Nord-Amerika

Valgkamp med følelser

Fører Ségolène Royals «gode følelser» til en god politikk? I valgkampen gis nå det sanselige forrang foran fornuften. Som om det ikke lenger er lov å uttale politiske resonnement som annet enn en drømmende pike. Og for Sarkozy virker det som om «budskapet» ikke har andre formål enn å pleie imaget. Ikke alle er tjent med en Sarkozy som både vil redusere skatten for de rike og øke byrden for de fattige.

Posted on

Det er ikke uten grunn at visse ord som hjelper de franske presidentkandidatene til å erstatte innholdsløse politiske programmer med praktfulle positurer, er suksessfulle. Gjennom påvirkningen fra situasjonskomediene, er ord ikke lenger annet enn selvbildenes ornamenter.
{{{«Jeg har forandret meg, fordi makten har forandret meg […]»
Nicolas Sarkozy}}}Den omfangsrike og høytidelige talen Nicolas Sarkozy holdt på partikongressen til gaullistpartiet UMP klarte ikke å opprettholde illusjonen lenge. Under den klassiske talekunstens utsmykninger lå det en markedsføringsstrategi. For å rette opp i presidentkandidatens ideologiske vingling, gjorde han krav på en dobbel arv fra den gaullistiske tradisjonen (De Gaulle, Jacques Chaban-Delmas, Georges Mandel) og den historiske venstresiden (Léon Gambetta, Jean Jaurès, Léon Blum). Vendingen ble tilstrekkelig kommentert. Enda mer eplekjekk ropte Sarkozy «Jeg har forandret meg» og ramset opp sin «livshistorie»1, historien om et den fortapte sønnens langsomme modning for til slutt å finne stabilitet: «Jeg har forandret meg, fordi prøvelsene i livet mitt har forandret meg […] Jeg har forandret meg, fordi makten har forandret meg […] Jeg har forandret meg, fordi man blir gjennomgripende forandret når man møter frykten til arbeideren som er redd for at fabrikken hans skal legges ned.»

Paradoksalt nok består denne forandringen framfor alt å vise fram det innerste indre til innenriksministeren en personlig permanent – som fram til nå har vært skjult – evne til medfølelse: «Det finnes følelser som er så kraftige at man ikke trenger å benevne dem […] I lang tid var dette noe jeg fortrengte. I lang tid var dette følelser jeg holdt for meg selv.» For en mann med et liv som aldri har sluttet å inkarnere det foranderlige i det vedvarende, er alt mulig.


DENNE ISCENESETTELSEN av et beveget «meg» er ikke bare forbeholdt «Nicolas». Ségolène Royal har i stor grad banet vei. Først med å dele sine minner når hun påkalte «plikten» til å seire: «Jeg vil fortelle dere i hvor stor grad jeg føler en blanding av alvor og lykke […] med å holde opprøret levende i hjertet […] Jeg vet at den kommende kampen blir hard. Jeg frykter den ikke.»2 Hun «åpnet» seg for den franske befolkningens «framtidsdrømmer», både på webloggen hennes og under de «deltakende» debattene, der hun satt midt i salen og var ekko for spørsmål som var plukket ut på forhånd. Til slutt kulminerte denne drømmeorkestreringen i oversikten over tiltakene hun annonserte 11. februar, som var vel så sosiale som innhyllet i en moderlig omsorg: «Som mor ønsker jeg at alle barn som fødes og vokser opp i Frankrike skal få den samme oppveksten jeg ønsker for mine egne barn.» Denne «ærlige» patosen var imidlertid svært nøye utstudert, noe overfloden av visse tegn viser: «Jeg, Ségolène Royal, sier at det ikke er riktig»; «Dette sinte ropet som jeg hører stige fra det arbeidende Frankrike» (er hun sosialt sett hevet over?); «Jeg tror med hele min sjel at vi har midlene til å få fart på veksten igjen» (er det et spørsmål om «tro»?); «I bunnen av hjertet mitt, gjentar jeg».

Fører Ségolène Royals gode følelser til en god politikk? Er et lands framtid virkelig knyttet til «ønsketenkningen» eller følelsene man oppsummerer med følgende setninger: «Jeg vil takke deg for det du forteller» eller «Du har all grunn til å si at…»?3 Må ikke folkeviljen smis ut fra et gjennomtenkt politisk prosjekt, som innskriver seg i en av Historiens retninger, og ikke forveksles med de omskiftelige «folkemeningene» som meningsmålingsmanien fabrikkerer? Det virker ikke som om dette er Royals visjon når hun i oktober 2006 erklært følgende om Tyrkias søknad om medlemskap i EU: «Min mening er det franske folkets, fordi det er folket som må felle dommen.»
Denne lekingen med image og subjektivitet i kjølvannet av den gamle demagogien «Jeg er som dere, stem på meg», blir stadig mer gjennomsyret av markedsføringens fokus på affekter og ønsker: jeg føler som dere, smelt sammen med min bekymring. «Å føle som» (stilt overfor produktets «design») diskvalifiserer den personlige viljen (som er resultatet av et gjennomtenkt valg). På denne måten behandler sosialistpartiets slagord «Fordi ting forandrer seg raskt» den politiske viljen som et reklameslagord, sansningen gis forrang foran ideen. Diskursen er dermed ikke lenger annet enn en fastsatt gjentakelse av gjensidige følelser.

