En beretning om et «tvetydig folkemord»

Massakrene i Darfur førte til at Sudans president Omar al-Bashir mistet presidentskapet i Den afrikanske union (AU) i slutten av januar 2007. AU og FN viser seg ute av stand til å ende konflikten. Regimet fortsetter å nekte FN å utplassere en styrke. Men FNs konkrete planer står ikke i stil til konfliktens akutte humanitær situasjon. Hvordan forklare den feige holdningen til «det internasjonale samfunnet»? Det er også en myte at klimaendringer tvinger arabiske nomadeledere til å slåss med bofaste bønder om beiteområder. Det diplomatiske påtrykket skjuler et hensynsløst politisk spill om olje. I 2006 kjøpte Beijing 65 prosent av den sudanske oljen. Kina er regimets største våpenleverandør. I sum er prisen for oljefortjenestene et morderisk system.

To millioner mennesker har flyktet fra Darfur (nordvest i Sudan) siden 2003, 250 000 siden august 2006.1 Nabolandet Tsjad har blitt destabilisert som følge av en flyktningstrøm på 225 000 personer. I løpet av fire år har konflikten resultert i 400 000 døde. Bistandsgruppene fra FN og ikke-statlige organisasjoner har måttet flytte flyktningleirene deres 31 ganger for å unngå volden. Dette forhindret likevel ikke at flere hjelpearbeider ble arrestert av sudanske politi og slått med geværkolber 19. januar i Nyala. Tolv hjelpearbeidere ble drept i løpet av massakren, fem andre forsvant.

Sudans regjering begrunner de hyppige bombetoktene med å sidestille ofrene med opprørerne som nektet å undertegne «Abuja-freden» 5. mai i fjor.2 Faktisk forsøker den sudanske regjeringen framfor alt å forhindre opprørerne å holde et møte for å forene bevegelsene og forsøke å gjenoppta forhandlingene med støtte fra «det internasjonale samfunnet».3

Stilt overfor denne beretningen om en forhåndsvarslet katastrofe, har FN og Den afrikanske unionen (AU) i all hovedsak kun vedtatt symbolske og tidsvinnende tiltak. I to år har en afrikansk styrke på 7500 soldater (African Mission in Sudan – AMIS) vært utplassert i Darfur. Styrken som består av tropper fra et titalls afrikanske land (hovedsakelig Rwanda og Nigeria), har hatt særdeles liten innvirkning på konflikten. Styrken har for få soldater. For å dekke Darfurs 500 000 km², kreves det minst 30 000.

«Den afrikanske styrken på 7500 soldater i Darfur må i praksis nøye seg med å holde oversikt over drapene.»

Dessuten har den underutstyrte styrken et latterlig begrenset mandat: Soldatene har ikke rett til å utføre offensive patruljer, de må begrense seg til å «forhandle» og må i praksis nøye seg med å holde oversikt over drapene. Ikke minst mangler den internasjonale styrken en politisk vilje til å få slutt på massakrene, som AU og FN fortsatt iherdig nekter å kalle «folkemord». De afrikanske soldatene uttrykker uoffisielt sin fortvillelse: «Vi er til ingen nytte.»

AMIS er nesten fullstendig finansiert av EU (USA gir et lite bidrag). Som følge av den fullstendige mangelen på resultater, besluttet FN 31. august 2006 at en intervensjonsstyrke skulle utplasseres. Men denne resolusjonen (nr. 1706) har man ennå ikke begynt å forberede ettersom den sudanske regjeringen, som må godkjenne utplasseringen, nekter å godta den. Den ene diplomaten etter den andre har dratt til Khartoum for å overtale president Omar al-Bashir. Presidenten motsetter seg med hårreisende beskyldninger. Han anklager FN for «å ville rekolonialisere Sudan» og hevder at denne styrken kun er et «dekke» for Vestens forsøk på «å stikke av med den sudanske oljen».4 Han hevder «de internasjonale styrkene sprer» Aids og truer med å sette inn «spesialenheter som vil utføre ’irakiske’ selvmordsangrep» mot de fredsbevarende styrkene.5

SANNHETEN HAR ÅPENBART lite å gjøre med disse fantasifulle «begrunnelsene». Tidligere spesialutsending for FNs generalsekretær Kofi Annan i Sudan, Jan Pronk (som ble utvist fra landet i november for å ha hentydet offentlig til den sudanske hærens nederlag), letter på sløret: «Personer høyt oppe i den sudanske regjeringen har mer enn én gang uttalt at de veier risikoen ved å adlyde henstillingene fra Sikkerhetsrådet opp mot farene med å nekte. Å ikke adlyde innebærer risiko for en konfrontasjon med det internasjonale samfunnet. Men å lystre betyr en annen fare, at den nasjonale opposisjonen får mer makt, og dermed blir i stand til å kaste regjeringen. De har fortalt meg at de har undersøkt farene og konkludert med at farene ved å adlyde er mye større enn risikoen de tar ved å nekte.» Pronk konkluderer: «De har rett.»

Det sudanske regimet frykter at FN-styrken skal handle som høyrehånd for Den internasjonale straffedomstolen, som regimet vet i to år har hatt en liste over krigsforbrytere utarbeidet av FN. Selv om denne listen aldri har blitt offentliggjort, regner man med at flere høyere embetsmenn i Sudan, og kanskje også president Bashir, står oppført. Hvis slike rettsprosesser blir satt i gang, vil det gi en kraftig støtte til landets politiske opposisjon. Slobodan Milosevics spøkelse hjemsøker islamistenes mareritt.

Likevel, så lenge regimet fortsetter å nekte FN å utplassere en styrke, oppmuntrer det «det internasjonale samfunnet» til å fortsette å finansiere AMIS. Nettopp fordi AMIS ikke har noen innvirkning! Dette «arrangementet» gjenspeiler en bevisst dobbeltmoral, ettersom europeerne og amerikanerne er vel vitende om den afrikanske styrkens manglende innvirkning, men later som de overser det. Denne gesten er ment å gi inntrykk av handlekraft. Den britiske regjeringen annonserte derfor 23. januar en ekstrabevilgning på 15 millioner pund til AMIS, mens de britiske diplomatene uoffisielt uttalte at de ikke forventet at den afrikanske styrken skulle kunne beskytte sivilbefolkningen fra Janjaweed-militsens utpresninger i Darfur (se egen boks).

Stilt overfor en så fastlåst situasjon, har FN endt opp med å skape et nytt begrep: «hybridasjon». Ettersom Khartoum nekter å godta en FN-styrke, men aksepterer en afrikansk styrke, kunne man kanskje få regimet til å akseptere enn afrikansk FN-styrke. Nøyaktig hva dreier det seg om? Å tilføye 103 politioffiserer og 20 kontoransatte fra New York! I korridorene til FN og AU later man som om man i fullt alvor diskuterer den reelle og potensielle tilmålingen av denne «hybridstyrken». Det finnes en stor frykt for at islamistregimet kommer til å godta dette forslaget og framstille det som en viktig avståelse, samtidig som det godt vet at det forslaget ikke kommer til å gjøre annet enn å slå flere hull i luften.

HVORDAN FORKLARE den feige holdningen til «det internasjonale samfunnet»? Den er først og fremst resultat av den amerikanske posisjonen – en blanding av falsk kløkt, tvetydig tale og en maktesløshet som er dårlig tildekket av strenge irettesettelser. Etter 11. September har Washington ment at den sudanske regjeringen har «kjøpt seg fri» ved å samarbeide i «krigen mot terror». I virkeligheten har de hemmelige tjenestene i Sudan finjustert et slags «good guy, bad guy»-nummer, der tidligere innenriksminister og rådgiver for Bashir, Nafi Ali Nafi, spiller den slemme, mens hans assistent Salah Abdallah «Gost» framstiller seg selv som den snille. Mens Nafi blir avvist som en «ekstremist», blir «Gosh» – som er en av de viktigste mennene bak operasjonene for å slå ned opprøret i Darfur – invitert til etterretningens utvekslingsmøter med CIA og gitt rollen som alliert i «krigen mot terror».

De praktiske resultatene av dette kompromitterende samarbeidet lar ennå vente på seg. De offisielle uttalelsene fra Washington forblir strenge, men ingen konkrete tiltak følger, selv når president Bushs egne politiske alliansepartnere oppfordrer til det.

Den republikanske guvernøren i California, Arnold Schwarzenegger, har vedtatt en lov som forplikter offentlige virksomheter i California til å selge aksjene de har i amerikanske eller utenlandske selskaper som arbeider i Sudan. Denne avinvesteringspolitikken, som gjorde det mulig for menneskerettighetsaktivister å tvinge det kanadiske oljeselskapet Talisman til å avslutte sine operasjoner i Sudan i 2003, har ikke fått støtte fra Det hvite hus. Det første offeret for det amerikanske dobbeltspillet var president Bushs egen spesialutsending, USAIDs tidligere direktør Andrew Natsios.6 Han truet til slutt med å igangsette en mystisk «plan B» i tilfelle «plan A» (utplassering av FN-styrker) viste seg å være umulig. Men da han ble presset av journalistene klarte han ikke å gi noen nærmere beskrivelse av denne planen.

KINA ER EN miskjent, men betydelig aktør i den sudanske storpolitikken, og er ikke uten grunn havnet i den internasjonale stillstanden rundt Darfur. Sudan er Kinas nest største handelspartner på det afrikanske kontinentet – handelen mellom landene utgjorde i 2006 2,9 milliarder dollar. Beijing kjøpte 65 prosent av den sudanske oljen. Kina er regimets største våpenleverandør. Det er kinesiske gevær som dreper i Darfur. Under sitt besøk i Sudan i begynnelsen av februar, nøyde president Hu Jintao seg med å snakke forretninger og å besøke den nye demningen i Merowe (1,8 milliarder dollar) som er finansiert av Beijing. Om den kinesiske presidenten «anbefalte» Bashir å godta FN-utplasseringen, var det ikke mer overbevisende enn at Bashir med rette kunne uttale at han «ikke følte seg presset». I FN krever Beijing skinnhellig at man til tross for resolusjon 1706 må «respektere Sudans nasjonale suverenitet».
I rekken bak USA og Kina anstrenger Frankrike seg for å hjelpe sine regionale klientstater, som det sudanske regimet truer. Frankrike har lenge beskyttet Sudan mot «anglo-saksisk» fiendtlighet, uten at å få noen takknemlighet fra islamistregimet. Franske Totals oljekonsesjoner i Sør-Sudan blir fortsatt blokkert av juridiske spissfindigheter, og regimets militser forsøker å destabilisere, med utgangspunkt i Darfur, Frankrikes allierte – Tsjads president Idriss Déby og hans sentralafrikanske kollega François Bozizé.

Faktisk støtter Déby – på tross av protestene – den darfurske geriljaen som består av en rekke zaghawa-krigere, hans egen etniske gruppe. De franske styrkene får logistisk støtte fra Tsjads hær, som kjemper mot opprører støttet av Khartoum og som deltok i bombetoktene og bakkekampene nord i Den sentralafrikanske republikken i desember 2006 – for å jage andre opprørere som også støttes av Khartoum. Kampen om oljen er realiteten bak grensekonfliktene. Tsjads president har et anstrengt forhold til de amerikanske selskapene som utvinner det sorte gullet i landet og har truet med å kaste dem ut.7 I april 2006 hadde opprørerne som nådde helt til utkantene av N’Djamena kinesiske våpen. Så vil Beijing forsøke å kaste regimene i Sentral-Afrika?8

FN PÅPEKER «etnisk rensning» i Darfur, men i likhet med AU bruker de ikke termen «folkemord». Flere argumenter for denne reservasjonen er blitt fremmet, spesielt myten om at det dreier seg om «stammekonflikter» knyttet til forverret klima i Sahel-regionen – som tvinger de arabiske nomadelederne til å slåss med de bofaste svarte ikke-arabiske bøndene om kontroll over beiteområdene. Som alle klisjeer innholder denne et snev av sannhet. Likevel tåler den ikke visse kjensgjerninger. For det første kan bombetoktene vanskelig tilskrives tradisjonelle nomadeledere. For det andre blir janjaweed-militsene bevæpnet, innlosjert og utstyrt av den regulære armeen, som ofte slåss ved siden av dem. For det tredje opprettet den største etnisk arabiske folkegruppen, Baggara Rizzeyqatene, sin egen gerilja i midten av desember. De begrunnet opprettelsen med nøden folket opplever og at de blir neglisjert av de «arabiske» myndighetene i Khartoum.9 Til slutt er militsene som systematisk angriper de svarte afrikanske stammene langt mer enn enkle væpnede svar fra arabiske nomadeledere. I militsene finner man kriminelle av diverse etniske opprinnelser som blir sluppet fri mot løfter om militsdeltakelse; desertører fra regjeringshæren stasjonert i Sør-Sudan som har vært arbeidsløse siden Nairobi-avtalen i 2005;10 medlemmer av små kamelstammer fra nord i Darfur som Jalloulene (de eneste som virkelige er rammet av den globale oppvarmingen). Dessuten medlemmer av visse små folkegrupper av svarte afrikanere som Gimr, som deltar i folkemordet med håp om å bli opptatt i den store «arabiske» familien og dermed vinne sosiale prestisje og økonomiske fordeler.

Men hvorfor ønsker regjeringen i Khartoum å utslette, eller i det minste å fullstendig underkaste de svarte afrikanske befolkningsgruppene i landets vestlige provins? Årsaken kan ikke være religiøs, fordi alle i Darfur – morderne så vel som ofrene – er sunnimuslimer.
Den virkelige årsaken er rasekulturell. Araberne er en minoritet i Sudan. Islamistene er ikke annet enn den siste historiske inkarnasjonen av deres etnisk-regionale dominans. Men freden mellom Nord og Sør-Sudan er i ferd med å forvitre raskt. 9. januar løsnet Sør-Sudans visepresident, Salva Kiir Mayardit, et kraftig varselskudd under toårsmarkeringen av Nairobi-avtalen ved å advare president Bashir at hvis utviklingen fortsetter slik, vil en løsrivelse være uunngåelig innen fire år.

