Media

Finnes norsk fredsjournalistikk?

En fredsjournalist søker kunnskap om hva som ligger til grunn for en konflikt og hva som skal til for å løse konflikten. ? Jeg, som alle andre journalister med krigserfaring, har opplevd at «the winning story» alltid er action framfor problematisering. Irak-krigens vinnende bilde er en Saddam-statue som går i bakken. Slik sett tapte vi alle den krigen, sier journalist og forfatter Sigrun Slapgard. Hun bruker fredsjournalistikk som et redskap for bevisstgjøring og inspirasjon. Le Monde diplomatique har snakket med henne og tre andre norske journalister som bruker elementer av fredsjournalistikk i sine arbeider. Vi har også snakket med noen av verdens fremste eksperter på den akademiske og journalistiske disiplinen fredsjournalistikk.

Posted on

I fredsjournalistikken velger journalisten en dialogisk inngang på sakene, prøver å unngå å falle i propagandafeller og klargjør for publikum journalistikkens begrensninger. Journalisten bruker konfliktanalyse til å oppdatere de journalistiske idealene balanse og objektivitet og nyansere innholdet i dem. En fredsjournalist skal også synliggjøre overfor publikum hvilke ikke-voldelige løsninger det finnes i en konflikt. Metoden bygger i stor grad på fredsforsker Johan Galtung sin modell for konfliktanalyse. Galtung anses som grunnleggeren av freds- og konfliktforskning. Han har etablert fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO), og er direktør for Transcend-nettverket. Innledningsvis vil vi avklare bruken av begrepet:

– Johan Galtung, hva er egentlig forskjellen på fredsjournalistikk og «vanlig», god, refleksiv, analytisk journalistikk?

– Den viktigste forskjellen er at «vanlig» journalistikk er fokusert på volden og hvem som vinner, «vi eller dem», mens fredsjournalistikk fokuserer på underliggende konflikter og hvordan de kan løses slik at alle kommer rimelig bra ut av det. En parallell fra helsejournalistikken: Man kan ha fokus på hvor mange som dør og overlever en epidemi, men enda bedre er fokus på hva slags epidemi det dreier seg om, og hva som kan gjøres med den, sier Galtung til norske Le Monde diplomatique.

På vegne av norsk fredsjournalistikk er han heller negativ:

– Så langt har jeg ikke registrert noen norsk fredsjournalistikk. Vi er moralistiske og kritiske, og det kan være bra nok. Men de norske journalistene mangler den konstruktive biten som er nødvendig i fredsjournalistikk. En fredsjournalist må stille spørsmålene: 1. Hvilken konflikt ligger til grunn? 2. Hva skal til for å løse denne konflikten? I norske medier ser jeg antydning til konfliktanalyse, det vil si å svare på det første spørsmålet. Men jeg ser ingen tegn til løsningsanalyse. Afghanistan-dekningen er et godt eksempel på dette, sier Galtung.

Journalistikkprofessor og ekspert på fredsjournalistikk Rune Ottosen mener man kan finne eksempler på norsk fredsjournalistikk:

– Generelt kan jeg si at en del av nisjeavisene – Dag og Tid, Morgenbladet og Klassekampen – viser vilje til en annen kildebruk, med mer vekt på kontekst og bakgrunn. Også i NRK er det rom for andre innganger på krigsdekning, men jeg kan ikke peke på noen systematisk forskjell mellom mediene, sier Ottosen.

– Har du eksempler på norske fredsjournalister?

– Det finnes ikke én prototyp på en fredsjournalist, men man kan finne elementer av fredsjournalistikk hos for eksempel Sigrun Slapgard, Erling Borgen, Sidsel Wold, Anette Groth og Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Anders Sømme Hammer, Ingeborg Eliassen og Kjell Gjerseth.1


LE MONDE DIPLOMATIQUE har snakket med fire av dem. Sigrun Slapgard rapporterte for NRK fra Qatar i den første perioden av Irak-krigen. I 2004 ga hun ut boken Krig og løgn2 om propaganda og medienes rolle under krigen.

– Fredsjournalistikk har lenge vært et begrep for meg, mest som et redskap til bevisstgjøring, som en inspirasjon til å tenke lenger enn bare krigsreportasje eller frontrapporter.


– Anser du dine arbeidsmetoder som annerledes enn andre journalisters?

Nei, men kanskje har jeg av og til tatt andre valg. Hovedårsaken til dette er at jeg har hatt en redaksjon bak meg som er fri for kommersielle hensyn. Vi i NRK har ikke det samme råkjøret på salgbare, lettvinte oppslag som enkelte andre har. På den andre siden har jeg, som alle andre med krigserfaring, opplevd at the winning story alltid er action framfor problematisering. Irak-krigens vinnende bilde er framrykkende tanks i ørkenen og en Saddam-statue som går i bakken. Slik sett tapte vi alle Irak-krigen. Også jeg som reporter.

Slapgard ønsker å synliggjøre prosessene fram mot krigshandlinger:
– At mediene blir brukt til å skape konflikt og krigføring, vet vi godt. Men det er ikke alltid like lett å finne sin egen rolle der ute i en uryddig krig. Men jeg vil ikke gå så langt som enkelte innen fredsjournalistikken som vil gi journalistene ansvaret for en fredlig utvikling. En rolle som «fredsskaper» vil raskt kollidere med journalistiske prinsipp.

Vi spør noen som har forsket på dette:

– Rune Ottosen, bryter fredsjournalistikken med andre journalistiske idealer, som for eksempel objektivitet?

– Hva er egentlig objektivitet? Det som man kaller «å speile fakta objektivt», er jo ofte i en konfliktsituasjon å spre desinformasjon og løgner, for det er slike «fakta» som ofte presenteres. Journalisten er dermed like mye en aktør ved å formidle dette på en ukritisk måte, som han er en aktør som fredsjournalist.

Galtung mener det er en misforståelse at fredsjournalistikk er mer verdiladd enn annen journalistikk:

– Hvis du som journalist er interessert i å finne årsakene til en konflikt, blir du fort sett på som en som vil unnskylde for eksempel terrorhandlinger. Men uttrykket «å forstå alt er å tilgi alt» stemmer ikke. Denne misforståelsen står i veien for fredsjournalistikken og forskning på fred, sier han.


PÅ E-POST FRA BAGDAD svarer Sigurd Falkenberg Mikkelsen på våre spørsmål om fredsjournalistikk. Som frilanser for NRK har han blant annet rapportert fra Israel-Hizbollah-krigen i fjor, og han har laget dokumentarfilmen Irak: En hær i støpeskjeen om hvordan amerikanerne bygger opp en irakisk hær. Her brukes et grep fredsjournalistikken legger vekt på, nemlig å fokusere på konsekvenser heller enn hendelsesnyheter. Falkenberg Mikkelsen har hørt om fredsjournalistikk, men ikke studert metodikken:

– Jeg definerer meg ikke i henhold til noen bestemt journalistisk retning, heller ikke fredsjournalistikk. Men mange av elementene i fredsjournalistikken er naturlig å bruke i et forsøk på å formidle en situasjons kompleksitet. Selv kan jeg ikke forstå hva som skjer uten å trekke inn historie og kultur. En krig eller en konflikt oppstår ikke ut av ingenting.

– Jeg arbeider etter en blanding av instinkt og intellekt. Instinkt i øyeblikket, men med en underliggende ambisjon om å speile alle sider i en krig eller en konflikt. I det ligger det en trippel illusjon, en illusjon om at jeg selv har oversikt over konfliktens mange sider, at jeg klarer å fange de opp, og til slutt at jeg klarer å formidle dette til publikum. Men som journalist har jeg likevel et ansvar for å strebe etter det idealet, og jeg tror at det på veien oppstår interessant journalistikk.


OGSÅ NRK-JOURNALIST Sidsel Wold rapporterte fra Israel-Hizbollah-krigen. Hun har akkurat kommet hjem fra Iran. Før det oppholdt hun seg i Israel og de palestinske områdene. I fjor ga hun ut boken Checkpoint – en beretning fra Midtøsten.3 Vi møter henne i NRK-kantina:

– Hvorfor tror du at du nevnes som en mulig norsk fredsjournalist?

– Jeg synes det er viktig å vise de modige sjelene. Hvis du bare kommer med dårlige nyheter, så blir folk lei av å høre om konflikten. Jeg følger min intuisjon, jeg vil få folk i tale – det er det viktigste. BBC og CNN snakker med alle toppolitikerne. Vi får sitater og soundbites derfra og fra byråene, derfor bruker jeg ikke mye tid på å ringe og få tak i disse, sier Wold som oppfatter det som en hovedutfordring å skrive og fortelle uten hat:

– Jeg jobber med mine egne fordommer mot ekstreme mennesker, som for eksempel settlerne. En kjernesak er å forklare, ikke forsvare.

Wold tror kvinner er mer opptatt av elementer som faller inn under begrepet fredsjournalistikk enn menn. Johan Galtung støtter hennes synspunkt:

– Den amerikanske psykologen Carol Gilligan har kommet fram til at kvinner har en større evne til medfølelse enn menn. For å forstå hva vold betyr, vender de seg mot de konkrete årsakene til volden. Menn har en tendens til å stille mer abstrakte spørsmål om menneskerettigheter, Sikkerhetsrådets meninger eller Folkeretten, sier fredsforskeren.


EN ANNEN KVINNE som nevnes som mulig fredsjournalist, er Annette Groth. I 25 år har hun dekket Nord-Irland, og hun har gitt ut to bøker om konflikten.4 Groth bruker historie som utgangspunkt for journalistikken:
– Historien er nødvendig for å forstå hvorfor parter i en konflikt opptrer som de gjør. Jeg har også et klart standpunkt til at jeg ikke bruker ordet terrorisme eller kaller noen terrorister. Grunnen er at det stempler mennesker på en måte som ikke er fruktbar verken for konflikten, journalistikken eller forståelsen.

– Anser du dine arbeidsmetoder som annerledes enn andre journalisters?
– Ja, på noen måter. Mye av min dekning av Nord-Irland skjedde mens jeg bodde i London. Jeg arbeidet annerledes enn mine britiske kolleger, som var mer preget av holdningene fra regjeringen i London. De fant seg i de utroligste restriksjoner fra myndighetene. I forhold til norske kolleger var jeg langt grundigere og brukte mye mer tid enn alle andre. Jeg var der i en lengre tidsperiode, fant langt mer enn de åpenbare nyhetshistoriene og tror dermed jeg kunne formidle mer forståelse, sier Groth.


DE FIRE JOURNALISTENE vi har snakket med, er enige i at de bruker elementer fra fredsjournalistikken. Men Sidsel Wold mener det er feil å si at hun som journalist har ansvar for å fremme fred. Heller ikke Sigrun Slapgard mener journalister bør ha ansvar for en fredlig utvikling.

– Rune Ottosen, må såkalte fredsjournalister ha det å fremme fred som en del av sitt journalistiske oppdrag?

– Kjernepunktet er å gjøre fredelige og ikke-voldelige konfliktløsninger synlige for publikum. Journalister fra konfliktområder, som Filippinene og Indonesia, har vist stor interesse for fredsjournalistikk, fordi de møter krig og konflikt på en annen måte enn for eksempel norske journalister.

– Men er fredsjournalistikk heller en akademisk disiplin enn en journalistisk praksis?

– Det er sant at fredsjournalistikken er mest kjent som en akademisk retning innen medieforskning. Men det er også møteplasser mellom akademikere og journalister, og det er journalister som praktiserer dette. Jeg er ikke glad i begrepet fredsjournalistikk om den journalistiske metoden. Så kall det gjerne noe annet, det viktigste er hva man gjør, sier Ottosen.

– I boken Peace Journalism5 påstås det at ambisjonen med fredsjournalistikk er å starte en journalistisk «revolusjon». Er dette sannsynlig?

– Hvis fredsjournalistikken faktisk blir brukt av journalister og redaksjoner, vil det innebære en revolusjon. For det er en helt annen måte å tenke på rundt disse spørsmålene. Foreløpig er det i stor grad teori som brukes av noen få, men som ikke er satt systematisk ut i live, sier Ottosen.

Galtung er litt mer varsom:

– Revolusjon er vel litt sterkt sagt. Men dersom dere journalister lærer å legge vekt på litt mer positive nyheter, kan mye endres, sier han.

1 Gjerseths rapporteringer fra Irak under Golfkrigen i 1991 i Stavanger Aftenblad.

2 Sigrun Slapgard, Krig og løgn, Gyldendal (2004)

3 Sidsel Wold, Checkpoint ? en beretning fra Midtøsten, Gyldendal (2006)

4 Annette Groth, Det finnes ikke fremmede, bare venner du ikke har møtt, Omnipax (2001) og Nord Irland. Den vanskelige veien, Cappelen (1998)

5 Jake Lynch og Annabel McGoldrick, Peace Journalism, Hawthorn Press (2005) (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver