigheten av å beholde sentrale krav som slutt på okkupasjonen, retten til tilbakevending, retten til å yte motstand («alle former for motstand»), «opprettelsen av en uavhengig og suveren palestinsk stat, med Jerusalem som hovedstad», og «helhetlige løsninger». Utover det faktum at disse kravene fremmes av samtlige palestinske organisasjoner, også de som godtas fullt ut av det internasjonale fellesskapet, viser flere artikler i programmet Hamas’ vilje til å ta det internasjonale fellesskapets krav med i betraktningen, selv de som går imot bevegelsens egne politiske mål.

Khaled Hroub forteller at dette programmet «i sin helhet jobber for prinsippet om to folk, to stater» og «omhandler områdene som ble okkupert i 1967 […] uten noen som helst hentydning til kravene om «frigjøring av hele Palestina» eller «ødeleggelse av Israel», som finnes i charteret av 1988.»

Ifølge Hroub gikk ikke regjeringserklæringen av 27. mars tilbake på noen av punktene fremmet i programmet for nasjonal enhet. Selv om dette programmet, etter å ha blitt forkastet av de andre palestinske organisasjonene som inngikk i forsøket på å danne en koalisjonsregjering, kun angikk Hamas – det var med andre ord ikke nødvendig å beholde alle de samlende ideene som ble lagt fram i programmet…

Den stillheten som har omgitt disse tekstene (man får nesten inntrykk av at de er blitt holdt tilbake for oss), burde være nok til å sette spørsmålstegn ved det internasjonale fellesskapets og EUs holdning overfor Hamas. Deres avgjørelse om å straffe palestinerne økonomisk med mindre de gir fullstendig avkall på «voldshandlinger» og anerkjenner Israel offisielt (uten at noen krav stilles til Israel) kommer sikkert ikke utelukkende av en fiksering på Hamas’ islamske grunnvoller. Men denne fikseringen har gjort det enklere å gjennomføre en slik økonomisk politikk og få støtte for den i folkeopinionen.

DEN IRANSKE PRESIDENTEN Mahmoud Ahmadinejads uakseptable uttalelser angående Israel og Holocaust mot slutten av oktober 2005, ble straks fordømt både av USA og Europa.4 Dessverre har ikke denne fordømmelsen blitt fulgt av seriøse forsøk på å forstå hvorfor denne typen uttalelser faller i så god jord i store deler av Midt-Østen. I flere arabiske og muslimske kretser mener man at anerkjennelsen – eller benektelsen – av Holocaust ikke er så viktig for Ahmadinejad. Derimot ønsker han med sine skandaløse uttalelser å fremheve det faktum at Vesten, i dette folkemordets navn, legitimerer undertrykkelsen «det sionistiske prosjektet» fremdeles utgjør for araberne i Palestina, seksti år etter jødeutryddelsene.

FOR NOEN ÅR siden skilte historikeren Dan Diner mellom tre nivåer av legitimitet for staten Israel, som hver hadde sitt nivå av «universalitet».5 Den legitimiteten han, underlig nok, kalte sionistisk («Guds løfte gitt til hebreerne»),6 mente han var «unilateral» – fordi den kun angår jødene. Den legitimiteten som kommer av «Holocausts grusomheter», var bare «delvis universell», mens den «israelske legitimitet» som kommer av Israels «ubestridelige rett til å fortsette å eksistere fordi det allerede eksisterer», var helt og fullt «universell».

Den siste bemerkningen vil vel de fleste si seg enige i, og vi kan konstatere med Maxime Rodinson at «verdiskapning, arbeid og personlig oppofring er de eneste aspektene som kan gi et folk rett på et land»7 Spørsmålet blir da som følger: Hvorfor gjelder ikke dette også for palestinerne?
FNs legitimering av «den jødiske staten» var samtidig en legitimering av Palestina

Israels legitimitet vil kun anerkjennes, særlig i den arabiske og muslimske verden, dersom denne legitimiteten inngår i en «universell legitimitet» som også gjelder Palestina. De to landene fikk sin legitimitet bekreftet av FNs generalforsamling, ved dens resolusjon 181 av 29. november 1947 om deling av Palestina under britisk oppsyn.

