Energifellen

Det er en god og en dårlig nyhet om verdens energiforsyning. Den dårlige? Oljen vil ta slutt. Den gode? Oljen vil ta slutt. Ikke bare vil oljen ta slutt, alle fossile energikilder vil lide samme skjebne, selv uranen som forsyner atomkraftverkene.

Olje er tilgjengelig i flytende form og enkel å bruke, derfor har det 20. århundrets «sorte gull» blitt den mest utbredte energikilden. Men det har alltid vært klart at den en dag ville bli oppbrukt. Siden ingen vet når, har problemet blitt utsatt. Den bekymringsfulle stemningen som råder blant statssjefene i dag viser at de gir spørsmålet liten oppmerksomhet, samtidig fortsetter de å tro at vår avhengighet av denne naturressursen minker.

Faktisk kommer spørsmålet om hvor lenge reservene holder, ettersom den «siviliserte» verden vil nå et uutholdelig nivå av miljøødeleggelser før de tilgjengelige kildene er tømt. Hvis vi skal tro forskningsresultatene til FNs ekspertgruppe for klimaspørsmål (IPCC),¹ må utslippene av drivhusgass reduseres med minst 60 prosent innen 2050 for å unngå en økonomisk og økologisk katastrofe.

Det andre spørsmålet dreier seg om konsekvensene av økningen i energiprisene for verdensøkonomien og nasjonaløkonomiene. Denne vedvarende økningen har forskjellige årsaker. For det første er tiden da olje var lett å utvinne (konvensjonell olje) definitivt over, noe som forklarer hvorfor man henvender seg til potensielle ikke-konvensjonelle fossile energikilder. For det andre vokser energietterspørselen raskere enn ekstraenergien ny utvinningsteknologi gir – på grunn av blant annet Kinas vekst og den globale økningen i persontransport. Til slutt, den nødvendige infrastrukturen blir dyrere dess mer det globale energisystemet basert på fossilt brensel avhenger av å hente ut de siste eksisterende ressursene.

Politisk usikkerhet utgjør en fjerde faktor. I en stadig mindre politisk, økonomisk, kulturelt og sosialt stabil verden – mye grunnet en dogmatisk liberalisering – vil denne faktoren ha gode vekstvilkår. Den viktigste logistiske utfordringen dreier seg om å opprettholde en kontinuerlig forsyning av olje, gass og uran til en hel verden fra et par utvinningsland og –områder gjennom store, sentraliserte transportnettverk. Denne forsyning er sårbar på grunn av økte politiske og militære kostnader – for eksempel beskytte oljeanlegg mot terroristangrep.

ØKENDE KOSTNADER GJØR energifellen stadig farligere. Utviklingslandene, som må betale markedspris, blir hardt rammet av denne utviklingen. I mange u-land sluker allerede energiimporten alle eksportinntektene. I 2005 steg u-landenes oljeutgifter med 100 milliarder dollar, som er betraktelig mer enn den samlede bistand til i-landene. Samtidig har fortjenestene til de store industrigruppene i sektoren opplevd en astronomisk økning: i 2005 hadde Exxon et overskudd på 35 milliarder dollar, Shell 25 milliarder og BP 22 milliarder.²

Av denne grunn er det globale forsyningssystemet for primærenergi i en utsatt og sørgelig posisjon, lenge før ressursene er utømte. Dette er årsaken til at G8-toppmøtet i St. Petersburg besluttet seg for en rekke initiativer. Dessverre dreier dette seg om håpløse tiltak – tilbakevending til atomkraft over hele verden og å fremme «rent kull» for elektrisitetsproduksjon.

Av den grunn øker presset på produksjonslandene for at de skal øke kvotene og at de internasjonale forsyningsnettene skal styrkes, selv om dette går på tvers av målene om å beskytte klimaet. Fornybare energikilder presenteres også som et satsningsområde, men de spiller en marginal rolle i disse initiativene. Dette skjer mens de lenge har vært klart at de burde gis en absolutt strategisk prioritet.

