Dokumentar

Hvem myrdet den elektriske bilen?

På midten av 90-tallet holdt California på å kveles av eksos fra biltrafikken. På grunn av dette opprettet California Air Resources Board (CARB) Zero Emissions Mandate (ZEV) som satte som minstestandard at 2 prosent av alle kjøretøy solgt i staten skulle være utslippsfrie, og innen 2003 skulle antallet være 10 prosent. Et direkte resultat av vedtaket, ble at General Motors (GM) i 1996 produserte sin første utslippsfrie bil, kalt EV1. Bilen var revolusjonerende siden den ikke trengte noen bensin, ingen oljeskift, ingen lyddempere og hadde få eller ingen behov for bremsesjekk. Typisk vedlikehold på bilen inkluderte kun skifting av vindusspylervæske og en sjekk av dekkenes roteringsevne. I tillegg var den svært stille og kunne holde en rekordhøy hastighet. For mange californiere ble dette derfor drømmebilen, og flere tusen forventningsfulle kunder satte seg på venteliste for å kunne lease bilen.

Posted on


Av en eller annen merkelig grunn trakk likevel GM bilen tilbake fra markedet i California og satset i stedet på bensinslukende SUVs [sport- og nyttekjøretøy, red. anm.]. Det samme gjorde andre bilselskaper som Ford og Toyota, som også hadde utviklet liknende biler. Til og med de som hadde leaset el- bilene, mistet dem, og snart ble alle eksisterende eksemplarer sendt til vraking. Hvorfor?







Det er dette mysteriet regissøren Chris Paine forsøker å løse som en mordgåte i sin dokumentarfilm Who Killed The Electric Car? (2006). Tilnærmingsmåten han bruker, er en elimineringsliste. Han spør – hvem er skyldig – er det CARB, bilbatterier, forbrukere, bilprodusenter, oljebransjen, den føderale regjeringen eller hydrogenteknologi? Det viser seg at alle unntatt bilbatteriene må ta en del av skylden for el-bilens forsvinningsnummer. Og her kommer det fram flere oppsiktsvekkende opplysninger i løpet av Paines etterforskning. Vi får vite at delstaten California opphevet miljøkravene sine etter at de ble saksøkt av bilselskapene; at de fleste forbrukerne var dårlig informert om bilens eksistens; at GM med hensikt drev elendig markedsføring (som bare fremhevet bilens begrensninger for potensielle kunder); at GM bagatelliserte el-bilens popularitet. Dessuten ga Bush-administrasjonen skyhøye subsidier til SUVs, noe som medførte enorme skattelettelser for forbrukerne – den gir heller subsidier til utvikling av hydrogenbiler som ikke blir like effektive.
Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang

Frykten for det ukjente ser ut til å ha drevet både republikanske politikere, bil- og oljebransjen til å forkaste en fullt brukbar el-bil, og heller satse på en allerede stagnert teknologi som i all vesentlighet ikke har forandret seg siden 70-tallet. De kan ikke se at el-bilen blir inntektsbringende på kort sikt, samtidig som de frykter at en hel industri rundt bil-vedlikehold og energitransport ville blitt gjort overflødig. Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang, og global oppvarming truer hele verdens befolkning. Filmen byr i så måte på en serie overraskelser som etterlater en i dyp mistro. En kan spørre seg om hvorfor bilprodusenter feilinformerer om hvor langt deres teknologi er utviklet, om hvorfor publikum ikke vet at det produseres el-biler som har samme standard som oljedrevne biler. De er billigere i drift. Hvor lenge har dette foregått? En logisk konsekvens burde for eksempel ha vært at det burde ha vært solgt el-biler over hele kloden. Men det er ifølge filmen rimelig å anta at dette aktivt motarbeides av både myndigheter og bilprodusenter. En kan da bare gjette på hva som egentlig skjedde da Ford kjøpte opp selskapet som produserte Think-bilen, bare for så å legge ned produksjonen.

Dokumentarfilmen er jevnt over svært etterrettelig, vi får mulighet til å lytte til representanter fra begge sider for å finne ut hva som egentlig skjedde med el-bilen. Her kan en høre versjonen til Hollwood – kjendiser som er innbitte tilhengere av EV1, vanlige kjøpere av bilen, EV-aktivister, bilselgere, bilingeniører, representanter for bilbransjen, representanter for CARB og rådgivere for både Jimmy Carter og Ronald Reagan. En får også tilgang til opptak fra offentlige høringer om el-biler og oppsiktsvekkende utsagn fra personer som har sittet i styrerommene til bilselskapene. Spesielt lærerikt var uttalelser fra miljøteknologi-pioneeren Stanford Ovshinsky. Med sitt selskap ECD Ovonics har han i rundt 40 år utviklet miljøvennlig teknologi som har endret spillereglene i forhold til å løse grunnleggende samfunnsproblemer. Han har på eget initiativ funnet ut hvordan batterier kan drive e-bilen like lang distanse som konvensjonelle biler. Filmen gir også et kort innblikk i amerikansk energipolitikk siden oljekrisen på 70-tallet. Selv om den tjener som et viktig sideblikk, kunne denne delen av filmen med fordel ha blitt utdypet videre.

I forhold til fremtidig biltrafikk er imidlertid filmen ikke utelukkende pessimistisk. Til tross for overveldende motstand mot bruk av elektriske biler, mener overraskende nok de fleste aktivister og fagpersoner i filmen at det finnes løsninger på miljøproblemene – som for eksempel utvikling av hybridbiler. De ser på Bush-administrasjonens ødeleggende politikk som en forbigående fase og forventer at framtidige forbrukere ikke vil være gisler for en grådig industri, men heller vil velge den best tilgjengelige teknologien.

© norske Diplo

For ytterligere informasjon, se http://www.sonyclassics.com/whokilledtheelectriccar/

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver