Nederlaget er ugjenkallelig

Det er noen fascinerende med denne tigermarsjen som har ledet Nicolas Sarkozy til presidentembetet i den franske republikken. Han har bevist et unektelige politisk talent gjennom hele valgkampen med denne blandingen av tro på viljens kraft, autoritet, personfokusering, provokasjon, nasjonalisme og liberalisme – forent med en strålende talekunst og en skremmende forståelse for massekommunikasjon. Sammen med en massiv støtte fra mediemakten og økonomimakten, har han trengt seg fram med en demonstrativ tydelighet.

Det som senere sjokkerte var den intellektuelle freidigheten som fikk ham til å bestemme i debatten om delingslinjene mellom høyre og venstre. Eksperter undret om disse linjene hadde flyttet seg som følge av den liberalistiske globaliseringen. Sarkozy skar igjennom. Og beviste med sammensetningen til hans første regjering at høyresiden nå faktisk innbefatter større deler av Sosialistpartiet, i det minste dets «sosialliberale» fløy.1 I denne forstand gjenspeiler den nye regjeringen (der ikke mindre enn fire medlemmer – Bernard Kouchner, Eric Besson, Jean-Pierre Jouyet og Martin Hirsch – kommer fra venstresiden) høyredreiningen til det franske samfunnet.

Dette er en paradoksal høyredreining med tanke på at de sosiale problemene fortsatt øker. Og at de sosiale kampene har siden 1995 vært intense i et arbeidsliv som er hardt rammet av usikkerhet, underentreprise, utflytting og arbeidsledighet.

Gaullismens tid er over. Det har blitt erstattet med sarkozysmen, en fransk populisme med en fengslende illusjon om forandring og åpning som kalles «moderne», og selv «progressiv». Denne vil samle alle høyresidene, fra Le Pens tilhengere til de sosialliberale, og selvfølgelig sentrum. Sarkozysmens viktigste inspirasjonskilder er republikanernes nykonservative modell i USA [se egen sak neste side], Silvio Berlusconi i Italia og José María Aznar i Spania. Tre eksperimenter som velgerne i disse landene nylig har tatt avstand fra.


DET NYE NEDERLAGET til venstresiden er først og fremst et intellektuelt havari. Det har vist seg suicidalt å ikke ha klart å lage en ny politisk teori for å skape et mer rettferdig Frankrike. Den har mislykkes som følge av passivitet, av å være avskåret fra de lavere lagene eller av manglende evner. Vi lever i en tid da alle samfunnsstrukturer har blitt snudd opp ned de siste femten årene av Sovjetunionens brutale oppsmuldringen og den nyliberalistiske globaliseringens framvekst. Venstresiden har tapt idekampen. Dette skjedde etter dens regjeringsforsøk ledet den til å fryse lønningene, stenge fabrikker, legge ned arbeidsplasser, utslette industriområder og privatisere deler av offentlig sektor. Kort fortalt, dette skjedde etter den aksepterte det historiske oppdraget – på tvers av sin egen natur – med å «tilpasse» Frankrike til globaliseringen, å «modernisere» på bekostning av arbeidstakerne og til fordel for kapitalen. Dette er opprinnelsen til det aktuelle nederlaget.

Å gi de store mediene – som fra nå av er systemets viktigste ideologiapparat – ansvaret for avsporingen er barnslig eller maktesløs sutring. For det nye makthierarkiet er etablert av den nyliberalistiske globaliseringen som selvfølgelig plasserer økonomi- og finansmakten på toppen, etterfulgt av dens leiesoldat, mediemakten. Denne dominerende duoen styrer den politiske makten. Politisk makt kan ikke i opinionsdemokratiene i globaliseringens tidsalder erobres uten samtykke fra disse to maktene.

Dette nederlaget er ugjenkallelig for hele venstresiden. Det markerer slutten på en epoke. Og tvinger venstresiden til å gi seg selv et nytt og nødvendig grunnlag. For å skape, som man sier i disse dager i Latin-Amerika, en «sosialisme for det 21. århundret».

Oversatt av R.N.

1 Sarkozy bekreftet på den måten det vi har visst en god stund, at «sosialdemokratiet er blitt den moderne høyresiden». Se Ignacio Ramonet, Guerres du XXIe siècle (Det 21. århundrets kriger), Galilée, Paris, 2002.