Den historiske demoniseringen av Islam

Tidlig i mai 1857 – for nøyaktig 150 år siden – så det britiske imperiet seg truet av det største og blodigste anti-koloniale opprøret en europeisk stormakt noen gang hadde sett i hele det 19. århundret. Det kan trekkes flere klare og ukomfortable paralleller mellom dagens situasjon, og det britiske imperiets eskapader i Østen sammen med den enorme oppstandelsen det framprovoserte den gang. Det kan også tas lærdom av de feilgrepene som både imperialistisk arroganse og dårlig gjennomtenkt idealisme førte til hos britene.


Britene hadde handlet med India gjennom det Ostindiske kompani siden tidlig på 1600-tallet. Men dette handelsforholdet forandret seg på 1700-tallet ettersom Mogulrikets makt avtok. For å beskytte sine handelsinteresser, rettigheter til mineralutvinning og geopolitiske interesser igangsatte kompaniet rekruttering av lokale tropper for å ta kontroll over nye territorier.


Mot slutten av 1700-tallet kom en ny gruppe konservative til makten, fast bestemt på en radikal utvidelse av britisk makt. Generalguvernøren Lord Wellesley, eldre bror av Hertugen av Wellington, kalte denne aggressive framgangsmåten Forward Policy (framstegspolitikk). I realiteten var dette et prosjekt for det nye britiske århundret, da Wellesley ikke la skjul på at han var fast bestemt på å etablere britisk dominans over alle sine europeiske rivaler – spesielt franskmennene. Han var også fast i troen på at det var best å gå i forkjøpskrig mot fiendtlig innstilte muslimske regimer som man kunne anta ville motsette seg den vestlige maktforøkelsen.


Som sedvanlig var det mange innenfor de mer høyrevridde faksjonene av pressen som sluttet opp om denne holdningen. Muslimene som allierte seg med imperiet og overlot makten til britene fikk være i fred foreløpig, men de regjeringene som var bestemt på å motsette seg Vestens framspring ble ganske enkelt ikke tolerert lenger.


Det var heller ingen tvil om hvem som ville være første mål: en diktator hvis familie hadde kommet til makten gjennom et statskupp. Ifølge britiske kilder nær regjeringen var han «en ond og hensynsløs fiende», en «intolerant ekstremist», en «forrykende fanatiker» som hadde «til enhver tid hang til Jihad». Denne diktatoren var også etter sigende en «tyrannisk og urettferdig despot… [og en] løgnaktig forhandlingsmann».


WELLESLEY ANKOM INDIA
i 1798 med klare instrukser om å iverksette regimeskifte ved å avsette Tipu Sultan av Mysore og innsette en marionettregjering støttet av Vesten. Men først måtte Wellesley forsvare en politikk med et allerede fastlagt mål. Wellesley satte i gang med å mobilisere styrkene sine: militærmakt, logistikk og, kanskje viktigst av alt, retorikk. Å få konsensus om en dyr og splittende krig er ingen enkel sak, og det er kun ved å samle sammen en haug med tilsynelatende tungtveiende bevismaterialer mot din motstander at du kan stoppe kjeften på surmulende anti-imperialister der hjemme – i dette tilfellet klikken rundt Edmund Burke.


Det var i dette øyemed at Wellesley og hans allierte startet en gjennomgående svertekampanje mot Tipu – ved å framstille ham som et ondt og aggressivt muslimsk monster med planer om å slette britene fra kartet i India. Dette eksempelet på imperialistisk fiendekonstruksjon førte i neste omgang til en lukrativ erobring og innsettelse av en mer lydig regjering som lot erobrerne late som de overlot landet til sitt rettmessige styresett, mens de i virkeligheten beholdt full vestlig kontroll.


