En fri verden av slumbyer

Skjebnen til en gammel slovensk revolusjonær kommunist peker seg ut som en perfekt metafor for stalinismens fordreininger. I 1943, da Italia kapitulerte, ledet han et opprør blant jugoslaviske fanger i en konsentrasjonsleir på øya Rab i Adriaterhavet. Under hans ledelse greide 2000 sultende fanger på egenhånd å avvæpne 2200 italienske soldater. Etter krigen ble han arrestert og satt i fengsel på en liten Goli otok («naken øy») i nærheten, en beryktet kommunistisk konsentrasjonsleir.

Mens han var i fangenskap, ble han i 1953 sammen med andre fanger beordret til å bygge et monument for å feire tiårsjubileet til opprøret på Rab i 1943. Som kommunistenes fange reiste han altså et monument til ære for seg selv, for opprøret han selv ledet.

Hvis poetisk urettferdighet (snarere enn rettferdighet) betyr noe som helst, så var dette nettopp det: Tilsvarer ikke skjebnen til denne revolusjonære opprørslederen skjebnen til hele det folket som var underlagt stalinistisk diktatur – de millioner som først på heroisk vis veltet det gamle regimet under revolusjonen og deretter, som slaver av de nye herskerne, ble tvunget til å bygge monumenter til ære for sin egen revolusjonære fortid?

Jeg tror Timothy Garton Ash ville satt pris på dette tragikomiske sammentreffet: Det ligger nært opp til den etisk engasjerte ironien som gjennomsyrer hans arbeider når han er på sitt beste. Selv om Ash formelt sett er min politiske motstander, har jeg alltid syntes at han er verdt å lese. Jeg har beundret ham for hans mange presise observasjoner, og betraktet ham som en pålitelig kilde angående den omskiftelige oppløsningen av østeuropeisk kommunisme.

I sin nyeste bok, Free World, har Ash anvendt den samme klarsynte og bitter-vittige tilnærmingen på de gåtefulle spenningene mellom de store europeiske statene og USA i den senere tid. Hans gjennomgang av forholdet mellom Storbritannia, Frankrike og Tyskland minner ofte om den milde ironien i en dannelsesroman, og gir det gamle temaet «europeisk treenighet» en ny vri.

HEGEL VAR BLANT DE FØRSTE som tolket den geografiske triaden Tyskland-Frankrike-England som et uttrykk for tre ulike eksistensielle holdninger: tysk reflekterende grundighet, fransk revolusjonær hastighet og engelsk moderat, utilitaristisk pragmatisme. I politisk forstand kan denne triaden leses som tysk konservatisme, fransk radikal revolusjonær radikalisme og engelsk moderat liberalisme. Overført på samfunnslivets sfærer, har vi tysk metafysikk og poesi versus fransk politikk og engelsk økonomi…

Ashs observasjoner ser ut til å indikere at denne triaden er i ferd med å gjennomgå en merkverdig forskyvning: Franskmennene ser ut til å være mer opptatt av kultur (hvordan de skal redde sin kulturarv fra den vulgære globale amerikaniseringen); engelskmennene fokuserer på politiske dilemmaer (skal de delta i et politisk forent Europa, og så videre); og tyskerne, ja de bekymrer seg for den triste stillstanden i tysk økonomi.

Kanskje burde vi ønske oss en ytterligere forskyvning av posisjonene: et Storbritannia fokusert på kultur (deres kulturelle toleranse og mangel på falske pretensjoner kunne faktisk tjent som modell og motsats til fransk arrogant elitisme og overdrevent tysk alvor); et Frankrike fokusert på økonomi (som, i strid med alle forventninger, har gjort det ganske bra de siste tiårene); og et Tyskland fokusert på politikk (var ikke det politiske livet i Den tyske forbundsrepublikken de siste tiårene en modell for fornuftig debatt som unngår blind lidenskap?).

SÅ LANGT SÅ GODT, ALTSÅ. Men så, når Ash i andre halvdel av boken går over til en generell diagnose av truslene mot frihet etter den kalde krigens slutt, blir den generelle tonen dogmatisk og forenklende – og løsningene han legger fram, virker håpløst naive og deklaratoriske. De siste sidene i boken er full av journalistiske selvfølgeligheter som «vestlig forbruksnivå er ikke bærekraftig i global målestokk» (s. 247). Disse står i skarp kontrast til, for eksempel, de vittige bemerkningene om «Janus Britain» i begynnelsen av boken.

