En europeisk tanketradisjon

I en senere legendarisk disputt i den sveitsiske byen Davos våren 1929 møttes to meget motsetningsfulle karakterer. To filosofer: Martin Heidegger personifiserte den unge generasjonens virilitet. Under konferansen yndet han å bli sett i skidrakt og ga velvillig skitimer. I motsetning til dette opptrådte Ernst Cassirer som den ansette storborgerlige professoren. Selv om han ble møtt med respekt, smilte man også litt av hans ærverdige framtreden. Mot slutten av konferansen latterliggjorde to yngre deltakere kontrahentene. Den ene sa stadig: «Jeg er forsonlig stemt», i det han lot pudder dale ned fra parykken sin. Den andre, som framstilte Heidegger, gjentok trassig: «Interpretari betyr å snu en sak på hodet.» Bak denne latterliggjøringen lå den allmenne oppfatningen at Heidegger, filosofiscenens karismatiske stjerne, siden utgivelsen av Sein und Zeit (Tid og væren) i 1927, hadde med sin eksistensialontologi seiret over Cassirer kjedelige humanistisk-opplysende kulturantropologi. Også i dag ser Cassirer ut til å blekne, sammenlignet med Heidegger – med urett.

Den strenge heideggerianismen har i lang tid lyktes i å undergrave antropologiske og humanistiske tilnærminger ved å hevde at disse er for overfladiske og ikke opprinnelige nok. I de siste femten årene har man imidlertid på nytt begynt å interessere seg for den rike og mangefasetterte arven fra Cassirer. En systematisk Cassirer-forskning er satt i gang: Den viktigste vitenskapelige prestasjonen er utgivelsen av Cassirers samlede verker gjennom Ernst-Cassirer-Arbeitsstelle i Hamburg under ledelse av Birgit Recki. Flere tiår etter Davos-disputten har man omsider begynt å verdsette og videreføre hans forutseende filosofiske prosjekt. Det nyeste belegget er filosofen Thomas Meyers rosverdige biografi om Ernst Cassirer.

{{{Nykantianismen motsto de hegelianske, livsfilosofiske og positivistiske fristelsene}}}



PÅ DISPUTTENS TIDSPUNKT i 1929 var Cassirer en ledende vitenskapspersonlighet. Tittelen olympisk gud eller apollon heftet ved ham livet ut og han gikk for å være en fattet universallært som med sin nysgjerrighet og velvilje kunne trenge gjennom Europas åndshistorie, og gjøre denne levende for sine lesere. Cassirer var en empatisk tenker som visste hvordan han skulle ta inn over seg tenkningens historie for så forsiktig å utvikle sin egen teori. Inntil denne humanistiske sjelen ble fordrevet fra Tyskland i 1933, førte han livet til en lærd, nesten som om han gikk i drømme: Fra å være privatdosent i kreativ ensomhet og produktiv frihet, til sin offentlige stilling som første jødiske rektor ved et tysk universitet − Universitetet i Hamburg.

To begivenheter var utslagsgivende for den filosofiske utviklingen til Cassirer som ble født i Breslau i 1874. Som ung, søkende student i Berlin hadde han i 1894 sin filosofiske vekkelsesopplevelse i en forelesning av Georg Simmel. Denne sa at de beste verkene om Kant er de av Hermann Cohen, selv om han selv ikke forsto dem. Cassirer skaffet seg straks disse tvetydig roste verkene og hadde dermed endelig en oppgave som var utfordrende. I to år studerte han skriftene for så, godt forberedt, å dra til Cohen i Marburg. Cohen var kanskje den viktigste representanten for nykantianismen. Denne filosofiske skolen motsto de hegelianske, livsfilosofiske og positivistiske fristelsene. Ved å fornye tankegrunnlaget til Kants transcendentalfilosofi, og knytte det til de nyeste naturvitenskapelige debattene, ville man gi filosofien et vitenskapelig grunnlag. Kant forble utgangspunkt for Cassirers tenkning. Cassirers originalitet består i å ha utvidet Kants mulighetsbetingelser for vår erkjennelse med dypere kulturelle erfaringsdimensjoner: Kants kritikk av fornuften blir hos Cassirer en kritikk av kulturen.


ETTER SIN DOKTORAVHANDLING nølte Cassirer med å starte en akademisk karriere i Marburg, ikke minst på grunn av den allerede da gryende antisemittismen. De neste årene levde han først fri for institusjonelle forpliktelser og siden som privatdosent i Berlin. Som jøde og Cohen-elev var det vanskelig å finne akademisk fotfeste. Hans tiltredelse som professor trakk ut og han måtte vente med å oppnå tittelen til etter første verdenskrig – da en kort liberaliseringsbølge kom over Tyskland. Et unntak var et tilbud fra Harvard som han imidlertid avslo, fordi han ikke ville være atskilt fra familien over lengre tid. Han hadde giftet seg med sin kusine Toni (Bondy) i 1902 og de hadde 3 barn sammen.

