Et avgjørende valg

Tiden er inne for forandring. Et tilsynelatende ubetydelig presidentvalg kan påvirke Europas framtid.

Sirkelen er sluttet. Presidentvalget varsler et epokeskifte. Hele Europa følger nøye med på valgkampen, fordi utfallet vil få konsekvenser for EUs framtid. Vil skikkelsen som stikker av med seieren i mai klare å gjenopprette tilliten, minke spenningen mellom folkegruppene og gjenoppta dialogen med EU?

Vi snakker selvfølgelig om Tyrkia som i begynnelsen av mai, midt i en tid med voldelige demonstrasjoner og konflikter, skal velge ny president for de neste syv årene. Den nye presidenten trer inn i embetet 16. mai.

Funksjonen til den tyrkiske presidenten – for tiden Ahmet Necdet Sezer – er først og fremst seremoniell, men han har makt til å utnevne dommere, universitetsrektorer, hærsjefer og å oppløse parlamentet. Presidenten velges ikke gjennom folkeavstemning, men av de folkevalgte. Parlamentet domineres (354 seter av 550) av statsminister Recep Tayyip Erdogans Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP). 53 år gamle Erdogan har ledet regjeringen i fire år, og gjort partiet svært populært på grunn av den gode markedsøkonomien.1 Av den grunn er det naturlig at AKPs kandidat, utenriksminister Abdullah Gül, blir valgt.

Hva er så problemet? AKP definerer seg selv som et konservativt og demokratisk parti, sterkt forankret i den sekulære grunnloven som Mustafa Kemal Atatürk, det moderne Tyrkias grunnlegger, innførte i 1922. Partiets motstandere betrakter det først og fremst som et «islamistparti». I Ankara 14. april samlet en av de største demonstrasjonene noen sinne i Tyrkia flere hundretusen mennesker for å vise at de ikke ville at statsministeren skulle stille til valg. Hæren, som alltid har kastet en skygge over valgene, har kommet med stadig flere advarsler og anklager AKP for å ha en hemmelig islamistisk agenda. Noe Erdogan har benektet.
Hæren anklager statsministerens parti for å ha en islamistisk agenda


I VIRKELIGHETEN HAR et nytt kapittel start. Militæret vet godt at deres formynderskap over landet har gått ut på dato. Militærsjefene forsetter likevel – særlig etter at general Yasas Büyükanit ble leder for hæren i august 2006 – med en nasjonalistisk utpressing basert på paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven.2 Militæret har hardnet tonen overfor de «regionale truslene». De henviser til Al-Qaida og dets terroristnettverk, og til Iran og dets atomprosjekt, men framfor alt «separatistfaren». De anklager myndighetene i det irakiske Kurdistan for å gi logistisk støtte til fem tusen krigere i Kurdistans arbeiderparti (PKK), som har gjenopptatt geriljavirksomheten i grenseområdene til Irak. Under påskudd av at det finnes en turkmensk minoritet i byen, motsetter de seg at Kirkuk (Irak), med sine rike oljeforekomster, igjen skal bli en del av det irakiske Kurdistan.

Denne overdrevne patriotismen har gjenoppvekket gamle spøkelser. Den har mye av ansvaret for at den tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink ble myrdet i januar, og at forfatteren Orhan Pamuk, som nylig fikk Nobelprisen i litteratur, måtte dra i eksil.

EU er delvis ansvarlig for dette politiske forfallet, ved å ha utsatt et eventuelt tyrkisk medlemskap i den uendelige. Den sekulære høyresiden og de nasjonalistiske militærlederne som har kontrollert landet i åtte tiår har nå blitt ekstreme EU-motstandere. Som om de føler at et EU-medlemskap vil ta fra dem deres privilegier.

Presidentskapet i republikken er en av deres siste bastioner. Det er på tide å akseptere en forandring. Prisen er en virkelig demokratisering av Tyrkia.

Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Wall Street Journal, New York, 18. april 2007.

2 Paragraf 301 om krenkelse av tyrkisk identitet, av republikken og statens grunnlag og institusjoner, ble innført i forbindelse med juridiske reformer 1. juni 2005. Den erstattet paragraf 159 i den gamle straffeloven. Paragrafen gjør det mulig å straffeforfølge menneskerettighetsforkjempere, journalister og andre medlemmer av sivilsamfunnet som fredelig uttrykker opposisjonelle meninger.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

EUs innvandringspolitikk

Default thumbnail
Neste sak

Kaste eller klasse?

Andre saker om Leder

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

Med en gang

Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.