Frankrikes kulturarv

De store museene er fanget inn av den internasjonale fritidsindustrien. Frankrike har en kulturarv som dessverre er vanskelig å holde ved like med statlige midler. For mange politiske ledere har nå kultur blitt et viktig redskap for økonomisk utvikling. Og museer som Louvre og Centre Pompidou lager regionalavdelinger. Hvert område vil ha sitt museum, hvert museum vil ha sin avlegger: Fra Atlanta til Singapore, fra gulflandene til Hongkong, og snart også Kina. Den private Guggenheim-stiftelsen har den mest aggressive politikken ? dens nettverk strekker seg fra Venezia til Berlin, fra Bilbao til Hotel Casino i Las Vegas. Ni millioner betalende besøkte franske Louvre, Versailles og Orsay i 2004. Men overtar nå «designeren» vitenskapsmannens rolle?


Siden midten av oktober 2006 har tilreisende til Georgias hovedstad Atlanta kunnet beundre deler av Louvres kunstsamlinger i High Museum of Art, som er blitt rehabilitert av arkitekten Renzo Piano. Over tre år vil det her bli holdt hele ni utstillinger, og 142 kunstverk vil ha tatt veien over Atlanteren. Blant disse finner vi mange mesterverk signert kunsthistoriens aller største navn, som Rafael, Poussin, Murillo og Rembrandt. «Av de 14,9 millioner euro denne operasjonen koster, og som i sin helhet er finansiert av amerikanske mesener, vil Louvre motta 5,4 millioner. Et beløp som vil bli benyttet til oppussing av salene med franske møbler fra 1700-tallet, som ligger under museets avdeling for kunsthåndverk», forklarer Henri Loyrette, som er administrerende direktør ved verdens største museum. Selv om prosjektet er nyskapende, inngår det likevel i et større utvekslingsprogram museene imellom. For nyter ikke Louvre godt av innlån av viktige verk til museets utstillinger?

I Atlanta «er hver dag en fest». Ved Atlantas konferanse- og turistmyndighet opplyses det at slagordet ble lansert «da man ferdigstilte siste byggetrinn av de mest spennende attraksjonene, nemlig utvidelsen av High Museum og verdens største akvarium.» Coca-Cola, som ble etablert i byen i 1886, er blant de største bidragsyterne til det lokale Louvre-prosjektet. Her har de også anlagt museet The World of Coca-Cola, og vil «i begynnelsen av 2007 avsløre sitt nye program.» Om vi også tar med Atlantas nye OL-museum, utgjør dette til sammen et gigantisk forretnings- og fornøyelseskompleks. Utbyggerne håper dette vil «gjøre Atlanta til markedsleder og et viktig internasjonalt reisemål.»1 Målsetningene er iallfall klare. Er de like avklarte for Louvre, som stadig forklarer seg med begreper som vitenskap, kultur og folkeopplysning for å forsvare samarbeidsavtalen?

«Det er det all grunn til å sette spørsmålstegn ved,» svarer flere kuratorer som foretrekker å forbli anonyme. «Når det gjelder samarbeidet med Atlanta, ble vi stilt overfor et fait accompli. Det er ikke vårt vitenskapelige arbeid som er grunnlaget for dette prosjektet, men en politisk vilje med diplomatiske og økonomiske overtoner. Vi ble bedt om å finne ideer som kunne tilpasses noen konsepter og noen medieomtalte hovedverk. Museenes vitenskapelige stab blir støttespillere til prosjekter som utvikles uten at de blir konsultert, men som de vær så god skal forsvare overfor mediene!» Samarbeidsavtalen ble forøvrig presentert på det franske generalkonsulatet i New York før den overhodet hadde vært forelagt Louvres museumsstyre.


«DETTE ER EN UTVIKLING som vi har sett stadig mer av den siste tiden,» slår Didier Rykner fast. Han står bak nettstedet La Tribune de l'art, en årvåken og etterhvert viktig observatør av kultursektoren.2 «Ved 500-årsjubileet av Rafaels fødsel i 1983, arrangerte hvert land sin egen utstilling, for det kom ikke på tale å transportere bildene. Man mente de var altfor skjøre. Men det var jo en helt unik anledning! Vel 20 år etter blir Rafaels mesterverk «Portrett av Balthazar Castiglione» (fra 1514-1515) fraktet med fly til Atlanta. Og for å få vite hvilke bilder som ble sendt til USA, måtte man lese amerikansk presse.3 Må man i nær framtid lese pressen utgitt i Gulflandene for å få vite noe om prosjektene som er under planlegging i Abu Dhabi, den styrtrike oljestaten med 700 000 innbyggere?

Og 31. august kunne man helt riktig i The Art Newspaper lese at sultanen, prins Al Nahyan, som også er styreformann i Abu Dhabis turistmyndighet, hadde tatt imot Louvre-museets administrerende direktør. Et møte mellom de to lands statssjefer hadde funnet sted like før dette besøket.4 «Etter Dubai ønsker nå også Abu Dhabi å forberede seg på en framtid uten olje,» forklarer man i den nærmeste krets rundt kulturminister Renaud Donnedieu de Vabres. «Emiratet ønsker å skape seg en plass som et attraktivt kulturelt reisemål. Man beregner å kunne femdoble antall turister innen 2015 takket være et enormt byutviklingsprosjekt som i tillegg til hoteller, golfbaner og marinaer vil omfatte fem kulturelle anlegg, hvorav fire museer tegnet av verdens ledende arkitekter.» Ved siden av et nytt Guggenheim-museum tegnet av Frank Gehry, vil det bli reist «et stort fransk museum, som blir et universelt museum for det 21. århundre som like gjerne kan ta for seg etnisk kunst som samtidskunst. Det vil utnytte ressursene til Louvre, men også til samtlige franske museer. Frankrike er i dag fortrinnsvis kjent for sin kultur. Det er dette som skiller oss fra andre land og det er dette vi bør spille på i en globalisert verden.»


BORTSETT FRA ØRKENSANDEN minner konseptet om museumsprosjektet i Atlanta, eller det forrige Guggenheim-museet, som ble innviet i 2001 i Bilbao, også det Frank Gehrys verk. To år etter åpningen omsatte turistindustrien i Baskerland for 775 millioner euro, omlag ti ganger den opprinnelige investeringen, og bidro til å ivareta 4100 arbeidsplasser på årlig basis. Suksesshistorien har vært gjenfortalt i mediene verden over. For mange politiske ledere har kultur blitt et viktig redskap for økonomisk utvikling. 75 millioner utlendinger besøkte Frankrike, og da spesielt Paris, i 2005. Samtidig ble ideen om å desentralisere deler av de store kunstsamlingene i Paris unnfanget. Regionalavdelinger av Louvre og Centre Pompidou er planlagt i henholdsvis Lens i Nord-Frankrike (investeringer for 117 millioner euro) og Metz i Øst-Frankrike (40 millioner euro). «Hvorfor Lens [som bare ligger 20 mil nord for Paris] når byer som Arras og Lille, og landsdelen Nord-Pas-de-Calais generelt, er godt dekket når det gjelder museer?» spør flere museumskuratorer. «Hvorfor ikke heller styrke samlingene ved museer som har problemer? Og framfor alt, hva skal de inneholde?» Det dreier seg her om å blåse nytt liv i en landsdel som tidligere rommet en blomstrende gruveindustri, ved hjelp av et museum «med et arkitektur som vil framstå som et manifest.»5 Så å si alle kjenner Guggenheim-museet i Bilbao, med dets bølgende linjer under en ham av titan. Men vet man egentlig hva som stilles ut der? Det spiller vel ingen rolle! For å kunne vise fram noe, gjelder det først å bli sett.

Innenfor denne nye markedsføringsstrategien av en bys kulturelle attraksjoner blir museet flaggskipet i enden av rette gater som skal tiltrekke seg turister og utstillinger. Ingen ignorerer det faktum at «turistene legger igjen mer penger der kulturtilbudet er stort.»6 Og 800 millioner personer reiste fra ett land til et annet i 2005.7 Hvert område vil ha sitt museum, hvert museum vil ha sin avlegger: Fra Atlanta til Singapore, fra gulflandene til Hongkong, og snart også Kina. Den private Guggenheim-stiftelsen har den mest aggressive politikken. Dens nettverk strekker seg fra Venezia til Berlin, fra Bilbao til Hotel Casino i Las Vegas. Eremitasjen i Sankt Petersburg låner ut deler av samlingene til dette hotellet for å spe på utilstrekkelige tilskudd fra den russiske stat. I Frankrike tar de store museene steget ut i verden. «La oss like gjerne si det rett ut, de kommersialiserer sine samlinger for å få nye inntekter,» bemerker Françoise Cachin, tidligere sjef for Musées de France [organisasjon som omfatter de store museene i Frankrike, overs.anm.], i forbindelse med samarbeidsprosjektet i Atlanta.


SKYLDES DETTE MINDRE engasjement fra statens side? «Rent oppspinn,» kommenterte kulturministeren da han presenterte budsjettet for 2007 for pressen, og for å komme kritikken i forkjøpet. Men ingen lar seg lure. Om det blir flere museer, vil det bli flere å fordele de offentlige tilskuddene på. Den enkelte institusjon vil måtte øke egeninntektene. Louvre hadde en oppgang i inntektene fra 39,4 til 69,4 millioner euro i årene fra 2000 til 2005. Ved Pompidou-senteret har billettinntektene gått opp med 41 prosent, og den totale omsetningen med 64,4 prosent (lisensavtaler, leie av lokaler, salg av varer).8 Denne overgangen til selvfinansiering kan gå ut over museenes primære oppgaver, som jo er forskningsarbeid, konservering og framvisning av samlingene, «i det øyemed å legge til rette for studier, undervisning og berikelse,» slik Unescos internasjonale museumsorgan uttrykker det.
«Versaille-slottets opera er ikke Disneyland»
Claude Rozier

Claude Rozier,9 som er medlem av foreningen Versailles-slottets venner, kommenterer situasjonen slik: «Slottet og parken i Versailles blir i dag tydeligvis sett på som en forbruksvare som man skal presse mest mulig penger ut av, uten å ta hensyn til at det dreier seg om en ikke-fornybar resurs. Og ved stadig å ville tiltrekke flere besøkende til et anlegg som absolutt ikke er beregnet på det, dømmer man det til et irreversibel forfall.» Siden juli 2006 har man også kunnet gå fritt omkring i det kongelige kapell og i operaen. Man vurderer også å gi lignende adgang til Ludvig 14.s private gemakker… For konseptet man satser på nå er en «passepartout-billett med lydguide» som gir adgang til alle deler av slottet hvor man kan gå uten følge av en guide. Billetten koster 25 euro om sommeren, i helgene og på høytidsdager, og er en stor suksess. Det bekreftes i årsrapporten til Det statlige anlegget Versailles (EPV). I 2005 ble det solgt 402 290 passepartout-billetter, mot 37 969 i 2000. «Dette vil få EPV til å utvide denne typen billett. En av fordelene er at det forenkler arbeidet ved billettkontoret, og dessuten gir det betydelige inntekter.» «Man vil åpne flest mulig saler,» beklager museumsvaktene, «for å være mest mulig attraktiv. Men Versaille-slottets opera er ikke Disneyland, og den tre hundre år gamle marmoren i kapellet vil ikke overleve lenge under turistenes tråkking!»

Robert Recht, professor i kunsthistorie ved Collège de France, er også bekymret. «En tilstrømming av stadig flere turister vil matematisk sett tilsvare en framskyndet slitasje av verkene. Vi er i ferd med å ødelegge kulturarven for kommende generasjoner. I tillegg kommer instrumentaliseringen av kulturen. Man arrangerer storstilte begivenheter som man utgir for å være kulturelt berikende, mens drivkraften svært ofte er av kommersiell og økonomisk art.»10

Man kan utvilsomt si at arbeidet som EPV omtaler som «den mest spektakulære operasjonen som noensinne er blitt iverksatt i Versailles» og som er ment å «fullstendig endre slottets image» hører hjemme i denne kategorien. Arbeidet består i gjenoppføre slottets stakittgjerder («la Grille Royale») som ble revet under revolusjonen, noe som vil bidra til å «bedre kunne kontrollere strømmen av besøkende». Flere opprørte observatører bemerker at dette skjer samtidig med at «et av de viktigste arbeidene i parken synker sammen, et monument som også står på verdens kulturarvliste, nemlig Latone-bassenget, som er Le Nôtre og Hardouin-Mansarts verk!» [Le Nôtre er den kjente franske landskapsarkitekten som på Ludvig 14.s tid blant annet ga en ny utforming av Tuileries-haven i Paris. Overs.anm.]

Rozier hevder at «om man sammenligner beløpene det her er snakk om, kan man bli fristet til å spørre seg om man prioriterer riktig når man velger å bruke offentlige og private midler på en operasjon som ikke er påtvingende, og historisk sett tvilsom (totalt 8 millioner euro, hvorav 3,5 millioner til stakittgjerdene, finansiert av en mesén). Framfor en nødvendig og presserende oppgave, nemlig å redde et eksisterende og vernet historisk monument, overlatt til en uviss finansiering av mesener (et studie utført i 2001 anslo restaurering av bassenget og fontenen til 5 millioner euro). Fra Versailles-slottets ledelse blir det hevdet at «100 prosent av driftsbudsjettet (35 millioner euro i 2005) og 20 prosent av investeringene (mellom 10 og 20 millioner per år) kommer utelukkende fra egne midler (billettinntekter, utleie av lokaler, lisensavtaler, mesenat).


«DET ER NETTOPP problemet med den aktuelle mesenatpolitikken,» forklarer en konservator. «Det har sammenheng med denne politikkens vesen, som går ut på å gi støtte til spektakulære begivenheter.» Blant museenes mange behov gir ikke alle like høy mediaprofil. Mens det er statens oppgave å betale Louvre-museets brannvernplan (omlag 22 millioner euro), foretrekker en mesén å «pynte på sitt image ved å støtte store prosjekter i samsvar med en økende allmenn interesse for kultur,» forklarer banken Crédit Lyonnais, som sammen med to andre mesener nettopp har investert 7 millioner euro i Louvre-museets internettportal. Et beløp som kunne ha blitt benyttet til restaurering av museumsgjenstander eller noen av statuene i Versailles-parken som i dag er i så dårlig forfatning at de ikke lenger kan reddes.
«Men hvordan overbevise mesenene når man er leder for et mindre prestisjefylt museum, og alle kun ser på antall besøkende? Ved Louvre er det ansatt 19 personer som utelukkende har som oppgave å finne mesener og ringvirkningene er store,» forteller en direktør. Og en kurator kan legge til: «Ikke nok med at det er skarp konkurranse de ulike museene imellom. Men saksbehandlingen i forbindelse med uttalelser til museets mesenatavdeling opptar nå en fjerdedel av tiden vi har til vitenskapelig arbeid.»

Tallenes tale er klar, og gjentas regelmessig. Fire tusen besøkende daglig på Quai Branly [det nye museet for etnisk, afrikansk og oseansk kunst som ble åpnet sommeren 2006, overs.anm.]. Fire millioner i året i Versailles. Og 7,5 millioner på Louvre (5,1 millioner i 2001). «Og 3 millioner ved Musée d'Orsay (impresjonistmuseet), som snart har nådd bristepunktet,» sier museets direktør Serge Lemoine bekymret. Selv om det skyldes «blockbuster-utstillinger», store kulturbegivenheter som bokstavelig talt «sprenger hele kvartalet». Men hva er realitetene bak disse tallene? Av 10 millioner betalende besøkende sammenlagt ved de nasjonale museene i 2004, utgjorde Louvre, Versailles og Orsay alene nesten 9 millioner, mens Musée Delacroix, et lite nasjonalt museum underlagt Louvre siden 2004, hadde en nedgang på 4 prosent i 2005.11
Det er fortrinnsvis noen få store museer som nyter godt av besøksoppgangen, samtidig som man styrker deres tiltrekningskraft ytterligere.(6,9 millioner euro vil bli brukt på Louvre-museets «Pyramide-prosjekt» som består i renovering av inngangspartiet, og det forventes 10 millioner besøkende i året.) Men fører flere besøkende til en demokratisering og internasjonalisering av kulturen? Mens 0,6 prosent av kategorien arbeidsledige og trygdemottakere besøkte Louvre i 2004, var to tredjedeler utenlandske turister (som også er gjennomsnittet ved samtlige av de store nasjonale museene). Særlig kan man spørre seg hvordan disse forholder seg til kunsten. Mange besøkende later til å være mest opptatt av å bli fotografert med ryggen til et maleri.

«Alle typer besøkende er velkomne hos oss,» svarer direktøren ved Louvre. Ingen betviler det. Men må man gå så langt som til å unnlate å vekke vår nysgjerrighet? Museets siste reklamekampanje får en til å undre seg, der den i stort format viser en ung jente som poserer i profil foran maleriene, samtidig som et titalls mobiltelefoner kimer rundt henne. Videre kan man reagere på tillatelsen som ble gitt til å spille inn scener i filmen Da Vinci-koden. En avgjørelse som ble tatt av den politiske ledelse for å valorisere Frankrikes ry i utlandet. Tre hundre millioner personer har allerede sett filmen. Hvor mange av dem vil komme for å ta bilde av innspillingsstedet? Og da blant annet i Salle des Etats, som for lengst er uframkommelig og overfylt, for her henger jo Mona Lisa bak sitt skuddsikre glass. Her har man tenkt mer på kontroll av besøksstrømmen enn på mulighet til å betrakte verkene, mer på dette ikonets tiltrekningskraft enn på bildets historie.
«Man ser jo ingenting,» skrev den lysende kunsthistorikeren Daniel Arasse.12 Det er fremdeles sant, men først gjelder det å kunne betrakte verkene med en viss ro… Er ikke museet lenger et privilegert sted hvor man kan trene seg opp i å se? Spørsmålet kan synes overraskende, hadde det ikke vært for at Louvre-museets ledelse i 2004 bestemte seg for å slutte med å gi gratis adgang til kunstnere og lærere, som tross alt spiller en viktig rolle når det gjelder formidling av kunnskap.13 «Turisme har vært en utløsende faktor for fornying av institusjonene, måten de er organisert på, samt deres kriterier, uten at de i noen særlig grad har foretatt en reevaluering av sine oppgaver,» bemerker Claude Fourteau, tidligere ansvarlig for publikumsmottaket ved Centre Pompidou og Louvre.14 Og legger til: «Har man ikke grunn til å tenke at masseturismen som forsyner museene med en type besøkende som politikerne ikke føler noe oppdragende ansvar for, har ført til en utvikling fra gratis inngang til inngangpenger?»


KONSUMENTER SOM GIR helt nødvendige inntekter synes i dag å være museenes foretrukne målgruppe. Deres høye kjøpekraft vil også si at man får solgt avledede produkter (postkort, smykker, parfymer, skjerf, bøker og mat og drikke…) Utlegg som like mye er med på å forsterke konsumentens selvbilde. Iallfall nå. Men når museets mystikk svinner, må ikke andre mekanismer settes i gang? Vil ikke kunsthistorien blekne sammenlignet med andre, mer underholdende historier?

Nå er det mulig å vandre rundt i Louvre i fotsporene til helten fra Da Vinci-koden. «En tilrettelagt intrige [mot å betale 10 euro i leie for en lydguide] som gjør museet lettere overkommelig, lettere å ta inn, mindre statisk og som blir en forlengelse av eksterne reiseoperatørers omvisninger,» konstaterer Roland Recht. Ved Quai Branly drukner de utstilte gjenstandenes betydning i scenografien. Et Kota-relikvie [Kota er et stammefolk i Gabon, overs.anm.] er, i likhet med et krusifiks, ikke bare laget for å bli beundret. Men designeren overtar vitenskapsmannens rolle. Versailles-slottets beslutning om å åpne de mest intime rommene for publikum, er ikke det en slags «kjedisifisering» av de mest salgbare delene av fransk historie? Roland Recht legger her til: «For man appellerer til en følelsesmessig reaksjon hos den besøkende i stedet for å gi økt innsikt i kulturarven. Og museene er nå i stadig større grad styrt av administratorer.»