Etter århundreskiftet jobbet han med sine forehavender som snart skulle gjøre ham til en av sin tids store filosofiske personligheter, deriblant hans mammutverk i fire bind om erkjennelsesproblemet.1 Cassirer hadde evnen til å se filosofiske problemer i sin historiske kontekst. På denne måten trakk han en linje mellom de store europeiske tankeprosjektene og gjorde dem fruktbare for samtidens diskusjoner. Han har alltid sett på de ulike europeiske forsøkene på å frigjøre det moderne mennesket fra dets indre tvang og kjempe for dets selvbestemmelse, som en stor oppgave, og har alltid avvist særtyske omveier.
Hvis man ville beskrive Cassirers filosofi med en enkel formel, kunne man si at han ville utvide Kant med Goethe, hans store ledestjerne. Til den sanne, verdifulle erkjennelsen av verden, hører mangfoldigheten i det konkrete og sanselige som de åndelige strukturene må utvikles fra. I Cassirers tenkning finner man igjen Goethes «fantasi om virkeligheten i det reelle», altså hans skepsis mot å kunne forstå naturlige fenomener kun gjennom målinger. Den åndelige gjennomtrengningen av det sanselige og følsomheten for det anskuelige i sin alminnelighet, som er så karakteristiske for Cassirers tankesett, henger også sammen med hans musikalitet. Han kunne nynne og synge utallige arier, hadde hele libretti i hodet og han så nesten ut til å «svømme» i Mozarts Figaro, skriver Toni Cassirer i sine erindringer: Mein Leben mit Ernst Cassirer,2 et dokument om stor kjærlighet og nøye iakttakelser.


DET VIRKER også inn på Cassirers klare og harmonisk formulerte vitenskapelige prosa. For ham dreide det seg aldri om kjapp polemikk, men om den alvorlige, samvittighetsfulle gjennomtrengningen til kritisk formidling som alltid var utdypende. Også i forhold til aktuelle problemer i sin samtid inntok han denne nysgjerrige holdningen. I 1920 skrev han om Einsteins heftig diskuterte relativitetsteori, og prøvde å belyse den fra et filosofisk ståsted; Cassirers bidrag til en bredere forståelse av denne teorien var ikke ubetydelig.

I 1919 fikk han et professorat ved det nyetablerte Universitetet i Hamburg, og i hansabyen hadde han endelig sitt andre avgjørende filosofiske møte: Han ble kjent med Aby Warburg og hans kunstvitenskapelige bibliotek. Cassirer kalte biblioteket farlig, fordi han enten måtte holde seg unna det, eller låse seg inn i det i flere år. Han skjønte nemlig med én gang at det inneholdt akkurat det materialet som han trengte til sin filosofiske undersøkelse som han ifølge legenden hadde hatt i hodet etter en tur med trikken i 1917. Ut av undersøkelsen sprang så hans hovedverk, Philosophie der symbolischen Formen (De symbolske formers filosofi).3 Med rette betegnes den også som teorien om dette biblioteket.

I sitt opus magnum legger Cassirer den klassiske transcendentalfilosofien bak seg. I stedet åpner han erkjennelseskategoriene for mythos og for språkets eiendommeligheter som for ham aldri kun er et verktøy for tankene. Han viser at erkjennelsen er bundet til uttrykk og begrunner hvordan mening alltid må være knyttet til det sanselige tegnet, og omvendt hvordan tegnet, symbolet, er pregnant med mening. På denne måten utvikler Cassirer en stor menings- og tegnteori, der erkjennelsen ikke lenger følger rent abstrakte mønstre, men er avhengig av kulturelle former.

Han er opptatt av de forskjellige måtene mennesket skaper og oppfatter sin verden på. Derfor sidestiller han den mytiske verdensanskuelsen som en erkjennelsesform − ikke i innhold, men i funksjon − med vitenskapelig erkjennelse. I et av forarbeidene til Philosophie der symbolischen Formen gir han følgende, nå klassiske, definisjon: «Med symbolsk form skal forstås den åndelige energien hvor igjennom et åndelig betydningsinnhold knyttes til et konkret sanselig tegn som vies dette betydningsinnholdet. I denne betydningen trer språket, den mytisk-religiøse verden og kunsten som en særegen symbolsk form fram for oss. For i alle disse framtrer grunnfenomenet, at vår bevissthet ikke nøyer seg med å motta inntrykk utenifra, men knytter sammen og gjennomtrenger ethvert ytre inntrykk med en fri uttrykksaktivitet.»


