Mellom ytringsfrihet og blasfemi

Viljen til å forby avvikende meninger, umoral og kjetteri strekker seg langt tilbake i historien. Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og forutsetning for demokratiet. Samtidig er straffeforfølgelse for blasfemi fortsatt en realitet i majoriteten av landene i verden. Etter 11. September har en rekke land vedtatt en svært vid definisjon av «terrorisme» som hindrer ytringsfriheten.

I begynnelsen av det nye årtusenet har definisjonen og utøvelsen av ytringsfriheten på ny kommet i søkelyset. En rekke hendelser har satt ytringsfriheten på dagsorden: polemikken og volden etter publiseringen av Muhammedkarikaturene i Danmark; fengslingen av den britiske skribenten David Irving i Østerrike for «historiefornekting»1 og kontroversen rundt den franske loven som forbyr å så tvil om realitetene i folkemordet på armenerne.

Dette er ikke en ny debatt. Viljen til å forby avvikende meninger og alt som oppfattes som umoralsk, kjettersk eller krenkende har gjennomsyret hele den sosiale, religiøse og politiske historien. Debattene har dukket opp igjen som følge av revolusjonene innen kommunikasjonsmidler og de økte spenningene etter hendelsene 11. september 2001. Mulighetene for å spre informasjon, med sine kulturelle og politiske særegenheter, over så å si hele planeten, gjør disse budskapene og kontrollen over dem til et så viktig spill at voldsomme kamper utkjempes. Betyr dette at friheten må innskrenkes?

Ytringsfriheten, inkludert tilgang til informasjon, er en internasjonalt anerkjent grunnleggende menneskerettighet og en av demokratiets grunnpilarer. Den utvider ikke bare tilgjengelig kunnskap og alle borgeres mulighet til å delta i samfunnslivet, men tillater også å bekjempe statens potensielt despotiske handlinger, som er avhengige av hemmeligholdelse.

Likevel har spørsmålet om ytringsfrihetens anvendelsesområde alltid vært et sentralt spørsmål. Noen mener den må være ubegrenset. Grensen mellom ytringer som tillates og ytringer som forbys har alltid vært omstridt. Denne menneskerettigheten avhenger i større grad enn de andre av kontekst, og definisjonen av den er for det meste overlatt til statenes eget skjønn. Ifølge folkeretten er ikke ytringsfriheten absolutt og kan bli underlagt visse restriksjoner for «å beskytte rettigheter eller personers omdømme» eller for å ivareta «rikets sikkerhet, offentlig orden, helse eller offentlig moral», på betingelse av at dette er «nødvendig i et demokratisk samfunn» og klart lovforankret.2 Denne formuleringen finnes både i artikkel 19 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon fra 1951. Det er med grunnlag i disse konvensjonene at lovene om ærekrenkelse, nasjonal sikkerhet og blasfemi er utarbeidet. Formuleringen er vag nok til at stater selv kan bestemme hvordan de vil begrense ytringsfriheten innenfor de bestemte formålene.

Folkeretten forplikter statene «positivt» kun på et punkt: Forbud mot å oppfordre til hat og krigspropaganda (artikkel 20 i FNs konvensjon fra 1966). Men det gis ingen nøyaktig definisjon av termene og ofte er det statsapparatene selv som bryter den sistnevnte forpliktelsen. I USA er selv en tale som oppfordrer til vold og inneholder rasistiske krenkelser tillatt, så lenge det ikke kan bevises at den har konkrete og umiddelbare konsekvenser. På den andre siden har Frankrike og Tyskland valgt strenge begrensningstiltak med utgangspunkt i artikkel 20, som for eksempel forbud mot oppfordring til rasehat.
Ifølge folkeretten er ikke ytringsfriheten absolutt

 

Fra kontroversen rundt Salman Rushdie til de danske karikaturene har nye polemikker dukket opp. I september 2005 publiserte Jyllands-Posten i Århus tegninger som viste profeten Muhammed med en bombe i turbanen. Publiseringen førte umiddelbart til protester, og i begynnelsen av februar 2006 brøt det ut opptøyer og vold i hele Midtøsten. Vestlige medier og menneskerettighetsorganisasjoner svarte med et iherdig forsvar av det de betraktet som en obskurantistisk trussel mot ytringsfriheten.