Det har blitt hevdet at potensialet til «de fornybare» ikke er tilstrekkelig til å erstatte atomkraft og fossil energi, og at de er altfor dyre å innføre i stor skala. Altså, at de innebærer en uakseptabel økonomisk og samfunnsmessig byrde. Noen påstår dessuten at overgangen vil ta for lang tid, med implikasjonen at konvensjonelle kraftverk vektlegges i de nærmeste tiårene. Dessuten må vi ikke glemme følgende argument: problemet med lagring av fornybare energikilder er ennå ikke løst.

MED ET NÆRMERE BLIKK virker ingen av disse innsigelsene overbevisende. Direkte eller indirekte bruk av sol-, vind- og vannkraft, biomasse og bølgekraft gir vår planet hver dag – i form av vind, solvarme, osv – 15 000 ganger mer energi enn menneskeheten forbruker. En vindmølle kan installeres på en uke, mens et klassisk kraftverk krever fem til seks år. Løsningene for å avhjelpe produksjonbrudd, for for eksempel sol- og vindkraft, eksisterer allerede.³

Mulighetene en rask økning i andelen fornybar energi i energisektoren, og et system utelukkende basert på disse teknologiene, har blitt bevist ved en rekke anledninger. Allerede i 1978 utarbeidet Bellevu-gruppen et slikt scenario for Frankrike, og et år senere gjorde Union of Concerned Scientists de samme for USA.⁴

De eneste direkte kostnadene knyttet til produksjon av fornybar energi er teknologiutvikling. Selve energikildene trenger man ikke betale for – biomasse er det eneste unntaket, fordi landbruks- og skogbruksarbeidet må lønnes. Utstyrsutgiftene vil synke etter hvert som produksjonen øker og teknologi forbedres. Kostnadene knyttet til konvensjonell energi på den andre siden vil bare øke.

SAMTIDIG BYR FORNYBAR energi på betydelige politiske og økonomiske fordeler. Import av fossilt brensel vil erstattes av energikilder som er tilgjengelige lokalt i nærmest evig tid, energisikkerheten vil dermed bli styrket med en positiv innvirkning på handelsbalansen. Dette vil puste liv i regionale økonomiske strukturer basert på landbruk og byttehandel. Infrastrukturbehovene vil reduseres kraftig. For ikke å snakke om de alvorlige miljøødeleggelsene og helseproblemene vi unngår med fornybar energi. Med andre ord, dess mindre man tyr til konvensjonelle energikilder, dess større positive virkninger vil vi få.

Utopisk? Urealistisk? Den tyske loven om fornybar energi, vedtatt våren 2000, viser det motsatte. Insentivene har medført en årlig økning på 3000 megawatt (MW) elektrisitet produsert av fornybare energikilder siden 2000, og har i dag passert 18 000 MW. Det sterke elementet i denne lovrammen er garantert tilgang til nett for alle som produserer fornybar elektrisitet og en garantert pris i 20 år, som garanterer avkastning på investeringene. Ekstrautgiftene fordeles på alle forbrukerne og strekker seg til 5 euro årlig per person.
Denne ny industrisektoren har allerede skapte 170 000 arbeidsplasser

Denne ny industrisektoren har allerede skapte 170 000 arbeidsplasser.⁵ Ingen politisk styrt subsidiering av industrien har kostet så lite og oppnådd så mange resultater på så kort tid! Hvis folket aksepterer ekstrautgiftene er det fordi de er enige med målet. På seks år har investeringskostnadene falt med 40 prosent på grunn av masseproduksjon. Denne energiendringen har medført en reduksjon i CO2-utslipp på 7 millioner tonn hvert år. Dermed har loven som klimapolitisk tiltak hatt mye større effekt enn handel med CO2-kvoter som Kyoto-avtalen innfører. – og det helt uten innblanding fra et pirkende byråkrati.

