Permanent unntakstilstand

<emb192|left>
I Hollywood-produksjoner benyttes rike historiske baktepper utelukkende som påskudd for å formidle det filmen «egentlig handler om» – heltens eller parets dannelsesreise. I Warren Beattys film Reds fra fra 1981 fungerer Oktoberrevolusjonen som bakteppe for hvordan hovedpersonene forsoner seg med hverandre i en lidenskapelig sexscene. I Deep Impact fra 1998 er den gigantiske bølgen som oversvømmer hele USAs østkyst bare et bakgrunnsmotiv for en datters incestuøse gjenforening med sin far. I War of the Worlds fra 2005 er romvesenenes invasjon kun en bakgrunn som gir Tom Cruise anledning til å befeste sin farsrolle på ny… Dette er ikke tilfelle i Alfonso Cuaróns Menneskenes barn, der bakgrunnen aldri slipper taket.

I en typisk Hollywood-sciencefiction er framtidsverdenen gjerne full av de utroligste objekter og oppfinnelser, men selv kyborgene forholder seg til hverandre på samme måte som vi gjør – eller snarere som vi gjorde i actionfilmer og melodramaer fra Hollywood. I Menneskenes barn forekommer det ingen nye duppeditter, og London er akkurat som i dag, men i enda større grad – Cuarón har bare fått fram byens iboende poetiske og sosiale potensialer: det grå og forfalne ved de forsøplede forstedene, de allestedsnærværende overvåkningskameraene … Filmen minner oss om at av alle de merkverdige tingene man kan se for seg, er det ingenting som slår virkeligheten. Det er lenge siden Hegel påpekte at et portrett av et menneske ligner mer på den som er avbildet enn personen selv.

ÅRET ER 2027, og menneskeheten er blitt ufruktbar – jordas yngste beboer, født 18 år tidligere, ble nettopp drept i Buenos Aires. I Storbritannia lever man i en permanent unntakstilstand; terroristpolitiet jager ulovlige innvandrere, statsmakten forvalter den minkende befolkningen som vegeterer i steril hedonisme. Er ikke nettopp disse to elementene – hedonistiske tendenser kombinert med nye former for sosial apartheid og kontroll basert på frykt – nettopp det som kjennetegner vårt samfunn? Det er dette som er Cuaróns genistrek – som han uttrykker det i et intervju: «Mange historier om framtiden inneholder noe som minner om Big Brother, men jeg tror at det er et syn på tyranni som er typisk for det 20. århundret. Den formen for tyranni som vi har i det 21. århundret heter ‘demokrati’.»

Det er derfor de som styrer verden ikke er grå og uniformerte, «totalitære» Orwell-byråkrater, men moderne og opplyste forvaltere, velutdannede, hver enkelt med sin personlige «livsstil». Når helten besøker en gammel venn som nå har en toppstilling som embetsmann i regjeringen, for å be om hjelp til å skaffe noen papirer til en flyktning, går vi inn i noe som minner om en takleilighet i Manhattan-stil for veletablerte og vellykkede homsepar, hvor embetsmannen, uformelt antrukket, sitter til bords sammen med sin invalide partner.

MENNESKENES BARN er åpenbart ikke en film om ufruktbarhet som biologisk problem. Den formen for sterilitet som det her er snakk om ble diagnostisert for lenge siden av Friedrich Nietzsche da han fornemmet hvordan den vestlige sivilisasjonen er i ferd med å bevege seg i retning av Det siste menneske, et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser og søker bare velvære og sikkerhet, noe som er blitt et uttrykk for mellommenneskelig toleranse: «Litt gift underveis: det gir behagelige drømmer. Og meget gift til slutt: det gir en behagelig død. Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»
Den andre er OK så lenge hans tilstedeværelse ikke blir påtrengende

