Islamsk demokrati?

Vesten er bekymret for det marokkanske valget i september. Islamistiske partiet PJD (Partiet for rettferdighet og utvikling) ligger an til å bli valgets overraskelse.

«USA oppmuntrer islamistene her, de inviterer dem overalt, og det irriterer oss litt,» klaget en regjeringskilde som uttalte seg om en fortsatt misnøye blant høyerestående embetsfolk. «Marokko både utfordrer og tilfredsstiller dem. De er fornøyde med moderniseringen, men det faktum at demokratiet allerede er etablert rokker ved deres [Samuel] Huntington-inspirerte teorier om en arabisk-muslimsk nasjon med sår trang til demokratisering. Det er ikke våre framskritt de vil se.»

Denne misnøyen har blitt styrket av en vidstrakt spekulasjon i løpet av det siste året over hvorvidt islamistene står foran en knusende valgseier ved Marokkos parlamentsvalg 7. september i år. Vil disse spådommene bli virkelige? Spør hvem som helst i Casablancas eller Rabats gater, eller reisende i en av de mange fellesdrosjene om de skal stemme ved valget, og du vil bli møtt med latter. Hvorpå de stolt sier: «Jeg stemmer aldri! Hva er vitsen? De politiske partiene er like alle sammen. Samme gamle lureri. Samme valgprogram. Hele greia er fikset uansett.» Men så er det noen som sier: «PJD er bedre enn de andre.» PJD er Partiet for rettferdighet og utvikling, Marokkos tredje største parti, som er islamistisk.

Andre kommer med uttalelser som: «Al-Adl er de eneste som er skikkelige.» Veldedighetsorganisasjonen Al-Adl wal-Ihsan (Rettferdighet og veldedighet) består av Marokkos fremste politiske og religiøse krefter. Organisasjonen bruker sufismen til å fremme sin utopiske visjon blant dem som utgjør Marokkos kjerne, de fattige og marginaliserte, og motsetter seg enhver form for vold. Dermed utgjør de en motvekt til radikale ekstremister. Men Al-Adl utfordrer også monarkiets legitimitet og er derfor bannlyste (selv om de blir tolerert). Da Nadia Yassine, en av partiets talskvinner og datter av dets 79 år gamle grunnlegger Sheikh Abdesalam Yassine, kom med sin beryktede uttalelse i den marokkanske ukeavisen Al Usbu’iya Al Jadida 2. juni 2005 om at hun ville ha foretrukket en republikk, ble hun saksøkt. Saken har enda ikke kommet for retten.

Landets ungdom, på sin side, er for kule til å stemme. Kun en tredjedel av siste generasjons stemmeberettigede har registrert seg i valgregisteret (1,4 millioner av de 3 millionene regjeringen hadde håpet på har registrert seg). Dette skjer på tross av gjentatte forsøk på å få ungdommer – og kvinner – til å være så snille å stemme.

PÅ TROSS AV en omfattende velgerapati forventes det at PJD vil stå igjen som den store vinneren i september. Hvem vil stemme på PJD? Dr Lahcen Daoudi, medlem av PJDs generalsekretariat, 59 år og nybarbert, sier: «Partiet vil få stemmene til de sanne PJD-tilhengerne: De som er imot korrupsjon, proteststemmer og som tenker ’hvorfor ikke gi dem en sjanse?’»

Mustapha Sabik, en advokat fra Casablanca, kommenterer: «PJD selger seg godt på gjennomsiktelighet og har et virkelig forførende valgprogram. De overskygger alle de andre partiene. Partiet er disiplinert og, i det minste foreløpig, fritt for korrupsjon. Dessuten, i dette så konservative landet er det viktig at noen roper ut: ’Stem på meg, jeg er muslim!’».

Ved forrige valg, 27. september 2002, holdt PJD seg tilbake og stilte med representanter i kun 55 av 91 valgkretser. Mustapha Ramid, advokat i Casablanca og et iherdig medlem av PJDs toppsjikt, erindrer: «Det var kun vårt andre valg. I etterkant av angrepene på USA 11. september 2001 og den påfølgende krigen mot terror var stemningen trykket. Både regimet og Vesten var mistenksomme overfor partiet, og innen økonomiske kretser hadde man sine egne tvil.» Al-Adl wal-Ihsan ba marokkanerne om å boikotte valget – en appell som fikk stor betydning for PJDs velgerbase. På tross av denne appellen og PJDs selvpålagte tilbakeholdenhet fikk partiet en tre ganger så høy oppslutning. Med mer enn 10 prosent av stemmene og 42 av 325 seter ble PJD landets tredje største partiet– ikke langt bak de store historiske partiene Uavhengighetspartiet (Istiqlal), med 48 seter, og Folkemaktens sosialistunion (USFP), med 50).1

PJD er beskjedne, og er seg bevisst de politiske rammebetingelsene: De ønsker ikke et valgresultat Marokko ikke kan takle. Ingen ønsker et nytt Algerie, hvor det brøt ut borgerkrig i 1992 etter at første runde av parlamentsvalget ble kansellert da Islamistenes front for islamske frelse (FIS) vant valget.

Terrortrusselen veier også tungt etter 16. mai 2003, da en selvmordsbomber drepte 45 mennesker og over hundre ble skadet. Et samfunn i sjokk snudde ryggen til alle former for islamisme og det ble satt spørsmålstegn ved PJDs lovmessig rett til å eksistere. Mustapha Ramid husker tilbake: «Innenriksministeren krevde at jeg forlot min stilling som parlamentarisk leder for PJD. Dette ble en krise for partiet.»

Mindre selvmordsaksjoner i Casablanca i mars og april 2007 var klare påminnelser om al-Qaidas nyopprettede filialer i nabolandet Algerie, og om Marokkos betydning som rekrutteringsområde for krigen i Irak. Volden innad i Marokko har gått over i en ny fase. Observatører innrømmer likevel at i et konservativt og framfor alt muslimsk land som Marokko, kan PJD fungere som buffer mot al-Qaida-inspirerte grupperinger som ønsker å mobilisere de fattigste og mest marginaliserte marokkanerne.

Det virker som USA er enige i dette. Mustapha Khalfi, statsviter og medlem av PJDs nasjonale råd, forklarer: «USA trenger å bevise at de ikke har problemer med islam. Derfor oppmuntrer de til PJD-modellen som en moderat islamsk løsning for andre arabiske og muslimske land.» Dette bekreftes av Abdelwahed Moutawakil, sjef for den politiske fløyen av Al-Adl wal-Ihsan: «Amerikanerne kommer ofte på besøk: Sånn sett er de mer intelligente enn de franske, som ofte presser sine egne folk til å avlyse møter. Amerikanerne forstår hva vi kan gjøre for å motvirke spredningen av terrorisme i Marokko.»

NERVØSE VESTLIGE regjeringer ser på Marokko som et eksperiment i arabisk demokratibygging. Hamas’ valgseier i de palestinske territoriene i januar 2006, og Det muslimske brorskaps suksess i Egypt ved parlamentsvalget i 2005 har tvunget USA til å moderere sin retorikk angående demokratiseringen av den arabiske verden. Og Washington kan neppe ha blitt beroliget av en undersøkelse som ble bestilt av et av Det republikanske partiets nære samarbeidspartnere, Internasjonalt republikansk institutt (IRI). En hemmelig spørreundersøkelse påbegynt sent 2005, viste nemlig at PJD har en utrolig oppslutning på hele 47 prosent, og ligger foran USFP.2 Dette baugskuddet ble lekket til Le Journal Hebdomadaire 18-24 mars 2006. Avisenes krigsoverskrifter advarte mot den «islamske trusselen», og holdt amerikanerne ansvarlige. PJDs generalsekretær, Saadeddine El-Othmani, befant seg tilfeldigvis i Washington på samme tid. For å gjøre vondt verre ble det oppdaget at IRI hadde gitt økonomisk støtte til medlemmer av det islamistiske regjeringspartiet i Tyrkia, AKP. for å besøke PJD. Forskjellige konspirasjonsteorier fulgte, men marokkanerne var stort sett enige om at USA var skyldig i grov innblanding i deres anliggender.

Da valget i september nærmet seg, var det lite som tydet på at USAs overtramp var glemt. Tidligere på året, 3. april, hadde innenriksdepartementet gitt sitt svar på IRIs innblandinger med en egen spørreundersøkelse som viste at det politiske landskapet ville forbli uforandret: 62 prosent av velgermassen ville stemme på et av de fire hovedpartiene (USFP, Istiqlal, Folkebevegelsen og PJD) og 38 prosent ville stemme på andre partier. Bekymret over mulighetene for en negativ reaksjon på debatten, gikk også PJD ut med sine egne beskjedne spådommer om at de ville motta 26-30 prosent av stemmene. Igjen bedyret de at partiet ikke ønsket et resultat landet ikke kunne hanskes med.

Parallelt med dette lanserte regjeringen 22. februar en ny inndeling av valgkretsene. Denne nyinndelingen skulle få innvirkning på valgresultatet ved at et mindre antall seter er tilgjengelig totalt, og ved at byene (der PJD har mest støtte) deles i to hovedkretser. Samtidig får landsbygda – hvor PJD har minst støtte, og der folk flest stemmer langs tradisjonelle eller etniske skillelinjer på sine egne lokale personligheter – et utvidet antall seter.3

Tuklingen med valgkartet skulle føre til en forminskning av PJD – og det «uten å behøve å tulle med stemmene», skal en observatør ha sagt. At partiet går inn i en koalisjonsregjering, i en mindre rolle, er uten tvil det resultatet slottet ville være mest fornøyd med, men de politiske partiene – 27 til sammen – virker tilbakeholdne med å alliere seg med PJD. Spesielt på venstresiden.
Nabil Benabdallah er informasjonsminister og hovedtalsmann for regjeringen som blir ledet av teknokraten Driss Jettou. (USFP og Istiqlal har flest representanter). Benabdallah er medlem av Partiet for framskritt og sosialisme (en fjern slektning av Kommunistpartiet): «Alt dere vestlige snakker om er islamister! For meg er de alle sammen av samme ulla, de moderate og ekstremistene. Vi har en bred enighet om en ting: Resultatene av valget vil ikke forandre noe som helst.» Dette sier han på samme tid som han tegner om valgkretsinndelingen, som utvilsomt vil blokkere et gjennombrudd for PJD. «Dessuten tviler jeg sterkt på om partiene på venstresiden i den sittende regjeringen vil gå inn i et samarbeid med PJD. Mitt parti vil i hvert fall ikke det.»

PJDS KONTORER ligger i et rolig, blomsterfylt strøk i Les Orangers, tjue minutters spasertur fra Rabats parlamentsbygning. Inne i den hvite, nyvaskede villaen ser man ingen tegn til religiøs symbolisme. PJDs lampelogo finnes derimot overalt, sammen med et stort kart over landet og det røde, marokkanske flagget. Partiets generalsekretær, Saadeddine El-Othmani, en monarkist med nær tilknytning til slottet, strekker hånden ut i en vennlig velkomst – noe som er en uventet gest fra en islamist. «Jeg liker ikke begrepet islamist», begynner han. «Jeg insisterer heller på ’islamsk verdisyn’, som Kristendemokratene. Vi er liberale, men ikke veldig liberale. Vi er for et fritt marked innenfor gitte grenser. Vårt store problem er at for å ha økonomisk oppgang trenger man reformer – administrative og juridiske – og utdanning. Hvis vi skal tiltrekke oss de virkelig lukrative turistene, folk som kommer hit og kjøper hus, trenger vi infrastruktur og kvalifisert personell. Det er noe Marokko ikke har fått til enda.»

