Ideologikritikk

Individualisme uten individualitet

Fire bøker analyserer aspektene ved den stadig mer «individuelle» individualismen. Bøkene gjenopptar dialogen med Rousseau og Kant, Arendt, Foucault og Habermas, uten at de krever hovedfag i humaniora for å leses. Hva skjer når individer ikke lenger er nysgjerrig på annet enn det som angår dem personlig? Eller har mennesket en tvers i gjennom dårlig natur som er spontant overgitt til begjærstilfredsstillelse, til sine egoistiske instinkter? Er denne krisen ? «verdikrisen», inderlighetskrisen, samfunnskontraktens krise ? høydepunktet i de rike demokratienes historie? I dag har vi en enorm etterspørsel etter selvrealiseringsteknikker. Men hvem tar ansvar for den sosiale utilfredsheten til individene som ikke er viljesterke nok til «å bli alt det de kan være»? «Selvrealiseringen» kan politiseres til en nødvendig del av en ny form for «immaterielt arbeid» ? de mentale, sosiale og affektive aktivitetene som er nødvendig del av arbeidsmarkedet».

Posted on

Hvorfor har man de siste tretti årene begynte å tilby barnevogner der barna sitter med ryggen vendt vekk fra foreldrene? Hvorfor framstår «klarhet» som en pseudofrelsende dyd? Hvorfor har stillingen som tidligere entydig ble kalt «personalsjef» blitt omdøpt til «sjef for menneskelige ressurser»? Hvorfor har reality-tv fått en så enorm suksess? Hvorfor har bøker om personlighetsrealisering havnet på toppen av bestselgerlistene?

Alle disse relativt sprikende spørsmålene (og noen til) er utgangspunktet for fire bøker, som knytter dem til en sentral problemstilling: Hva skal vi mene om våre demokratiers aktuelle utvikling, hvordan forstå og påvirke denne?

Å analysere i detalj aspektene ved en individualisme som blir stadig mer «individuell» – utviklingen av møtesteder på internet, zappingens banalisering og tenåringsfascinasjonen for merkevarer – er i praksis å analysere samtidens oppfatning av «jeg’et», dets mål og frihet, og de liberal-kapitalistiske demokratiene. Dette lar seg ikke gjøre uten å riste litt i vanetenkningen eller åpne for en rekke spørsmål.

De fire omtalte bøkene er både forfriskende og forstyrrende. De gjenopptar dialogen med Rousseau og Kant, Arendt, Foucault og Habermas, uten at de krever hovedfag i humaniora for å leses. Refleksjonen til Olivier Rey1 (matematiker ved Ecole Polytechnique i Paris) gjennomsyres av et sentralt spørsmål: hvordan oppdra barna i og for et virkelig demokratisk samfunn? De herskende pedagogiske teoriene har ifølge ham en tendens til å legge vekt på kunnskap om og studier av verkene til «en kultur som opphøyer autentisitet, personlig uttrykk og kommunikasjon». Barna skal «konstruere sin kunnskap». I demokratiets ånd skal individet, dets bevegelse og personlige rikdom, respekteres. Det skal gis mulighet til å uttrykke sin personlighet, sin individuelle forskjell, sin uavhengighet fra arven som «arvtakerne» (for å bruke sosiologen Pierre Bourdieus begrep) gir den høyeste Verdi – som gamle formelle begrensninger. I dette pedagogiske byggverket glir ønsket om å respektere barna og redusere de sosiale ulikhetene, over til en fantasi om det «selvkonstruerende» individet, som hyller en fullstendig falsk frihet.


DEBATTEN DREIER SEG åpenbart om definisjonen av begrepet om frihet. Er frihet identisk med spontant å være seg selv? Krever ikke «å være seg selv» at man først lærer hva dette individet som er så opphøyd i dag, er? Rey følger en snorrett tankerekke som leder til juristen Pierre Legendres arbeider. I tråd med Legendre påpeker han at individet ikke kan oppnå reell autonomi uten å anerkjenne sine tilknytninger – tilknytningen til andre individer, til et samfunn som tillater det å være autonomt, til en historie og til sine egne spøkelser. Troen på det «selvrefererende» individet, som de aktuelle pedagogiske teoriene og det rådende verdiregimet impliserer, er en fornektelse av den historiske utviklingen av familien, kunnskap og institusjoner. Å benekte dette båndet, er å fornekte sine egne grenser, grensene som definerer det feltet subjektet trenger for å tre fram.