Britene trappet så opp, fra å fjerne truende muslimske ledere til å annektere selv de mest lydige islamske stater. I februar 1856 marsjerte de inn i Avadh under påskudd av at nawaben1 var «utagerende syndig». For å støtte opp om annekteringen ble et «tvilsomt skriv»2, Parliamentary Blue Book on Oudh, lagt fram for Parlamentet. Det var så fullt av fordreininger og overdrivelser at en britisk tjenestemann som hadde vært involvert i operasjonen, beskrev det som en «fiksjon av offisiell skrivekunst, [en] orientalsk romanse». Det lot seg lett gjendrive «av det enkle og stae faktum» at den erobrede befolkningen i Avadh helt klart «foretrakk det baktalte regimet» til nawaben «framfor den grådige, men uskyldsforfektende regjeringen til Kompaniet». På dette viset endte Ostindiakompaniet opp med direkte kontroll over to tredjedeler av subkontinentet ved inngangen til 1857.


Det var også mange britiske tjenestemenn og nye konservative krefter som ikke bare støttet «framstegspolitikken», men også bar på planer om å innføre britiske verdier, i tillegg til britiske lover og teknologi i India. India skulle ikke bare styres, det skulle frelses. Lokale lover som ikke passet inn under et kristent livssyn ble avskaffet: for eksempel ble enkebål forbudt. Charles Grant, en av Kompaniets direktører, uttalte seg på vegne av flere da han skrev at han var sikker i sin tro på at Herren hadde brakt britene til India i et Høyere Øyemed: «Er det derfor ikke nødvendig å konkludere med at våre asiatiske territorier ble gitt oss, ikke bare for profittens skyld, men fordi vi skal kunne spre et budskap blant innvånerne, som lenge har falmet i mørke, om et Sannhetens lys?»


Om misjonærenes traktater forsterket muslimenes frykt, var med på å øke motstanden mot britisk styre og å skape grobunn for et voksende antall jihadkrigere fast bestemt på å sette en stopper for de vantro kafirenes styre, var også «Wahhabikonspirasjoner» mot de kristne, med på å styrke overbevisningen til de evangeliske kristne om at et «kraftig angrep» var på sin plass for å få bukt med slike «muslimske fanatikere».


REAKSJONEN PÅ DETTE
stigende nivået av mistro og ufølsomhet kom i 1857 i form av det Store Mytteriet. Like etter morgengry 11. mai 1857 – for nøyaktig 150 år siden i skrivende stund – var mogulkeiseren Bahadur Shah Zafar i ferd med å si morgenbønnen i sitt private kapell med utsikt over Jumnaelven, da han så en sky av støv stige over bankene på den andre siden av elven. Få minutter senere så han hva den skyltes: tre hundre kavalerister fra Ostindiakompaniet red i full galopp mot palasset.


Troppene hadde ridd hele natten fra Meerut, hvor de hadde gått i væpnet opprør mot sine britiske offiserer, og var nå kommet til Delhi for å få keiserens velsignelse for mytteriet. Kort tid etter gikk sepoyene inn i Delhi og massakrerte hver eneste kristne mann, kvinne og barn de kunne finne, og deklarerte så den 82 år gamle keiseren som deres leder. En liten stund senere stod de i Chandni Chowk, hovedgaten i Delhi, og spurte folk: «Brødre: er dere samlet i troen?» Britiske menn og kvinner som hadde konvertert til Islam – og det var et overraskende stort antall av disse i Delhi – ble spart; men indere som hadde konvertert til kristendommen ble slaktet umiddelbart. Som det siden sto i et brev sent ut av opprørslederne, «Englenderne er folk som styrter alle religioner… Siden englenderne er fienden til både [hinduer og muslimer] burde vi samle oss om å slakte dem… Kun på dette viset vil våre religioner og levesett bli spart.»


Før lang tid var gått hadde oppstandelsen bygget seg opp til det største anti-koloniale opprøret mot noen europeisk stormakt i løpet av hele 1800-tallet. Av de 139 000 sepoyene i den bengalske hæren gikk alle unntatt 7 796 soldater i opprør mot sine britiske herrer. Ved flere steder ble sepoyene støttet av et vidstrakt sivilt opprør. Flere grusomheter ble begått på begge sider.


Selv om det fantes flere årsaker og gjenspeilte dypereliggende politisk og økonomisk misnøye – spesielt følelsen av at de hedenske utlendingene blandet seg inn i en del av verden de ikke hadde noe med å gjøre – ble opprøret omtalt som en religionskrig. Det ble særlig framstilt som et forsvar mot den raske tilstrømningen av misjonærene og kristne ideer, kombinert med en generell kamp for frihet fra vestlig okkupasjon.


