/

Kampen om Kaukasus

«Det store spillet» er i gang igjen. På begynnelsen av 1800-tallet kjempet de store imperiene om kontroll over Sentral-Asia. Kampen endte i 1907, da Storbritannia og Russland ble enige om en maktfordeling. Etter Sovjetunionens fall har Russlands kontroll over området blitt svekket. Nå melder verdens stormakter seg igjen på kampen om området. Takket være «krigen mot terror» og «fargerevolusjonene» i Øst-Europa har USA vunnet innpass i de tidligere sovjetrepublikkene. Kina har gjort store innkjøp av oljeaksjer i Sentral-Asia, og åpnet en rørledning mellom Kasakhstan og Kina. 1800-tallets «store spill» er i ferd med å gjenta seg på bekostning av menneskerettigheter og «vestlige verdier».

«Det store spillet» er nok en gang i full sving. Denne gangen er det olje og gass det dreier seg om. Men etterspørselen etter fossilt brennstoff kan ikke alene forklare kampen stormaktene har innledet for å få kloa i forekomstene i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia og Kaukasus. Russland gikk glipp av dem da Sovjetunionen falt i 1991. Det sorte og det grå gullet gjør det dessuten mulig stormaktene å kjempe om innflytelse for å få kontroll over det eurasiske kontinentet. Gjennom de forskjellige oljegigantene, har rørledningene blitt armene som lar stormaktene trekke de åtte nye uavhengige statene i området inn i sin geostrategiske favn.1


PÅ 1800-TALLET VAR «Det store spillet» – et uttrykk som ble legendarisk gjennom Rudyard Kiplings roman Kim – navnet på kampen mellom de store imperiene om kontroll over området. Denne striden hadde mange fellestrekk med den som utspiller seg i dag. På den tiden gjaldt kampen det man på den tiden kalte «Øst-India», den britiske krones juvel, som også vakte det russiske imperiets attrå.2 Kampen varte i ett århundre og tok slutt i 1907. Da ble Storbritannia og Russland enige om en fordeling av sine innflytelsesområder, og opprettet en bufferstat mellom disse: Afghanistan.3 Avtalen ble holdt til 1991. «Selv om metodene og ideene stormaktene gjør bruk av i dag er av en annen art, og aktørene ikke er de samme, har ikke det overordnede målet endret seg. Det handler fortsatt om å kolonisere Sentral-Asia for å nøytralisere motparten. Olje og gass er riktignok ettertraktet i seg selv, men også som et middel til innflytelse,» forklarer Muratbek Imanaliev, en erfaren kirgisisk (og tidligere sovjetisk) diplomat, som er formann for Institute for Public Policy i Bisjkek (Kirgisistan).


Helt siden Sovjetunionens fall har de nye selvstendige statene sett oljen som en kilde til budsjettpåfyll, og en måte å styrke uavhengigheten fra Moskva på. Det var på slutten av 80-tallet at det amerikanske selskapet Chevron fikk Tenguiz-feltet i kikkerten. Oljefeltet, som er et av verdens største, ligger vest for Kasakhstan. I 1993 fikk Chevron kontrollen over 50 prosent av feltet. På den andre siden av Kaspihavet undertegnet Aserbajdsjans president Heidar Alijev i 1994 «århundrets kontrakt» med forskjellige utenlandske oljeselskaper. Kontrakten gjaldt utvinning i Guneshli-Chirag-Azeri-feltet.

Russland var rasende – de hadde gått glipp av den kaspiske oljen. De protesterte mot Aserbajdsjan ved å vise til den uavklarte juridiske statusen til Kaspihavet – det var usikkert om det var et hav eller en innsjø. Russland hadde håpet at forholdene skulle bedre seg etter at Alijev kom til makten. Hans forgjenger var den anti-russiske nasjonalisten Abulfaz Elchibey, den første presidenten etter uavhengigheten. Abulfaz ble avsatt i et statskupp i juni 1993, bare dager før han skulle undertegne noen viktige kontrakter med vestlige oljegiganter. Heidar Alijev var tidligere KGB-general og medlem av Politbyrå og hadde god kjennskap til sovjetsystemets mekanismer. Han forhandlet i all hemmelighet fram en avtale med russiske oljeselskaper. På denne måten fikk han en vennskapspakt med Russland. Lukoil fikk 10 prosent av Guneshli-Chirag-Azeri-konsortiet. Med dette begynte en dragkamp mellom Øst og Vest for kontrollen over oljeforekomsten i området.

