Anarkistisk ateisme

Religionen er et mektig redskap for all verdens maktlystne menn, skriver den franske filosofen Michel Onfray i Vi trenger ikke Gud. I denne ateistiske bestselgeren som er oversatt til 15 språk, hevder han at jødedommen, kristendommen og islam er gjennomsyret av misogyni, forakt for kroppen og hat mot alt levende. Imot religionen setter Onfray en «ateistisk ateisme», frigjort fra enhver kristen moral og metafysikk, og en sosialistisk anarkisme.

«Hvis Gud virkelig var død ville vi hatt sett lysende resultater,» skriver den franske filosofen Michel Onfray i Vi trenger ikke Gud – en håndbok i ateologi. «Guds død var et korttriks som lå i selve det 20. århundrets hang til å se døden overalt.»1 Guds død viser seg å være sterkt overdrevet. Religionen i alle dens former og skikkelser har blitt stadig mer utbredt etter Sovjetunionens fall. Den påvirker internasjonal så vel som nasjonal politikk, selv i selverklærte sekulære samfunn. «Min ateisme settes ut i live idet privat tro blir en offentlig sak, og idet en personlig mental sykdom blir grunnlaget for hvordan man regulerer verden for alle,» sier Onfray i sitt frontalangrep på de semittiske religionene (jødedom, kristendom og islam). Boken har solgt over 200 000 i Frankrike, og nå foreligger den på norsk. Her skriver Onfray seg inn i en klassisk ateistisk tradisjon: Religionen er flykt fra verden og frykt for døden. Og den er et mektig redskap for all verdens maktlystne menn fra Paulus, keiser Konstantin, de islamske kalifene til dagens tilhengere av «sivilisasjonskonflikten» mellom islamsk og kristen kultur. Norske Le Monde diplomatique møtte Onfray i forbindelse med norgeslanseringen av boken.

Utgangspunktet for Onfrays filosofi er den vestlige kulturens forhold til kroppslighet og nytelse. Disse temaene knytter han til en alternativ filosofihistorie, en «mot-filosofihistorie»:

– I Vesten får man inntrykk av at filosofien oppstår i det gamle Hellas med Platon. Descartes og Kant er de sentrale figurene, mens Hegel fullfører filosofien. Man har laget en filosofihistorisk motorvei som stemmer overens med kristendommen: filosofene som ikke benekter sjelens eksistens og udødelighet, som sier vi har fri vilje og derfor kan straffes. Men ved siden av denne historien finner vi de materialistiske, sensualistiske, hedonistiske og empiriske filosofene. Dette er en lang tradisjon som blir ignorert. De viktigste verkene blir ikke oversatt og framstillingene skurrer. Eksempelvis presenteres Demokrit som presokratiker. Han levde nesten 40 år lenger enn Sokrates! Det er tydeligvis problematisk at Demokrit var samtidig med Sokrates. En materialist! Med materialismen ville ikke kristendommen vært mulig …

«Hedonismen innebærer simpelthen at nytelse er det høyeste gode.»

– Hedonisme er utgangspunktet ditt. Men det dreier seg ikke om det jeg vil kalle en liberalistisk hedonisme, det som vanligvis oppfattes med begrepet?

– Hedonismen innebærer simpelthen at nytelse er det høyeste gode. Den franske dikteren Chamfort har en god setning: «Nyt og skap nytelse uten å gjøre noe vondt mot deg selv eller andre, det er grunnlaget for all moral.» I flere bøker om etikk, estetikk, politikk og bioetikk har jeg forsøkt å forklare denne setningen og hva en hedonistisk moral innebærer. Men begreper er ofte ideologisk besmittet. Kanskje burde jeg valgt et mindre problematisk begrep, som nytelsesfilosofi, men det viser også i en kristen retning: «enhver sin lykkes smed», «enhver sin ulykkes smed» … Reaktiviteten ligger alltid på lur.

«Den virkelig nytelsen er å være fri, fri i sitt begjær.»

– Du gjør rett i å kvalifisere hedonismen. Den liberalistiske hedonismen går ut på å nyte eiendom, ting, forbruksvarer. Det er en type hedonisme jeg fordømmer. Den strider mot det jeg prøver å formidle: å nyte tilværelsen, skape nytelse hos andre, hjelpe andre. Det er dette jeg vektlegger i mot-filosofihistorien: Tenkerne som sier at man ikke bør rette begjæret mot penger, makt eller eiendom, men investere i sin egen eksistens, i konstruksjonen av seg selv og sine relasjoner til andre. Den virkelig nytelsen er å være fri, fri i sitt begjær. Dette er frihet og motstand: jeg trenger ikke ting, dermed kan jeg takke nei til det som byr meg imot. Mange skjønner ikke dette, fordi de har blitt fortalt at alt kan kjøpes. Denne typen hedonisme, en sosialanarkistisk hedonisme, er en type mikromotstand – en mikropolitisk motstandshandling.

– Mikromotstand, hedonisme og sosialistisk anarkisme, dette var en del av begrunnelsen for at du i 2002 sluttet som filosofilærer og grunnla et eget universitet, Folkeuniversitetet i Caen.

– Jeg likte å undervise, men ikke politifunksjonene som fulgte med – inspeksjonene, prøvene, holde orden i klassene. Derfor sluttet jeg som lærer. Folkeuniversitetet var også en måte å gjenoppta opplysningstradisjonen – gratis undervisning som er åpen for alle. Kultur, filosofi, film, litteratur, feminisme – alt som skaper refleksjon – som er med på å bekjempe høyreekstremisme.

«Skolen former elevene til å bli gode liberalistiske tannhjul.»