Riktignok finnes det her og der innsikter og overraskende påstander fra en mann med Ashs politiske ståsted (som for eksempel det utvetydige angrepet på i-landenes urettferdige handelspraksis som truer med å ruinere de fattige landene). Likevel er det helt klart at hans positive løsningsforslag mangler et solid grunnlag i en detaljert analyse av den globale situasjonen.

Først identifiserer Ash fire «nye røde hærer» – de onde kreftene som utgjør (eller kommer til å utgjøre) en trussel mot demokrati og frihet i de kommende tiårene: Situasjonen i Det nære Østen (den uløste Israel-Palestina-konflikten og veksten i muslimsk fundamentalisme); situasjonen i Det fjerne Østen (hva vil Kina utvikle seg til å bli når det gjelder demokrati?); gapet mellom det rike Nord og det fattige Sør; og den fastkjørte økologiske situasjonen.

Allerede her kan man ikke unngå å legge merke til at de fire problemområdene bare ramses opp: Ash lager ganske enkelt en liste med fire bekymringsverdige punkter. Dermed framstår hans foreslåtte løsninger (eller snarere, siden han er kledelig beskjeden, retningslinjer å følge) mer som en liste med ønskemål (i-landene bør selv rette seg etter reglene for rettferdig markedskonkurranse som de ønsker å påtvinge u-landene; de bør gjøre et mer konsentrert og seriøst forsøk på å avverge mulige miljøkatastrofer; krisen i Det nære Østen kan bare løses gjennom en felles innsats fra USA og de europeiske nøkkelspillerne…) enn en handlingsplan som bygger på en seriøs analyse av den globale konstellasjonen.

Hva skal vi for eksempel si om en moralistisk platthet som denne: «Hvis vi ønsker å bli i stand til å se oss selv i øynene hver morgen, bør alle som tjener mer enn gjennomsnittsinntekten i et rikt land ha som målsetning å gi en prosent av sin årlige inntekt til veldedighetsorganisasjoner med gode skussmål i u-land. Det har vi råd til.» (s. 251)

BOKENS KONKLUSJON BLIR dermed noe av et antiklimaks, og lever ikke opp til forventningene til prosjektet som erklæres i undertittelen: å vise hvordan verden etter den kalde krigen, selv om den selv skaper nye problemer, også åpner opp for en unik mulighet til å konfrontere disse problemene.

Min egen oppfatning av årsakene til denne mangelen ved Ashs bok, er håpløst «utdatert», med et skjær av marxisme: De fire problemområdene forfatteren lister opp har åpenbart sitt grunnlag i den generelle dynamikken i dagens globale kapitalisme. Denne koblingen er innlysende når det gjelder miljøproblemer og fattigdomsgapet mellom Nord og Sør. Og er ikke veksten i muslimsk fundamentalisme betinget av den muslimske sivilisasjonens motvilje mot å integrere kapitalismens sosiale dynamikk? Henger ikke Kinas økonomiske dynamikk sammen med at vi har å gjøre med en kommunistisk stat som fullt ut har omfavnet kapitalistisk økonomi?

Spørsmålet burde derfor stilles på et mer generelt plan: Hvor står vi i forhold til den globale kapitalismen? Er disse problemområdene symptomer på en strukturell mangel som er innebygd i den kapitalistiske maskinens kjerne – eller er det ulykkestilfeller som kan holdes under kontroll, om ikke overkommes helt og holdent?

Mer generelt henger begrensningene i Ashs analyse sammen med hans manglende evne til å se hvordan de samfunnstrekkene han fordømmer (nådeløs hensynsløshet overfor miljøet, de doble standarder supermaktene tvinger frem på verdensmarkedet, og så videre) er produkter av nettopp den sosiale dynamikken som opprettholder disse maktenes rolle som eksportører av demokrati og voktere av universelle menneskerettigheter.

Det er riktig at man ofte ikke kan annet enn å la seg sjokkere av den enorme likegyldigheten overfor lidelse. Også – ja spesielt – når denne lidelsen får mye omtale i media og fordømmes. Som om det er nettopp vår forskrekkelse som gjør oss til fascinerte, immobile tilskuere til lidelsen.

TENK BARE TILBAKE TIL begynnelsen av 90-tallet og den tre år lange beleiringen av Sarajevo: befolkningen sultet, og var utsatt for permanente granatangrep og snikskyttere. Den store gåten her er: Alle medier var fulle av bilder og reportasjer, men likevel gikk ikke FN-styrkene, NATO eller USA til det ørlille skritt å bryte beleiringen av Sarajevo, å opprette en korridor som folk og forsyninger fritt kunne bevege seg gjennom. Hvorfor gjorde de ikke det? Det ville ikke kostet noe: Med en smule seriøst press på de serbiske styrkene, ville den lange forestillingen – med et innsirklet Sarajevo utsatt for meningsløs terror – vært over.

Det finnes bare ett svar på denne gåten, nemlig svaret som Rony Brauman, koordinator for Røde Kors’ hjelp til Sarajevo, har kommet med: Selve framstillingen av krisen i Sarajevo som «humanitær», nettopp det at den politiske og militære konflikten ble kledd i en ny humanitær språkdrakt, hvilte på et i aller høyeste grad politisk valg – et valg som i bunn og grunn gikk ut på å ta serbernes side i konflikten.

Utover dette burde man problematisere selve den avpolitiserte humanitære politikken der «menneskerettigheter» tjener som ideologisk grunnlag for militære intervensjoner med økonomiske og politiske mål.

Slik «humanitær virksomhet» presenteres selvsagt som et rent forsvar for de uskyldige og de maktesløse mot de mektige, som et prepolitisk forsvar av det individuelle mot de enorme despotiske maskineriene til kulturen, staten, krigen, etniske konflikter, tribalisme og patriarkat. Men spørsmålet er, som Wendy Brown nylig bemerket: «Hva slags politisering er det de som griper inn i menneskerettighetenes navn setter i sving mot den makten de opponerer mot? Står de for en annen oppfatning av rettferdighet, eller står de i opposisjon til kollektive rettferdighetsprosjekter?»

For å ta et eksempel: Det er klart at USAs styrting av Saddam Hussein – som ble begrunnet med nødvendigheten av å gjøre slutt på det irakiske folks lidelser – ikke bare var motivert av andre politiske og økonomiske interesser (olje). Dette var også avhengig av en bestemt idé om politiske og økonomiske forhold (vestlig liberalt demokrati, sikkerhet for privat eiendom, integrering i den globale markedsøkonomien, og så videre) som skulle åpne opp frihetsperspektivet for det irakiske folket. Den rent humanitære anti-politiske politikken som begrenser seg til å avverge lidelse, innebærer dermed faktisk et implisitt forbud mot å utvikle et positivt kollektivt prosjekt for sosial og politisk forandring.

HVA SKJER SÅ MED menneskerettighetene når de reduseres til å bli rettighetene til dem som er ekskludert fra det politiske fellesskapet, de som er redusert til «nakent liv» – det vil si når de blir ubrukelige, fordi det er rettighetene til dem som nettopp ikke har noen rettigheter, de som behandles som ikke-menneskelige?

Den franske filosofen Jacques Rancière har i den forbindelse gitt et treffende dialektisk eksempel: «Når rettighetene ikke kan brukes til noe, gjør du det samme som veldedige personer gjør med de gamle klærne sine. Du gir dem til de fattige. De rettighetene som ser ut til å være ubrukelige der de er, sendes utenlands, sammen med medisin og klær. […] Menneskets rettigheter blir rettighetene til dem som ikke har noen rettigheter, rettighetene til blottstilte mennesker som utsettes for umenneskelig undertrykking og umenneskelige levekår. De blir humanitære rettigheter, rettighetene til dem som ikke kan håndheve dem, ofrene for den absolutte fornektelse av rettigheter. Til tross for alt dette, er disse rettighetene ikke innholdsløse. Politiske navn og politiske steder blir aldri innholdsløse. De fylles med noen eller noe annet. […] Hvis de som lider under umenneskelig undertrykking er ute av stand til å håndheve menneskerettighetene, som er deres siste utvei, da må noen andre arve deres rettigheter for å håndheve dem i deres sted. Det er dette som kalles retten til humanitær intervensjon – en rett noen nasjoner påberoper seg, formodentlig til beste for lidende befolkninger, og svært ofte i strid med anbefalinger fra de humanitære organisasjonene selv. ‘Retten til humanitær intervensjon’ kan beskrives som en slags ‘retur til avsender’ – de ubrukte rettighetene som er blitt sendt til de rettighetsløse, sendes tilbake til avsenderne.»

Henvisningen til den franske psykoanalytikeren Jacques Lacans kommunikasjonsforståelse (der avsenderen får sitt eget budskap tilbake fra mottakeren, i invertert – det vil si sann – form) passer godt i denne sammenhengen: Med den rådende diskursen om humanitær intervensjonisme, får faktisk Vesten tilbake fra den tredje verden sitt eget budskap i dets sanne form. Og det er også her vi burde lete etter kandidater til posisjonen som «universelt individ», det vil si en bestemt gruppe hvis skjebne symboliserer urettferdigheten i dagens verden: palestinerne, fangene på Guantanamo…

ETT STED STÅR IMIDLERTID i en særstilling her: slumbyene i de nye megapolisene. Den eksplosive veksten av slumbyer de siste tiårene, spesielt i millionbyene i den tredje verden – Mexico by og andre latinamerikanske hovedsteder, Afrika (Laos, Tsjad, Kongo) og India, Kina, Filippinene og Indonesia – er kanskje den mest avgjørende geopolitiske hendelsen i vår tid.

Eksempelet Lagos, det viktigste knutepunktet i slumby-korridoren med 70 millioner mennesker som strekker seg fra Abidjan til Ibadan, er illustrerende: Ingen vet en gang hvor stor befolkningen i Lagos er – det offisielle tallet er seks millioner, men de fleste eksperter anslår ti millioner.

Ettersom den urbane befolkningen nå er større enn den rurale befolkningen, og siden slumbeboere kommer til å utgjøre flertallet av den urbane befolkningen, er dette på ingen måte noe marginalt fenomen. Vi er vitne til rask vekst i en befolkning som står utenfor statlig kontroll, og som har et skrikende behov for minimale former for egenorganisering.

Selv om denne befolkningen består av marginaliserte arbeidere, overtallige statstjenestemenn og tidligere bønder, er de ikke bare et overflødig overskudd. De er inkorporert i den globale økonomien på mange forskjellige måter: Mange av dem arbeider som uformelle lønnsarbeidere eller selvstendige entreprenører, uten tilstrekkelig helsemessig eller sosial forsikring. Hovedgrunnen til veksten i denne befolkningen er at landene i den tredje verden har trådt inn i den globale økonomien, og at import av billig mat fra Nord ødelegger det lokale landbruket. Slumbefolkningen er det virkelige «symptomet» på slagord som «utvikling», «modernisering» og «verdensmarked».

Det er ikke overraskende at den hegemoniske formen for ideologi i slummen er pinsekristendom, med dens blanding av karismatisk mirakel- og forestillingsorientert fundamentalisme og sosiale programmer som felleskjøkken og omsorg for barn og eldre.

MAN BØR SELVSAGT MOTSTÅ fristelsen til å opphøye og idealisere slumbeboerne som en ny revolusjonær klasse, men man bør likevel betrakte slummen som, med filosofen Alain Badious ord, en av de få autentiske «begivenhetssteder» i dagens samfunn. Slumbeboerne er bokstavelig talt en samling av de som er «del av ingen deler», samfunnets «overflødige» element, de som er fratatt statsborgerskapets fordeler, de rotløse og eiendomsløse – de som faktisk ikke har «annet å miste enn sine lenker».

Det er rett og slett forbløffende hvor mange trekk ved slumbeboerne som passer til den gode gamle marxistiske definisjonen av det proletariske revolusjonære subjekt: De er «frie» i den dobbelte betydningen av ordet, og det i enda større grad enn det klassiske proletariatet (de er «fri» fra alle vesentlige bånd; de bor i et fritt rom, utenfor statlige forbud og reguleringer). De utgjør også et stort kollektiv, tvangsmessig kastet sammen, «kastet» inn i en situasjon der de er nødt til å finne opp måter å være sammen på, samtidig som de er fratatt enhver støtte i tradisjonelle levesett, i nedarvede religiøse eller etniske livsformer.

Slumbeboerne er motklassen til den andre framvoksende klassen, den såkalte «symbolske klassen» (journalister og PR-folk, akademikere, kunstnere, og så videre) som også er rotløse og oppfatter seg selv som direkte universelle (en akademiker fra New York har mer til felles med en akademiker fra Slovenia enn med svarte i Harlem, noen kilometer fra universitetsområdet).
Er dette klassekampens nye akse, eller finnes det en iboende splittelse i den «symbolske klassen», slik at man kan satse frigjøringspenger på en koalisjon mellom slumbeboerne og den «progressive» delen av den symbolske klassen? Det vi burde se etter, er tegn på de nye formene for sosial bevissthet som kommer til å vokse fram fra slumkollektivene: de vil utgjøre spirene til framtiden.

Og det bringer oss tilbake til tittelen – og det underliggende prosjektet – til Timothy Garton Ashs bok: Vårt fremste håp for en virkelig «fri verden» ligger i slumbyenes forlatte univers.

© LMD Norge

Timothy Garton Ash, Free World. Why a crisis of the West reveals the opportunity of our time, Allen Lane, London, 2004. Ash er britisk historiker og kommentator, Han har tidligere arbeidet med emner som kommunismens fall i Øst-Europa, intellektuelles rolle i politikken, og forholdet mellom EU og det større Europa.