Det siste mennesket vil ikke bli forstyrret i sine dagdrømmer – det er derfor «trakassering» er et nøkkelord for å forstå tankeverdenen hans: I sin mest grunnleggende forstand betegner dette begrepet brutale handlinger som voldtekt, slåing og andre former for sosial vold som, naturligvis, skal fordømmes strengt. Men i den mest utbredte bruken av uttrykket glir den opprinnelige betydningen over i fordømmelse av enhver ualminnelig nærhet fra et annet menneskes side, med hans eller hennes lengsel, frykt eller glede. To faktorer er avgjørende for den liberale og tolerante holdningen vi i dag har til andre: en respekt for «annenhet» og en åpenhet til dette, og en tvangsaktig redsel for trakassering. Den andre er OK så lenge hans tilstedeværelse ikke blir påtrengende, så lenge det andre ikke egentlig er noe annet. Toleransen er sammenfallende med sitt motstykke: min plikt til å være tolerant mot min neste på en effektiv måte betyr at jeg ikke må gå for nær vedkommende, ikke tvinge meg inn i hans/hennes område – kort sagt: at jeg skal respektere hans eller hennes intoleranse for min over-nærhet. Dette blir i stadig større grad den mest sentrale «menneskerettigheten» i vårt samfunn: retten til ikke å bli trakassert, eller altså til å opprettholde en trygg avstand til andre.
I de fleste vestlige samfunn kan en som saksøker en annen person for å ha trakassert ham eller henne (for å ha forfulgt vedkommende, eller ha kommet med uønskede seksuelle tilnærmelser) nå oppnå at retten ilegger overtrederen forbud mot med vilje å nærme seg offeret, og at overtrederen må holde seg på en avstand på over 100 meter. Skjønt slike tiltak er nødvendige, impliserer de likevel et visst behov for å forsvare seg mot den traumatiske vissheten om den andres begjær: er det ikke åpenbart at det ligger noe forferdelig brutalt i å vise sin lidenskap for og til en annen person? Lidenskap er per definisjon noe som gjør vondt for den den rettes mot, og selv om mottakeren med glede går med på å oppta denne plassen, kan ikke vedkommende gjøre det uten et øyeblikks forbauselse og ærefrykt.

DETTE GJELDER TIL og med for det stadig økende forbudet mot røyking. Først ble alle kontorer erklært «røykfrie», deretter ble forbudet utvidet til flyreiser, flyplasser, barer, private foreningslokaler, og så, innen noen avgrensede områder, 50 meter rundt inngangen til bygninger, og deretter – i et unikt tilfelle av pedagogisk sensur som minner om den berømmelige stalinistiske prosedyren hvor man retusjerte bilder av nomenklatura – fjernet den amerikanske posttjenesten sigarettene fra frimerker med bilder av Jackson Pollock og bluesgitaristen Robert Johnson. Disse forbudene retter seg mot den andres urimelige og skjødesløse nytelse, den som stilles til skue noen er så «uansvarlige» at de tenner en sigarett og inhalerer dypt og vellystig (i motsetning til den vellykkede Clinton-generasjonen som gjør det uten å inhalere, eller som har sex uten penetrasjon, eller spiser mat uten fett). Jo da, som Jacques Lacan uttrykker det, «når Gud er død, er ingenting lenger lov».

På dagens marked finner vi en lang rekke produkter som er blottet for sitt ondartede element: kaffe uten koffein, krem uten fett, øl uten alkohol … og listen er lang. Hva med virtuell sex som sex uten sex, Colin Powell-doktrinen om krig uten ofre (på vår side, naturligvis) som krig uten krig, vår tids nye forståelse av politikk som kunsten å utøve ekspertforvaltning som politikk uten politikk, og så videre til man kommer til dagens tolerante og liberale multikulturalisme som en opplevelse av «det andre» blottet for sin «annenhet» (den idealiserte «andre» som danser fascinerende danser og har en fornuftig, økologisk og holistisk innstilling til virkeligheten, mens fenomener som konebanking og incestvoldtekt er utenfor synsvidde) ?

Vi fra land i den første verden finner det stadig vanskeligere å se for oss en allmenn eller universell Sak en ville være rede til å ofre livet sitt for. Det virker ganske riktig som om skillet mellom den første og den tredje verden i større og større grad knytter seg til skillet mellom å leve et langt og tilfredsstillende liv preget av materiell og kulturell velstand, og å vie livet sitt til en opphøyd Sak. Er ikke dette motsetningsforholdet det samme som man finner mellom hva Nietzsche kalte «passiv» og «aktiv» nihilisme? Vi i Vesten er de siste menneskene, omsluttet av våre små daglige gleder, mens radikale muslimer er villige til å sette alt på spill i sin nihilistiske kamp, inntil det selvutslettende. Det er kanskje ikke så overraskende at det eneste stedet i Menneskenes barn hvor en merkelig form for frihet har overlevd, et slags frigjort område uten denne gjennomførte, kvelende undertrykkelsen, er Blackpool. Denne byen er avskåret fra omverdenen av en mur. Den har blitt en flyktningleir styrt av innbyggerne, som er illegale flyktninger, og ved filmens slutt blir den brutalt bombet av luftvåpenet. Her blomstrer livet, med islamistiske militæroperasjoner, men også handlinger som vitner om ekte solidaritet – ikke rart det nyfødte barnet dukker opp her.

UNDER EN DEBATT om Guantánamo-fangenes skjebner på NBC i 2004, var et av de rareste argumentene for den etiske og legale forståelsen av deres status at de var «de som ikke ble truffet av bombene». Siden de var mål for amerikanske bombeangrep og tilfeldigvis overlevde, og siden disse angrepene var en del av en legitim militær operasjon, kan man ikke dømme skjebnen deres etter at de ble tatt til fange eller etter krigen – uansett hvilke forhold de lever under, er det bedre, ikke like ille, som å være død … Dette resonnementet sier mer enn det som er tilsiktet: det setter, nesten bokstavelig talt, fangen i en situasjon hvor man er en levende død (deres rett til å leve veies opp mot den omstendighet at de var legitime mål for dødelige bombeangrep), slik at de nå er eksempler på det Giorgio Agamben kaller homo sacer, en man ustraffet kan ta livet av fordi livet hans, i lovens øyne, ikke teller.

Mens Guantánamo-fangene befinner seg i tomrommet «mellom død og død» i den forstand at de er homo sacer, eller rettslig sett døde (blottet for enhver status i forhold til loven), selv om de rent biologisk fortsatt er i live, representerer Terri Schiavo-saken, som opptok vår fantasi i mars 2005, det motsatte. Hun fikk en hjerneskade i 1990, da hjertet hennes en kort stund stanset på grunn av en kjemisk ubalanse som man mente var en konsekvens av en spiseforstyrrelse – flere rettsoppnevnte leger hevdet at hun var i en varig vegetativ tilstand, uten håp for helbredelse. Mens ektemannen hennes mente at man burde kople henne av så hun kunne få en fredfylt død, fastholt foreldrene hennes at hun kunne bli bra igjen og at hun aldri ville ha ønsket å bli fratatt retten til mat og vann. Saken nådde de øverste instansene i regjeringen og rettsystemet i USA; både høyesterett og presidenten ble trukket inn, mens kongressen vedtok resolusjoner i ekspressfart osv. Saken er, når man ser den i en bredere kontekst, så absurd at det tar pusten fra en: mens millioner av mennesker døde av AIDS og sult i hele verden, rettet allmennheten i USA oppmerksomheten mot et enkelttilfelle hvor man ønsket å forlenge et nakent livsløp, en vedvarende vegeterende tilstand blottet for alle spesifikke tegn på menneskelighet. Dette er de to motpolene vi ser i dag, når det gjelder menneskerettigheter: på den ene siden de som «ikke ble tatt av bombene» (mentalt og fysisk fullgode mennesker, men fratatt alle rettigheter), og på den annen side et menneske som blir redusert til et blott vegetativt liv, men akkurat dette ribbede livet blir beskyttet av hele statsapparatet.

