Det tornefulle spørsmålet om Kosovo har blitt overlatt til seg selv i åtte år. Nå har det igjen blitt sentrum for den internasjonale politikken. USAs president George W. Bush har advart kansleriene ved å erklære – utvilsomt beruset av triumfvelkomsten til Tirana (Albania) 10. juni – at det er på tid å si «nok!», når forhandlingene tar for lang tid. Han mener Kosovo snart må erklære seg uavhengig på egen hånd, så lenge Washington vil anerkjenne selvstendigheten uten å vente på dommen fra FNs sikkerhetsråd.1
Man kan spørre seg hvorfor femti år ikke har vært tilstrekkelig for å skape en selvstendig palestinsk stat (med de tragiske konsekvensene vi alle kjenner til). Og hvorfor det på den andre siden haster med å løse Kosovo-spørsmålet.
På Balkan er diplomatiske hastverk til tider synonymt med katastrofe. Vi husker hvordan hastverket Tyskland og Vatikanstaten hadde med å anerkjenne løsrivelsen av Kroatia i 1991, som framskyndte oppløsningen av det tidligere Jugoslavia og var med på å utløse den serbo-kroatiske krigen, som ble etterfulgt av krigen i Bosnia. Uten å minimere den fatale rollen tidligere president Slobodan Milosevic og «Stor-Serbia"-ekstremistene spilte, må det erkjennes at de europeiske maktene hadde et stort ansvar i disse konfliktene – det blodigste på Det gamle kontinentet siden andre verdenskrig. Hastverk var også skyld i krigen i Kosovo i 1999. De europeiske landene og USA nektet å fortsette forhandlingene med Beograd,2 og bestemte seg for å unngå debatt i Sikkerhetsrådet. Uten mandat fra FN, brukte de deretter NATO til å bombe Serbia i flere måneder og tvinge de serbiske styrkene til å forlate Kosovo.
FNs resolusjon 1244 fikk slutt på denne offensiven i juni 1999. Den plasserte Kosovo under FNs administrasjon, mens enheter fra NATO – KFOR, med 17 000 soldater – skulle forsvare området. Denne resolusjonen anerkjenner Kosovo som en del av Serbia. Dette er avgjørende, ettersom prinsippet til stormaktene som har vært involvert i de nylige krigene på Balkan, alltid har vært å respektere de indre grensene til den tidligere Føderale sosialistiske republikken Jugoslavia. Ut fra dette prinsippet kjempet man mot prosjektene om et «Stor-Kroatia» og et «Stor-Serbia» som truet med å oppløse Bosnia-Hercegovina. Og det er dette prinsippet Serbia i dag benytter seg av, blant annet med støtte fra Russland, for å motsette seg planen som har blitt foreslått av den internasjonale fredsmekleren Martti Ahtisaari.
UAVHENGIGHET ER KANSKJE en uunngåelig løsning for Kosovo, ettersom hindringene for å holde landet under serbisk administrasjon er enorme. Men det er ikke mulig å se for seg denne veien uten tett og langvarig enighet med Beograd, som dessuten er opptatt av å beskytte den serbiske minoriteten som fortsatt bor der.
En hastverkspreget uavhengighet slik Bush vil ha, som ikke er framforhandlet innenfor FNs rammer, kan raskt føre til opprettelsen av et «Stor-Albania». Dette vil umiddelbart føre til at tilhengerne serbiske og kroatiske gjenforening, på bekostning av Bosnia, igjen vil komme på banen. For ikke å snakke om den eksplosive internasjonale presedensen som dette vil skape for flere entiteter som også vil fristes til å erklære seg uavhengig på egen hånd. For å nevne noen: Palestina (Israel), Vest-Sahara (Marokko), Transdnjestria (Moldova), Kurdistan (Tyrkia), Tsjetsjenia (Russland), Abkhasia (Georgia), Nagorno-Karabakh (Aserbajdsjan), Taiwan (Kina), og selv i Europa med Baskerland og Katalonia (Spania og Frankrike). Er Bush rede til å garantere selvstendighet for disse på samme måte som han gjør det for Kosovo?
Vi de hallusinerende ødeleggelsene i Midtøsten foran våre øyne, framprovosert av de uansvarlige initiativene til USAs nåværende president. Hans for tiden tunge streiftog inn i på en så eksplosiv scene som Balkan – en av de farligste i verden – er rystende og skremmende.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 International Herald Tribune, 11. Juni 2007.
2 Anklaget for en omfattende undertrykking av albanerne i Kosovo. Omtrent 90 prosent av Kosovos befolkning er albanere og flesteparten muslimer.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!
Papiravis og full digital tilgang