Venstresidens katastrofale nederlag ved valgene i 2007 fjernet illusjonene som ble skapt av nei’et i folkeavstemningen om EUs grunnlov i 2005. Det avslørte krisen i den franske venstresiden, en krise som har opphav i at venstresidens mislyktes politisk da den kom til makten i 1981. Etter to år i regjering måtte venstresiden vende ryggen til sitt politiske program. Den klarte ikke å tilby en alternativ sosioøkonomisk politikk. I beste fall førte den en entusiasmeløs nyliberalistiske politikk, og dens diskurs gikk over til å bli utelukkende moralistisk. Foran seg skjøv venstresiden antirasistiske, feministiske og antifasistiske «verdier», som visstnok skulle skille venstre fra høyre.
På det konkrete planet var et av venstresidens få initiativer «å bygge opp EU». Det fremste resultatet av dette initiativet ble umuliggjøringen av ethvert alternativ til nyliberalismen. Ved å ivre for denne styrkingen av EU ut fra sine «verdier» – hovedsakelig antinasjonalisme – skapte Sosialistene og De grønne en institusjonell mekanisme som skulle verne dem mot deres egen dristighet, eller snarere mot deres velgerbaser. Ideen var å isolere den politiske prosessen fra folkelig innflytelse, ved å overlate flest mulig beslutninger til et ikke-valgt byråkrati, åpen for alle de private pressgruppene. Valg kan fortsatt finne sted, men de har liten innvirkning: Ingen seriøse politiske alternativ kan foreslås, ingen «New Deal», ingen «strukturreform», ingen «fellesprogram for venstresiden», ingen «italiensk vei mot sosialismen». (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