Regjeringene reagerte forskjellig. I Europa nøyde mange seg med å be mediene å handle på en «ansvarlig» måte, mens andre insisterte på at ytringsfrihetene var en ukrenkelig frihet. Noen understreket at krenkningen av religioner ga grunn til bekymring og at de troende hadde rett på beskyttelse.3 I den islamske verdenen (Yemen, Jordan, Malaysia) ble journalistene og redaksjonene som hadde gjengitt karikaturene arrestert og/eller deres respektive utgivelser ble forbudt eller midlertidig stanset. Andre stater innledet et vellykket arbeid for å inkludere et nytt avsnitt i forordet til FNs generalforsamlings resolusjon som opprettet et ny Menneskerettighetsråd. Avsnittet understreket at «stater, regionale organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner, religiøse organisasjoner og medier har en viktig rolle i å spre toleranse, respekt for religioner og overbevisninger og religions- og trosfrihet».4

Straffeforfølgelse for blasfemi er fortsatt en realitet i majoriteten av landene i verden, deriblant visse demokratier selv om den sjelden brukes her.5 I Storbritannia, for eksempel, har kun to rettssaker blitt anlagt på dette grunnlaget siden 1923. I Norge fant den siste saken sted i 1936 og i Danmark i 1938. Andre land som Sverige og Spania, har opphevet blasfemilovene. I USA, der ytringsfriheten er svært omfattende, annullerer høyesteretten enhver lov av denne typen av frykt for at troende dommere skal bli fristet til å favorisere en religion i forhold til andre og fordi «dette ikke er regjeringens anliggende».6

På den andre siden mener Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at blasfemilovene inngår i et rammeverk som statene selv legitimt kan vurdere om er «nødvendige i et demokratisk samfunn».7 Ifølge domstolen er statene bedre skikket enn internasjonale domstoler til å vurdere legitimiteten til innskrenkninger av ytringsfriheten for å beskytte sine innbyggere fra mulige farer. En rekke menneskerettighets- og ytringsfrihetsorganisasjoner (deriblant Article 19) deler ikke dette synet.8

Rundt omkring i verden har faktisk misbruk av blasfemilover ført til en rekke brudd på religionsfriheten og blitt brukt til å undertrykke minoriteter. Dessuten er det ingenting som tilsier at slike lover beskytter religionsfriheten. For eksempel innebærer ikke denne religionsfriheten at religion i seg selv må beskyttes, men at statene er forpliktet til å sikre friheten enhver innbygger har til selv å velge sin religionsutøvelse.9 EMD har selv påpekt at innføring av lover som beskytter troende mot krenkelser eller krenkende uttalelser ikke er nødvendig for dette formålet. Den internasjonale rettspraksisen omfatter ikke bare «informasjon» eller «ideer» som blir godt mottatt, men også de som sårer, sjokkerer eller sjenerer. Dermed er sensureringen av aviser som publiserte de danske karikaturtegningene ikke legitim, siden de ikke eksplisitt oppfordrer til hat. Den krenkende karakteren til en uttalelse eller blasfemi er ikke nok til å innskrenke ytringsfriheten.
Mens kontroversen rundt karikaturtegningene pågikk, ble den britiske forfatteren David Irving arrestert og fengslet i Østerrike for «historiefornekting». Dette la til ennå et lag av forvirring og spenning i debatten om straffbare uttalelser og beskyttelse. Siden begynnelsen av 90-tallet har en rekke lover som straffer fornekting av Holocaust, blitt vedtatt i Europa. I begynnelsen av 2007 foreslo Tyskland til og med at hele EU skulle innføre en slik lovgivning. I november 2006 vedtok det franske parlamentet en lov som gjorde det straffbart å bestride det armenske folkemordet i 1915. Lovovertredelse kan straffes med fem års fengsel og bøter på inntil 45 000 euro.

Slike virkemidler har egentlig ikke som mål å bekjempe mulige folkemord. Det dreier seg snarere om prinsipperklæringer av politisk karakter. I dette tilfellet var lovene unødvendige ettersom den eksisterende lovgivningen som forbyr oppfordring til hat er tilstrekkelig.

Å forby fornektelse av historiske hendelser åpner for mange spørsmål og kan ha uønskede virkninger. For det første strekker denne typen lovgivning seg langt forbi det de internasjonale reglene foreskriver. Den lovfester dogmatiske fortolkninger av historiske hendelser og forbyr visse erklæringer uten å ta i betrakting kontekst eller virkning. Dette er særlig tilfellet med den franske loven om det armenske folkemordet som kan forhindre potensiell forskning eller kontroversielle publikasjoner.

For det andre fører rettsforfølgelsene lovene innebærer til en opphøyning av «revisjonistiske historikere» ved å gi dem en arena og framstille dem som motstandere av etablissementet. Dette svekker den moralske autoriteten til den demokratiske staten. Den østerrikske arrestasjonen av og siktelsen mot David Irving gjorde ham internasjonalt beryktet, noe som ga ham en status han ikke hadde hatt tidligere og fikk ham til å framstå som martyr i tilhengernes øyne.

For det tredje kan disse lovene brukes med politiske baktanker. I Rwanda ble beskyldninger om historiefornektelse (av folkemordet i 1994) ofte rettet mot personer eller uavhengig media som regjeringen mente var fiendtlig innstilt.

For det fjerde er det svært vanskelig å gi en presis definisjon av hva det innebærer å fornekte et faktum. Flesteparten av lovene knyttet til folkemordet på jødene strekker seg langt forbi nøkkelelementene de store domstolene har stadfestet, som eksistensen av gasskamre. For eksempel avsa EMD 26. januar 1990 en kjennelse på at Ankedomstolen i Paris’ domfelling av François Lehideux og Jacques Isorni for å ha «forsvart krigsforbrytelser, kollaborasjonsforbrytelser eller -lovovertredelser» som følge av at de publiserte et annonsebilag i avisen Le Monde 13. juli 1983 som framstilte visse av Philippe Pétains (leder for Vichy-regimet) handlinger som fordelaktige, var en innblanding i de tiltaltes utøvelse av ytringsfrihet.10
Dagen da den franske nasjonalforsamlingene i oktober 2006 stemte igjennom loven om folkemordet på armenerne, ga Det svenske akademiet Nobels litteraturpris til den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk. Ved å gi ham denne anerkjennelsen, ga Nobelkomiteen ham ikke bare anerkjennelse for sitt litterære virke, men hedret ham også som en iherdig forsvarer av ytringsfriheten. Noen måneder tidligere hadde Pamuk blitt dømt for å ha krenket den «tyrkiske identitet». Han hadde skrevet om det armenske folkemordet i 1915, et stort tabu for den tyrkiske høyresiden og landets politiske kultur.

I denne oktobermåneden i 2006 møttes dermed to tilnærminger. Den ene hedret ytringsfriheten og banet vei for en offentlig debatt om fortiden og en mulig forsoning. Den andre sperret oss inne i dogmatiske fortolkninger og fjernet oss fra lindring eller gjensidig forståelse.

I januar 2007 ble den armensk-tyrkiske journalisten Hrandt Dink myrdet utenfor sitt kontor i Istanbul. Gjerningsmannen var en antatt nasjonalist. Dink hadde også blitt anklaget for «å ha krenket den tyrkiske identiteten». Likevel i måneden forut for mordet hadde han kraftig kritisert den franske loven om folkemordet på armenerne: «Vi må ikke bli brikker i et irrasjonelt spill mellom to stater. Jeg blir rettsforfulgt i Tyrkia, fordi jeg har sagt at folkemordet fant sted, noe jeg er overbevist om. Men jeg vil dra til Frankrike for å fordømme denne galskapen, og om nødvendig vil jeg bryte den nye franske loven for å bli stilt for retten der.»11

Siden 11. september 2001 har en rekke land styrket antiterrorlovene: Australia, Marokko, Algerie, Tunisia, Thailand, Malaysia, Filippinene, Storbritannia, USA, Tyrkia, Russland, Jordan, Egypt, osv. Noen av landene har vedtatt en svært vid definisjon av «terrorisme». FNs menneskerettighetskomité har kritisert USA for å ha inkludert politisk avvikende handlinger som selv om de er ulovlige på ingen måte kan beskyldes for å være «terroristoppførsel».12

Disse «nye» lovgivningene innbefatter i visse land – Storbritannia, Danmark, Spania og Frankrike – et annet bekymringsfullt aspekt: straff av forsvar av terrorisme eller oppfordring til terrorisme. I januar 2007 signerte 34 land en konvensjon i Europarådet som går i samme retning.