Hvis utviklingen fortsetter i samme fart, vil elektrisitet fra atomkraft og fossilt brensel være fullstendig erstattet om omtrent 40 år. Ekstrautgiftene synker i praksis fordi prisene på konvensjonell energi stiger. Dette innebærer at selv før 2020 vil prisen på fornybar elektrisitet være lavere enn elektrisitet fra nye atomkraftverk eller varmekraftverk, noe som vil øke farten på energiovergangene.

En lignende erstatning er også mulig innen oppvarming og drivstoff. Det finnes allerede enkelte hus, og om ikke lenge også skyskrapere som dekker sine energibehov med fornybar energi.⁶ Ekstrainvesteringene tjenes inn over ti til tjue år som følge av mindre behov for brensel. Utviklingen av hybridbiler gjør det mulig å erstatte fossilt drivstoff med biodrivstoff og elektriske motorer med ny batteriteknologi.

MULIGHETEN FOR Å gå over til en verden uten fossil brensel og atomkraft blir ikke alltid erkjent. Ikke bare gis den liten oppmerksomhet, til tider benektes den åpenlyst. Vårt utdaterte system, inkludert de utdaterte bedriftsstrukturene, oppfattes som om de er hogd i stein. Man mener det er teknologisk nøytralt i forhold til de andre energikildene. Kostnadene blir betraktet isolert. Denne holdningen avslører en fullstendig mangel i de teknologiske og sosiologiske grunnkunnskapene om energi.

Valg av primær-energikilde bestemmer hvilke politiske, økonomiske og teknologiske anstrengelser som må gjøres innen utvinning, transformasjon, transport og distribusjon, for ikke å glemme bruksteknologi. I klartekst: Overgangen til fornybar energi, det vil si fullstendig annerledes energistrømmer, forandrer alt.

Dette forutsetter at vi går fra kommersielle primærenergikilder til ikke-kommersielle; fra noen store kraftverk og raffinerier til et større antall små og middels store; fra internasjonale infrastrukturer til regionale strukturer; og fra forurensende energi til ren energi uten utslipp av drivhusgasser. Et siste element, som ikke er ubetydelig, er at man må gå fra strukturer sentrert rundt bedrifter og eierskap til mer mangfoldige organisasjoner. Den systematiske forandringen i energiforsyningen vil kreve et teknologisk, økonomisk og politisk paradigmeskifte.

Oversatt av R.N.

1 www.ipcc.ch/about/about.htm

2 I 2005 hadde de fem største oljeselskapene i verden–Exxon Mobil, Chevron Corp., Total, British Petroleum (BP) og Royal Dutch Shell–et samlet overskudd på 106,8 milliarder dollar. (Le Figaro Economie, 9. september 2005)

3 Dette gjøres gjennom alt fra lagringsmåter som pumpeturbinene i vannkraftverk eller systemer basert på komprimert luft i underjordiske reservoarer til hybridsystemer som forbinder turbiner til programmerbar vekslinger for vannkraft eller biomasse for å øke helhetseffekten.

4 Bellevue-gruppen ble dannet av forskere fra forskjellige felt–Det franske forskningsrådet (CNRS), Collège de France, ELF, Det franske nasjonalinstituttet for landbruksforskning–som forsket på fornybar energi. Gruppen ble senere oppløst. (http://resosol.org/Gazzette/1978/1516p32.html). Se også scenariene for 100 prosent bruk av fornybar energi som har blitt utarbeidet nylig i Tyskland, Bayern og Japan og andre land på www.isui.de (på engelsk og tysk).

5 Det tyske miljøverndepartementet (BMU): www.gruene-fraktion-bayern.de/cms/natur_und_umwelt/dok/161/1611895.umweltpolitik_ist_mehr_als_sonntagsreden.htm.

6 For mer om energiselvstendig høyhus, se tegningen av tvillingtårnene med solpaneller (www.eurosolar.de/de/indeks.php'option=com_content&task=view&id=236&Itemid=19) og Flower Tower-prosjektet til arkitekt Bill Dunster (www.zedfactory.om/flowertower/flowertower.html, eller www.wbcsd.org/DocRoot/TNClwRtOk36p1DkG7HVX/eeb1.pdf).