En allianse mellom sivilisasjoner

Strømningene i Bosporos forbi Istanbul er beryktet for sin styrke, der de strømmer én vei på overflaten og motsatt vei på dypet. Likevel har det tyrkiske folk i flere århundrer klart å ta seg forbi disse strømningene og seile over grensen mellom Europa og Asia, og mellom den islamske verden og Vesten. Og dette har vært en kilde til rikdom. Rapporten om en allianse mellom sivilisasjoner¹ gjør rett i å vektlegge at det å omfavne forskjeller – i meninger, kultur, tro, levesett – i lange tider har vært en drivkraft for menneskehetens framskritt.

Det var slik den iberiske halvøy blomstret i Europas middelalder, gjennom et samspill mellom muslimske, kristne og jødiske tradisjoner. Senere opplevde Det ottomanske riket sin storhetstid, ikke bare på grunn av sin militære makt, men fordi det også var et rike som satte tenkning i høysetet, et rike der muslimsk kunst og teknologi ble beriket av jødiske og kristne bidrag.

Flere århundrer senere er vår egen globaliserte æra dessverre preget av økende intoleranse, ekstremisme og vold. Større nærhet og bedre kommunikasjonsmidler har ofte ikke ført til gjensidig forståelse og vennskap, men til spenninger og gjensidig mistro. Mange mennesker, spesielt i u-landene, har endt opp med å frykte den globale landsbyen som et angrep på sin kultur og en ulykke for sin økonomi. Globaliseringen truer verdiene så vel som lommebøkene deres.

Terrorangrepene 11. September, krig og kaos i Midtøsten, tankeløse ord og tegninger: Alt dette har bidratt til å forsterke denne frykten og har fått spenninger mellom folk og kulturer til å blusse opp. Og framfor alt har det satt forholdet mellom tilhengere av de tre store monoteistiske religionene på prøve.

INTERNASJONAL MIGRASJON har ført til at et historisk antall mennesker med forskjellig tro og kultur lever sammen i dagens verden. Men misoppfatningene og stereotypiene som skjuler seg bak forestillingen om et «sammenstøt mellom sivilisasjoner», blitt stadig mer utbredte. Enkelte grupper ser ut til å ivre for en ny religionskrig, denne gang i verdensmålestokk – og ufølsomhet eller ren og skjær forakt for andres tro eller hellige symboler gjør det lettere for dem å nøre opp under en slik krig.

Kort sagt kunne ikke tanken om en allianse mellom sivilisasjoner ha kommet på et mer passende tidspunkt. For det er åpenbart at vi ikke lever i forskjellige sivilisasjoner i den forstand som våre forfedre gjorde. Migrasjon, integrasjon og teknologi har brakt ulike raser, kulturer og etniske grupper nærmere hverandre ved å bryte ned gamle stengsler og skape nye virkeligheter. Vi lever, som aldri før, side om side, bombardert av mange forskjellige påvirkninger og ideer.

Demonisering av «de andre» har vist seg å være minste motstands vei i en tid der en god dose selvinnsikt ville vært mer hensiktsmessig for oss alle. I det 21. århundret er vi fortsatt fanget av våre bebreidelser og følelse av berettigelse. Fortellingene våre holder oss som gisler. Dermed er det mange mennesker over hele verden, spesielt muslimer, som ser Vesten som en trussel mot sine trosoppfatninger og verdier, økonomiske interesser og politiske forhåpninger. Bevis på det motsatte blir ganske enkelt sett bort fra eller avfeid som lite troverdige. På samme måte er det mange i Vesten som fordømmer islam som en ekstremismens og voldens religion, på tross av en historie med samkvem der handel, samarbeid og kulturell utveksling har spilt minst like stor rolle som konflikter.
Problemet er verken Koranen, Toraen eller Bibelen

Det er livsviktig at vi overkommer denne fiendtligheten. Vi burde starte med å stadfeste – og vise – at problemet verken er Koranen, Toraen eller Bibelen. Problemet er aldri troen i seg selv, men de troende og måten de oppfører seg mot hverandre på. Vi må framheve de grunnleggende verdiene som er felles for alle religioner: medfølelse, solidaritet, respekt for mennesket, den gylne regelen som sier «gjør mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg». Samtidig må vi passe oss for å la forbrytelser som begås av individer eller små grupper, diktere vårt bilde av et helt folk, en hel region eller en hel religion.

Vi vet alle hvor verdifulle innvandrere kan være for sine nye hjemland, ikke bare som arbeidere, men som forbrukere, entreprenører og bidragsytere til en mer mangfoldig og dynamisk kultur. Men denne verdiskapingen er ikke jevnt fordelt, og blir ofte ikke satt pris på av «den innfødte» befolkningen. Enkelte er tilbøyelige til å se innvandrere som en trussel mot sine materielle interesser, sin sikkerhet og sitt tradisjonelle levesett.