– Folkeuniversitet er en måte å si at markedslovene ikke bestemmer over kunnskapen. Skolen former elevene til å bli gode liberalistiske tannhjul. Man sier: arbeid, adlyd, få en god utdannelse så vil du tjene godt. Men det fungerer ikke: Guttunger som dealer tjener fire ganger mer enn lærerne. Kultur går ikke ut på å tjene penger, men å utvikle bevissthet, intelligens, subjektivitet. Liberalismen er god til å skape rikdom, men ikke til å fordele den. Og hvis det finnes alternativer, bør vi undervise i dem.

 

I VI TRENGER IKKE GUD presenterer Onfray en rekke av de velkjente og noen av de ukjente selvmotsigelsene som finnes i «de tre monoteismene». Hans lesning av de semittiske religionenes skrifter viser misogynien, hatet mot alt levende, mot kroppen, kort fortalt, dens nihilisme. Kristendommen blir i Onfrays versjon skapt av en hysteriker, Paulus, som gjør sin sinnssykdom til en kulturell nevrose. Den institusjonaliseres av et maktmenneske, keiser Konstantin. Dette skjemaet gjentar seg opp gjennom historien, blant annet i kjærlighetsekteskapet mellom Hitler og den katolske kirken. Bibelens fortelling om Jesus som jager fariseerne ut av tempelet er ett av hovedmotivene i Mein Kampf – som ikke finnes på Vatikanets liste over forbudte bøker (i motsetning til Simone de Beauvoirs bøker og Larousses ordbok Grand dictionnaire universel). Men fokuset til Onfray er først og fremst muligheten for å overskride dagens europeiske kristne sekularitet, de kristen-humanistiske verdiene som bevarer en moral legitimert av den kristne metafysikken.

«Den kristne moralen er forkastelig.»

– Vi trenger ikke Gud har blitt kritisert for bruken av historiske fakta. Men for meg har boken først og fremst et etisk standpunkt til ateismen, erkjennelsen av at Gud ikke angår meg.

– Jeg bruker begrepet ateistisk ateist, en henvisning til filosofen André Comte-Sponville som kaller seg kristen ateist. Han tror ikke på Gud, men mener den kristne moralen er god. Med ateistisk ateisme mener jeg både at Gud ikke eksisterer og at den kristne moralen er forkastelig. Poenget er å vise at Gud ikke eksisterer, at religion er en fiksjon. Og dermed ødelegge politisk og etisk legitimering gjennom religion – bekjempe det konservative, kontrarevolusjonære og reaksjonære.

– Det kommer stadig bøker som hevder å være ateistiske, men som likevel står i fare for å innføre nye transcendente størrelser. Eksempelvis Richard Dawkins’ The God Delusion som tenderer mot å innføre en vilje, om enn metaforisk, i det livløse DNA’et.

– Jeg er enig. Religion forutsetter et verdenssyn, at det finnes en skjult, hinsidig verden som gir mening til denne verden. Og særlig at det finnes en verden som gir mening til det sansbare, en ideverden. Dette platonske skjemaet er for meg definisjonen på religion. Jeg er imot enhver utenomsanselig forestilling som brukes til å legitimere virkeligheten. Ethvert forsøk på å innføre noe som ligger utenfor virkeligheten, en eller annen transcendent størrelse, må bekjempes.

Ordet ateologi i undertittelen på Vi trenger ikke Gud, refererer til filosofen Georges Batailles planlagte, men ufullførte verk Summa Atheologica. Onfray mener at Bataille i likhet med Nietzsche var fanget innenfor det kristne universet, noe som viser seg i deres idé om å omvende alle verdier. Men man kan også hevde de forsøkte å vise vei ut av dette universet gjennom å konfrontere affektene religionen snylter på: «den religiøse erfaring».

– I boken destruerer du de semittiske religionenes idemessige byggverk. Men krever ikke et virkelig arbeid med religionen at man konfronterer affektene, eller «den religiøse erfaring», med mer enn en rasjonell argumentasjon?

– Frykten for døden virker for meg som religionens opprinnelse. Jeg liker hypotesen om at det første mennesket som oppdaget et lik ikke klarte å akseptere at denne broren, søsteren, vennen han hadde jaktet og ledd sammen med var borte. Det må ha vært et altomfattende traume. Dette traumet tror jeg fornuften er i stand til å formidle og arbeide med.

– Jeg begynte med filosofi, fordi døden var et problem for meg. Da jeg var 14–15 kunne jeg ikke akseptere døden. Etter en stund ble Epikurs tanke overbevisende: «Frykt ikke døden, for når døden er, er ikke mennesket, og når mennesket er, er ikke døden.» Når man erkjenner denne setningen, forstår man at døden ikke er problematisk. Man har ikke lenger behov for å fornekte døden, dermed heller ikke behov for religion. I denne forstand tror jeg fornuften kan bekjempe de dårlige affektene, de dårlige følelsene. Men det kreves et nokså sofistikerte tankemessig arsenal. Dette arsenalet er tilgjengelig og bør i dag reaktualiseres.

 

– UNDER PRESIDENTVALGKAMPEN i Frankrike i år intervjuet du Nicolas Sarkozy, som sa at «religionens oppgave er å gi mening til livet».

– Sarkozy har ikke behov for Gud, men for religionen. Han er opptatt av religion for det han kan få ut av den – samfunnsmessig ro. Han vil ha mest mulig av den, slik at han kan stille opp på tv og vise hvor sterk, vakker og mektig han er. Religion gir definitivt ikke mening til hans liv. Dyder som ydmykhet og nestekjærlighet er han ikke bekjent med, snarere tvert imot.

© norske LMD.