Bidrar den pedantiske presisjonen i kartografien til å vise kompleksiteten i et territorium? Svaret er åpenbart nei, fordi her som andre steder viser det beste seg som det godes fiende. Forfatteren Jorge Luis Borges viser dette i sin korte parabel. Med viljen til å belyse alt, går kartografen over i det absurde: en selvbekreftende geografi, en skisse i størrelsesorden 1:1, en «redusert modell» som fullstendig sammenfaller med den virkelige verdenens umåtelige størrelse. Kort fortalt skaper kartografen her en enkel reproduksjon, en kopi som bakenfor den materielle utføringen (som selvfølgelig er umulig å gjennomføre), mangler vitenskapelighet. Den mangler det vesentlige: fortolkningen av virkeligheten. Når den beste modellen av et fenomen er fenomenet selv, viser vitenskapen sin impotens, og dens inngripen viser seg å være overflødig.
Et kinesisk ordtak sier at «Gud oppfant katten for at menneskene skulle kunne klappe en tiger». Med en parafrasering kunne man si at «Fornuften oppfant det geografiske kartet for at mennesket skulle kunne holde verden mellom hendene» – som et slags flatt bonsaitre av universet. Kartet ble ikke lagd kun for å tilfredsstille alle former for stormannsgale drømmer om makt og dominans, slik Hitler inkarneres av Charlie Chaplin i Moderne tider, men også for å gi kunnskap og viten. For å gjøre slutt på labyrintene i en ukjent verden. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