SÅ HVA GIKK GALT med oss? Enhver oppmerksom leser av Marquis de Sade vil ikke ha kunnet unnlate å legge merke til paradokset ved hvordan Sades tøylesløse forsvar for seksualitet blottet for de siste spor av åndelig transcendens gjør seksualiteten i seg selv til en mekanisk øvelse som mangler enhver ekte, sensuell lidenskap. Og fornemmer man ikke at sakene har gått i en lignende vranglås når man ser dagens siste mennesker, «postmoderne» individer som forkaster alle «høyere» mål og bruker livet sitt på en form for overlevelse hvor alt dreier seg om stadig mer raffinert og kunstig opplivet nytelse? Mens man i de gamle hierarkiske samfunnssystemene undertrykket menneskers livskraft ved hjelp av rigide ideologiske systemer og statsapparatene som iverksatte dem, er dagens samfunn i ferd med å miste sin vitalitet gjennom den svært ettergivende hedonismen: alt er lov, men i koffeinfri form, blottet for sin egen kjerne.
Og det som gjelder for nytelsen vår, gjelder også for demokratiet vårt: det blir i stadig større grad et koffeinfritt demokrati, et demokrati frarøvet sin essens, sin politiske bestanddel. For et århundre siden, skrev G.K. Chesterton: «Menn som begynner med å bekjempe Kirken for friheten og menneskehetens skyld, ender med å avvise friheten og menneskeheten bare for å bekjempe Kirken.» Det første man bør legge til her, er at det samme gjelder for de som selv er forkjempere av religioner: Hvor mange fanatiske religionsforsvarere begynte med nådeløs kritikk av samtidens sekulære kultur, og endte med å svikte selve religionen (og miste enhver meningsfull religiøs opplevelse). Og er ikke de liberale krigerne, på en helt parallell måte, så oppsatt på å bekjempe anti-demokratisk fundamentalisme at de ender med å avvise friheten og demokratiet selv, bare de får bekjempe terrorisme? Så lidenskapelig opptatt av å bevise at ikke-kristen fundamentalisme er den viktigste trusselen mot frihet er de, at de er villige til å henfalle til overbevisningen om at vi må begrense vår frihet her og nå, i våre såkalte kristne samfunn. Der terroristene er rede til å tilintetgjøre denne verdenen av kjærlighet til den andre verden, er våre krigførere mot terrorismen villige til å tilintetgjøre sin egen demokratiske verden på grunn av hat til den muslimske «andre». Jonathan Alter, Alan Derschowitz og Sam Harris har en slik forkjærlighet for menneskeverd at de, nettopp for å forsvare det, er villige til å legalisere tortur – i seg selv den største fornedrelse av menneskeverdet.
Dagens dominerende politikk er en fryktbasert politikk, som skal fungere som en beskyttelse mot redselen for potensielle overgrep: Frykt for innvandrere, frykt for kriminalitet, frykt for gudløs usedelighet, frykt for den voldsomme Staten i seg selv (og dens skyhøye skatter), frykt for økologiske katastrofer og frykt for trakassering (og det er derfor politisk korrekthet er den forbilledlige, liberale formen for fryktbasert politikk). En slik politikk er alltid avhengig av et skremmende samspill mellom skremte mennesker. Den store hendelsen i Europa i begynnelsen av 2006 var at innvandringsmotstanden ble godtatt av allmennheten: endelig klarte de å kutte navlestrengen til høyreekstremistiske partier. Fra Frankrike til Tyskland, fra Østerrike til Nederland senket en ny ånd av stolthet over ens kulturelle og historiske identitet seg, og de store partiene synes nå at det er greit å understreke at innvandrere er gjester som må jenke seg etter de kulturelle verdiene som preger vertslandet – det er «vårt land, lik det eller forlat det.»

Det er derfor «sivilisasjonenes sammenstøt» er blitt vår tids Huntingtons sykdom – som Samuel Huntington uttrykker det: etter den kalde krigen har «ideologienes jernteppe» blitt erstattet av «kulturenes fløyelsteppe». Denne dunkle visjonen virker kanskje som den rake motsetning til Francis Fukuyamas lyse utsikter til historiens sluttpunkt i form av et verdensomspennende liberalt demokrati. Men hvem vet, muligens er det slik at «sivilisasjonenes sammenstøt» faktisk ER «historiens sluttpunkt», altså at de etnisk-religiøse konfliktene er den formen for kamp som hører hjemme i global kapitalisme. I vår «postpolitiske» tid hvor politikken i sin egentlige forstand gradvis blir erstattet av sosial ekspertforvaltning, er de eneste rimelige kildene til konflikter kulturelle (etniske, religiøse) konflikter.

Ikke misundervurder Menneskenes barn – Cuaróns nye film berører selve kjernen i vår tilværelse.

© norske Diplo. Oversatt av K.S.