Med en økonomi med en gjennomsnittlig vekstrate på 5 prosent de siste fem årene (8 prosent i fjor, takket være en god landbrukshøst) og utbygging av veier, et høyhastighetstog, hus og turisme, i tillegg til det store Tanger-Med prosjektet lansert i 2003, har Marokko heller ikke gjort det dårlig. Turisme og pengeforsendelser fra marokkanere i utlandet bringer inn betydelig utenlandsk kapital. Men velferdssystemet er svært mangelfullt, med stor fattigdom, høy arbeidsledighet, analfabetisme, marginalisering og et utilstrekkelig helse- og utdanningstilbud. Det er ingen som nekter for disse utfordringene – som kommer på toppen av en 30 år lang konflikt med Vest-Sahara, og trusselen fra global islamsk ekstremisme.
INNAD I LANDET er det enighet om at man trenger en stabil overgang under ledelse av en godartet monark. Al-Adl wal-Ihsan er den eneste organisasjonen som utfordrer monarkiets legitimitet og som, ifølge Abdelwahed Moutawakil, har «gitt opp ideen om at kongen har noen som helst intensjon om meningsfulle reformer. Han kan ikke både være konge og De troendes øverste leder (Amir al-Muminin). Det er som om jeg skulle sagt ’jeg er muslim men jeg tror ikke på Islam’.»

PJD ønsker en mer gradvis forandring av monarkiets funksjon. Likevel finnes det forskjellige synspunkter blant lederne i PJD (noe som inntil nå ikke har vært noe problem). Partiet må gå en vanskelig balansegang mellom en velgerskare som ønsker reformer, og et kongehus som ønsker å beholde sentrale deler av rollen sin. Othmani innrømmer: «I 2002 hadde vi en intern debatt om hvorvidt vi skulle gå inn for regjeringssamarbeid. Den gang mente jeg det var bedre å holde seg utenfor, ettersom det allerede var syv partier i regjeringen. Hva mer skulle et åttende kunne utføre? Denne gangen har vi samme problem. Det er ikke gitt at vi vil være med i den neste koalisjonen. Det avhenger av resultatet, av hvem som kan danne regjering sammen med oss, hva slags program man kan enes om, hvilke ministerposter som tilbys.»

Abdelilah Benkirane, en annen PJD-leder, den som står kongehuset nærmest, er uenig: «Vi er klare for å være med i en koalisjon. Vi er åpne og fleksible. Vi skulle ha vært med i 2002. Jeg sa det ettertrykkelig allerede den gang. Det var et stort feilgrep. Kanskje ville vi ha unngått 16. mai [bombeattentatet i 2002]. Og hvis det likevel hadde skjedd ville vi kommet oss gjennom det på en mye bedre måte, gjennom enighet, ikke splittelse. Nå er det vanskeligere å bygge allianser. Siden 16. mai ser folk oss i et annet lys, de ser på oss med frykt. Staten har blitt aggressiv mot oss.» Benkirane tror ikke partiet lenger kan holde tilbake, som det gjorde i 2002: «Vi er ikke nybegynnere lengre. Folket spør etter oss og det ville være vanskelig å forklare hvorfor vi ikke stiller alle våre kandidater. I motsetning til 2002, da vi var sterke, har vi ikke lenger noe valg.»

Både Othmani og Benkirane mener at en konstitusjonell reform bør følge i kjølvannet av valget. Det er enighet blant de politiske partiene om at statsministeren (som fremdeles blir utropt av kongen) og regjeringen trenger økt makt, og at parlamentets andre hus (som består av rådmenn) enten må avskaffes eller gis en ny rolle, for eksempel som representanter for regionene. Men Benkirane er mer forsiktig: «Vi ønsker ikke å tvinge reformene gjennom; det må gjøres med kongens fullmakt. Den ville vi hatt allerede hvis det ikke var for 16. mai.»

Mustapha Ramid er av en helt annen oppfatning: «Jeg tror ikke vår tid er kommet ennå,» sier han. «Jeg ser et problem med å stille alle våre kandidater til dette valget. Hvis vi vinner flest seter bør vi, demokratisk sett, ha en statsminister fra PJD. Men dette kommer ikke til å skje, siden det er kongen, i vårt regjerende monarki, som bestemmer. Jeg ønsker ikke å regjere før vi har hatt en konstitusjonell reform – vi må ikke gå i fellen. Jeg har krevd denne reformen i tre år, men har blitt nedstemt.» Ramid legger til: «Kongen bør herske [reign], ikke styre [govern]. For å beherske denne overgangen må vi bevege oss gradvis, med kongen som mekler. Vi gjør det nå – men for sakte.»

