En europeisk tanketradisjon

Endelig blir filosofen Ernst Cassirer gjenoppdaget. En biografi og en verkutgave hedrer den store tenkeren fra det 20. århundret. Cassirer bleknet da han møtte Martin Heidegger til en legendarisk disputt i den sveitsiske byen Davos våren 1929. Også i dag ser Cassirer ut til å blekne, sammenlignet med Heidegger–men med urett. Ruset man seg på Heideggers eksistenspessimisme? Cassirer hadde evnen til å se filosofiske problemer i sin historiske kontekst, og gjorde dem fruktbare for samtidens diskusjoner. Hans oppgave har alltid vært å se de ulike europeiske forsøkene på å frigjøre det moderne mennesket fra dets indre tvang og kjempe for dets selvbestemmelse. Kants kritikk av fornuften ble hos Cassirer en kritikk av kulturen. Cassirer var også en av få intellektuelle som forsvarte republikanismen: I sitt siste verk The Myth of the State skriver Cassirer om den tilintetgjørende kraften som ligger i politiske myter.

I en senere legendarisk disputt i den sveitsiske byen Davos våren 1929 møttes to meget motsetningsfulle karakterer. To filosofer: Martin Heidegger personifiserte den unge generasjonens virilitet. Under konferansen yndet han å bli sett i skidrakt og ga velvillig skitimer. I motsetning til dette opptrådte Ernst Cassirer som den ansette storborgerlige professoren. Selv om han ble møtt med respekt, smilte man også litt av hans ærverdige framtreden. Mot slutten av konferansen latterliggjorde to yngre deltakere kontrahentene. Den ene sa stadig: «Jeg er forsonlig stemt», i det han lot pudder dale ned fra parykken sin. Den andre, som framstilte Heidegger, gjentok trassig: «Interpretari betyr å snu en sak på hodet.» Bak denne latterliggjøringen lå den allmenne oppfatningen at Heidegger, filosofiscenens karismatiske stjerne, siden utgivelsen av Sein und Zeit (Væren og tid) i 1927, hadde med sin eksistensialontologi seiret over Cassirer kjedelige humanistisk-opplysende kulturantropologi. Også i dag ser Cassirer ut til å blekne, sammenlignet med Heidegger – med urett.

Den strenge heideggerianismen har i lang tid lyktes i å undergrave antropologiske og humanistiske tilnærminger ved å hevde at disse er for overfladiske og ikke opprinnelige nok. I de siste femten årene har man imidlertid på nytt begynt å interessere seg for den rike og mangefasetterte arven fra Cassirer. En systematisk Cassirer-forskning er satt i gang: Den viktigste vitenskapelige prestasjonen er utgivelsen av Cassirers samlede verker gjennom Ernst-Cassirer-Arbeitsstelle i Hamburg under ledelse av Birgit Recki. Flere tiår etter Davos-disputten har man omsider begynt å verdsette og videreføre hans forutseende filosofiske prosjekt. Det nyeste belegget er filosofen Thomas Meyers rosverdige biografi om Ernst Cassirer. (…)