Det jødiske spørsmålet

Det velkoordinerte angrepet på filosofen Alain Badious filosofiske virke var kanskje den viktigste intellektuelle hendelsen i Frankrike i fjor. Først kom det en rekke artikler i Le Monde, siden en hel serie av tekster i Les temps modernes, og nå sist Eric Martys bok. Felles for alle disse angrepene er at Badiou anklages for å være antisemitt og selv en tilslørt holocaustfornekter. Angrepene ble ikke utløst av utgivelsen av Badious mesterverk Logiques des mondes (Verdenenes logikker, 2006), der han systematisk utlegger sin tenkning, men en liten bok med korte politiske tekster om «navnet jøde». Her fordømmer han måten det slås politisk mynt på holocaust, argumenterer for gjenoppliving av den «universelle» jødiske identiteten og forsvarer «enstatsløsningen» i Israel-Palestina-konflikten.

FØLELSENE SOM HAR fått fritt spillerom i debatten gir en pekepinn på hvor mye som står på spill i denne kampen. Den kampen foregår hovedsakelig mellom lacanianere og er dermed også på et vis en kamp om Lacans politiske arv. Enda mer ironisk er det at den for det meste utspiller seg mellom tidligere maoister (Badiou, Milner, Levy, Miller, Regnault, Finkielkraut), der den har ødelagt mange vennskap (for eksempel mellom Badiou og Jean-Claude Milner). Den dreier seg om statusen til målet det politiske subjektet slåss for: er dette målet i prinsippet universelt, eller er den forankret i en mer substansiell partikulær identitet? De «jødiske maoistenes» standpunkt er at «jøder» som sådan er den man kjemper for: «jøder» betegner det som motsetter seg dagens globale trend med å overskride alle begrensninger. Navnet «jøder» betegner den mest grunnleggende trofastheten til hva man er, og dermed motstanden mot det filosofen Gilles Deleuze kalte kapitalismens «deterritorialisering» – «flyktiggjøringen» av alle stabile symbolske identiteter. (…)