Uruguay er ikke til salgs

Etter at venstresiden kom til makten i Uruguay, har den økonomiske situasjonen gradvis blitt bedre. Uruguay er et land med 3,3 millioner innbyggere, som ligger klemt mellom Brasil og Argentina, og er på sitt bredeste 600 km langt. Men de står imot presset fra alle kanter, enten det kommer fra USA eller de mektige ? for ikke å si kolossale ? Mercosur-partnerne, Argentina og Brasil. 97 prosent av landets befolkning kan lese og skrive, de har det mest moderne telefonnettverket i hele Sør-Amerika, og velferdslovene i resten av kontinentet kan knapt sammenligne med deres. Men to europeiske fabrikker som bygges skaper gnisninger.

Mer enn 20 år har gått, men asken etter det uruguayanske diktaturet er fortsatt varm. Det fikk Carlos Díaz, sjefskommandant i hæren, erfare da han kom i skade for å glemme det. Uten å konsultere med myndighetene, slik grunnloven krever, inviterte han to representanter for opposisjonen på høyresiden på asado – den tradisjonelle uruguayanske barbecuen – i Bataljon 14s hovedkvarter like utenfor Montevideo. To generaler var også tilstede. Da forsvarsminister Azucena Berruti neste morgen leste nyheten i ukesavisen Búsqueda, ringte hun straks til (den sosialistiske) president Tabaré Vázquez. Etter å ha fått hans samtykke, skyndte hun seg å underrette general Díaz om at han var avsatt fra sin stilling på grunn av en «alvorlig forseelse».

En konspirasjon i gjære? Etter at løkken nå begynte å stramme seg rundt de ansvarlige for bruddene på menneskerettighetene under diktaturet (1973-1985), har høyre-opposisjonen begynt å reagere. For det er ikke bare militære og tidligere politikere som er satt på tiltalebenken. Gjennom de siste månedene har bevisene mot tidligere president Juan María Bordaberry, i dag 77 år gammel, hopet seg opp. Han ble valgt i 1977, men avviklet Kongressen to år senere og opphevet alle grunnlovsfestede friheter da han ga hæren frie hender til å «gjenopprette orden», som var truet av folkets misnøye og Tupamaros’ geriljaoperasjoner.

16. november 2006 utstedte dommer Roberto Timbal arrestordre på Juan María Bordaberry og hans daværende utenriksminister Juan Carlos Blanco for mordet på parlamentsmedlemmene Zelmar Michelini og Héctor Guitiérrez og tupamaros-militantene Rosario Varredo og Juan Carlos Blanco. Deres kropper ble funnet inne i en forlatt bil, gjennomhullet av pistolskudd, i Buenos Aires 18. mai 1976. De to tidligere makthaverne holdes nå i arrest i Montevideo, og risikerer mellom ti og tretti års fengsel. Det har tatt tre årtier før det ble mulig for rettsvesenet å forfølge saken. Det er en historisk begivenhet.

For å få slutt på diktaturet underskrev de to partiene som vekselvis hadde regjert siden 1865 – det liberale Colorado-partiet, som har hatt en enorm makt, og det konservative Nasjonale partiet – sammen med generalene en «Lov om foreldelse av Statens straffevirksomhet». I kraft av denne loven fikk militære og politiansatte amnesti mot brudd på menneskerettighetene.


PÅ DETTE TIDSPUNKTET hadde man ikke regnet med at en samlet venstreside var på vei opp: Frente Ámplio («den brede fronten»). Siden 1990 har de ved tre anledninger gått seirende ut av valget i Montevideo. I oktober 2004 skjedde det plutselig: Tabaré Vázquez, den sosialistiske kandidaten fra Frente Ámplio, ble valgt i første valgrunde med 50,4 prosent av de avgitte stemmene. I senatets underhus fikk venstresiden absolutt flertall. For første gang i landets historie var de to tradisjonelle partiene blitt utestengt fra makten gjennom et demokratisk valg.

Etter at Tabaré Vázquez tiltrådte 1. mars 2005, har stadig mer innstendige stemmer bedt om at hele sannheten må avdekkes med hensyn til den nære fortiden – «el pasado reciente», som man kaller den. Forskjellige saker har blitt etterforsket, vitner har snakket ut, menneskerester har blitt gravd opp fra militærområdene. Sakte men sikkert har bevismaterialet økt i omfang, og militære og tidligere politimenn blir anholdt og fengslet. Mange står i fare for å bli utlevert fra Argentina og Chile for å stilles for retten.

Enkelte ledere for opposisjonen begynner nå å rope høyt om at regjeringen går for langt i sin sykelige leting etter sannheten. Julio María Sanguinetti (Colorado-partiet), som to ganger har vært republikkens president siden demokratiet kom, er en av dem. Sammen med sin tidligere forsvarsminister Yamandú Fau bestemte han seg for å delta i general Díaz’ middagsselskap. Hva skulle han der? «Det var bare en hyggelig sammenkomst mellom venner,» presiserte han uten å utdype saken videre.

Da han inntok stillingen som sjefskommandant 1. februar 2006, la ikke general Díaz skjul på at han var lei av den mistenksomheten som knyttet seg til de militære styrkene generelt. «Hvorfor skulle jeg be om unnskyldning? Unnskyldning for hva?». Díaz er 57 år gammel, og har aldri vært anklaget for noen forbrytelse. Men ved å grave langt bak i fortiden har han til slutt funnet at det var saker som angikk ham på grunn av hans tidligere stilling som offiser. Siden han falt mellom to stoler, ville han gjerne, etter hva han sa, være lojal både mot regjeringen og mot sine venner i hæren. En vanskelig oppgave når man lever i et land som er traumatisert av diktaturet.

Da han sammen med sin forgjenger fikk ansvaret for å utarbeide en rapport om «de forsvunnede» (desaparecidos), var general Díaz i manges øyne ikke grundig nok. Det dreide seg i all hovedsak om mysteriet rundt «el segundo vuelo», det andre flyet, som den 5. oktober 1976 skulle hente et tjuetalls uruguayanske opprørere som befant seg i Argentina hjem til Uruguay. Selv om man har funnet de overlevende fra det første flyet i juli samme år, har man mistet sporet av fangene på det andre flyet. Ble de kastet ut av flyet og ned i elvemunningen i Río de la Plata, eller ble de rett og slett henrettet i en militærbase da de kom fram? Hæren fraskriver seg ethvert ansvar for dette, og det eneste de er villige til å innrømme er at medlemmer av etterretningstjenesten (SID) befant seg ombord. Spørsmålet er av stor betydning: Hvis det kan påvises at den uruguayanske kommandoen samarbeidet med den argentinske hæren, vil dette være et bevis på at de var implisert i Condor-planen – et samarbeid mellom de søramerikanske diktaturene i el Cono Sur.

Én mann, oberst Gilberto Vázquez, har i alle fall så langt bekreftet at undertrykkelsen i Cono Sur ble koordinert fra høyeste hold. Han satt i arrest på den første militæravdelingen i påvente av å bli dømt, men klarte å rømme fra fengselet 3. juli 2006 under mistenkelige omstendigheter. Tre dager senere publiserte han, fra sitt hemmelige tilholdssted, et åpent brev til Statssjefen hvor han hevdet at han hadde fått tilbud fra general Díaz om å innrømme at han var ansvarlig for de ugjerningene man tilskrev ham, mot at han ikke skulle sendes til Argentina, som krever å få ham utlevert for å stille ham for retten der. General Díaz nektet kategorisk, og tilbød seg å delegere stillingen som sjefskommandant til regjeringen, noe regjeringen, på sin side, avslo. Da man endelig fanget ham, ble oberst Vázquez på ny satt i arrest, denne gangen på et militærsykehus, grunnet «alvorlig sykdom».

Seks uker senere, den 23. august, inntreffer en ny episode. Overfor en parlamentær kommisjon hevder Gonzalo Fernández, som arbeider som sekretær for presidenten, at venstre-aksjonistene som befant seg på «det andre flyet» ble henrettet like etter at de landet på uruguayansk jord. Han presiserer at han har fått disse opplysningene fra general Díaz selv. Díaz avkrefter på ny. Hvem forteller sannheten? Den 10. september skjerpes uroligheten blant de militære ytterlige, da den pensjonerte oberst José Antonio Rodríguez Buratti skyter seg i hodet mens politiet gjør seg klare for å kjøre ham til rettslokalene hvor han skal dømmes. I forbindelse med bisettelsen hans, og mens et antall høytstående offiserer hedrer hans minne, forekommer det et ordskifte mellom general Díaz og Gregorio Álvarez, tidligere sjefskommandant for hæren, som bebreider ham uttalelsene angående «det andre flyet».

«Å søke sannheten er ikke et spørsmål om å hevne seg, men om å yte rettferdighet,» understreker senator Alberto Couriel, som har en innflytelsesrik posisjon i Frente Ámplio. «Det er av vesentlig betydning for demokratiets framtid at man avdekker hvem som skal stilles til ansvar for hva.»

Frente Ámplio ble dannet i 1971, og de trakk sine medlemmer fra minst femten forskjellige bevegelser, fra tidligere tupamaros, kommunister og sosialister til venstresidens kristendemokrater. Med sin diversitet er partiet virkelig et bilde på den «fargesprakende fuglen» som i sin tid var det navnet guaraní-indianerne ga til Río Uruguay (elven Uruguay). I motsetning til Brasil, hvor president Luis Inácio Lula da Silva søker å inngå kompromisser med de konservative partiene, har venstreregjeringen i Uruguay opparbeidet krefter nok til å kunne tillate seg å handle uavhengig av de to tradisjonelle partiene. Partiet er ustanselig i sin jakt på de ansvarlige for bruddene på menneskerettighetene som fant sted under diktaturet, og de har bevist at de ikke gir opp. Imidlertid forutsetter grunnloven at de andre partiene får delta i samarbeidet med regjeringen, og partiet tilbød derfor sine motstandere stillinger i forskjellige statlige instanser som har en betydelig selvråderett. De takket nei. Denne situasjonen har krevd både smidighet og autoritet av president Tabaré Vázquez.


ETTER AT VENSTRESIDEN kom til makten, har den økonomiske situasjonen gradvis blitt bedre. Etter fire års økonomisk krise er arbeidsledigheten nede i 10,5 prosent, inflasjonen ligger på rundt 5 prosent, mens bruttonasjonalprodukt har gått opp med 6 prosent. Videre: lønnsmottakernes kjøpekraft har blitt bedre. Og til slutt, eksporten har gått opp med 19 prosent i forhold til 2005, takket være en prisoppgang på råvarer, og handel med Kina. Uruguay er storprodusent av kjøtt, ull, ris, og nå også soya (700 000 tonn), og av skinn og melkeprodukter. Landet har derfor behov for å nå nye markeder, men uten at dette går ut over deres plikter overfor det sørlige fellesmarkedet (Mercosur: Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay, Venezuela). Spørsmålet om en frihandelsavtale med USA dukket dermed raskt opp. I motsetning til mange andre regjeringer i området (Argentina, Bolivia, Brasil, Ecuador, Venezuela), var Tabaré Vázquez positiv til dette – men avtalen skulle reguleres av forskjellige vilkår som skulle sikre landets interesser.

I juni 2006 brøt en krise ut. Finans- og økonomiminister Danilo Astori og industriminister Jorge Lepra ville gjerne ha en slik avtale, som de mente var nødvendig for å åpne økonomien og for å veie opp for nedgangen i handelen med Brasil. To sterke parter innen regjeringen var innbitte motstandere av dette prosjektet, og truet med å gå av: oppdretts- og landbruksminister José Mujica, som er en tidligere tupamaro-militant og lenge ble holdt fengslet, og utenriksminister Reinaldo Gargano, en av grunnleggerne av Mercosur. Landets viktigste fagforening (PIT-CNT), som også var motstander av frihandelsavtalen, presiserte i oktober, under sin niende kongress, at de var uenige «med dagens økonomiske modells prioriteringer», skjønt de, helhetlig sett, støttet regjeringen. Til slutt bestemte Tabará Vázquez seg for ikke å skrive under på den. «Vår ambassadør i Washington ringte meg for å si at USA ville trekke seg hvis de ble bedt om å slå av på noen av sine krav,» forklarte han. «Jeg avslo for å ivareta vårt selvstyre.»

Uruguay er et land med 3,3 millioner innbyggere, som ligger klemt mellom Brasil og Argentina, og er på sitt bredeste 600 km langt. Men de står imot presset fra alle kanter, enten det kommer fra USA eller de mektige – for ikke å si kolossale – Mercosur-partnerne, Argentina og Brasil. 97 prosent av landets befolkning kan lese og skrive, de har det mest moderne telefonnettverket i hele Sør-Amerika, og velferdslovene i resten av kontinentet kan knapt sammenligne med deres. «Hvis lille Luxembourg kan forsvare sine interesser i EU,» understreker utenriksministeren, «skjønner jeg ikke hvorfor vi ikke skulle klare oss like godt. Mercosur har problemer med konsekvenser, men Uruguay er ikke til salgs.» Gargano er en prinsippfast mann; han er 72 år gammel, og har tidligere vært i politisk eksil i Argentina og i Spania.


DET KOMMER IKKE på tale å gi etter. Særlig ikke når det gjelder det viktigste opphavet til gnisninger mellom den argentinske og den uruguayanske regjeringen, nemlig at to europeiske flernasjonale selskap skal bygge to fabrikker for fremstilling av papirmasse ved bredden av Río Uruguay.

Det var president Jorge Batlle (2000-2005) som ga den spanske bedriften ENCE lov til å bygge en frihavn og en fabrikk ved elven, i nærheten av Fray Bentos. To uker før Tabaré Vázquez ble president, fikk det finske selskapet Botnia samme avtale.

Innbyggerne i byen Gualeguaychú, som ligger på den argentinske siden av elven, var redde for at fabrikken ville føre til klorutslipp i vannet, sur nedbør og en kvalmende stank, noe som er typiske konsekvenser av bleking av cellulosemasse. De motsatte seg prosjektet, siden de mente at det ville ødelegge de viktigste inntektskildene deres, som nettopp var turisme og landbruk. Regjeringen i Buenos Aires sluttet seg til klagekoret, og beskyldte Uruguays regjering for å forbryte seg mot de bilaterale vedtektene om vernet av elvens miljø, som ble underskrevet av de to landene i 1975.

På den argentinske siden har store folkemengder stengt trafikken på de to broene som går over elven som utgjør grensen mellom de to landene. Det er kommet rasende krav om at man avvikler fabrikkprosjektene, og trusler om «å drive uruguayanerne til vanvidd» gjennom oppsiktsvekkende aksjoner, inkludert at man ville ødelegge Botnia-fabrikken. For å beskytte den sendte hæren i slutten av november en tropp på omtrent 20 menn. Ettersom månedene går, blir krisen mer og mer betent. «Man skulle tro vi forsatt levde i kolonitiden,» sukker landbruksminister Mujica. «Argentinerne tror visst at de har et så stor overtak over Uruguay at de har el derecho de pernada [føydalherrens rett til den første natten med undersåttens brud, overs. anm.],» har til og med Sergio Abreu, som var utenriksminister på 90-tallet (Partido Nacional) uttalt. ENCE ble så skremt at de i september gikk bort fra det opprinnelige prosjektet, og bestemte seg for å bygge fabrikken i en annen del av Uruguay.


MEN DET GJØR IKKE finnene og deres lokale partner, konsernet Otegui.

Fray Bentos ligger 310 km fra Montevideo. Landsyen ligger like ved bredden av Río Uruguay, og har 22 000 innbyggere. Alles oppmerksomhet er nå rettet mot Botnia-fabrikkens skorstein, som allerede rager høyt over den internasjonale broen General San Martín. Et hundretalls finske og europeiske ingeniører og spesialister jobber på anleggsplassen, og 3200 uruguayanske arbeidere vil snart slutte seg til dem. Om noen måneder vil fabrikken være klar til å produsere en million tonn papirmasse i året, som deretter skal eksporteres. Det blir, sier man i Montevideo, en av de mest moderne fabrikkene i verden, takket være Kraftmetoden, som nettopp ble godkjent av EU. I så måte mener Uruguay at de ikke har noe å bebreide seg.

Men argentinerne lar seg ikke bløtgjøre. Innbyggerne i Fray Bentos er så sinte på dem at de har begynt å si ting som: «Det er bedre å dø av kreft enn av sult.» I byen fantes det tidligere en kjølefabrikk, som i over hundre år sysselsatte mer enn 4000 arbeidere, men denne gikk konkurs i 1970. Nå som broen er avsperret, kommer ikke lenger de argentinske turistene som tidligere valgte denne veien når de reiste til Montevideo eller til atlanterhavsstrendene. Hotellene i området er nesten tomme, og handelen er sterkt svekket.

I begynnelsen av 2006 bragte Argentina saken inn for domstolen i Haag, som ga Uruguay rett. Den samme fordelaktige kunngjøringen fikk de fra en nemnd i Mercosur noen måneder senere. Spenningen mellom de to landene har bare blitt verre siden. «Det kommer ikke på tale å legge ned Botnia-fabrikken,» gjentar uruguayanerne som nå har gjort dette til et spørsmål om … patriotisme.

Det er en svært uheldig konflikt. Den videreføres av to regjeringer som ideologisk sett er allierte, noe som skader Mercosur, men er en gledelig nyhet for Washington, som aldri har hatt noen sans for denne dynamiske, regionale organisasjonens oppsving og den energiske handelen som foregår på det sørlige kontinentet.

Oversatt av K.S.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Anarkitektur

Default thumbnail
Neste sak

Energifellen

Andre saker om Latin-Amerika

Default thumbnail

Evig narkokrig

President López Obrador lovet i valgkampen å endre strategi i Mexicos mislykkede

Hvor er de 43?

43 forsvunne lærerstudenter har blitt et symbol for meksikanerne på et dysfunksjonelt

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.