Det nye offentlige rommet

Bruken av de mobile kommunikasjons- og dokumentasjonsmediene har ført til store endringer i det private og offentlige. Det finnes vel ikke noe mer inntrykksfullt bevis på dette enn de vaklende bildene av Saddam Husseins henrettelse som ble tatt med en mobiltelefon, og som gjennom internett strømmet ut i den globale medieverden.

For noen år siden ville et slikt dokument av en ikke-offentlig henretning neppe blitt til. I en tid der videoopptak per mobiltelefon er mulig, er det imidlertid uunngåelig – i alle fall er det ikke overraskende. Videomobilens innsats, publiseringen av bilder og lyder fra en begivenhet som ikke var ment for offentligheten, vil antakeligvis få vidtrekkende følger for Iraks videre politiske utvikling. Dokumentet vitner om at vi, offentligheten, konfronteres med en medievirkelighet som selv ikke i dødsøyeblikket tillater spørsmålet om retten til privatliv.

Oppløsningen, eller forskyvningen av grensen mellom det private og offentlige trenger riktignok ikke nødvendigvis være negativ. Den kan være kjedelig som vi har sett i forbindelse med Big Brother-sesongene. Eller den kan ha positive virkninger som Indymedia – basert på ideen om at alle teoretisk sett kan bli reporter, og som dermed gjennom uavhengig journalistikk innskrenker massemedienes makt.¹

I en tid og verden med YouTube og MySpace der i prinsippet enhver kan dokumentere, produsere, sende, og derigjennom nå en del av offentligheten, ser den tradisjonelle forståelsen av det offentlige og det private ut til å være utdatert. Forholdet mellom det private og offentlige må bestemmes på nytt og nye vernesoner må defineres.

ENDRINGEN I FORSTÅELSEN av hva som er offentlig og privat, eller hva som oppfattes som det, utkrystalliserer seg i byen gjennom endringen av offentlige og private rom. Med forvandlingen av offentlige til semi-offentlige rom, har vi over de siste tiårene kunnet observere et konstant tap av det offentlige rom. Privatiseringen av for eksempel jernbanestasjoner og offentlige plasser, og opprettingen av tilsynelatende offentlige, men fullstendig privat kontrollerte kjøpesentre og gated communities², setter spørsmålstegn ved den konservative forståelsen av det offentlige rom – utformet og forvaltet av byen eller staten.

Hovedkritikken av slike private rom med tilsynelatende offentlig karakter ligger i første rekke i ekskluderingen av deler av offentligheten. En vesentlig forutsetning for et offentlig rom er dets frie tilgjengelighet, uavhengig av andre faktorer som alder, etnisk avstamning, sosial status og så videre. I privatiserte rom bestemmer innehaveren over tilgjengeligheten og kan utelukke befolkningsgrupper som uteliggere. Selv adgangen til virkelig offentlige rom er i høy grad regulert gjennom statlig lovgivning, supplerende lokale forbud og kompliserte adgangsprosedyrer. Slik blekner i realiteten idealet av det offentlige rom som et fritt rom for borgerne.

I denne sammenheng er det viktig å huske at et offentlig rom ikke er offentlig av tilfeldige grunner, altså i besittelse av by eller stat. Det forholder seg derimot slik at det eksisterer på grunn av en felles interesse for kollektiv bruk av rommet. Det kan være som rom for gatetrafikk, handel i form av markedsplasser, som rom for kommunikasjon eller som sosialt møtested. For å verne om disse samfunnsmessig viktige interesser, må man også verne om det offentlige rom. Man trenger en politikk som er seg sitt ansvar for formingen av det offentlige rom bevisst, istedenfor å overlate utviklingen av stadig større deler av byrommet til private investorer. Gjennom økningen av semi-offentlige rom og det private, som er iscenesatt gjennom mediene, mister vi i stadig større grad bevisstheten om det private og offentlige og følgelig våre rettigheter i forhold til disse.

Dagens urbane rom er svært komplekst og dynamisk. Det konstituerer seg ikke bare i det fysiske og synlige, i arkitektur og byutvikling, men har et immaterielt nivå som ikke er like synlig. Byen er samtidig et tett rom av data, der det foregår en kontinuerlig utveksling av data gjennom radiobølger, bluetooth eller andre trådløse teknologier. Dette «datarommet» som har lagt seg som et ekstra, alltid tilstedeværende lag over det fysiske rommet, inneholder først og fremst privat, altså ikke offentlig informasjon. Imidlertid er det forholdsvis lett å angripe og krever bevisst omgang med teknologiene.