I EUROPA I SÆRDELESHET har styresmaktene vært sene til å forstå behovet for å utvikle strategier for å innlemme de nyankomne og deres barn i vertssamfunnet. Man har forventet at innvandrere skal tilpasse seg et statisk syn på landets nasjonale identitet, i stedet for å være villig til å tenke nytt når det gjelder i hvor stor grad verdier og kultur må deles av ulike fellesskap som lever sammen i en demokratisk stat. På samme måte har Tyrkia møtt mange hindringer på sin vei til medlemskap i Den europeiske union, og bakenfor kan man ofte registrere en oppfatning av europeisk identitet som implisitt eller eksplisitt ekskluderer muslimer.

Som et resultat av slike holdninger har mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere vokst opp i gettoer, ofte med høy arbeidsledighet, relativ fattigdom og kriminalitet, og de er blitt sett på av sine såkalt «innfødte» naboer med en blanding av frykt og forakt.

Å «avlære» intoleranse er delvis et spørsmål om rettslig beskyttelse. Retten til religionsfrihet – og til frihet fra diskriminering basert på religion – har lenge vært forankret i folkeretten og innlemmet i den nasjonale lovgivningen i mange land. Enhver strategi for å bygge broer må hvile tungt på utdanning – ikke bare om islam og kristendom, men om alle religioner, tradisjoner og kulturer, slik at myter og forvrengninger kan ses for hva de egentlig er.

Vi må skape muligheter for unge mennesker og tilby dem et troverdig alternativ til sirenesangen om hat og ekstremisme. Vi må gi dem en reell sjanse til å bli med på å forbedre verdensordenen, slik at de ikke lenger føler trang til å knuse den. Vi må verne om ytringsfriheten, samtidig som vi arbeider for å hindre at den brukes til å spre hat eller ydmyke. Vi må gjøre det klart at rettigheter fører med seg ansvar og bør brukes med varsomhet, spesielt når man behandler symboler og tradisjoner som er hellige for andre mennesker.

Offentlige myndigheter bør ikke bare heve bevisstheten, men lede an i fordømmelsen av intoleranse og ekstremisme. Det er deres jobb å sørge for at løfter om ikke-diskriminering forankres i lovverket, og at loven faktisk håndheves. Men deres ansvar utelukker ikke vårt. Vi bidrar alle, som individer, til å forme det politiske og kulturelle klimaet i våre samfunn. Vi må alltid være rede til å korrigere stereotypier og vrangforestillinger, og ta ofre for diskriminering i forsvar.
Alt dette vil ha liten innvirkning hvis politiske begivenheter fortsetter å piske opp frykt og mistenksomhet. De gjelder spesielt når muslimske befolkninger – irakere, afghanere, tsjetsjenere og kanskje mest av alle palestinere – ses som ofre for militæraksjoner ledet av ikke-muslimske makter. Ingen annen konflikt enn konflikten mellom palestinere og israelere har en så mektig symbolsk og følelsesmessig betydning blant mennesker som befinner seg langt unna slagmarken. Så lenge palestinerne lever under okkupasjon og utsettes for daglige frustrasjoner og ydmykelser, og så lenge israelere blir sprengt i luften på busser og barer, vil følelsene flamme opp overalt.

Det kan virke urettferdig at utsiktene til bedre relasjoner mellom innbyggere i Europa skal være avhengig av at en av menneskehetens mest gjenstridige politiske konflikter får en løsning. Men sammenhengen kan ikke ønskes bort, og det er tvingende nødvendig å jobbe på begge fronter samtidig – å søke både å forbedre den sosiale og kulturelle forståelsen mellom folk og å løse politiske konflikter, i Midtøsten og andre steder.

La oss hente inspirasjon fra en inskripsjon i det arkeologiske museet i Istanbul: en fortegnelse over fredsavtalen som ble inngått mellom Det hettittiske og Det egyptiske rike etter det blodige slaget om Kadesh i 1279 før Kristus. Denne avtalen var en milepæl i sin epoke ved at den gjorde slutt på mistro og krig, og forpliktet begge sider til å hjelpe hverandre og samarbeide. Fredsavtalen var faktisk en bokstavelig konkretisering av en allianse mellom to store sivilisasjoner.

Oversatt av G.E.

1 Denne artikkelen er hentet fra en tale Kofi Annan holdt i Istanbul i forbindelse med utgivelsen av rapporten til FNs høynivåpanel Alliance of Civilizations, se www. unaoc.org/. (…)