Ja-siden trakk lærdom av «nei’et» i folkeavstemningen om EU-grunnloven og relanserte «Europas ønskedrømmer». Selv kommunistpartiets Marie-George Buffet kastet seg på denne krampaktige mote i stedet for å snakke direkte: «Jeg har lyst til å si at…». Som om det ikke lenger er lov å uttale politiske resonnement som annet enn en drømmende pike. Det felles politiske programmet har overlevd i et felles begjær! Dermed er det tilstrekkelig for den kandidaten som i nær framtid blir valgt til president, å gjøre som han vil, og framstille sine beslutninger som om de kom fra en følelsesmessig enighet ingen kan bestride: «Alle kvinner forstår hva jeg sier.»4


SIKKERT OG VISST FORPLIKTER personliggjøringen av presidentmakten kandidatene til å vise at de er i stand til å regjere. Men dette burde kunne la seg gjøre på en edruelig måte. Hvis det eksisterer en uunngåelig bevegelse fram og tilbake mellom personen som snakker og den objektive virkeligheten personen snakker om, er det ikke heldig at sistnevnte term kun tjener for å gi mening til førstnevnte. I Sarkozys tale i januar var siktemålet for hyllesten av Frankrike ikke annet enn å framheve storhetene hans. Slik appellen om et «feilfritt demokrati» pretenderer å bevise hvor ukorrumperbar appellanten er. Slik er medieideologiens impregnerende virkning. «Budskapet» har ingen andre formål enn å pleie imaget, mens ekspertene legger ut om framgangsmåtens suksess uten å grave i talemåten som med sin falske sentrering rundt det som er best for offentligheten, reduseres til senderens drift. Et publikum gis kun en vilje til å oppfylle seg selv i denne representasjonen, og til og med applaudere å bli manipulert.

Riktignok ramser kandidatene også opp tiltak – kalt forslag – som de framstiller som frukten av en politisk vilje. De vet godt at den affektive intensiteten i deres «tale» i lengden ikke kan virke som en effektiv garantist for deres «gjøren». I forhold til miljøutfordringene har de for eksempel signert pakten til Nicolas Hulot!5 Meget bra.

Man kan nevne andre punktlige «prioriteringer» som legger et lag av glasur på deres utsagn: gratis prevensjon for studenter, renovasjon av fengslene og alle triksene og påfunnene som skal løse arbeidsledighetsproblemet. Hver for seg anstrenger de seg slik med å ikle seg noen tiltak med rørende forhåpninger om å skape en «programeffekt» som ligner på det man i skjønnlitteraturen kaller «virkelighetseffekt». Disse kategoriske oppskriftene har økt betraktelig i presidentvalgkampen, disse like plutselige som spredte ideene. Dette fører til at sammenhengen forsvinner. Det som kunne skape en politikk ut av grupperingene deres: samsvar mellom mål som skal nås, samsvar mellom tiltakenes iverksettelse.

De tre favorittkandidatene (ifølge meningsmålingene) påviser med skarphet denne mangel på koherens hos motstanderne. Spesielt har toppfigurene i UMP brukt mye tid på å stigmatisere den medfølende stilen og de sosiale smakløshetene Royal har brukt til å pynte den enorme togaen til det «sosialistiske prosjektet». Ikke alle er tjent med en Sarkozy som både vil redusere skatten for de rike og øke byrden for de fattige. Men uansett hvor opphengt han er i effektiv handling, sår hans bruk og misbruk av vendinger tvil om hans «handlingsvilje». I den siste vendingen i hans store tale, oppramset han ti ganger følgende formulering: «Jeg vil være den franske presidenten som kommer til å si», «Jeg vil være den franske presidenten av et Frankrike som kommer til å si til europeerne […] som kommer til å si til alle middelhavslandene […] som kommer til å si til Amerika […] Jeg kommer til å si til ham at jeg tror på […] Jeg vil være den franske presidenten av et Frankrike som kommer til å si til alle mennesker». Denne syntaksen i tre tider (jeg sier / at jeg vil være / en skikkelse som kommer til å si) reduserer bokstavelig talt den politiske ambisjonen til drømmen om en verbal praksis. Ordet avslører noen ganger en maske. Er ikke mannen som lover «å si alt på forhånd» for «å gjøre alt etterpå» i siste instans ikke annet enn en frasemaker?

Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Se Christian Salmon, «Den amerikanske fortellingsmaskinen», Norske Le Monde Diplomatique, november 2006. Den amerikanske «fortellingsmoten» består i å bruke «fortellingen om seg selv» for å få gjennom ideologiske prosjekter. «Hør på historien min, den er også deres?.»

2 Kandidaturtale ved den sosialistiske nominasjonen 11. oktober 2006.

3 TF1, 19. februar 2007.

4 Ségolène Royal, France-Inter, 26. februar 2007

5 Nicolas Hulot er en miljøforkjemper som i begynnelsen av presidentvalgkampen fikk alle kandidatene til å signere «Pacte écologiste». Pakten inneholder 10 mål og fem konkrete forslag.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver