Blyårene hjemsøker Italia

Mens «internasjonal terrorisme» står øverst på den internasjonale dagsorden, hjemsøkes Europa fortsatt av uløste spenninger fra 70-tallet. Flere vestlige land ble på 70-tallet rammet av politisk vold utført av venstreradikale og høyreekstreme grupper. Blant de mest kjente grupperingene på venstresiden finner vi Rote Arme Fraktion (Tyskland), Brigatte Rosso (Italia), Action directe (Frankrike) og Weathermen (USA).

Det var i Italia at konfliktene var mest uforsonlige og uoversiktlige. I løpet av de såkalte «blyårene» («anni di piombi» – «kullenes år») omkom 350 personer og 750 ble såret. Etter store sosiale protester på slutten av 60-tallet, ble landet rammet av en rekke bombeaksjoner. Den første store bombeaksjonen var i 1969, da fire bomber eksploderte på Romas Piazza Fontana og 16 ble drept og 90 skadet. Politiet arresterte umiddelbart 4 000 venstreradikale. I likhet med mange andre bombeaksjoner på denne tiden, viste det seg senere at en det var en nyfascistisk gruppe (Ordine Nuovo) som stod bak. Motivet var å legge skylden på de venstreradikale og dermed framtvinge et mer autoritært regime, noe de delvis lyktes med. Aksjonene var et ledd i en større strategi kalt spenningsstrategien, som involverte NATOs hemmelige anti-kommunistiske stay-behind-styrke i Italia, Gladio, og den hemmelige P2-losjen.1

Den italienske statens harde og uforsonlige front mot venstreradikale grupper skapte en voldelig splittelse i landet og økte spenningen mellom statsmakten og den radikale venstresiden. Dette kuliminerte i mordet på kristendemokraten Aldo Moro i 1978. 16. mars 1978, dagen for det «historiske kompromisset» (regjeringssamarbeid mellom det italienske kommunistpartiet (PCI) og kristendemokratene), ble Moro kidnappet av Den andre røde brigade (ettersom alle medlemmene av Den røde brigade satt i fengsel). To måneder senere ble han drept.2 Etter mordet på Moro ble 12 000 venstreradikale arrestert, og en rekke intellektuelle ble dømt til kortere eller lengre fengselsstraffer for «intellektuell medvirkning». Totalt dro 600 personer i eksil. En 300 av dem flyktet til Frankrike, der president François Mitterand innvilget opphold, så lenge de tok avstand fra vold.

Hendelsene på 70-tallet hjemsøker Italia fortsatt. Utleveringskravet på den italienske forfatteren Cesare Battisti fra 2004 (se ved siden av), føyer seg inn i en lang rekke av eksempler på den vedvarende splittelsen i det italienske samfunnet. Prosessene mot venstreradikale verserte lenge i rettslokalene. Rettssaken mot Adriano Sofri, tidligere leder av Lotta Continua (Fortsatt kamp) varte i hele ti år! Den endte med en tvilsom dom for drapet på politimannen Luigi Calabresi – som var mistenkt for å ha drept anarkisten Guiseppe Pinelli, et drap som utløste store protester på begynnelsen av 70-tallet.

En annen kjent intellektuell på venstresiden som ble arrestert er filosofen Antonio Negri. I 1979 ble Negri sammen med andre sentrale figurer i den italienske autonomia-bevegelsen3 arrestert og anklaget for å være ansvarlig for «terrorismen» i Italia. I 1984 ble Negri dømt til 30 års in absentia, og deretter til nye fire og et halvt års fengsel i 1986, for «opprør mot staten» og «moralsk ansvar for voldshandlinger», gjennom hans skrifter og tilknytning til revolusjonære grupper og politiske engasjement. I 1997 returnerte han frivillig til Italia for å sone resten av dommen (som senere hadde blitt redusert) i håp om at dette ville rette oppmerksomhet mot situasjonen til de hundrevis av politiske flyktningene som ennå var og er i eksil, samt de politiske fangene i italienske fengsler. Etter ferdigsont dom ble Negri løslatt våren 2003.

Remi Nilsen. @ norske LMD

1 Flere aspekter rundt de forskjellige bombeattentatene er ennå ikke avdekket. I flere av bombeattentatene ble det brukt C-4 eksplosiver som stammet fra Gladio, bakmennene fra de nyfascistiske gruppene ble beskyttet av de italienske hemmelige tjenestene (SID) og har senere sagt at de ble støttet av CIA, noe som ble stadfestet av en italiensk parlamentsrapport i 2000.

2 Omstendighetene rundt mordet på Moro er ennå ikke avklart, noe som har gitt opphav til en rekke mer eller mindre konspirasjonsteoretiske spekulasjoner, særlig etter at journalisten Carmine Pecorelli ble drept i 1979 etter å ha skrevet en artikkel der han knyttet Gladio til mordet på Moro.

3 Autonomia eller autonomisme er en samlebetegnelse for forskjellige sosialistiske, marxistiske og anarkistiske bevegelser og teorier med forankring i «arbeiderismen», som framhever arbeiderklassen i vid forstand (ikke bare lønnsmottakere, men studenter, arbeidsledig, hjemmeværende osv.) som historiske og produksjonsmessig selvstendig og skapende.