HØSTEN 1929 ble Cassirer rektor ved Universitetet i Hamburg og dermed en offentlig figur. Han var en av få intellektuelle som forsvarte Weimarrepublikken og republikanismen (politisk tenderte han til det venstreliberale partiet DDP – Deutsche Demokratische Partei). Også i sine taler og foredrag åpner han perspektiver for en europeisk tanketradisjon. Han skiller ikke mellom en vestlig sivilisasjon og spesifikk tysk kultur, men viser at tysk tenkning er rotfestet i det europeiske. Dermed er de ofte nedvurderte vestlige ervervelser som demokratiet, også tyske i sin opprinnelse.
På høyden av sin karriere, våren 1929, traff han Heidegger i Davos. Her skulle de to filosofene i et arbeidsfelleskap diskutere Kants Kritikk av den rene fornuft (Kritik der reinen Vernunft). En balansert evaluering av denne begivenheten er ikke lett. De historiske fakta danner en for spinkel ramme til å kunne yte rettferdighet til dette møtets sosiologiske, psykologiske og filosofiske betydning. Dette gir så næring til mytedannelsen og fremmer polariseringen. I 1929 bekjente de fleste samtidige seg til Heidegger. I nyere tid blir imidlertid Cassirer stadig rehabilitert, mens Heidegger gjerne framstilles som farlig og provinsiell og hans hensynsløshet og demonstrative radikalitet tolkes som varsel om den framtidige nazirektoren ved Freiburgs universitet. Toni Cassirer skriver i sine erindringer at Heideggers «dødsens alvor og fullstendige fravær av humor [var] det mest betenkelige.» Også mer nøytrale kommentatorer har sine betenkeligheter: I sin mesterlige bok om Cassirer vedgår Massimo Ferrari at det er vanskelig å bedømme disputten uten å ta den senere katastrofen med Hitler med i betraktning. I en fadermordlignende distansering fra Heidegger og dennes politiske forførelse bekjente den tyske filosofen Hans Blumenberg seg til slutt til Cassirer.


I DEN NYLIG utgitte Cassirer-biografien, hvor mange dokumenter og brev konsulteres for første gang, prøver Thomas Meyer å kaste lys over hendelsene i Davos. Som en mosaikkstein i en balansert biografi, forteller Meyer således for første gang om møtet mellom Cassirer og Heidegger i Hamburg i 1923, og om Heideggers besøk i Warburg-biblioteket. Som i sitt bidrag i Frankfurter Allgemeine Zeitung den 21. februar 2006 etterstreber Meyer en de-eskaleringsstrategi. Under sitt besøk i Hamburg oppførte Heidegger seg, ifølge Meyer, høflig og ble invitert en gang til. Heller ikke i Davos skal han ha vært den solbrune bråkmakeren som man så gjerne oppfatter ham som. Tross alt skrev han i et brev til sin kone Elfride at Cassirer og hans kone «[er] veldig hyggelige og fornemme folk.» Også på det filosofiske planet skal det ha funnet sted kollegiale kontakter, til tross for all hard kritikk i denne saken. Det viser anerkjennelsen eller anmeldelsen av Sein und Zeit (Væren og tid), Heideggers bok om Kant og det andre bindet av Philosophie der symbolischen Formen.

DET ER SVÆRT så ønskelig å betrakte Davos-disputten nøkternt. Men også her bør man følge Thomas Meyer og ikke undervurdere dens dypere dimensjon. Selv om disputten forløp etter akademisk skikk, dreide den seg om en grunnleggende strid i filosofien som ikke tilfeldig eller med urett ble tolket som retningsstrid. For til tross for noen fellestrekk, lå det en dyp filosofisk avgrunn mellom Cassirer og Heidegger. For eksempel vil Heidegger utsette mennesket for angsten. Han fordrer til og med en slags angstberedskap. I denne eksistensielle grenseerfaringen kan mennesket finne fram til værens hemmelighet og oppdage den egentlige meningen med livet.
I motsetning til dette mener Cassirer at det er filosofiens oppgave å befri mennesket fra angsten. Sjansen til å kunne-være-menneske ligger i filosofisk å forsikre seg selv om muligheten til å erkjenne og til å skape en verden. Et annet sted skriver Cassirer: «Uten symbolisme hadde menneskets liv vært som livet til fangene i hulen i Platons berømte lignelse.» Også Heideggers tendens til å betrakte metafysikkens historie som et villspor, slik at man kun kan nå tenkningens opprinnelse i en slags voldelig akt, er alvorlig. Denne destruktive gesten i forhold til filosofiens historie er i grunnen et slag mot Cassirer og hans filosofihistoriske gjennomtrengningsbehov.