Selv om de fleste sepoyene var hinduer skal man ikke strekke seg langt for å trekke paralleller til det islamistiske opprøret USA kjemper mot i dagens Irak og Afghanistan. I Delhi ble jihadflagget heist i hovedmoskeen og mange opprørere kalte seg for mujahedin eller jihadere. Faktisk, ved beleiringens slutt etter at en betydelig del av sepoyene hadde gitt seg, vokste andelen jihadister i opprørets kjerne i Delhi til omtrent halvparten av den totale opprørsstyrken. Denne styrken inkluderte et regiment av «selvmordsghaziere» som avla ed om å aldri mer innta føde og å sloss til siste dråpe blod mot kafirene, «fordi dem som har kommet for å dø har ikke behov for mat».

Beleiringen nådde sitt klimaks 14. september 1857, da britiske styrker angrep den beleirede byen. De gikk så i gang med å massakrere ikke bare de opprørske sepoyene og jihadistene, men også vanlige borgere i den mogulske hovedstaden. I bare nabolag alene, Kucha Chelan, ble rundt 1 400 ubevæpnede borgere slaktet. «Ordren ble gitt om å skyte eneste hver sjel,» skrev en ung offiser ved navn Edward Vibart.


«Det var bokstavelig talt mord… Jeg har sett mange blodige og forferdelige syn i det siste, men ingenting kan måle seg med det jeg overvar i går, og jeg ber om at jeg aldri får se det igjen. Kvinnene ble spart, men deres skrik idet de så sine sønner og menn slaktet gjorde mest vondt… Gud skal vite at jeg har ikke medynk, men når en gammel, gråskjegget mann blir brakt fram og skutt foran ens øyne, da skal man ha et hjerte av stein for ikke å føle noe som helst… »

Menneskene fra byen som overlevde massakren ble jaget ut på landsbygda hvor de ble forlatt uten mat og vann. Delhi, som hadde vært en travel og sofistikert by på over en halv million sjeler, var ikke stort mer enn en tom ruin. Selv om mogulens keiserfamilie hadde overgitt seg uten kamp, ble de fleste av mogulens seksten sønner dømt til døden ved hengning, og tre av dem ble skutt i kaldt blod etter å ha blitt tvunget til å kle seg nakne: «På under 24 timer likviderte jeg de viktigste medlemmene av tartaren Timurs familie,» skrev kaptein William Hodson til sin søster neste dag. «Jeg er ikke et ondt menneske, men jeg må innrømme at jeg nøt å rydde denne jorden for slike udyr.»


I fangenskap ble keiseren stilt for retten og anklaget – på falskt grunnlag – for å stå bak en internasjonal muslimsk sammensvergelse, med hensikt å undergrave det britiske imperium fra Mekka og Iran til det Røde Fortets murer. Stikk i strid med bevisene som tydet på at opprøret startet blant de stort sett hinduistiske sepoyene, argumenterte den britiske statsadvokaten at «Musulmanintriger og muhammedanersammensvergelser står til ansvar for de fryktelige hendelsene i 1857». I likhet med mange av de verdisynene som ligger til grunn for dagens utflukter i Østen var dette en vanvittig og sneversynt forenkling av en mye mer kompleks virkelighet. Som i dag er det enklere for politikere å skylde blodbadet de selv har forårsaket på tankeløs, «muslimsk fundamentalisme» enn å gå sin egen utenrikspolitikk nøyere etter i sømmene.


LIKEVEL ER LÆRDOMMEN
fra opprøret i 1957 klar og tydelig. Ingen liker å bli erobret av et frammed folkeslag, som røver ens land og påtvinger egne livssyn med bajonetten som vinnende argument. Britene oppdaget i 1957 hva Israel og USA er i ferd med å finne ut: ingenting er så effektivt til å radikalisere et folk mot seg, til å undergrave moderate røster innen Islam, som aggressiv vestlig innblanding i Østen. Islamistisk fundamentalisme og vestlig imperialisme har lenge vært nært og farlig sammenknyttet. På en finurlig men også veldig konkret måte har fundamentalistene fra alle de tre abrahamske religionene vært avhengige av hverandre for å nøre opp under og forsterke hverandres fordommer og hatobjekter. Den enes galle er den annens livsgrunnlag.