PJD ØNSKER SEG, som mange marokkanere, en renere politisk prosess: en slutt på korrupsjon på høyt nivå, kjøp av stemmer, forfalskede tall og ministere som «kun er der for å fylle et sete». Det tyrkiske AKP, som er PJDs navnebror (AKP står også for Partiet for rettferdighet og utvikling) fikk i begynnelsen stor oppslutning om sin «rene framferd». Othmani sier: «Det tyrkiske PJD er til inspirasjon for oss. Det beviser at et parti med islamsk verdisyn kan gå inn i politikken og frambringe fantastiske resultater. Vi har et godt forhold og gode utvekslinger med dem. Men våre islamske verdier står høyere enn deres, og vi er selvfølgelig ikke et sekulært land.» For Marokko er en islamsk stat hvor kongen både er politisk og religiøst overhode, De troendes øverste leder, mens Tyrkia er sekulært, med en sterk hær som ser seg selv som en garantist for reformene introdusert av Atatürk.

AKP har distansert seg fra sin islamistiske forgjenger, Velferdspartiet (Refah), og dets nasjonale, islamske visjon (milli gorush) om Tyrkia som leder av den muslimske verden. Refah styrte Tyrkia under Necmettin Erbakan i et år før hæren tvang ham til å gå av 18. juni 1997. Krisen førte til dannelsen av AKP, et konservativt, demokratisk parti hvor religion «eksisterer på et individuelt nivå, en grunnleggende rettighet, men kun én blant mange andre,» som Abdullah Gul forklarte da han var statsminister. «Vi ønsker ikke å påtvinge religiøse regler.»4 AKP vant to-tredjedeler av stemmene ved Tyrkias parlamentsvalg 3. november 2002, og beholdt lovverket som forbyr islamsk hodeplagg for ansatte i staten og ved universiteter – deres egne, kvinnelig stortingsrepresentanter dekker ikke til hodet. De innførte også viktige familiereformer: Mannen er ikke lenger familieoverhode, kvinner kan arbeide uten mannens tillatelse. AKP ble gjenvalgt i juli i år.
Benkirane anerkjenner dette framskrittet: «AKP har politisk sett kommet mye lengre enn oss: PJD er fremdeles i daawa-fasen. Riktignok er de rollefigurer for oss, men samtidig firer de for mye på kravene i henhold til Islam: De serverer til og med alkohol ved offisielle mottagelser. Det er ganske skamfullt!» PJDs moraliserende tendenser i Marokko har framprovosert mye debatt i pressen og forårsaker en god del bekymringer. Mustapha Ramid, blant andre, har blitt beskyldt for regressive bemerkninger, noe han konsekvent benekter. «Jeg er ikke imot festivaler så lenge de ikke forherliger alkohol og narkotika,» sier han. «Og jeg sier ikke at marokkanske kvinner ikke burde være på blandede strender, bare at de burde ha et islamsk alternativ. Det samme gjelder banktjenester, vi burde hatt et dobbelt system. Forskjellige valgmuligheter, det er det som er demokrati.»
Bassima Hakkaoui er 47 år, stortingsrepresentant og medlem av PJDs generalsekretariat. Hakkaoui ser potensielle farer for det marokkanske samfunnet: «Hvordan kan det ha seg at mennesker som alltid har respektert Islam ikke lenger kan samles rundt disse verdiene? De kan miste sin identitet, og det er farlig.» For Hakkaoui er det ikke bare et spørsmål om radikalisering, men om opprettholdelse av en viss moral. «Ta turismen som eksempel. Personlig tror jeg ikke turismen kan ha mye å gi oss, med mindre vi ser oss selv i speilet og setter i stand sosiale strukturer. Turister er bra, men ikke hvis de fører med seg AIDS og gjør Marrakesh om til et sted for pedofili og prostitusjon. Vi kan ikke bli et nytt Thailand. Jeg kan ikke akseptere en slik framtiden for Marokko.» For å stille frykten blant dem som ikke deler Hakkaouis bekymringer peker Othmani på erfaringer gjort der PJD har lokal regjeringsmakt: Alkohol har ikke blitt bannlyst, ei heller har turismen avtatt.

For øyeblikket har PJD viktigere ting å hanskes med. Grasrota, som synes at Mustapha Ramid og partiet har strukket seg for langt i å tilfredsstille regimet (blant annet beslutningen om å godta Ramids utkastelse fra sin stilling i 2003), unnlot for eksempel å støtte opp om fire høytstående PJD-representanter ved det kommende valget. En av disse var Abdelilah Benkirane, som var forventet å stille i Salé Medina, som grenser mot Rabat.5 Partiets ledelse så seg nødt til å ta hensyn til dette, og kom til intern enighet i juli: De fire kandidatene fikk full støtte, partiet kunngjorde at de ville stille alle sine kandidater, og publiserte et partiprogram som ettertrykkelig krever sosiale og økonomiske reformer.
VIL PJD ENDRE sine politiske prioriteringer? Hva slags spillerom har de? Foreløpig har de fått i stand en avtale med de liberale Forces Citoyennes («Borgerkreftene», som har to stortingsrepresentanter, og som vil bli forært en av deres nøkkelvalgkretser, Casasblanca-Anfa). I mellomtiden står PJD overfor utfordringer fra to andre islamistiske partier, som begge stiller til valg for første gang i september: al-Badil al-Hadari (Sivilisasjonsalternativet), som har et progressivt syn på religion, og Fazila (Islamsk parti for gjenreisning og dydighet), som har forhenværende PJD-medlemmer i sitt lederskap.

Situasjonen i Marokko viser oss et paradoks. På tross av selvmordsaksjonen i 2003 har ikke-voldelige islamister vokst seg sterke parallelt med global jihadisme. Dette fører oss fram til et spørsmål som enda ikke er besvart: Kan PJD virke som en motvekt mot jihadistene? Eller må Marokko vente på en forgreining innen Al-Adl wal-Ihsan, noe som vil skje når deres aldrende, spirituelle overhode forlater denne verden og de igjen får lov til å bli med i den politiske prosessen?

Benkirane setter ord på bekymringene sine: «Jeg vet ikke om vi er i stand til å være en buffer. Hver urettferdig handling, i Irak og andre steder, gjør salafistenes6 argumenter mer akseptable. Mye av det de sier henger ikke på greip, men noe gjør det. Og de står fritt til å si hva de vil, for i Marokko har vi frihet og demokrati – innen visse grenser, selvfølgelig. Ved å fordømme terrorisme tar vi en politisk risiko.» Lahcen Daoudi advarer: «Jordskjelvet den 16. mai skaper fremdeles ristninger. Hvis vi mislykkes kan det bli farlig, folk bli forført av ekstremismen. Vi har ikke råd til å mislykkes.»

Oversatt av R.J.A.
Fotnoter:
1 PJD kan ha vunnet 10 seter mer enn de ble tildelt og gikk med på å avstå fra dem. Se Michael J. Willis, «Morocco?s Islamists and the Legislative Elections of 2002: The Strange Case of the Party that did not Want to Win», Mediterranean Politics, vol 9, nr. 1, London, vår 2004.

2 For en oversikt over IRI-fadesen, les A. M. Spiegel, «The Pollbearer: a Letter from Rabat», The American Interest, Illinois, USA, sommer 2007. http://www.the-american-interest.com/ai2/article.cfm?Id=287&MId=13.

3 Marokko har forholdstallsvalg hvor hvert parti stiller en liste ved valgkretsene, og hver valgkrets har 3-6 seter. Setene vinnes på proporsjonalt grunnlag. Det er 295 seter i parlamentets underhus, pluss 30 seter for kvinner fra en nasjonal liste.

4 Sitert fra Wendy Kristianasen, «Turkey: post-Islamists in power», engelske Le Monde diplomatique, mars 2003.

5 Se «PJD: les luttes intestines», Le Journal hebdomadaire, Casablanca, 30. juni ? 6. juli 2007.

6 Ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunnimuslimsk tro, hvis rollefigurer er de fromme forfedrene (Salaf) fra religionens patristiske tidsalder, nærmere bestemt de tre påfølgende generasjonene etter Muhammed. Overs. anm.