Burde vi ikke ta med i betraktningen at FNs legitimering av «den jødiske staten» samtidig var en legitimering av Palestina? Lider ikke det internasjonale fellesskapet av hukommelsestap når det krever av Hamas at de anerkjenner Israel uten forbehold? For FN snakker ikke lenger om de 44 prosentene av Palestina det «ga»8 til palestinerne ved resolusjon 181. Resolusjon 194 om retten til tilbakevending, eller annen form for kompensasjon, for de palestinske flyktningene er det heller ikke mye snakk om lenger.

Ved å holde fast på denne «forglemmelsen», ved å gjøre en offisiell anerkjennelse av Israel til et absolutt imperativ, stenger EU for diskusjon og politiske forslag som kunne gi flere palestinere, arabere og muslimer en følelse av at Vesten endelig hadde sluttet å operere etter «doble standarder». De ekstreme i Hamas tror at Allah vil gi hele Palestina til araberne og muslimene innen 50 år, mens de mer moderate mener det snarere vil ta 500 år.

I 1995 hadde sjeik Ahmed Yassine9 foreslått en «langvarig våpenhvile» med Israel, mot opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen. I 2004 presiserte han at han dersom dette ble innvilget skulle la resten av de okkuperte områdene være på israelske hender. Siden har dette tilbudet stadig blitt gjentatt av bevegelsens fremste ledere. Og slike tilbud må man ikke se bort fra. De bekrefter Bruno Guigues hypoteser om at Hamas er kommet fram til en «uformell aksept av en deling av det historiske Palestina etter grensene før krigen i 1967». Yassir Arafats Fatah ventet i 20 år før det gjorde denne uformelle aksepten til offentlig politikk.
Ved sin unnvikende holdning, er ikke EU uten ansvar for sammenbruddet i forhandlingene som fulgte denne enormt sjenerøse gesten fra palestinsk side. I møtet med Israels vedvarende ubøyelighet, i møtet med de økende regionale spenningene, blir utfordringen stadig større for et internasjonalt fellesskap som nekter å forsøke å finne løsninger ut fra Hamas’ faktiske anerkjennelse av Israel. Bruno Guigue skriver: «Det internasjonale fellesskapet må nå vise at det mener alvor med sine egne resolusjoner, etter å ha snakket Israel etter munnen i 40 år».

Oversatt av G.U.
1 Jf. oumma.com, 27. mars 2006. Bruno Guigue er forfatter av: Proche-Orient: la guerre des mots (Det nære Østen: ordkrigen), L’Harmattan, Paris, 2003.

2 A New Hamas through its New Documents», in Journal of Palestine Studies, Washington, vol. XXXV, nr. 4, sommer 2006. Khaled Hroub er specialist på Hamas, og forfatter av: Hamas: Political Thought and Practice, Institute for Palestine Studies, Washington, 2000.

3 I programmet Endring og reform nevnes «væpnet kamp» kun i noen få avsnitt, der begrepet inngår blant de «midler» Hamas anser for å være legitime for å få slutt på okkupasjonen. I regjeringserklæringen av mars 2006, bemerker Hroub, «er det av stor betydning at den fremste referansen til væpnet motstand [?] er i forbindelse med dens viktige rolle i fortiden».

4 I tillegg kommer en konferanse organisert av iranske myndigheter, holdt i Teheran 11. og 12. desember 2006, der jødeutryddelsen benektes, og der Ahmadinejad uttalte at Israel «snart kommer til å forsvinne».

5 Jf. Les trois légitimités d’Israël, in: Le Monde, 18.-19. august 2002. Dan Diner underviser i historie ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og jødisk historie og kultur ved Universitetet i Leipzig, i Tyskland.

6 Underlig, for det er ulogisk å anse «Guds løfte» som grunnlaget for den sionistiske bevegelse, som opprinnelig var sekulær, for ikke å si vantro.

7 Peuple juif ou problème juif? (jødisk folk eller jødisk problem?), La Découverte, Paris, 1997, s. 232.

8 Araberne i Palestina utgjorde to tredjedeler av den totale befolkningen, og FN ga 56 prosent av Palestina til et jødisk fellesskap på omtrent 650 000 personer (en tredjedel av befolkningen) hvorav 463 000 var født utenfor landet.

9 Hamas’ grunnlegger (1987), drept i et israelsk helikopterangrep den 22. mars 2004.