Betydningen av Davos-disputten ligger ikke kun i møtet mellom to motsetningsfulle, men gjensidig velvillig innstilte kolleger. Disputten har en filosofisk merverdi. Den er uttrykk for en idéhistorisk konstellasjon og symptom på en filosofisk grunnstemning som riktignok er vanskelig å måle. Det viste seg å være fatalt at man betraktet Cassirers humanisme som ikke tidsmessig og heller ruset seg på Heideggers eksistenspessimisme. At Heideggers fundamentalontologi lenge bestemte filosofiens retning etter Davos, og Cassirers filosofi nesten er blitt glemt, er ikke bare stoff til en filosofihistorisk anekdote.

For å forstå Heideggers evne til å drive gjennom viljen sin, må man ikke la seg lure av hans forsonlige ytringer. I mange brev skriver Heidegger foraktelig om akademia og nykantianismen, og han kunne baksnakke kolleger på tilintetgjørende vis – kampfelleskapet med Karl Jaspers mot det gamle ordinarieuniversitetet,4 som pågikk i flere år, ble besverget med krigerske gloser. Selv om striden med Cassirer har pågått respektfullt, kan det ikke herske noen tvil om at Heidegger anså Philosophie der symbolischen Formen som feilslått, og at antropologi og kulturfilosofi i det store og hele bød ham imot. I disputten gjorde Heidegger det tydelig at han anså den rene formidling for å være uproduktiv og at han mente at latskapen i kulturfilosofien er feil vei å gå. Filosofiens oppgave er heller å «kaste [zurückwerfen] mennesket fra dets late aspekt som blott bruker av åndsverkene, og tilbake til sin harde skjebne.»5

Ifølge Ferrari kritiserte Cassirer, da han befant seg i amerikansk eksil, nettopp motivet kastetheten [det å befinne seg i en faktisk situasjon, red. anm.] («can no longer do its duty») og påpekte en i alle fall indirekte forbindelse mellom Heideggers tenkning og naziideologien. Det finnes antakeligvis ingen enkel kausal sammenheng mellom Davos og Heideggers rektortale ved Universitetet i Freiburg i 1933, da han solgte sine studenter førerprinsippet som det tyske folkets væremåte. Allikevel dreier det seg ikke kun om en biografisk, men også en filosofisk kjensgjerning at Cassirer samme året brått måtte avslutte sitt rektorat og begynne sin eksiltilværelse.

I sitt siste verk, The Myth of the State,6 skriver Cassirer om den tilintetgjørende kraften som ligger i politiske myter og supplerer således sin fortolkning av mythos-tenkningen. Som uforbederlig talsmann for opplysning må han med bitterhet ha sett at mytene allikevel kunne bli til en alvorlig trussel mot menneskeheten. Han fikk ikke oppleve katastrofens slutt. Han døde i april 1945 i New York.

Mens Heidegger også etter krigen dominerte den filosofiske scenen, vendte Cassirers verk først på 80-tallet tilbake fra eksil.

© norske Diplo / Die Zeit. Oversatt av T.K.S
Se også: Ernst Cassirer: Gesammelte Werke, utgitt av Birgit Recki, Felix Meiner Verlag, Hamburg

Fram til 2006 utkom bind 1-23. Thomas Meyer: Ernst Cassirer, Ellert und Richter, Hamburg 2006.

På norsk:

Ernst Cassirer: Form og teknikk: utvalgte tekster, utvalg ved Ingvild Folkvord og Aud Sissel Hoel. Cappelen, Oslo 2006. Fem oversatte tekster: «Symbolproblemet og dets plass i filosofiens system», «Språkets funksjon og bildets funksjon», «Form og teknikk», «?Ånd? og ?liv? i samtidens filosofi» og «Mytisk, estetisk og teoretisk rom». Oversettelsen er ved Ingvild Folkvord og Aud Sissel Hoel har skrevet innledning.

Kulturvitenskapens logikk: fem studier
, oversatt av Åsmund Birkeland og Dag Østerberg; innledning ved Dag Østerberg, Pax, Oslo 1994.

Et essay om mennesket
, oversatt av Eva Wyller, Aschehoug, Oslo 1965.




Fotnoter:
1 Cassirer, Ernst: Das Erkenntnisproblem in der Philosophie und Wissenschaft der neueren Zeit i Gesammelte Werke, utgitt av Birgit Recki, bind 2-5, Meiner, Hamburg 1999-2000, først utgitt 1906-1957

2 Cassirer, Tony: Mein Leben mit Ernst Cassirer, Meiner, Hamburg 2003

3 Cassirer, Ernst: Philosophie der symbolischen Formen i Gesammelte Werke, bind11-13, først utgitt 1923-1929

4 Vanlig struktur ved universiteter i Tyskland fram til 60-tallet, der alle beslutninger ble truffet av professorer, mens assistenter og studenter ikke hadde noen stemme i valgprosesser. [overs. Anm.].

5 Vår frie oversettelse

6 Cassirer, Ernst: The Myth of the State, Yale University Press, New Haven 1946