Med andre ord kan frihet kun oppnås ved å gi avkall på noe. Frihet er først mulig når grensene oppfattes og bevares. Den individuelle friheten som er grunnlaget for demokratiet og dets fortsettelse, innebærer at borgerne erkjenner seg selv som forgjengelige etterkommere av forgjengelige, som en blant de andre. Dessuten at borgeren avviser loven om den sterkestes rett og aksepterer reglene som gjør det mulig å leve sammen. Det er altså fornuften som leder individet til å ikke gi etter for enhver impuls – og dermed bli et mennesket blant menneskene og bidra til både å skape en kollektiv historie og å skape sin egen historie. Det er fornuften som får individet til å forstå at den andre ikke er en ting, men et «jeg». Det er fornuften som gjør mennesket menneskelig, som gjør det i stand til å ha rettigheter, for å gjenta filosofen Remi Bragues vidunderlige uttrykk.

Men å støtte seg til rasjonaliteten heller enn begjærets tilbøyeligheter skjer ikke automatisk. Det er verken enkelt eller klart. Selv om alle har potensialet må dette potensialet dyrkes fram. Alle fødes frie, frie til å frigjøre seg fra drifter og impulser. Oppfatningen av et «individuelt» individ som kun stoler på fornuften i sitt eget dyp, som er sin egen lovgiver, tenderer mot å framstille hvert individ som «en ministat» med en egen lovgivning. Formålet med forbudene, kravene og grensene er dermed i ferd med å forsvinne. De er ikke lenger annet enn «enkle resultater av forhandlinger mellom individuelle fordringer på den ene siden og samfunnets krav på den andre,» eller enda verre, vold.

Den manglende erkjennelse av at «ingen er opprinnelsen til seg selv», å nekte å gi avkall på den barnslige og farlige drømmen om allmektighet, å tro man realiserer sin egen essens ved å gi etter for umiddelbare begjær, er uttrykk for en glemsel. Man glemmer at man kun har mulighet til å «finne seg selv», fordi samfunnet, dets strukturer, grenser og lov, tillater det. Det er samfunnet som muliggjør «selvrealiseringen», den er ikke en «naturlig» rett som samfunnet forhindrer. Man glemmer at fornuften, idet den skriver lovene, allerede er institusjonalisert, og at det er dette som har gjort det mulig for individet å søke autonomi. Man glemmer at man mottar lovene, forbudene og grensene før man tilegner seg dem, og at det er slik fornuftens sosiale institusjon videreføres – en institusjon som er unnværlig for utøvelsen av individuell og kollektiv frihet.


NÅR REY MED en oppglødd glede, en brusende affekt, angriper «totempælene» til en bestemt modernitet – forakt for kulturell arv, avvisning av forbud, frihet til å bestemme sin egen personlighet, og krav om min egen «forskjell» skal være min identitet – er det for å skille ut noe som for ham virker som en forførende og skremmende illusjon. Denne illusjonen er på ingen måte fullendelsen av de demokratiske verdiene. Den truer dem samtidig som den gjør krav på disse verdiene.

Dette er et vanskelig terreng å ferdes i. Å betvile at det som kalles framskritt er reelle framskritt kan raskt tas til inntekt for en reaksjonær tenkning. Reys analyse forsøker å gjenvekke opplysningstidens ånd. Han ønsker å belyse avsporingene fra denne ånden, gjennom sprang og digresjoner som er innom både økologen og samfunnskritikeren Ivan Illich, sciencefictionforfatteren Philip K. Dick, den antropologinspirerte litteraturviteren René Girard, og Arnold Schwarzenegger. Denne endevendende og rigorøse boken ønsker på ingen måte å hylle fortiden foran moderniteten. Forfatteren anstrenger seg for å vise det skremmende med at den kulturelle moderniseringen stadig sammenfaller mer med den økonomiske moderniseringen.
{{{«Individet alene er bestemt til å skape seg selv vilkårlig»
Dany-Robert Dufour}}}
Boken framviser en verden som virker å ha glemt at frihet er en fornuftskonstruksjon. Den analyserer alle typer fenomener fra den moderniserte barnevogna som gir inntrykk av at barnet fritt kan lære verden å kjenne løsrevet fra foreldrenes blikk, som kan gi mening til det barnet ser, til vitenskapens tendens til å bli en tjenesteleverandør for markedet. Denne verdenen sammenfaller fullstendig med den liberalistiske oppfatningen av økonomien som nettopp utfolder seg under dekke av de samme subtilt bedragerske idealene om frigjøring og respekt for individet: «På samme måte som de liberalistiske oppskriftene – at en usynlig hånd sikrer generell velstand slik at menneskene gir opp forhåpninger om å gripe inn i økonomien og holder seg til sine personlige interesser – fører individenes selvorganisering til harmoni og lykke.» I et samfunn midt inne i en «generell avreguleringsprosess», for å sitere Dany-Robert Dufour, er individet alene bestemt til å skape seg selv vilkårlig. Individet er frigjort fra begrensningene og fra fornuften. Det er fritt, manisk fritt til å motta befalingene fra det ubevisste og markedet, som over alt annet elsker å tilfredsstille individets arkaiske drifter.
DANIEL BOUGNOUX, æresprofessor i filosofi og sjefredaktør for tidsskriftet Cahiers de médiologie (grunnlagt av mediekritikeren Régis Debray, skiftet navnet til Medium i 2004), følger samme problemstilling i kunst- og mediefeltet.2 Vektleggingen av personlige uttrykk, forhåpningene om en verden uten hindre og jakten på nytelse, kategoriserer han under den betegnende termen «presentisme». Bougnoux’ konklusjoner er tradisjonelle, men de får leseren til å åpne øynene. Han gir et sammensatt perspektiv på problemstillingen: pressen understøtter en sentimental lesning som erstatter fortidens «store roman» med en «selvfiksjon» smykket med modernitetens egen sjarm – betroelsenes sannhet, fortellingens realisme, nærhet mellom hovedperson og leser. Klippene, innslagene, direktesendingene og interaktiviteten gir seerne en «virkelig» tilhørighet til det som vises. De gjør det mulig å tro på det som ses og delta – noe som forelder kunstens «installasjoner» og «performanser» som ofte spiller på «virkelighetseffekter» og «aktiv» deltakelse fra publikum. Kort fortalt, i alt fra reality-tv til dataspill: «vibrasjonen er det viktige», slik radiostasjonen RTLs slagord hevder. Det som ettersøkes er sansning, det umiddelbare, en ukritisk tilknytning til det virkelige og dermed (dette er kanskje det viktigste) sannferdighet.
Ifølge Bougnoux innfører «presentismen» et «autentisitets- og opplevelsestyranni», noe man ikke kan annet enn å være enig i uten å nødvendigvis fordømme det. Hvorfor har de som vokter over den gamle kulturen – den «langsomme» romanen, de vanskelige verkene – tilgang til en mer høyverdig sannhet? Dreier ikke dette seg om den gamle krangelen mellom elitisme og populisme, eller dens dobbeltgjenger: anstrengelsens moral versus jakt på nytelse?

Entydig nei, i likhet med Rey, dreier det seg om en refleksjon over det demokratiske subjektet. Hos Bougnoux tar denne refleksjonen utgangspunkt i en «representasjonens etikk», for å undersøke en bestemt perversitet knyttet til individualismen. Bougnoux beskriver hvordan denne perversiteten utfolder seg på bakgrunn av en «oppløsning av kunst- og mediescener» som reduserer dem til «narsissistisk bobler». Ettersom disse scenene føyer seg for mye etter «virkelighetens» teatrale komikk, kan de ende med å løsrive seg i «felleshetens» glemsel og i de personlige drømmer eller mareritt.
HVA SKJER NÅR individer ikke lenger er nysgjerrig på annet enn det som angår dem personlig – noe internett potensielt kan føre til? Hva skjer når man foretrekker det som virker direkte på nervecellene – foretrekker å gå opp i festen, i de delte følelsers fellesskap, det «rene nærvær» heller enn søke distanse, perspektiv og å se forskjeller – kort fortalt, når man foretrekker «opplevelsen» foran «representasjonen»? Man «hopper over omveien om hjernen og dens kritiske filter». «Kropp til kropp»-holdningen vil føre til en korslutning for fornuften, fornuften vil utskilles uten debatt, gjen-givelse vil forsvinne til fordel for «livets» tilsynekomst, noe som gjør enhver perspektivering overflødig om ikke umulig. Dette vil skape et «utelukkende følelsemessig samfunn», som ikke har andre felles verdener enn den narsissistiske, ingen andre kriterier for et verks relevans enn kraften i den umiddelbare virkningen det produserer – noe de totalitære regimenes propagandaapparat, ekspertene på de store sammensmeltende «skuespillene», forlengs har forstått utmerket godt å benytte seg av.

Vi har utvilsomt ikke kommet til dette punktet – selv om Silvio Berlusconis maktstrategi, som her blir presentert, får meg til å lure – og Bougnoux leser ikke samtidens tendenser på en strengt dualistisk måte. Likevel er det grunnleggende urovekkende for demokratiet at følelsen, sammensmeltningen i sin selvfølgelighet og strømmende bevegelse, framstår som tilstrekkelig garanti for sannhet.

Det er urovekkende at Fornuften blir stadig fjernere og dermed også felles forståelse og mening. Å tro på min egen gjennomsiktighet, som er gjennomsyret av imaginære forestillinger, å tro på følelsens klarhet, er det samme som å akseptere at instinktene og driftene «frigjøres» og tar all plass. Det fortrengte som trer fram som sannhet, er det som gir næring til «barbariet». Det finnes ikke lenger grenser mellom drift og utside, ikke lenger statusforskjell mellom individets forskjellige behov, mellom individets personlige behov og de behovene alle individer har.

Bougnoux er ikke alltid like forståelig når han hyller den personlige hemmeligheten, den sceniske høfligheten og det tydelige skillet mellom virkelighet og illusjon som tidligere ble opprettholdt av teateret og kinoen. Men han svømmer fryktløst motstrøms. Han går imot en viss avantgardetenkning, mot den lyriske Guy Debord, og framfor alt, mot visse av den «demokratiske egalitærismens» verdier. Disse bidrar ifølge ham til å undergrave det som tross alt, i forhold til det demokratiske subjektet, er en absolutt nødvendighet – å opprettholde avstanden til det freudianske «ids»-ets ville krefter, som er så vidunderlig manipulerbare.


I LIKHET MED Olivier Rey er Daniel Bougnoux en fremragende «bekymrer». Begge bøkene insisterer på den farlige sammenblandingen som foregår mellom masseifisering og demokratisering, som resulterer i en alvorlig vridning av begrepene om frihet og likhet. Selv om skarpheten i disse bøkene er en fryd å lese, viser de leseren skyggen av et dyptgripende mismot: vi kjenner så altfor godt til denne destruktive narsissistiske utviklingen, like mye i form av et individuelt som et kollektivt prosjekt. Har mennesket en tvers i gjennom dårlig natur som er spontant overgitt til begjærstilfredsstillelse, spontant tilbøyelig til å forholde seg passivt til sine egoistiske instinkter? Er denne krisen – «verdikrisen», inderlighetskrisen, samfunnskontraktens krise – høydepunktet i de rike demokratienes historie? Finnes det et skjebnesvangert sammenfall mellom demokratienes utvikling og verdiene den økonomiske liberalismen fremmer? Dette er sentrale spørsmål. Arbeidene til Eva Illouz og Micki McGee gir elementer til et mulig svar.

Eva Illouz (professor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem) undersøker genealogien til «homo sentimentalis».3 Dette uttrykket framstår som en kommentar. Det er påfallende at vår modernitet er knyttet til en ny «følelseskultur» – som manifesterer seg i alt fra menns «feminine side» og opptatthet av edle saker, til «folkeliggjøringen» av politikken. Ifølge Illouz er følelser ikke bare psykologiske fenomener, men også og «kanskje i enda større grad sosiale og kulturelle realiteter». Hypotesen hun utvikler på en dristig måte, etablerer en nær forbindelse mellom kapitalismens utvikling og omvurderingen av relevansene til følelsene og følelsesuttrykkene, som litt etter litt er blitt essensen i den personlige identiteten. Hypotesen er uventet. Den får en til å åpne øynene.

Det er i all hovedsak USAs modernitet Illouz gransker, men, det er åpenbart at hennes betraktninger utvides til alle de industrialiserte landene. Hun framhever først og fremst hvordan det «vanlige selvet» etter psykoanalysens oppkomst blir oppfattet som en «mystisk størrelse» alle bør erfare og få utfolde.
Fra og med 1920 introduseres «psykoanalysens imaginære» i næringslivet. Den gode lederen er en god psykolog. Konflikter blir betraktet som psykologiske, «å lytte» blir framhevet og «kommunikasjonsetikken» blir næringslivets ånd. Sosiale konflikter er bare misforståelser, resultater av dårlig kommunikasjon. Yrkesmessig kompetanse og resultater blir oppfattet som produkt av et dypereliggende jeg. Nederlag eller streik blir fortolket som uttrykk for personlig kaos det er mulig å løse opp i. Denne forståelsen gjør det mulig å øke produktiviteten, og strekker seg etter hvert utover næringslivet takket være institusjonaliseringen av psykologien. Intime relasjoner blir omdannet til målbare objekter, «som kan sammenlignes og analyseres ut ifra kostnad/nytte-termer». Subjektivismen og sentimentaliteten øker, som følge av at følelsene kun har verdi hvis de uttrykkes.
Fra nå av er helse og selvrealisering én og samme sak. Alle har sitt selv, alle er forskjellige. Følelsene er en ny type kapital, enhver lidelse må få anerkjennelse, ikke som en moralsk brist, men som konstituerende for individualiteten, samtidig som dysfunksjonalitet bekjempes. Dette viser den patologiske kodifiseringen i Manuel diagnostique et statistique des troubles mentaux (Diagnose- og statistikkmanual for mentale lidelser) fra 1954, som betraktelig utvides med lidelser som dekkes av forsikring og den farmasøytiske industriens marked – men som framfor alt definerer «normalitet» som evnen til «å åpne seg». Det lidende selvet reinjiseres dermed i markedet som en korrigerbar produksjonsfeil, som et bestemt trumfkort man kan spille ut uten at det tydelig defineres hva som er en full «realisering».


DET ER PÅ denne måten kapitalismen gir seg selv et menneskelig ansikt, som oppløser grenseoppgangen mellom det offentlige og det private, og gir seieren til den liberale valgideologien – slik den uttrykker seg med alle selvmotsigelsene og tristessen man kan være vitne til på internettmøtestedene. På denne måten blir det som framsto som et løfte om frigjøring og lykke til et usynlig og «naturlig» inderliggjort krav – «konstruksjonen» har blitt utvisket. Dagens individualisme har sin opprinnelse i disse nye normene om likhet, frihet, gjennomsiktelighet og rasjonalitet. I dag hilser individualismen velkommen et følelsesliv som «adlyder de økonomiske relasjonene og transaksjonenes logikk». Den personlige økonomien og markedsøkonomien sidestilles ved hjelp av demokratiets verdier, som tilpasses, fortolkes og anvendes av et bestemt økonomisk system som påstår det er synonymt med demokrati.


DET VIRKER DERMED som disse «individualismens sykdommer» oppstår i krysningspunktet mellom demokratiets idealer og den nye kapitalismens mål. Foruten å håpe på en ny revolusjon, hvordan kan vi forestille oss en framtid som ikke sidestiller borgeren og forbrukeren, som ikke sidestiller «rett til» med «rettighet»? Den nordamerikanske sosiologen Micki McGee, som har studert betingelsene for og betydningen av den enorme etterspørselen etter selvrealiseringsteknikker i USA, påpeker også at «samfunnsstrukturene og de individuelle identitetene er gjensidig konstituerende: de er så til grader sammenknyttet at forandringer i førstnevnte medfører forandringer i sistnevnte og omvendt.»4

Hver av oss befales fra nå av til «å arbeide med seg selv» og betrakte seg selv som «menneskelig kapital», og det med en intensitet som er proporsjonal med den sosiale usikkerheten, hvis fremmedgjøringen er dens endepunkt. Hvem tar da ansvar for den sosiale utilfredsheten til individene som ikke er viljesterke nok til «å bli alt det de kan være»? På tross av det sykelige ved denne jakten på selvrealisering, postulerer forfatteren at den kan «fungere som katalysator for samfunnsforandring». For henne framstår den som en «førpolitisk» protestform, som kan kanaliseres mot «politiske deltakelse».

«Selvrealiseringen» kan politiseres gjennom en erkjennelse av at «begjæret etter å oppfinne sitt eget liv ikke lenger stammer fra narsissisme eller en alternativ frigjøringsdrift, men snarere er en stadig mer nødvendig del av en ny form for «immaterielt arbeid» – de mentale, sosiale og affektive aktivitetene som er nødvendig del av arbeidsmarkedet». Denne erkjennelsen må legge press på lengselen for å spre kravet om en verden der «et hver individs frie utvikling betraktes som betingelsen for alles frie utvikling». Dette innebærer sikkert og visst at den konstituerende verdien til en felles fornuft må stadfestes og at frihetsillusjonen må forkastes gjennom å søke støtte i det som, i modernitetens misforståelser og feller, på en selvmotsigende, men gjenstridig måte bringer med seg et håp om et vidunderlig liv.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Olivier Rey, Une folle solitude: Le fantasme de l?homme auto-construit (En vanvittig ensomhet: Det selvkonstruerende menneskets fantasme). Le Seuil, Paris, 2006, 330 sider.

2 Daniel Bougnoux, La crise de la représentation (Representasjonens krise). La Découverte, Paris, 2006, I84 sider.

3 Eva Illouz, Cold Intimacies: The Making of Emotional Capitalism, Polity Press, Cambridge, 2006, 202 sider.

4 Micki McGee, Self-Help: Inc.Makeover Culture in American Life, Oxford University Press, 2005, 287 sider.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver