Hastverk på Balkan

Balkan er igjen på den internasjonale dagsorden. Bush mener Kosovo bør erklære seg uavhengig uten å vente på Sikkerhetsrådets dom.

Det tornefulle spørsmålet om Kosovo har blitt overlatt til seg selv i åtte år. Nå har det igjen blitt sentrum for den internasjonale politikken. USAs president George W. Bush har advart kansleriene ved å erklære – utvilsomt beruset av triumfvelkomsten til Tirana (Albania) 10. juni – at det er på tid å si «nok!», når forhandlingene tar for lang tid. Han mener Kosovo snart må erklære seg uavhengig på egen hånd, så lenge Washington vil anerkjenne selvstendigheten uten å vente på dommen fra FNs sikkerhetsråd.1

Man kan spørre seg hvorfor femti år ikke har vært tilstrekkelig for å skape en selvstendig palestinsk stat (med de tragiske konsekvensene vi alle kjenner til). Og hvorfor det på den andre siden haster med å løse Kosovo-spørsmålet.

På Balkan er diplomatiske hastverk til tider synonymt med katastrofe. Vi husker hvordan hastverket Tyskland og Vatikanstaten hadde med å anerkjenne løsrivelsen av Kroatia i 1991, som framskyndte oppløsningen av det tidligere Jugoslavia og var med på å utløse den serbo-kroatiske krigen, som ble etterfulgt av krigen i Bosnia. Uten å minimere den fatale rollen tidligere president Slobodan Milosevic og «Stor-Serbia"-ekstremistene spilte, må det erkjennes at de europeiske maktene hadde et stort ansvar i disse konfliktene – det blodigste på Det gamle kontinentet siden andre verdenskrig. Hastverk var også skyld i krigen i Kosovo i 1999. De europeiske landene og USA nektet å fortsette forhandlingene med Beograd,2 og bestemte seg for å unngå debatt i Sikkerhetsrådet. Uten mandat fra FN, brukte de deretter NATO til å bombe Serbia i flere måneder og tvinge de serbiske styrkene til å forlate Kosovo.

FNs resolusjon 1244 fikk slutt på denne offensiven i juni 1999. Den plasserte Kosovo under FNs administrasjon, mens enheter fra NATO – KFOR, med 17 000 soldater – skulle forsvare området. Denne resolusjonen anerkjenner Kosovo som en del av Serbia. Dette er avgjørende, ettersom prinsippet til stormaktene som har vært involvert i de nylige krigene på Balkan, alltid har vært å respektere de indre grensene til den tidligere Føderale sosialistiske republikken Jugoslavia. Ut fra dette prinsippet kjempet man mot prosjektene om et «Stor-Kroatia» og et «Stor-Serbia» som truet med å oppløse Bosnia-Hercegovina. Og det er dette prinsippet Serbia i dag benytter seg av, blant annet med støtte fra Russland, for å motsette seg planen som har blitt foreslått av den internasjonale fredsmekleren Martti Ahtisaari.


UAVHENGIGHET ER KANSKJE en uunngåelig løsning for Kosovo, ettersom hindringene for å holde landet under serbisk administrasjon er enorme. Men det er ikke mulig å se for seg denne veien uten tett og langvarig enighet med Beograd, som dessuten er opptatt av å beskytte den serbiske minoriteten som fortsatt bor der.

En hastverkspreget uavhengighet slik Bush vil ha, som ikke er framforhandlet innenfor FNs rammer, kan raskt føre til opprettelsen av et «Stor-Albania». Dette vil umiddelbart føre til at tilhengerne serbiske og kroatiske gjenforening, på bekostning av Bosnia, igjen vil komme på banen. For ikke å snakke om den eksplosive internasjonale presedensen som dette vil skape for flere entiteter som også vil fristes til å erklære seg uavhengig på egen hånd. For å nevne noen: Palestina (Israel), Vest-Sahara (Marokko), Transdnjestria (Moldova), Kurdistan (Tyrkia), Tsjetsjenia (Russland), Abkhasia (Georgia), Nagorno-Karabakh (Aserbajdsjan), Taiwan (Kina), og selv i Europa med Baskerland og Katalonia (Spania og Frankrike). Er Bush rede til å garantere selvstendighet for disse på samme måte som han gjør det for Kosovo?

Vi de hallusinerende ødeleggelsene i Midtøsten foran våre øyne, framprovosert av de uansvarlige initiativene til USAs nåværende president. Hans for tiden tunge streiftog inn i på en så eksplosiv scene som Balkan – en av de farligste i verden – er rystende og skremmende.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 International Herald Tribune, 11. Juni 2007.

2 Anklaget for en omfattende undertrykking av albanerne i Kosovo. Omtrent 90 prosent av Kosovos befolkning er albanere og flesteparten muslimer.

(…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Erobringen av et nytt kontinent

Neste sak

Har verden våknet?

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

Hvem blir den neste fienden?

Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.

0 kr 0