Den voldelige undertrykkelsen av det Store Opprøret i 1857 var et vendepunkt i det britiske imperiets historie i India. Det satt sluttstreken for både Moguldynastiet og Ostindiakompaniet, hovedaktørene i indisk historie de foregående tre hundre årene. I deres sted så man et uhemmet imperialistisk styre fra den britiske regjeringen. Kort tid etter at Zafars livløse kadaver ble dumpet i en umerket grav i Burma, ga statsminister Benjamin Disraeli dronning Victoria tittelen «Keiserinne av India».


På mange måter er likevel etterlevningene etter denne perioden fremdeles i hevd. Det er en direkte forbindelse mellom jihadistene fra 1857 og dem vi møter i dag. Reaksjonen til noen av de muslimske ulemaene3 etter 1857 var å forkaste Vesten og den mer tolerante sufitradisjonen til de mogulske keiserne, som de så på som vestlige marionetter; i stedet forsøkte de å vende tilbake til kjernen av Islam. Det ble grunnlagt en Wahhabi madrasaskole i Deoband som gikk tilbake til Koranens grunnleggende tanker. 140 år senere steg Taliban ut fra deobandi madrasaskoler i Pakistan og innførte det mest arkaiske islamske regimet i moderne historie, et regime som la grobunn for al-Qaida, det mest radikale islamske motangrepet Vesten har stått overfor.

Man kan spørre om historien gjentar seg: ikke bare er de vestlige nasjonene igjen i gang med sine gamle maktspill, hvor de installerer marionettregjeringer forsvart av vestlig militærmakt. Og som verre er, de intellektuelle holdningene som argumenterer for disse handlingene er fremdeles intakte. På tross av over 25 år med verbale angrep fra mennesker som Edward Said4 og hans etterfølgere, lever fremdeles den gamle orientalismen i beste velgående. Dens fordommer består, med Samuel Huntingdon, Bernard Lewis og Charles Krauthammer i rollene som nåtidens inkarnasjoner av Mills og Macauley. Fra trykksverten til neo-konservative skribenter stiger de gamle kolonialistiske fordommene fram: ideen om den muslimske lederen som en dekadent, orientalsk despot lever videre. Som alltid blir disse ideene spredd ut blant et godtroende publikum, av krigshissere som ivrer etter å rettferdiggjøre sine imperialistiske ambisjoner.


I DAG STÅR ØSTEN
og Vesten igjen i opposisjon, på hver sin side av et skille som mange ser på som en religiøs krig. Selvmordsbombende jihadister kjemper det de mener er en legitim forsvarskrig mot sine kristne fiender, med slakt av sivile menneskeliv som konsekvens. Som før står vestlige, evangelistiske politikere parat til å male sine motstandere og fiender i «fandens drakt», og forenklende sammenfatter de væpnet motstand mot invasjon og okkupasjon med «pur ondskap.» Igjen føler de vestlige landene seg urettferdig behandlet og overrasket over å bli angrepet av det de ser på som hensynsløse fanatikere, uten å innse konsekvensene av sin egen utenrikspolitikk. Det er en helt klar lærdom her. For, som Edmund Burkes udødelige ord slår fast, de som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den.


Oversatt av R.J.A
Fotnoter:
1 Tittel på provinsoverhoder i det mogulske imperiet. (Overs. anm.)

2 Fra eng. «dodgy dossier», med klare referanser til skrivet som Tony Blair brukte som påskudd for å innvadere Irak, hvor det ble påstått at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen som kunne nå vestlige mål innen 45 minutter. (Overs. anm.)

3 Muslimske religiøse lærde. Ofte med høyere utdanning enn en mullah. (Overs. anm.)

4 En av grunnleggerne av den postkoloniale teori og forfatter av Orientalismen: vestlige oppfatninger av Orienten (Cappelen forlag, 2004). (Overs. anm.)