Musikalsk arkitektur

York, desember 2006, noen få måneder før New York Times’ nye skyskraper skal innvies. Bilen glir nedover Broadway, krysser den mest fargerike og pulserende plassen på Manhattan, som har tatt sitt navn fra den berømte dagsavisen; vi er ved Times Square. Men vi skal lenger sør, til det som blir avisens nye adresse: 41. gate ved 8. aveny.

Renzo Piano, arkitekt og prins av New York, er like munter som avtaleboken hans er full. Ikke noe rart i det, mannen elsker byggeplasser. Fra toppen av bygningen, i 52. etasje – som man kommer opp til med en av vareheisene med jerngitter foran, og hvor man støter på små kompakte grupper av arbeidsfolk som er staute og tettbygde som rugbyspillere – kan han hilse bort til Chrysler-bygningen eller Empire State Building, som ligger noen metermålkast unna.

Renzo Piano, som i 1998 ble tildelt Pritzker-prisen, arkitektenes Nobelpris, har ikke forandret seg. Den mest parisiske av italienere har forvandlet sentrum i Berlin, hjertet av Lyon, havneområdet i Genova, skapt en flyplass i Osaka-bukta, oppført konstruksjoner i Sydney og på Noumea, og tegnet det mest elegante museet i Sveits… Alle som betyr noe innen amerikanske kunst- og museumsmiljøer sverger til ham. Han står for utvidelsen av Art Institute i Chicago, forbereder totalrenovering av Los Angeles County Museum of Art, samt et vitenskapsmuseum i San Francisco.

Han er naturlig, vennlig og oppmerksom. Renzo Piano er en stjerne som ikke har behov for å spille kjendis. Det har newyorkerne forlengst forstått: Fra Morgan Library, som rommer en privat samling kunst og verdifulle bøker (ferdig i 2006), til det framtidige campus-området til Columbia University som vil strekke seg langt inn i det historiske hjertet av Harlem. Fra Whitney Museum som vil oppføre et nybygg på den sørlige delen av Manhattan, til skyskraperen på 41. gate som New York Times snart flytter inn i, har den veldoserte moderniteten i hans musikalske arkitektur gjort underverker.


DENNE DESEMBERMORGENEN hadde Renzo Piano først hatt et møte med Lee Bollinger, universitetsdirektøren ved Columbia, og så holdt en presentasjon foran forskere som driver med utforsking av hjernens irrganger, og har tiltrodd ham konstruksjonen av deres framtidige laboratorier.1 Dagen i forveien kunne han glede seg over et vellykket stykke arbeide: Morgan Library, en oase av lys midt i Manhattans euforiske kaos. Og ikke minst: En avtale på tomten til det framtidige Whitney-museet – i et strøk som ennå er preget av industri og havneaktivitet – med to av firmaets arkitekter, Mark Carroll og unge Kendall Doërr.

I den skarpe, klare vinterluften, med nesen opp mot vinden og et smil på leppene, framstår den 69 år gamle tekno-romantiske arkitekten fremdeles svært lik den litt gærne unge mannen han var da han sammen med sin våpenbror Richard Rogers inspiserte det bedrøvelige Beaubourg-platået [området lå i mange år brakk og ble brukt til parkeringsplass, o.a.] midt i en heller grå hovedstad. Sammen skulle de tilføre farger og skape samtidens mest forbløffende kulturelle farkost – Centre Pompidou.



I PARIS, noen dager senere, fortsatte samtalen vår i de lyse lokalene til arkitektfirmaet hans, Building Workshop i rue des Archives, ikke langt unna Pompidou som i januar 2007 fylte 30 år.

– Du trådte inn på scenen på ganske oppsiktsvekkende vis da du 33 år gammel, sammen med Richard Rogers, vant konkurransen om et museum på Beaubourg. Centre Pompidou ble omtalt som «high-tech», mens det egentlig vel var mer «low-tech»…

– Absolutt. Det er en ren parodi på alt som er high-tech, en romferge som aldri vil kunne lette. Den er helt Jules Verne. Jeg moret meg over at mange ikke så det ironiske ved bygningen. For å tenne en kulturell gnist hos folk, må man først gjøre dem nysgjerrige. Den største seieren til Centre Pompidou er å fjerne det avskrekkende aspektet. Jeg hadde ønsket det var fri adgang, og jeg hadde ikke holdt biblioteket atskilt fra museet. Men senteret er en enorm suksess. Jeg avlegger et besøk der regelmessig.

– Helt fra du som unggutt oppsøkte byggeplasser sammen med din far som var entreprenør, har du alltid villet forene tegning, idé og konstruksjon.

– Ja, navnet på firmaet mitt, Building Workshop (konstruksjonsverksted) kommer nettopp derfra. Jeg har alltid likt å håndtere ting, se hvordan sand blir til en vegg. Å konstruere noe gir en merkelig, men herlig følelse. Det går langt tilbake i menneskets historie, i likhet med jakt og fiske. Men den som bygger, må også lære seg semantikk, sosiologi, og så videre. Det skjer en slags konvertering.


DU HAR ALLTID ønsket å bestemme det skapende arbeidet, å ha full styring over verket?

– Man bør stille seg skeptisk til teknologisk skremselsargumentasjon og de som sier: «det der lar seg ikke gjøre.» Jeg bestemte meg tidlig for å besitte mulighetene til «å gjøre». Jeg husker de første okkupasjonene av universitetet i Milano i 1964. Jeg gikk ut på gata, snakket med folk og tok bilder. Slik lærte jeg å være opptatt av det sosiale aspektet – være en deltaker i livet og sky unna akademisme. Om natten sov jeg på skolen, om dagen jobbet jeg hos Franco Albini. Senere gikk jeg med på at arkitektur er kunst, selv om det er litt jålete å si det. Selv om jeg følte motvilje mot å innrømme det.
– Og hos Franco Albini, som særlig er kjent for å ha bygd om Palazzo Rosso, et av museene i din fødeby Genova, fikk du din debut som arkitekt i særdeles raffinerte og kreative omgivelser…

– Franco Albini var som min far, han sa aldri mer enn nødvendig. Hans måte å undervise på lå i eksemplets makt. Albini er en letthetens mester. Han fornektet – og man må være gal for å gjøre det! – tyngdekraften. I hans arbeid fins det trapper som ikke rører ved bakken, gulv som synes å sveve i luften, en følelse av at alt vil rase sammen hvert øyeblikk. Gjort med kjærlighet til det lette, en fascinasjon som lett kan bli fatal… For meg ble dette begynnelsen til et arkitektonisk språk: forsøke å gjøre bygningene luftige, få ting til å fly.

– En søken etter letthet er et konstant og gjennomgående element i ditt arbeid. Bygningen du laget for Morgan Library i New York har også «svevende» gulv, som later til å henge i luften.

– Ja, men jeg er skeptisk til det konstante. Jeg er redd for det som gjentar seg og blir selvrefererende. Jeg vil ikke ha en stil som blir et kjennemerke, for å vinne anerkjennelse på den måten. Om jeg skulle lære fra meg noe, så måtte det være å ha sans for friheten. Å stenge seg inne i ett stilgrep er svært farlig.
Når det gjaldt Morgan-biblioteket besto oppgaven i å finne et svar på dette spørsmålet: Hvordan samtidig både åpne opp og verne om disse finansfyrste-eide bypaleene, en liten verden for seg – som i sin midte skjulte en bokskatt, den tredje største samlingen antikvariske bøker i verden? Ved å forbinde bygningene oppført i 1906 og 1920 med familiehjemmet til bankmannen John Pierpont Morgan ved hjelp av en stor glassoverbygning, ser man at det er det transparente som knytter det hele sammen. Det gir en forbløffende følelse: man er inne i en rolig, kontemplativ verden, og gjennom flere etterfølgende vindusflater ser man trafikken på Madison Avenue rett utenfor. Løfter man hodet, ser man toppen av Empire State Building, man puster i takt med storbyen. Og under føttene dine er 300 000 kostbare eldre bokutgivelser forvart i New Yorks sikreste oppbevaringssted, fjellgrunnen. Letthet og transparente løsninger er ikke en akademisk oppskrift, men var selve målsettingen ved dette prosjektet midt i byen.

DU AVSLUTTER NÅ arbeidet med en skyskraper for New York Times, som om kort tid flytter ut fra sitt historiske hovedkvarter ved Times Square for å etablere seg på 8. aveny, tre gater lenger ned, i et strøk som er i full omveltning. Midt blant flere sterke, dekorative utslag, har du valgt å legge deg på en svært sober linje. Etter angrepene 11. september 2001, i hvilken situasjon kan man bygge i høyden i New York i dag?

– Jeg var i New York den dagen, og som for så mange andre boret den seg fast i hukommelsen for alltid. Jeg er født før krigen og jeg har konkrete minner om frykten for det som kunne komme fra himmelen. Vi hadde avtale om å treffe igjen avisens eiere nøyaktig ett år etter datoen da vi ble tiltrodd prosjektet, 9. september 2000. Dette møtet ble utsatt en dag eller to, men tonen under diskusjonen gikk på «jo, vi gjør det». Det er den gode siden ved Amerika, den jeg liker, som står for frihet og mot.
– Kom reaksjonen helt umiddelbart?

– Terrorhandlingene var ikke et angrep på høyhus, de var et angrep på makten som de sto for, og mot selve byen som begrep. På italiensk har ordene «città» (by) og «civiltà» (sivilisasjon) samme rot, akkurat slik som på fransk, i «ville» og «civilisation». Det er gjort store framskritt innen seismologisk teknikk, men det er illusorisk å tro at vi skal kunne stå imot et terroristangrep ved hjelp av teknologi. Eneste gjemmested ville være en hule, og det er nettopp dit fiendene til vår «civiltà» ønsker å drive oss, og nettopp det vi nekter å godta.

– Du snakker om hovmod og makt. Terroristene retter angrepene mot symbolske steder, som høyhus, katedraler, stasjoner… og arkitekter bidrar med å oppføre slike symbolske bygninger.

– Det er riktig, man bør unngå arroganse. På én side har man et land med tung mentalitet, et land som skremmer… Dette er George Bush sitt USA. Så har man et land med lett mentalitet, som er pasifistisk, fordomsfri, og full av en vidunderlig energi. Som familien som administrerer avisen New York Times. De har i et århundre levd tett innpå nyhetene, samtidig som de aldri har gitt avkall på retten til å si hva de mener. Jeg foreslo for Arthur Sulzberger og Michael Golden [henholdsvis administrerende og viseadministrerende direktør i New York Times, o.a.] at vi skulle stoppe litt lavere ned enn Empire State Building. 310 meter opp i luften, vil toppen av antennen som vi installerer på 52. etasje bevege seg og vise vindretningen.

– Du ble valgt i stedet for Frank Ghery, som hadde påbegynt et prosjekt. Hva er ditt hemmelige våpen?

– Han er amerikaner, og jeg anser Frank som en stor arkitekt. Men til slutt var det vi som ble tildelt prosjektet. Den dagen jeg la fram skissene, hadde jeg allerede gjort ferdig prototypen til denne keramiske stangen som utsmykker tårnbygningen og som vil vibrere i forhold til lyset. Dette med å arbeide med en mindre, konkret ting, er en idé jeg lærte for lenge siden av Jean Prouvé [fransk arkitekt som særlig er kjent for møblene han designet på 50-tallet], som jeg ble kjent med da jeg opprettet praksis i Paris. Han sa: «Du jobber ut fra det generelle for å nærme deg detaljene. Men iblant kan du tenke ut detaljen først, og så tegne helheten.»

– Du har mulighet til å strekke deg mot Manhattans himmel, og du ønsker at bygningen innimellom skal forsvinne?

– I New York gjør kystklimaet at bygningene virker røde om kvelden, eller blå når det har regnet. I en by med slike atmosfæriske forhold må bygningen vår være «metamorf», kunne endre seg i ulikt lys. Høyhus framstår ofte som ugjennomtrengelige, akkurat som folk som bestandig går med mørke solbriller. En skyskraper som skal huse en stor dagsavis bør ikke virke skremmende. Jeg valgte en spesiell type glass som går under navnet low iron. Det inneholder svært lite metall og har ikke dette grønnaktige skjæret som endrer oppfatningen av fargene. Det er helt genialt! Men fordi det slipper igjennom varme, har vi laget en tynn solskjerm som ligger 60 cm utenpå fasaden, av mer eller mindre tette rader med pressformede keramiske stenger. Til sammen 180 000 stykker, framstilt med stor omhu i Tyskland. Bygningens skall vil dermed hele tiden gi et skiftende inntrykk. Som arkitekter forankrer vi vår søken etter et poetisk uttrykk i fysiske fenomener.

– … Og i industrielle framskritt?

– Et godt eksempel på etikk for byggekunsten er: Myndighetene burde vedta enda flere lover for energisparing, det har en utrolig stimulerende effekt på forskningen.

– I et urbant landskap hvor det er skarp konkurranse om å tiltrekke seg mest mulig oppmerksomhet, har du heller valgt å være tilbakeholden….

– Det er riktig at jeg avskyr falsk «energi», påtrengende gestikulering, en stil hvor det viktigste er å være iøynefallende. Men ord som «behersket», «tilbakeholden» eller «forsiktig» passer meg ikke. Jeg stiller meg tvilende til en slik form for verdsetting.

«
Arbeidet med New York Times-bygningen består av nesten 10 000 tegninger»
Renzo Piano


NEW YORK HAR NÅ fjernet seg fra byens egen estetiske skyskrapertradisjon. Urbanismen i den nye bebyggelsen ved Times Square eller ved Columbus Circle – hvor 8.aveny krysser Broadway, ved Central Park – er tung og massiv.

– Hvorfor bygge noe så middelmådig?

– Det er helt uforklarlig. New York gikk først gjennom en periode hvor det var mye romantikk forbundet med skyskraperne, som Chrysler-bygningen og Empire State Building. Senere, i 60-årene, kom en tid med rene, enkle linjer, som i Seagram Building. Nå, etter postmodernismen, er det en slags falsk lystighet som råder. Jeg hater slik falsk lystighet, bygninger som framstår som i forkledning, som den sørgelige slutten på et karneval. Man må finne sin styrke på annen måte enn ved bruk av fakter. I vårt bygg har vi med som overraskende element en hage med bjørketrær mellom de fem første etasjene som rommer the newsrooms, altså redaksjonslokalene. Vi har kalt disse etasjene «the bakery», siden også bakeren lager sitt brød her om natta.

– Ligger identiteten til teamarbeidet innen ditt firma i denne viljen til å stå løpet helt ut, ikke fire på noe?

– Arbeidet med New York Times-bygningen består av nesten 10 000 tegninger. Som et vokabular på 10 000 sider. Jeg vet ikke noen orkesterdirigent – jeg tenker her for eksempel på min venn Claudio Abbado – som ville overlatt lyden fra et eneste instrument til tilfeldighetene, latt det stå for seg selv i en krok. Dette er ikke perfeksjonisme, det er bare ikke mulig å gjøre det annerledes. På byggeplassen under oppføringen av New York Times-bygningen, hvor forøvrig Bernard Plattner er prosjektleder, er jeg veldig glad for å ha med meg arkitekten Serge Drouin, som er sønnesønnen til Jean Prouvé. Å dobbeltsjekke alt helt til alt står ferdig, er nok en slags besettelse.

– I en tid hvor arkitekter etterlater sin signatur gjennom det spektakulære, er det som om du ikke har behov for å heve stemmen, som om du uforstyrret løser problemene med noen enkle pennestrøk. Hvor tar du denne roen fra, for den later ikke til å være av ny dato?

– Tja, ro… Arkitektyrket er, som mange andre yrker, en stadig kamp, man jobber under høyt trykk. Marguerite Yourcenar sa at «å skape, er å våge å se i mørket». Tålmodighet, engstelse, en viss smerte, jeg skjuler alt dette godt. Jeg har lært å lytte, jeg er svært sta, og jeg har også en gyllen regel: Jeg begynner aldri å jobbe på et prosjekt før jeg har oppholdt meg en tid på stedet hvor det skal bygges. Jeg har alltid papirlapper i lommene. Når jeg er ute og går, gjør jeg notater. En arkitekt er en tyv uten maske.


STYRET VED WHITNEY-MUSEET har gitt Piano i oppgave å bygge et nytt museum i strøket som går under navnet Meat Market, slakterhallene, nede mot sørspissen av Manhattan, ved Hudson-elva. Men etter at Rem Koolhaas’ ombyggingsprosjekt strandet, jobbet Piano først med planer om et nybygg til Whitneys eksisterende museum i det fornemme boligområdet på Upper East Side, noe som vakte stor motstand blant naboene i strøket.

– Hva er din reaksjon til den type hindringer?

– Arkitektur er et risikoyrke, man må være forberedt på det uforutsette. I New York finnes det et sterkt bydelsdemokrati. Selv med all verdens offentlige tillatelser kan man ikke bygge noe hvis omgivelsene slår fast «Not in my backyard» (ikke her jeg bor). Så da museumsstyret, hvor det blant annet sitter flere kunstnere, foreslo Meat Market, sa jeg: «Jeg foretrekker lukten av kjøtt framfor duften av roser.»

– Du snakker om å «bygge opp» blikket. Hvordan kan dette gjøres?

– De største feilene som blir begått har med selve størrelsen på prosjektet å gjøre. Hvor mange ganger har ikke arkitekten feilet ved bare å bygge en forstørret utgave av modellen! Med denne fryktelige uvanen bare å løpe til datamaskinen, som om alt var avgjort på forhånd, og med illusjonen om å ha forstått alt. I det jeg kaller «bygge opp blikket» ligger det å ta inn over seg stedet, lukke øynene et par sekunder og risse opp mentalt et hologram av den framtidige bygningen.

– På hvilken måte kan en arkitekt påvirke kunden?

– Kunsten å lytte var noe jeg lærte av mor. Lytte betyr ikke å adlyde. Robert Bordaz, som var styreleder ved Centre Pompidou, sa til meg: «Du er en grei kar, men du er ufordragelig. Du lytter, men etterpå så gjør du akkurat som det passer deg.»



ARKITEKTUR ER NOE som realiseres i fellesskap. Det å jobbe i et studio, ha et team rundt seg, det har hatt betydning når det gjaldt ditt yrkesvalg. Du begynte karrieren i tospann med Richard Rogers, og så skilte dere lag.

– Richard er en venn, storebroren man drømmer om å ha, han som alltid vinner når man spiller ping-pong. Han har sitt virke i London, og slik er livet. Mitt team, som holder til i Genova og Paris, omfatter omlag hundre personer, hvorav femten arkitekter er medeiere og fjorten er partnere. Enkelte av dem, som Bernard Plattner og Shunji Ishida, har jobbet sammen med meg i 30 år eller mer. Vårt felles skaperarbeid er et resultat av oppsamlede erfaringer, med et bevisst mål om å aldri gjenta seg. For å kunne ta imot et tredvetalls unge arkitekter fra en rekke ulike land hvert år, har vi opprettet en stiftelse som finansierer utdannelsen deres.

– Du framhever modellverkstedet, som er synlig fra gateplan i rue des Archives i Paris.2 I byråets lokale ser man ikke bare datamaskiner, men i like stor grad modeller i tre, papir brettet som origami, og et enormt antall skisser.

– Jeg tar papirark, bretter dem i åtte, river dem i stykker og fordeler dem utover. Arkitektur består av ting som tilhører ulike verdener. Modellen er til for å kunne undersøke med hånden hvordan det hele passer inn i hverandre, og gi et svar til dem som ville sagt til oss: «Det er jo umulig!»

© norske LMD / Le Monde. Oversatt av M.B.

Pianos team, som holder til i Genova og Paris, omfatter omlag hundre personer, hvorav femten arkitekter er medeiere og fjorten er partnere.
Fotnoter:
1 Les mer om disse planene ved Columbia i artikkelen «The Manhattanville Project», under http://www.nytimes.com/2006/05/21/magazine/21wwln.essay.html

2 Man kan observere verkstedet og de som bygger modellene fra gata, i 34, rue des Archives, et par kvartaler inn mot Le Marais, like bak Pompidou-senteret. O.a. Se også firmaets nettsted: http://www.rpbw.com/