DET HASTER for den arabiske eliten i Khartoum. Den må endre den nåværende grensen mellom Nord- og Sør-Sudan, som plasserer flesteparten av oljefeltene i Sør (dette pågår); forberede seg på eventuelle gjentakelser av væpnede konfrontasjoner (våpen kjøpes inn); forankre solide internasjonale allianser (Kina er sikret og Iran er i ferd med å forføres); og bevare herredømme over territoriet gjennom å skape entisk-regional sanitærkjede – der Noba-fjellene i Kurdufan og Darfur inngår.11 Siden Nuba-stammene ble knust militært mellom 1992 og 2002, framstår Darfur mye mer truende. De arabiske elitene i Khartoum ønsker for enhver pris å unngå en åpning, der de svarte i Vest-Sudan allierer seg med et uavhengig svart afrikansk og oljerikt Sør-Sudan!

Dermed er det strategisk viktig å temme opprørsprovinsen Darfur, uansett midler. Men den regulære hæren, som har mange representanter fra svarte afrikanske folkegrupper i denne region, er ikke pålitelig nok til å gjennomføre dette oppdraget. Av den grunn rekrutteres «arabiske» Janjaweed-militser, som for det meste består av minoriteter eller sosialt deklasserte grupper. Dette gjør det blant annet mulig å unngå at de «virkelige araberne» i Darfur, det vil si diverse Baggara-stammer, som utgjør mellom 22 og 30 prosent av befolkningen i regionen, ikke blir med i opprøret. Baggarafolket er også ofre for samme sosio-regionale diskriminering som deres svarte medborgere. Baggaraene står bare på de myrdende elitene i Khartoums side i spillet, på grunn av en falsk bevissthet om en arabiskhet som er mer imaginær enn reell.
I sum er prisen for å beskytte oljefortjenestene et morderisk system. Denne prisen er i ferd med å betales. I motsetning til Rwanda der 800 000 mennesker ble utryddet i løpet av noen hundre dager, har den etniske rensningen i Darfur vart i fire år. De som ennå våger å si «aldri mer» avslører enten en tankeløs blindhet eller en monstrøs dobbeltmoral. Nok en gang viser det seg at kadavrenes relevans avhenger av hudfargen.

Oversatt av R.N.

 

Fotnoter:
1 Se Jean-Louis Peninou, «Désolation au Darfur» (Trøstesløshet i Darfur), Le Monde diplomatique, mai 2004

2 Kun én av de ti fraksjonene av geriljaen aksepterte å signere i Abuja: fraksjonen som ledes av Minni Minniawi. Siden har denne fraksjonens medlemmer enten blitt regjeringens medhjelper eller forsvunnet.

3 Bombetoktene skjer regelmessig på steder der FNs eller AUs utsendinger har møtt geriljaer.

4 For øyeblikket finnes det ingen påviste oljeforekomster i Darfur av den enkle grunn at ingen oljeselskap har fått muligheten til å utføre systematisk leting.

5 De nylige (berettigede) anklagene om pedofili rettet mot asiatiske FN-soldater i FNs fredsbevarende oppdrag i Sudan (UNMIS) ble umiddelbart brukt av Khartoum til å legitimere sin posisjon.

6 United States Agency for International Development.

7 Se Anne-Claire Poirson, «Où est passé l?argent du pétrole tchadien?» (Hvor har Tsjads oljepenger blitt av?), Le Monde diplomatique, september 2005.

8 Man overser spørsmålet om det er olje i Den sentralafrikanske republikken, men det er geologisk sannsynlig fordi Tsjadbassenget befinner seg nært den Sentralafrikanske grensen.

9 Faktisk forakter Awlad al-beledene (bofaste arabere i Nildalen) deres nomadiske arabiske søskenbarn i Darfur. De betrakter dem som primitive villmenn.

10 Nairobi-avtalen mellom regjeringen i Khartoum og Det sudanske folkets frigjøringshær (SPLA), som ble undertegnet 9. januar 2005, foreskriver en deling av makten og oljefortjenestene. Se Gérard Prunier, «Sårbar fred i Sudan», norske Le Monde diplomatique, februar 2005.

11 Khartoum forsøker å beskytte sine «slaver». Denne termen brukes fortsatt i dagligtalen for å omtale det svarte i Sudan. I Khartoum utgjør riving av svarte slumområder, deportering av husokkupanter til ørkenen (kalt kasha) og konfiskering av eiendommene de besitter for å bygge utelukkede «arabiske» boliger, en «akseptabel» urban utsiling som Verdensbanken ser på som «utviklingsoperasjoner».