«Multietniske» Kosovo

FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming i regionen.

Hvis forslagene som FNs spesialutsending Martti Ahtisaari la fram 2. februar 2007 blir grunnlaget for en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd, vil de føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Kosovo vil kunne nedfelle sin egen grunnlov, kunne ha sitt eget flagg og nasjonalsang. Men framfor alt kunne opptas som medlem i alle internasjonale organisasjoner, og da i første rekke i FN. Riktignok står ikke ordet «uavhengighet» noe sted i Ahtisaaris tekst, men det er ikke Sikkerhetsrådet som erklærer den, det ville være i strid med FN-pakten. Om et land oppnår status som uavhengig beror på to handlinger: at landet erklærer seg uavhengig og at dette anerkjennes av andre stater. Dokumentet Ahtisaari la fram inneholder heller ingen henvisninger til et selvstendig Serbia – siden internasjonal rett ikke godtar noe vakuum, ville det være som å si at Kosovo var i ferd med å bli selvstendig.

Albanske ledere hilser velkommen FN-utsendingens dokument, som et viktig skritt i retning av innfrielse av deres fremste krav. Derimot anses forslagene som helt uakseptable i Beograd. At de forkastes kategorisk av alle serbiske myndigheter, og da i første rekke republikkens president Boris Tadic, er jo ikke særlig overraskende. Selv om flere ledere i Beograd bare er sånn måtelig interessert i Kosovo og privat uttaler at det absolutt er i landets interesse å kvitte seg med denne «klampen om foten» (mot et løfte om fortgang i prosessen med nærmere samarbeid med EU), ville en serbisk politiker som erklærte seg for et selvstendig Kosovo, samtidig signere sin egen politiske dødsdom.

Serbias standpunkt har blitt gjentatt ved flere anledninger: Ja til mest mulig selvstyre, men uten en formell erklæring om uavhengighet. Vladeta Jankovic, som er rådgiver for statsminister Vojislav Kostunica, gikk nylig så langt som til å antyde «en stat, to atskilte samfunn», noe som ville utelukke enhver mulighet for serbisk innblanding i det indre politiske liv i Kosovo.1

Det kan hevdes at Serbias argumenter mot Pristinas krav om uavhengighet ikke er legitime og at de ikke burde tas hensyn til. Man kan synes at ønsket som uttrykkes av albanerne – som utgjør den absolutt største befolkningsgruppen i Kosovo – burde komme i første rekke. På den annen side må man være ærlig nok til å innrømme at Ahtisaaris tekst på langt nær er et «kompromiss»: den tar overhodet ikke hensyn til Beograds argumenter.

Forhandlinger som resulterer i et kompromiss har som prinsipp at begge parter firer på noen av sine krav for å komme fram til et akseptabelt grunnlag for enighet. Når det gjelder Kosovo, har det ikke blitt inngått noe kompromiss mellom Beograd og Pristina, og kanskje ville det også være umulig å få til. Det har heller ikke blitt avholdt egentlige forhandlinger. Under det eneste møtet på høyt nivå, som fant sted i Wien 24. juli 2006,2 nøyde partene seg med å gi uttrykk for sine respektive synspunkt, som Ahtisaari så lyttet til. Deretter utarbeidet han alene dokumentet som skal forelegges Sikkerhetsrådet på et tidspunkt som ennå ikke er kjent. Og om det vil bli tatt hensyn til, avhenger av det store diplomatiske pokerspillet som er innledet med Russland.


KOSOVO VIL ALTSÅ trolig oppnå formell uavhengighet. Denne vil riktignok helt fra starten av bli hemmet av etableringen av et omfattende internasjonalt formynderskap, som ikke er begrenset i tid. Dette vil være minst like tyngende som det som har vært på plass i Bosnia-Hercegovina siden slutten av krigen, og som jo som kjent har gitt skuffende resultater. I dokumentet som Ahtisaari la fram skal myndigheten som tilkjennes Den internasjonale sivile representanten (ICR), som også vil fungere som EUs representant, være av samme art «som den såkalte «Bonn-myndigheten».3 Denne myndigheten, som innrømmes FNs representant i Bosnia-Hercegovina, omfatter nemlig anledning til å påtvinge eller forkaste lover som er vedtatt av Parlamentet, samt å avsatte politiske ledere. ICRs mandat tar først slutt når den internasjonale styringsgruppen som er oppnevnt av Sikkerhetsrådet vedtar at Kosovo kan klare seg uten slikt formynderskap.

De kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er likevel velkjente i Bosnia-Hercegovina. Lokale politiske ledere overlates til ansvarsløshet, hvor det er fritt fram å hengi seg til overdrivelser. Formynderskap fører også til en uklar forvaltning av penger, hvor lokale politikeres «klokskap» eller «moderate holdning» lar seg kjøpe.4 Med selve sin struktur fører den altså til korrupsjon. De samme årsakene vil utvilsomt skape de samme virkningene også i Kosovo.

Den nye formynderskapsrollen som EU skal utøve kommer ved utgangen av nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi, med svært magre resultater. Målsettingen med et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Selv om tidsperspektivet ikke er fastlagt i Ahtisaaris dokument, er det internasjonale formynderskapet av forbigående karakter. Men har man noen grunn til å tro at Kosovo vil være «bedre i stand til» å styre seg selv, uten formynderskap, om ett, to eller fem år, enn de er i dag?

Fins det ellers grunn til å tro at albanske innbyggere og politikere begeistret vil godta et langvarig formynderskap? Under pressekonferansen 2. februar smilte medlemmene i den albanske forhandlingsgruppen anstrengt, for de hadde for lengst innsett at utsiktene til «full» uavhengighet ennå lå langt fram i tid.

{{{Kosovo lider av en opplagt mangel på demokratisk erfaring}}}


DEN LITT MER RADIKALE Albin Kurti, som er leder for bevegelsen Vetëvendosje (Selvbestemmelse) peker på det antidemokratiske aspektet ved internasjonalt formynderskap. 10. februar demonstrerte bevegelsens tilhengere i Pristinas gater, og ga høylydt uttrykk for sin motstand mot Ahtisaaris forslag. For når viljen til Kosovos innbyggere og deres rettmessig folkevalgte ikke går i samme lei som ønskene til «det internasjonale samfunn», er det denne, uansett hva som skjer, som vil få det siste ord. Konfliktene vil utvilsomt bare bli flere, og Vetëvendosje vil utvilsomt få grunn til å organisere flere demonstrasjoner.
Kosovo lider av en opplagt mangel på demokratisk erfaring. For det fins ikke demokrati uten ansvarstaking hos de politiske representantene, som må stå inne for sine handlinger og konsekvensene av disse. Stadig flere albanere har vondt for å tolerere arrogansen til «banden i de hvite terrengbilene», som Vetëvendosje-bevegelsen kaller funksjonærene fra FN og andre internasjonale organer. Straks en eventuell eufori rundt uavhengighetserklæringen er forbi, vil denne motviljen bare vokse, siden ingenting tyder på at den økonomiske og sosiale tilstanden i Kosovo vil forbedre seg med det første. Samtidig vil forslagene til FNs utsending føre til en ny styrkeprøve med Beograd, og utfallet av denne og hvilke konsekvenser den vil føre til, er umulig å si noe om.

Dokumentet som Ahtisaari la fram vektlegger det «multietniske» aspektet ved samfunnet som nå bør opprettes i Kosovo. Denne formaningen låter på en måte lite troverdig når serbere og roma har blitt tvunget til massiv utvandring etter at NATO-styrkene gikk inn i området i juni 1999.

I 2003 fastsatte FNs administrator Michael Steiner åtte «standarder» som Kosovo burde oppnå før forhandlinger om dets endelige status kunne innledes. De viktigste av disse «standardene» omfattet flyktningers og tvangsflyttedes rett til å vende tilbake, og videre full bevegelsesfrihet for alle innbyggere i Kosovo. Disse har absolutt ikke blitt innfridd. Men opptøyene 17. mars 2004 og frykten for nye voldelige aksjoner av albanske «ekstremister» har fått FN til å framskynde igangsettelsen av prosessen hvor landets status skal defineres. «Det internasjonale samfunn» har dermed selv gitt opp å respektere prinsippene som det selv hadde fastsatt. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Made in China

Default thumbnail
Neste sak

Krig og fred på museum

Andre saker om Kosovo

Venstrevind i Kosovo

Venstresuverenistiske Vetëvendosje ble i sommer Kosovos nest største parti med løfter om

0 kr 0