Vil de ansvarlige ved museene snart begynne å selge unna kunstverk? I rapporten til komiteen for «immateriell økonomi», som ble oppnevnt av finans- og industriministeren, kommer man blant en hel rekke forslag med følgende anbefaling: «Man bør gi museene anledning til å leie ut og selge enkelte verk, selvfølgelig under forhold som på den ene side vil garantere nasjonens interesser, slik som bevaring av nasjonalskatten, og på den andre vil medføre fornying av samlingene, samt gi institusjonene større handlefrihet.»15

På kulturministerens nettsted kan man i en rapport lese følgende: «Eksport av kunstverk innbringer like mye som tilreisende turisters konsum av kulturelle produkter og tjenester.»16 Ligningen er besnærende. Frankrike har en kulturarv som er vanskelig å holde ved like. Andre land har penger, men har en kulturarv som i egne øyne ikke er forlokkende nok for å trekke til seg den internasjonale turistindustrien. Logikken er ikke uten risiko. Verkenes mobilitet vil kunne avhenge av hva de gir i avkastning. Ren teori? La oss da bytte ut Atlanta med Bouzonville, Abu Dhabi med Libreville. Vil et museum i provinsen få anledning til å låne hovedverk? En utstilling av Fang-masker, vil den bli sendt til denne kulturens hjemland for å bli vist der? [Gabon, overs.anm.] Og hvilken kulturell utveksling er det man får om det museografiske innhold i første rekke skal velges ut fra økonomiske og diplomatiske kriterier?
Hva «importen» av turister angår, så kan denne inntektskilden fort henge i en tynn tråd. En internasjonal krise, et attentat, et virus og vips! kan to tredjedeler av de besøkende plutselig svikte vårt velsmurte kulturmaskineri. «Verk man ikke lenger er glad i, kan kanskje heller plasseres i et museum framfor å settes vekk på loftet, men det er jo ikke noe bedre. Ethvert verk er dødt når kjærligheten til det blir borte,» skrev André Malraux. Senere, i kraft av sin stilling som kulturminister, føyde han til: «Svaret mennesket finner når det spør seg hva det gjør her på jorden, bør ikke være fornøyelser,»17 hvis hensikt er å underholde oss for dermed å tjene penger.

Oversatt av M.B.

1 www.atlanta.net/pressroom/media/docs/ACVB_Annual_05_06.pdf

2 www.latribunedelart.com

3 Catherine Fox, «Louvre unveils treasures to adorn halls og High», The Atlanta Journal Constitution, 19. januar 2006.

4 Jason Edward Kaufman, «Will the Louvre follow the Guggenheim to Abu Dhabi?», The Art Newspaper, London, 31.august 2006. Jacques Follorou og Emmanuel de Roux, «Le Louvre s'exporte dans le Golfe», Le Monde, 8. september 2006.

5 Erklæring av kulturminister Donnedieu de Vabres i anledning signering av avtalen om bygging av Louvre-Lens, 12. mai 2005.

6 Se «Rôle de la culture dans le développement local» (Kulturens rolle i byutvikling), OECD-rapport, Paris, 2005. Se også François Ruffin, «Penser la ville pour que les riches y vivent heureux» (Planlegge byen slik at de rike kan ha det godt der), Le Monde diplomatique, (fransk utgave) januar 2007.

7 www.world-tourism.org

8 Les grands musées, multinationales du tourisme» (De store museene, turismens internasjonale selskaper), Enjeux ? Les Echos, november 2005.

9 Jean Erceau og Claude Rozier, Les jardins initiatiques de Versailles (Mangt å lære i Versailles-parken), Editions Thalia, Paris, 2006. http://720plan.ovh-net/-jardinsd/

10 Roland Recht, A quoi sert l'histoire de l'art? (Hva tjener kunsthistorie til?), Textuel, Paris, 2006.

11 Chiffres clés, statistiques de la culture (Nøkkeltall og kulturstatistikk), La Documentation Française, 2006. Rapport om Louvres aktiviteter i 2005

12 Daniel Arasse, On n'y voit rien (Man ser ingenting der), Folio essai, 2003.

13 www.louvrepourtous.site.voila.fr (Louvre for alle) Et vedtak som delvis ble omgjort takket være denne gruppens reaksjon.

14 Claude Fourteau, Le tourisme et les institutions culturelles (Turismen og de kulturelle institusjonene), Université de tous les savoirs, Paris, 13 januar 2006.

15 www.finances.gouv.fr/directions services , november 2006.

16 Xavier Greffe, La mobilisation des actifs culturels de la France (Mobilisering av kultursektoren i Frankrike), DEPS, mai 2006, www.culture.gouv.fr/

17 André Malraux, La politique, la culture (Politikken og kulturen), Folio essai, 1996.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Samvittighetsfange i USA

Default thumbnail
Neste sak

Det somaliske problemet

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0