Definisjonen av disse lovovertredelsene er så vid og vag at organisasjons-, ytrings- og pressefriheten kan rammes. Selv oppfordringer, som kan føre til ekstremistiske handlinger eller vold, kan straffes.13 Det er vesentlig at enhver begrensning av grunnleggende rettigheter som utføres under banneret «rikets sikkerhet», må knyttes tett til forebygging av en overhengende fare for vold. Dette er innholdet i Johannesburg-prinsippene om nasjonal sikkerhet som ble vedtatt av en global dommerkonferanse 18. til 20. august 2002.14

Erfaring viser at begrensninger på ytringsfriheten sjeldent beskytter mot misbruk, ekstremisme og rasisme. Faktisk er disse begrensningene vanligvis og virkningsfullt brukt til å sette munnkurv på opposisjonen, dissidenter og minoriteter, og til å forsterke ideologien og den herskende politiske, sosiale og moralske diskursen.

Ytringsfriheten må være en av de helligste rettighetene, særlig i forhold statsapparatenes hegemoniske ambisjoner som etterstrebes gjennom frykt og trusler om vold. Ytringsfriheten er ikke laget for å beskytte de sterkes, de herskendes eller konsensusens stemme. Den er laget for å beskytte mangfoldet – av fortolkninger, meninger og forskning – og forsvare det.

Oversatt av R.N.

1 David Irving er en britisk forfatter og historiker, kjent for å frikjenne naziregimet for dets forbrytelser, samtidig som han anklager de allierte. I 2000 tapte han en rettssak om ærekrenkelse han hadde anlagt mot den amerikanske universitetsprofessoren Deborah Lipstadt, som saksøkte for å ha ødelagt hans rykte ved å beskylde ham for historieforfalskning. Han ble dømt til fengsel i Østerrike for historieforfalskning (som er ulovlig ifølge østerriksk lov) 11. november 2005.

2 Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har definert tre kriterier: etterstrebelse av et lovlig mål, nødvendig begrensning og inngripning fra en demokratisk myndighet.

3 Før karikatursaken mente en religiøse grupper i Storbritannia at sikhske teaterstykket Behzti (Skam) måtte sensureres. Stykket ble midlertidig stanset i desember 2004 i frykt for sikh-opptøyer. I januar 2005 krevde 45 000 kristne evangelister på epost at BBC skulle avslutte prosjektet Jerry Springer ? The Opera.

4 http://www.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/.

5 Se Den internasjonale støttekomiteen for Salman Rushdie og hans utgivere, «Crime of Blasphemy», London, 1989 (http://www.article19.org/pdfs/publications/crime-of-blasphemy.pdf).

6 Jospeh Burstyn Inc. vs. Wilson, 343 U.S. 495, 504-05 (1952).

7 Se for eksempel dommene/kjennelsene Otto Preminger Institut mot Østerrike (20. september 1994, begjæring nr. 13479/87) og Wingrove mot Storbritannia (25. november 1996, begjæring nr. 17419/90).

8 www.article19.org/

9 Dubowska & Skup mot Polen (18. april 1997, begjæring nr. 33490/96, Den europeiske menneskerettighetskommisjonen). Det dreide seg om publisering av et bilde av Jesus og Maria med gassmasker på ansiktene i en avis. Kommisjonen mente denne utgivelsen ikke hadde fratatt noen retten til å utøve sin religionsfrihet.

10 Lehideux et Isorni mot Frankrike (begjæring 1998.VII fasc. 92 (23.9.98), paragraf 55).

11 http://www.democracynow.org/article.pl?sid=07/01/23/1530254.

12 Vi minner om dokumentaren USA mot Al-Arian. Se de to siste numre av norske LMD. [red.anm.]

13 For mer om disse lovene se http://www.article19.org/publications/global-issues/security-agendas.html.

14 Article 19, Johannesburg-prinsippene om nasjonal sikkerhet, ytringsfrihet og tilgang til informasjon, London, http://www.article19.org/pdfs/standards/joburgprinciples.pdf.