På 90-tallet begynte USA, for å rettferdiggjøre sin intervensjon, å blåse opp beregningene av hvor mye olje og gass som fantes i Kaspihavet. De snakket om 243 milliarder fat olje. Nesten like mye som i Saudi-Arabia! Nå er tallene mer realistiske. Man regner i dag med at reservene ikke er høyere enn 50 milliarder fat olje, og 9,1 trillioner m3 gass, det vil si mellom 4 og 5 prosent av forekomsten på verdensbasis. Når USA tok sjansen på å bløffe på denne måten, skyldes det at de «for enhver pris ville få igjennom utbyggingen av BTC [oljeledningen Baku-Tbilisi-Ceyhan]. «De gjorde alt de kunne … Det handlet om å forhindre utbredelsen av russisk innflytelse, om å gjøre det vanskeligere for dem. Jeg vet ikke i hvilken grad de var klar over at de overdrev,» sier Steve Levine, en amerikansk journalist som har fulgt saken siden 90-tallet.4


SIDEN 2002 HAR DETTE spillet om innflytelse tatt helt av. Takket være «krigen mot terror» som utspilte seg i Afghanistan i kjølvannet av attentatene 11. September 2001, vant amerikanske soldater innpass i det tidligere Sovjetunionen. Med et svekket Russlands velsignelse. USA fikk baser i Kirgisistan og i Usbekistan, og lovte å trekke seg tilbake så snart den islamistiske trusselen var utryddet. «Bush brukte dette militære engasjementet i Sentral-Asia for å besegle sin seier i den kalde krigen mot Russland, begrense Kinas innflytelse og opprettholde grepet om Iran,» anslår den tidligere krigskorrespondenten Lutz Kleveman.5
USA spilte også en avgjørende rolle i fargerevolusjonene i Georgia (2003), Ukraina (2004) og Kirgisistan (2005). Alle disse var alvorlige nederlag for Russland.6 Mange autokrater i området har blitt skremt av disse plutselige omveltningene, og vendt Amerika ryggen til fordel for Russland eller Kina. Spillet har virkelig blitt mer komplisert de siste årene, etter hvert som Kina har gjort inntog i næringslivet i Sentral-Asia, og Europa, etter den russisk-ukrainske gasskrigen i januar 2006 har blåst liv i prosjektene sine om å få tilgang på kaspisk gass. Olje, sikkerhet, kamp om innflytelse og ideologisk strid – man må spille på alle arenaene på én gang for å komme godt ut av «Det store spillet».

Til å begynne med hadde Russland helt klart overtaket i denne styrkeprøven. I 1991 kontrollerte landet alle oljeledningene som gjorde det mulig for de nye uavhengige statene å utvinne brennstoff. Men apparatsjikene som var blitt presidenter ville unngå å legge alle eggene i den russiske kurven. Et halvt dusin rørledninger som ikke gikk gjennom storebrors land ble bygget etter Sovjetunionens fall. Moskva mistet dermed en del av sin politiske og økonomiske innflytelse.

Turkmenistans situasjon er betegnende for forholdet mellom Russland og dets tidligere bakgård. 40 av 50 milliarder m3 gass produsert der i 2006 ble solgt til Russland. Av mangel på alternativer. Bortsett fra en liten gassledning til Iran som ble åpnet i 1997, har de bare SAC-4, en rørledning som munner ut i Russland – som de virkelig er kjedet sammen med. I april 2003 kunne Russlands president Vladimir Putin presse den turkmenske presidenten, Saparmurat Niazov (som døde i slutten av 2006) til å undertegne en kontrakt for 25 år om 80 milliarder m3 pr. år som skulle selges til spottpris: 44 dollar pr. 1000 m3.

Snart forsøkte Turkmenistan å endre disse betingelsene, og forsyningene opphørte. Vinteren 2005 gikk Russland motvillig med på å betale 65 dollar pr. 1000 m3. For turkmensk gass er uunnværlig, særlig fordi det forsyner den russiske befolkningen med billig vare. I september 2006 gikk Gazprom enda lenger, og undertegnet en kontrakt med Turkmenistan der de, for perioden 2007-2009, forplikter seg til å betale 100 dollar pr. 1000 m3. Fem måneder tidligere hadde nemlig den avdøde turkmenske diktatoren undertegnet en avtale med Kinas president Hu Juntao. Ifølge denne kontrakten skulle Turkmenistan over 30 år levere 30 milliarder m3 naturgass pr. år fra og med 2009, og det skulle bygges en gassledning på 2000 km. Dette er sannsynligvis årsaken til at Gazprom gikk med på en prisøkning.

Vil Turkmenistan enda en gang komme til å øke priskravene? Da han kom tilbake fra sitt første offisielle Moskva-besøk etter at han ble president, inviterte Gurbanguly Berdimuhammedow Chevron til å ta del i utviklingen av den turkmenske energisektoren. Hans forgjenger hadde aldri våget å invitere en internasjonal oljegigant på denne måten. Dessuten sier han ikke «nei» til europeernes framrykning i den transkaspiske korridoren. Kanskje truer han med å la de vestlige slippe til i spillet sitt for at Gazprom skal godta å betale mer – han selger faktisk gassen sin for mer enn 250 dollar pr. 1000 m3 til Europa.
Samtidig har Putin tilbudt seg å restaurere SAC-4 og å bygge nok en gassledning mellom de to landene. «Russerne vil vise turkmenerne at de kan gjøre mye for dem. Moskva håper å overtale dem til å la være å gjøre avtaler med Kina og Vesten,» sier den russiske journalisten Arkady Dubnov. Den kampen Russland må føre mot Turkmenistan viser at Russland er langt fra eneveldig i de tidligere sovjetrepublikkene, og at det på det nåværende tidspunktet er de økonomiske interessene til Putin og hans medspillere som kommer først,» konkluderer eksperten fra Samveldet av uavhengige stater (SUS).

Ulempen med metoden er at den lett blir brutal. Slik opplevde europeerne gasskrisen i 2006 mellom Russland og Ukraina.7 Frykten for et brudd i forsyningene har nådd Europa, som importerer en fjerdedel av gassen sin fra Russland. På den annen side, påpeker Jérôme Guillet, som har skrevet en rapport om gasskrigene i 2006, er disse krisene «først og fremst et resultat av de kampene som utspiller seg i kulissene mellom mektige grupper i Kremlin eller i Ukraina, snarere enn en overlagt bruk av «energivåpenet».»8

Russland er verdens største gassprodusent og nest største oljeprodusent, og har gjenvunnet den finansielle velstanden og begynt å ta strategiske initiativ. Den 15. mars i år underskrev Russland en kontrakt med Bulgaria og Hellas om utbyggingen av oljeledningen Burgas-Alexandroupolis (BAP). Denne utgjør en virkelig konkurrent til BTC, som dessuten er den første Russland kontrollerer i Europa. Likevel flyter råoljen nå gjennom den 1760 km lange BTC, og gassen i Baku-Tbilisi-Erzurum (BTE). Den viktigste kilden til vestlig innflytelse i det tidligere USSR er i gang. Man begynner å se de første politiske virkningene.


SIDEN BEGYNNELSEN AV året har Georgia virket litt mindre avhengig av russisk gass, som for et år siden var den eneste gassen landet kunne importere. Dermed har ikke den oppsiktsvekkende økningen i gassprisen som russerne har pålagt dem – på to år har den gått fra 55 til 230 dollar pr. 1000 m3 – hatt en så stor innvirkning på Georgias økonomi som Moskva hadde regnet med. Gjennom BTE får de gass mot provisjon fra Tyrkia, som selger den til vennskapelig pris. Denne kombinasjonen har gitt Georgia en akseptabel gjennomsnittspris.9

For Russland har det vært verre. Forsøket på å innføre en tilsvarende prisforhøyning overfor Aserbajdsjan, i håp om at det skulle føre til ringvirkninger på utbyttet i Tbilisi, gjorde president Heidar Alijev rasende. «Dette beviser i hvilken grad BTC [akkurat som BTE] utvilsomt er den største amerikanske seieren i internasjonal politikk de siste femten årene. Det er en suksess innen «innesperring» av Russland, og støtte til uavhengigheten til republikkene i Kaukasus,» sier Steve Levine. Disse rørledningene gjør det mulig for USA og Europa å igangsette andre prosjekter for å utvide sine forsyningskilder og trekke de nye uavhengige statene i området inn i sin politiske sirkel. To prosjekter står på dagsorden.

Den første er Kazakhstan Caspian Transportation System (KCTS), som tar sikte på å pumpe olje ut av Kashagan-feltet, det største som er oppdaget i verden de siste 30 årene. Her skal produksjonen gå i gang i slutten av 2010, og aksjonærene i konsortiet som skal stå for utvinningen består av store, vestlige oljegiganter.10 De har til hensikt å transportere mellom 1,2 og 1,5 millioner fat daglig, via en rute mot sørvest, gjennom Kaspihavet. Det blir ikke aktuelt å la rørledningen gå under havet, på grunn av russisk og iransk motstand. En tankskipflåte skal derfor gå i skytteltrafikk mellom Kasakhstan og Aserbajdsjan, hvor en ny oljeterminal skal forbinde «systemet» med BTC. Takket være noen ekstra pumpestasjoner og stoffer som bedrer oljeflyten i rørene, vil BTC øke kapasiteten sin fra 1 til 1,8 millioner fat daglig.

Det andre prosjektet, og denne gangen er det snakk om grått gull, virker enda mer krøkkete. Det dreier seg om «Den transkaspiske korridor», som skal levere gass fra Kasakhstan og Turkmenistan til Europa. «Vi bruker uttrykket «korridor», og ikke «gassledning»,» presiserer Faouzi Bensara, energirådgiver i Europakommisjonen. Vi ønsker at man skal begynne å vurdere alternative teknologiske løsninger, for eksempel å fremme investeringer for å produsere flytende naturgass i Turkmenistan, for deretter å kunne transportere den i båt til Baku.» Den europeiske union ser ikke på seg selv som aktør i «Stormaktspillet», presiserer seniorrådgiveren. «Det eneste som driver oss er etterspørselen. Snart kommer vi til å trenge mellom 120 og 150 milliarder m3 gass årlig. Vårt mål er å finne de kvantaene vi mangler, og å utvide kildene våre. Det er alt. De løsningene vi finner kommer som et tillegg til de vi allerede har.»

Derimot har den andre store strategiske rørledningen som USA ønsker å bygge små sjanser til å se dagens lys. Det dreier seg om Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India (TAPI), den famøse gassledningen USA, gjennom det amerikanske oljeselskapet Unocal, planla å bygge sammen med Taliban på slutten av 90-tallet. «Dette prosjektet innebærer for mange sikkerhetsmessige ulemper, med tanke på Talibans tilbakekomst i Afghanistan. Dessuten mener mange eksperter at Turkmenistans reserver ikke har blitt beregnet på riktig måte,» sier professor Ajay Kumar Patnaik, som er spesialist på Russland og Sentral-Asia ved Jawaharlal Nehru University i New Delhi.
USAs forsvar av TAPI-prosjektet skyldtes delvis et ønske om å isolere Iran, og delvis at de ville svekke Russland og Sentral-Asia. Men nå ønsker USA også å integrere Afghanistan i sine kretser, ved å tilby dem noe å varme folket sitt med og som kan få fart på landets økonomi, for å sikre stabiliteten i landet. Derfor omorganiserte det amerikanske utenriksdepartementet sin Sør-Asia-avdeling og slo den sammen med avdeling for Sentral-Asia, for å bedre forbindelsene på alle nivåer i dette området som nå kalles «Stor-Sentral-Asia».


DE INTERNE FORHOLDENE i området er i stor grad preget av energispørsmål. Derav at det finnes en del prosjekter for vannkraftstasjoner, blant annet i Tadsjikistan, som skal forsyne Nord-Afghanistan. Men konseptet er ikke helt vellykket. Særlig India føler seg distansert fra Sentral-Asia, og somler med å gå inn i TAPI. Derimot er India mer interessert i gassledningsprosjektet Iran-Pakistan-India (IPI), som er et iransk initiativ, selv om den amerikanske Iran Libya Sanctions Act (ILSA) – som gjør det mulig for Washington å straffe alle selskaper som ønsker å investere i olje eller gass i disse landene – gjør det umulig for dem å våge spranget.

«
Iran er den store taperen i det nye stormaktspillet. Ikke bare går rørledningene utenom landet, men i tillegg er det ingen som kan investere i Iran,» konstaterer Mohammed Reza-Djalili, iraner og spesialist på internasjonale relasjoner i Sentral-Asia. Imidlertid er det nettopp investeringer som mangler i dette landet. Deres anlegg er fra 70-tallet, noe som gjør at de må importere 40 prosent av oljeforbruket sitt. De har ikke kunnet utforske sin del av Kaspihavet, og deres enorme gasspotensial er underutnyttet.» Dessuten er det paradoksalt at «Stormaktspillet» ekskluderer Iran, samtidig som olje- og gassprodusentene i Sentral-Asia drømmer om en rute i Sør: «Det er det mest økonomiske og det enkleste teknisk sett,» forklarer Arnaud Breuillac, direktør for Sentral-Europa og det asiatiske kontinentet i Total. «Vi er inne i en prosess for å utvide våre eksportveier. På dette området har vi bestemt oss for den sørlige ruten, selv om den nærmeste forbrukerregionen i forhold til Kaspihavet ligger i Nord-Iran.»

Derfor utgjør forbindelsen med Shanghai Cooperation Organization (SCO)11 i denne sammenheng, slik Mohammed Reza-Djalili uttrykker det, «en redningsbøye for Irans politikk i Sentral-Asia. På denne måten kan Iran knytte forbindelser med Asia, og ikke minst Kina, og komme bedre ut av det i styrkeprøven med USA.»


KINA ØNSKER PÅ SIN SIDE – forklarer Kina- og Sentral-Asia-spesialisten Thierry Kellner – å sikre seg tre ting gjennom «Stormaktspillet»: «Sin egen sikkerhet, særlig i den tyrkiskspråklige provinsen Xinjiang, som grenser til Sentral-Asia; samarbeid med nabolandene for å forhindre at en annen stormakt blir for dominerende innenfor det sentralasiatiske området; og sin egen tilgang til energi.» Kinas store kjøp av oljeaksjer i Sentral-Asia de siste årene, har fått mye oppmerksomhet. I desember 2005 åpnet Kina til og med en rørledning mellom Atasu i Kasakhstan og Alashankou i Xinjiang. «Den første oljekontrakten Kina underskrev i Sentral-Asia er fra 1997,» påpeker Kellner. «Kina arbeider langsiktig. Landet har klart å danne solide baser i Sentral-Asia, og det betaler seg i dag.».

Denne appetitten på oppkjøp er ikke bare et resultat av behov for fossilt brennstoff i et land som har en årlig vekst på ti prosent. For Thierry Kellner er den også et tegn på Kinas geopolitiske visjoner: «Kina ser ikke tingene i markedsperspektiv, selv om oljeetterspørselen i dag er globalisert.» For å oppnå energisikkerhet, spanderer landet olje- og gassfelt og rørledninger på seg selv, til en høy pris. Men det viktigste er likevel at tilbud og etterspørsel er balansert på verdensbasis for å opprettholde prisnivået. Kina burde – for sin egen skyld – heller bidra til denne balansen på verdensbasis uten nødvendigvis å tenke på sine direkteforsyninger.»
{{{Mens Georgia spiller ut det amerikanske kortet, har Turkmenistan mistet tilliten til USA}}}
Å investere i Sentral-Asia er for Kina altså også en måte å blande seg opp i regionens saker på, for å bidra til områdets sikkerhet, hevder landet. Kina er med i SCO for å engasjere medlemslandene i saker som er svært kostbare for Kina, som kampen mot terrorisme eller samarbeid relatert til økonomi eller energi. I tillegg utgjør organisasjonen en blokk hvor den indre solidariteten kunne bli sterk dersom det forekom uroligheter i regionen eller hvis USA fikk så mye innflytelse at de kunne true de mektigste landene i området. Bølgen av «fargerevolusjoner» i det tidligere sovjetområdet siden 2003 har fått dem å posisjonere seg klarere mot USA. For eksempel i juli 2005 støttet de seks medlemslandene Usbekistans krav om å få fjernet den amerikanske flybasen Karshi-Khanabad, som ble åpnet i forbindelse med intervensjonen i Afghanistan. Nå er det ikke lenger noen amerikanske soldater igjen i Usbekistan.


I VIRKELIGHETEN KAN republikkene i Sentral-Asia og Kaukasus dra nytte av «Stormaktspillet», siden de satser på den økonomiske og politiske konkurransen mellom stormaktene. De vinner litt uavhengighet på det, i den grad de kan si «nei» til den ene eller den andre, for så å søke støtte hos en annen mektig regjering. Noe som ofte betyr at de kan velge hvem de vil være avhengig av. «Ved å utnytte disse åpningene kan republikkene få innpass i svært varierte utveier,» konstaterer Imanaliev. Mens Kasakhstan åpner økonomien sin for omverdenen, kan Usbekistan tillate seg å lukke den. Mens Georgia spiller det amerikanske kortet fullt ut, har Turkmenistan totalt mistet tilliten til USA. Bakenfor disse forskjellene gjør «Stormaktspillet» det mulig for dem å være mindre avhengige av å følge den veien som en av stormaktene har staket ut for dem. Hvis for eksempel Vestens demokratiske diskurs kan skade de sentralasiatiske eller kaukasiske ledernes interesser, kan de alltids snu ryggen til dem, ettersom verken Kina eller Russland stiller noen krav på det området.

I bunn og grunn gjør heller ikke USA eller Europa det. De strategiske kravene gjør ofte at menneskerettighetene blir plassert i bakgrunnen, noe som skader troverdigheten til de såkalte «vestlige verdiene», som regionens myndigheter avskriver som et ideologisk våpen. Siden 2003 har statsoverhodene eksperimentert med en diskurs om deres egen «østlige» måte å bygge opp demokratier i sitt område. I mellomtiden er det korrupsjonen som gjelder i «Stormaktspillet». Oljens og gassens gullgruver, som egentlig er nasjonal rikdom, unnslipper stort sett en demokratisk kontroll fra landets innbyggere.

Oversatt av K.S.
Fotnoter:
1 Les Vicken Cheterian, «?Grand jeu? pétrolier en Transcaucasie» («Oljestormaktspill» i Kaukasus) og «L'Asie centrale, base arrière américaine» (Sentral-Asia, USAs bakre base), franske Le Monde diplomatique, oktober 1997 og februar 2003, henholdsvis.

2 Heartland-teorien har sitt opphav i britiske Halford John Mackinder (1861-1947), en av den moderne geopolitikkens fedre. Han så jorden som en enhet som sirkler rundt det eurasiske kontinentet, det såkalte «heartland». For å få kontroll over verden, må man ta kontrollen over dette «geografiske verdensmidtpunktet». Mackinder mente at Russland, herre over Heartland gjennom sin geografiske posisjon, hadde et strategisk overtak på Storbritannia, som var en maritim stormakt.

3 Man kan lese mer om «Stormaktspillet» i Peter Hopkirk: «The Great Game, On Secret Service in Central Asia», Oxford University Press, New York, 1991. For et en kortfattet fremstilling, les Boris Eisenbaum: «Guerres en Asie centrale. Lutte d'influences, pétrole, islamisme et mafias, 1850-2004» (Kriger i Sentral-Asia. Kamp om innflytelse, olje, islamisme og mafia, 1850-2004), Grasset, Paris 2005.

4 I oktober kommer hans neste bok, «The Oil and the Glory: The Pursuit of Empire and Fortune on the Caspian Sea». Random House, New York, 2007.

5 «Oil and the new ?Great Game?», The Nation, New York, 16. februar 2004.

6 Les Vicken Chetarian, «Revolusjonære etterdønninger», norske Le Monde diplomatique, oktober 2005.

7 Les Vicken Cheterian, «Revolusjonen i Ukraina er ikke lenger fullt så oransje», norske Le Monde diplomatique, september 2006.

8 Jérôme Guillet, «Gazprom, partenaire prévisible: relire les crises énergétiques Russie-

9 et Russie-Belarus» (Gazprom, en forutsigbar partner: en ny forståelse av energikrisene mellom Russland og Ukraina, og Ukraina og Hviterussland), Russie. NEI. Visions, nr. 18, IFRI, mars 2007. For et motstridende standpunkt, les Christophe-Alexandre Paillard, «Gazprom: mode d'emploi pour un suicide énergétique» (Gazprom: bruksanvisning for et energiselvmord), Russie. NEI. Visions, nr. 17, IFRI, mars 2007.

10 La Géorgie tente de éduire sa dépendance énergétique vis-à-vis de la Russie» (Georgia forsøker å redusere sin avhengighet av russisk energi), Bulletin de l'industrie pétrolière, Paris, 8. februar 2007.

11 Aksjonærene i Agip KCO er ENI (18,52 prosent), ExxonMobil (18,52 prosent),

Shell (18,52 prosent), Total (18,52 prosent), ConocoPhillips (9,26 prosent), Kasakhstans nasjonale oljeselskap KazMunayGas (8,33 prosent) og Inpex (8,33 prosent).

SCO ble opprettet i 1996 under navnet «The Shanghai Five grouping». Organisasjonen har i dag seks medlemsland (Kina, Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan, Russland og Tadsjikistan) og fire land har observatørstatus (India, Iran, Mongolia og Pakistan). USA er blitt nektet status som observatør. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0