Den obskøne undergrunnen

Den slovenske filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Zizek har de siste årene trådt fram som en av de sentrale intellektuelle i Vesten. Hans enorme produksjon av kortere og lengre verk, kanskje særlig hans kommentarartikler som trykkes i aviser over større deler verden, har gjort ham kjent og beryktet som en av Vestens mest radikale og kompromissløse kulturkritiker.

Zizek ble med Ideologiens sublime objekt (1989) lansert i den engelskspråklige verdenen som den intellektuell redningen for en forvirret venstreside etter Berlinmurens fall. En leninistiskinspirert marxist fra et tidligere østblokkland med en dyp forankring i fransk teori, var utvilsomt en sjeldenhet. Men Zizek har vist seg som alt annet enn en intellektuell døgnflue. Allerede i verket fra 1989 finner vi de fleste kjennetegnende trekkene ved hans særegne skrifter. Det første man legger merke til er bruken av humor, digresjoner, en mer enn velvillig vilje til å nedriggjøre «det høyverdige» (som går langt utover en sedvanlig «blanding av høyt og lavt») og et virvar av referanser til populærkulturelle fenomener og kulturprodukter. Hovedfokuset hans som sivilisasjonskritiker er nettopp hvordan populærkulturen og kulturindustrien underbygger og opprettholder det rådende verdi- og produksjonsregimet. Dette regimet opprettholder seg selv gjennom mer eller mindre vellykkede kanaliseringer subjektenes begjær, gjennom det Zizek kaller nytelsesimperativet. Regimet forbyr ikke, snarere tvert imot, det befaler at man «har det gøy, realiserer seg selv blir fullendt».¹

Bak Zizeks humor, skarpsindige observasjoner og digressive stil finner vi et relativt stringent og rigorøst filosofisk system. Dette systemets to peilepunkter er Hegels dialektikk (med en klar marxistisk vri) og den franske, hegelinnspirerte psykoanalytikeren Jacques Lacan. Zizeks tenkning kretser rundt forholdet mellom den nakne materielle virkeligheten og hvordan denne virkeligheten framstår for oss, med alle dens symbolske og begjærsmessige aspekter. I sentrum står gapet – eller det han kaller den «minimale forskjellen» – mellom disse to «virkelighetene». Virkeligheten kan verken reduseres til den ene eller den andre. Dette irreduktible gapet er begjærsobjektets (det Lacan kalte petit objet a) dimensjon – en uhåndgripelig og uoppnåelig «annen verden». Samtidig er det nettopp denne «verdenen» som bestemmer hvordan virkeligheten framtrer for oss. Gapet er en del av virkeligheten selv.

Dette gir bakgrunnen for et relativt fast fortolkningsskjema, noe vi for eksempel kan se i hans fortolkning av Zick Snyders 300.² Denne tilsynelatende fascistoide filmen om spartanernes kamp mot perserne framstår ved første øyekast som Vestens kamp for frihet og moral mot de dekadente fra øst. Men fiendene har mer til felles med vestlig forbrukerkultur enn heltene. Zizek kan dermed hevde at filmen snarere er presenterer en radikal kritikk enn en nykonservativ selvforherligelse.

Dette treleddede fortolkningsskjemaet finner vi igjen i de flest av Zizeks behandling av politiske, kulturelle og kulturindustrielle fenomener. Men det ville være feil å redusere Zizeks tenkning til denne «finten». Zizeks skrifter har tydelig en etisk-politisk dimensjon, som både bygger på denne ontologien og til tider synes å overskride den. Žizeks filosofiske praksis så vel som hans idé om politisk handling går ut på å angripe utbredte fortolkninger og oppfatninger for å forstyrre den rådende ideologiens «obskøne supplement». Formålet med hans «psykoanalytiske» fortolkninger av alle aspekter ved det senkapitalistiske samfunnet er «å gripe inn i denne obskøne undergrunnen for å transformere den».³

TILSYNELATENDE KAN DET virke som om Zizek nesten manisk fortolker det meste imot «den allmenne oppfatning» eller «det opplagte», men dette må ses som et ledd i strategien med åpne felt for en viss etisk utfordring. Selv om Zizek ikke har en umiddelbare tro på politiske forandringer utover radikale hendelser, er det et sterkt tilsnitt av etisk klassisk ideologikritikk i hans skrifter. Han avslører snedig og velvillig verdiregimets etiske representasjoner og instrumentalisering – som de amerikanske fangevokternes atferd i Abu-Ghraib-fengselet i Bagdad som iboende element i vestlig populærkultur.

Le Monde diplomatique trykker regelmessig Zizeks kommentarer, men i sommer vil vi gi muligheten til å få større innblikk i hans tenkning ved å trykke utdrag av fra noen av Zizeks skrifter. Først ut er et utdrag der Zizek diskuterer Alfred Hitchcocks filmer, som lenger har vært et sentralt felt for hans tenkning.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Slavoj Zizek, The Parallax View, MIT Press, Cambridge/London, 2006, s. 310.

2 Se «Hollywoods sanne venstreside», norske Le Monde diplomatique, mai 2007.

3 Se over, s. 366. (…)