Levende død

Da Khalid Sheik Mohammeds tilståelse dominerte overskriftene i våre medier, ble den moralske indignasjonen over omfanget av hans forbrytelser blandet med tvil. Kan vi stole på tilståelsen? Hva om han tilstod mer enn han har gjort, enten for å bli husket som det store Terroristgeniet eller fordi han tilstod hva som helst for å slippe «vannbrettet»1 og andre «harde forhørsteknikker»? Det som derimot tiltrakk seg mye mindre oppmerksomhet var den enkle kjensgjerningen at for første gang ble tortur normalisert – den ble presentert som akseptabel. De etiske og juridiske konsekvensene er verdt å tenke over.

Midt i all oppstanden rundt grusomhetene i Mohammeds forbrytelser, fikk vi høre lite om hva som skjer med de verste forbryterne i våre samfunn – de blir dømt og strengt staffet. Det er som om egenarten til hans handlinger (og egenarten til måten de amerikanske myndighetene behandlet ham), gjør at man ikke kan gi ham samme behandling som vi gir de nedrigste barnemorderne. Det er som om ikke bare terroristene selv, men også selve kampen mot dem må foregå i en juridisk gråsone med bruk av ulovlige midler. Dermed har vi de facto «lovlige» og «ulovlige» forbrytere: De som blir behandlet i rettsapparatet (med advokater, osv.) og de som befinner seg på utsiden av lovverket. Det er nå blitt meningsløst å gi Mohammeds en rettssak og en straff – ingen domstol som arbeider innenfor rammene til vårt juridiske system kan behandle illegal forvaring, tilståelse oppnådd under tortur, osv.

Denne kjensgjerningen sier mer enn den selv ønsker. Den setter Mohammed nærmest bokstavelig talt i posisjonen til en levende død. Han inntar plassen den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer: juridisk død (fratatt enhver juridisk status), men fortsatt biologisk levende. De amerikanske myndighetene som behandler de «levende døde» på denne måtene befinner seg også i en mellomposisjon som utgjør motsetningen til homo sacer: de oppfører seg som en juridisk makt, men deres handlinger er ikke lenger innenfor loven eller bundet av den. De opererer i et tomrom som opprettholdes av loven, men som ikke reguleres av den.

HVA MED DET realistiske motargumentet: «Krigen mot terror er skitten, man blir plassert i situasjoner der tusenvis av liv avhenger av informasjon vi kan få fra fangene»? Forøvrig var ikke tortureringen av Mohammed en «tikkende bombe»-situasjon som tilhengerne av tortur mener legitimerer tortur – Mohammeds tilståelse reddet ingen liv.

Mot denne typen «ærlighet» må man holde seg til den tilsynelatende dobbeltmoralen. Jeg kan forestille meg at jeg i en bestemt situasjon ville ty til tortur, men i et slikt tilfelle er det avgjørende at jeg ikke opphøyer dette desperate valget til et universelt prinsipp. Som følge av øyeblikkets uunngåelige og brutale nødvendighet, bør jeg simpelthen gjøre det. Bare på denne måte, bare gjennom umuligheten av å opphøye det jeg gjorde til et universelt prinsipp, kan jeg beholde en forståelse av grusomheten jeg har begått.

I en forstand er de som aksepterer at tortur er et legitimt debattema uten å åpenlyst forsvare tortur mye farligere enn de som eksplisitt støtter bruk av tortur. Moralitet dreier seg aldri bare om individuell samvittighet. Moralitet blomstrer kun hvis den opprettholdes av det Hegel kalte «den objektive ånd», settet av uskrevne regler som danner bakteppet for ethvert individs aktivitet – som forteller oss hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt. For eksempel er det et tegn på framskritt at vi i våre samfunn ikke trenger å argumentere mot voldtekt. Det er «dogmatisk» åpenbart for alle at voldtekt er galt, og vi føler alle at selv å argumenter mot voldtekt er for mye. Hvis noen forsøkte å legitimere voldtekt, ville det vært et trist tegn hvis noen argumenter mot – den personen ville umiddelbart diskvalifisere seg selv og framstå som tåpelig. Det samme burde også gjelde for tortur.

Dette er grunnen til at de fremste ofrene for den offentlige godtatt tortur er oss, vi som er informert om torturen. Vi burde alle sammen være klar over at en verdifull del av vår kollektive identitet er ugjenkallelig tapt. Vi er midt inne i en prosess av moralsk fordervelse. De som sitter med makten forsøker bokstavelig talt å knekke en del av vår moralske ryggrad. De forsøker å dempe og fjerne det som utvilsomt er sivilisasjonens største bragd – utviklingen av vår spontane moralske sensitivitet.
{{{Ville Bauer i tvserien 24 torturere presidenten?}}}
INGEN STEDER KOMMER dette så tydelig fram som i en betydningsfull detalj i Mohammeds tilståelse. Det ble rapportert at agentene som torturerte ham selv underkastet seg «vannbrettet». De holdt kun ut i 10 til 15 sekunder før de var rede til å tilstå hva som helst, mens Mohammed vant deres motvillige beundring for å ha holdt ut i to og et halvt minutt – den lengste tiden de kunne huske. Er vi klar over at vi må helt tilbake til middelalderen for å finne sist gang slike uttalelser var en del av den offentlige diskursen – en tid da tortur fortsatt var en offentlig forestilling, en ærefull måte å teste en verdig fiende, som kunne vinne folkemengdens respekt hvis han bar smerten med verdighet? Trenger vi virkelig en slik primitiv krigeretikk?

Er vi i så fall klar over hvor veien leder hen? Når det i femte sesong av tv-serien 24 ble tydelig at hjernen bak terroristkomplottet var ingen ringere enn det amerikanske presidenten selv, ventet mange av oss utålmodig på om Jack Bauer skulle underlegge presidenten – «den mektigste mannen på jorden», «lederen av den frie verdenen» (og de andre Kim Jong-Il’ske titlene han har) – de samme standardprosedyrene han bruker på terrorister som ikke vil avsløre hemmeligheter som kan redde tusener av liv. Ville Bauer torturere presidenten?

Dessverre turte ikke manusforfatterne å ta dette forløsende steget. Men i fantasien kan vi gå enda lengre og komme med et beskjedent forslag i Jonathan Swifts ånd: Hva om en del av prosedyren med å teste de amerikanske presidentkandidatene inkluderte offentlig tortur? Hva med en direktesendt «vannbrettet»-testing av kandidatene på plenen utenfor Det hvite hus? Kun de som holder ut lenger enn Mohammeds to og halvt minutt vil på middelaldersk vis være kvalifisert for en stilling som leder av den frie verdenen…

Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Fangen bindes til en planke med hodet lavere enn føttene. Ansiktet dekkes med plastikk før han overspyles med vann eller senkes ned i et vannkar. Fangen får en automatisk kvelningsrefleks, som gjør at få holder ut mer enn noen sekunder. [Overs. anm.]