Arkitektur

Musikalsk arkitektur

Arkitekten som tegnet Pompidou-senteret i Paris ? Renzo Piano ? tegner snart Astrup Fearnleys nye museum på Tjuvholmen i Oslo. Piano er for tiden i ferd med å ferdigstille sitt mest prestisjefylte prosjekt i USA så langt: New York Times? nye hovedkvarter på Manhattan. Han har mang en gang demonstrert sin unike evne til å forene teknikk med estetikk, poesi med fagkunnskap. I dette intervjuet snakker han om viljekraften og lidenskapen han har holdt ved like i snart 40 år. Hans arkitektoniske språk forsøker å gjøre bygningene luftige, få ting til å fly. Hans søken etter letthet er et konstant og gjennomgående element.

Posted on

York, desember 2006, noen få måneder før New York Times' nye skyskraper skal innvies. Bilen glir nedover Broadway, krysser den mest fargerike og pulserende plassen på Manhattan, som har tatt sitt navn fra den berømte dagsavisen; vi er ved Times Square. Men vi skal lenger sør, til det som blir avisens nye adresse: 41. gate ved 8. aveny.

Renzo Piano, arkitekt og prins av New York, er like munter som avtaleboken hans er full. Ikke noe rart i det, mannen elsker byggeplasser. Fra toppen av bygningen, i 52. etasje – som man kommer opp til med en av vareheisene med jerngitter foran, og hvor man støter på små kompakte grupper av arbeidsfolk som er staute og tettbygde som rugbyspillere – kan han hilse bort til Chrysler-bygningen eller Empire State Building, som ligger noen metermålkast unna.

Renzo Piano, som i 1998 ble tildelt Pritzker-prisen, arkitektenes Nobelpris, har ikke forandret seg. Den mest parisiske av italienere har forvandlet sentrum i Berlin, hjertet av Lyon, havneområdet i Genova, skapt en flyplass i Osaka-bukta, oppført konstruksjoner i Sydney og på Noumea, og tegnet det mest elegante museet i Sveits… Alle som betyr noe innen amerikanske kunst- og museumsmiljøer sverger til ham. Han står for utvidelsen av Art Institute i Chicago, forbereder totalrenovering av Los Angeles County Museum of Art, samt et vitenskapsmuseum i San Francisco.

Han er naturlig, vennlig og oppmerksom. Renzo Piano er en stjerne som ikke har behov for å spille kjendis. Det har newyorkerne forlengst forstått: Fra Morgan Library, som rommer en privat samling kunst og verdifulle bøker (ferdig i 2006), til det framtidige campus-området til Columbia University som vil strekke seg langt inn i det historiske hjertet av Harlem. Fra Whitney Museum som vil oppføre et nybygg på den sørlige delen av Manhattan, til skyskraperen på 41. gate som New York Times snart flytter inn i, har den veldoserte moderniteten i hans musikalske arkitektur gjort underverker.


DENNE DESEMBERMORGENEN hadde Renzo Piano først hatt et møte med Lee Bollinger, universitetsdirektøren ved Columbia, og så holdt en presentasjon foran forskere som driver med utforsking av hjernens irrganger, og har tiltrodd ham konstruksjonen av deres framtidige laboratorier.1 Dagen i forveien kunne han glede seg over et vellykket stykke arbeide: Morgan Library, en oase av lys midt i Manhattans euforiske kaos. Og ikke minst: En avtale på tomten til det framtidige Whitney-museet – i et strøk som ennå er preget av industri og havneaktivitet – med to av firmaets arkitekter, Mark Carroll og unge Kendall Doërr.

I den skarpe, klare vinterluften, med nesen opp mot vinden og et smil på leppene, framstår den 69 år gamle tekno-romantiske arkitekten fremdeles svært lik den litt gærne unge mannen han var da han sammen med sin våpenbror Richard Rogers inspiserte det bedrøvelige Beaubourg-platået [området lå i mange år brakk og ble brukt til parkeringsplass, o.a.] midt i en heller grå hovedstad. Sammen skulle de tilføre farger og skape samtidens mest forbløffende kulturelle farkost – Centre Pompidou.



I PARIS, noen dager senere, fortsatte samtalen vår i de lyse lokalene til arkitektfirmaet hans, Building Workshop i rue des Archives, ikke langt unna Pompidou som i januar 2007 fylte 30 år.

– Du trådte inn på scenen på ganske oppsiktsvekkende vis da du 33 år gammel, sammen med Richard Rogers, vant konkurransen om et museum på Beaubourg. Centre Pompidou ble omtalt som «high-tech», mens det egentlig vel var mer «low-tech»…

– Absolutt. Det er en ren parodi på alt som er high-tech, en romferge som aldri vil kunne lette. Den er helt Jules Verne. Jeg moret meg over at mange ikke så det ironiske ved bygningen. For å tenne en kulturell gnist hos folk, må man først gjøre dem nysgjerrige. Den største seieren til Centre Pompidou er å fjerne det avskrekkende aspektet. Jeg hadde ønsket det var fri adgang, og jeg hadde ikke holdt biblioteket atskilt fra museet. Men senteret er en enorm suksess. Jeg avlegger et besøk der regelmessig.

– Helt fra du som unggutt oppsøkte byggeplasser sammen med din far som var entreprenør, har du alltid villet forene tegning, idé og konstruksjon.

– Ja, navnet på firmaet mitt, Building Workshop (konstruksjonsverksted) kommer nettopp derfra. Jeg har alltid likt å håndtere ting, se hvordan sand blir til en vegg. Å konstruere noe gir en merkelig, men herlig følelse. Det går langt tilbake i menneskets historie, i likhet med jakt og fiske. Men den som bygger, må også lære seg semantikk, sosiologi, og så videre. Det skjer en slags konvertering.


DU HAR ALLTID ønsket å bestemme det skapende arbeidet, å ha full styring over verket?

– Man bør stille seg skeptisk til teknologisk skremselsargumentasjon og de som sier: «det der lar seg ikke gjøre.» Jeg bestemte meg tidlig for å besitte mulighetene til «å gjøre». Jeg husker de første okkupasjonene av universitetet i Milano i 1964. Jeg gikk ut på gata, snakket med folk og tok bilder. Slik lærte jeg å være opptatt av det sosiale aspektet – være en deltaker i livet og sky unna akademisme. Om natten sov jeg på skolen, om dagen jobbet jeg hos Franco Albini. Senere gikk jeg med på at arkitektur er kunst, selv om det er litt jålete å si det. Selv om jeg følte motvilje mot å innrømme det.
– Og hos Franco Albini, som særlig er kjent for å ha bygd om Palazzo Rosso, et av museene i din fødeby Genova, fikk du din debut som arkitekt i særdeles raffinerte og kreative omgivelser…

– Franco Albini var som min far, han sa aldri mer enn nødvendig. Hans måte å undervise på lå i eksemplets makt. Albini er en letthetens mester. Han fornektet – og man må være gal for å gjøre det! – tyngdekraften. I hans arbeid fins det trapper som ikke rører ved bakken, gulv som synes å sveve i luften, en følelse av at alt vil rase sammen hvert øyeblikk. Gjort med kjærlighet til det lette, en fascinasjon som lett kan bli fatal… For meg ble dette begynnelsen til et arkitektonisk språk: forsøke å gjøre bygningene luftige, få ting til å fly.

– En søken etter letthet er et konstant og gjennomgående element i ditt arbeid. Bygningen du laget for Morgan Library i New York har også «svevende» gulv, som later til å henge i luften.

– Ja, men jeg er skeptisk til det konstante. Jeg er redd for det som gjentar seg og blir selvrefererende. Jeg vil ikke ha en stil som blir et kjennemerke, for å vinne anerkjennelse på den måten. Om jeg skulle lære fra meg noe, så måtte det være å ha sans for friheten. Å stenge seg inne i ett stilgrep er svært farlig.
Når det gjaldt Morgan-biblioteket besto oppgaven i å finne et svar på dette spørsmålet: Hvordan samtidig både åpne opp og verne om disse finansfyrste-eide bypaleene, en liten verden for seg – som i sin midte skjulte en bokskatt, den tredje største samlingen antikvariske bøker i verden? Ved å forbinde bygningene oppført i 1906 og 1920 med familiehjemmet til bankmannen John Pierpont Morgan ved hjelp av en stor glassoverbygning, ser man at det er det transparente som knytter det hele sammen. Det gir en forbløffende følelse: man er inne i en rolig, kontemplativ verden, og gjennom flere etterfølgende vindusflater ser man trafikken på Madison Avenue rett utenfor. Løfter man hodet, ser man toppen av Empire State Building, man puster i takt med storbyen. Og under føttene dine er 300 000 kostbare eldre bokutgivelser forvart i New Yorks sikreste oppbevaringssted, fjellgrunnen. Letthet og transparente løsninger er ikke en akademisk oppskrift, men var selve målsettingen ved dette prosjektet midt i byen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver