Avpolitiseringen av byrommet

«Forstadsgettoer», «følsomme bydeler» og andre «eksilbydeler» har i over 20 år vært gjenstand for dramatiserende og noen ganger også sensasjonshungrige nyhetsreportasjer. Er dette det eneste som bør få oss til å stille spørsmål eller bekymre oss? Ettersom disse territorielle kategoriene -- som dukket opp i Frankrike mellom 1985 og 1995 -- ikke er en direkte avspeiling, om enn deformert, av den sosiale virkeligheten. Det dreier seg ikke bare om overdrivelse eller løgner. Det som er i spill er også -- og særlig -- en ny måte å betrakte og tenke på den urbane fattigdommen. Paradoksalt nok kjennetegnes den at man lar årsaken til det sosiale, økonomiske og endog rasistiske herredømmet forbli i det skjulte, samtidig som man framhever hvor alvorlig problemet er.

HVORDAN HAVNET VI her? For å forstå det må vi vende blikket, i det minste for et øyeblikk, fra disse evinnelige undersøkelsesobjektene -- «de følsomme områdene» med sine innbyggere -- for å se nærmere på hvordan «forstadsproblem» ble definert i mellom 1985 -- 1995. Det var faktisk i dette tidsrommet at en ny offentlig politikk ble satt ut i livet i 500 områder med sosialboliger. Denne fokuseringen hadde en dobbel virkning. Det som kalles «bypolitikken» virket slik at det ble mulig å renovere mange forsteder. Men den også hadde med seg et tilbehør iverksatt lokalt av profesjonelle samfunnsplanleggere. Tilleggsfinansieringen som var oppnådd og ble brukt, tok heller aldri form av en romlig og sosial omfordeling av godene -- som kunne fylt igjen de gapende økonomiske forskjellene. Trass de mange ropene om en Marshallplan for forstedene, ble tiltakene begrenset. Samtidig ble velferdspolitikken i de samme bydelene utsatt for alvorlige nedskjæringer innen utdanning og helse.
Søkelyset på de «følsomme bydelene» rettet seg dessuten bare mot bestemte problemer. Diagnosen som bypolitikken støttet seg på, begrenset seg ikke til det bygde: Fornyelsen av de nedslitte bydelene ble utført med et nytt slagord: innbyggermedvirkning. Planleggingsmøter om fornyelsen av bydelene, arrangementer i nærmiljøet og bydelsråd, som skulle ytre sine krav slik at disse skulle bli tatt bedre hensyn til, utviklet seg så på initiativ fra lokale aktører. Slike framgangsmåter er nødvendige. Men idet disse ble trukket fram, skjøv man de økonomiske realitetene i bakgrunnen. Innbyggerne i disse bydelene besto i stor grad av arbeidere og innvandrere, som opplevde arbeidsledigheten på kroppen. «Bydelene» fikk de offentlige myndighetenes søkelys på seg, men måtte betale for det ved at «problemene» ble satt inn i en ny ramme. De territorielle begrepsrasterne som med voldsom styrke ble brukt for å begripe fattigdommen, spilte en paradoksal rolle. De fungerte som eufemismer for å omtale de beskrevne innbyggerne. Man refererte ikke lenger til dem ut fra deres sosiale status, men ut fra deres «opprinnelse», nasjonalt, kulturelt og «etnisk». Denne etnifiseringen av det sosiale spørsmålet (som har sine røtter langt utenfor bypolitikken) gjorde at kun den opprinnelsen som ble kalt etnisk, ble framstilt som et problem -- og endog en trussel -- for resten av samfunnet, men ikke som noe problem for de som opplever rasismen.

«BORGERSKAP», «innbyggermedvirkning», «prosjekter», oppvurdering av «nærhet» og «det lokale», «transversalitet» og «samråd» mellom «partnere». Det at disse slagordene er blitt så dagligdagse, gjør det vanskelig å stille spørsmål ved dem. Undersøkelsen av dem blir enda vanskeligere fordi dette vokabularet nå framstår som humanistisk og progressivt for oss -- i en politisk sammenheng der utrygghetsretorikken med «pøbel» og «lovløse soner» er framherskende. Men når innbyggernes medvirkning ble medisinen som skulle utrette mirakler for å kurere «forstadsproblemene», ble medvirkningen definert på en spesielt restriktiv måte: tilsløring av de materielle levekårene til fordel for «dialog» og «kommunikasjon» mellom innbyggerne; psykologisering og dermed avpolitisering av de sosiale problemene, næret av en framstilling av bydelen som et nøytralt og fredsfremmende rom; oppvurdering av den enkeltes gode vilje og beskjedne og punktvise løsninger, og samtidig en nedvurdering av konflikt og altfor «politiske» fordringer.

En bokserie og andre håndbøker beregnet på nye yrkesutøvere innen samfunnsplanlegging forklarer for eksempel hvordan man «omgjør fordringer til forslag», «forespørsler om hjelp til utviklingsprosjekter» og ikke minst, med et stående uttrykk, lærer innbyggerne «å fange fisken selv» i stedet for å få den servert. Slik ser vi hvordan bypolitikken har bidratt til å omdefinere sosialpolitikken til individualiserende og «ansvarliggjørende» inngrep, som pålegger innbyggerne «å ta hånd om» de nødvendige endringene.

Den undertrykkende vendingen som skjedde fra 1997, var for øvrig ikke uten forbindelse med den måten som bydelsproblemene ble definert på fra 1985 til 1995. Den støttet seg på de samme territorielle kategoriene, og framsto som desto mer legitim ettersom fattigdommen allerede gjennom ti år var blitt framstilt som et framfor alt psykologisk og lokalt spørsmål. De enkeltmenneskene som led under den, var blitt bedt om å forandre seg selv heller enn å sette fingeren på de strukturelle mekanismene som den var betinget av.

Denne avpolitiseringens historie byr likevel på noen overraskelser. Den har faktisk røttene sine i en spesielt mektig protestbevegelse. På 60-tallet avslørte sosialarbeidere, aktivister og forskere den planøkonomiske statens autoritære og teknokratiske framgangsmåte. Hensikten var å fremme det som ble kalt en helhetlig aksjon, i «livskvalitetens» navn. Den gjaldt fornyelse av forsteder og lokalsamfunn, på grunnlag av større medvirkning fra innbyggerne. Både i Frankrike og i andre europeiske og amerikanske land utviklet det seg en spesielt viktig bevegelse mot byplanleggingen med høyhus, stengsler og motorveier -- og mot den brutale saneringen i bykjernene.

DE GRUNNLEGGENDE prinsippene for boligpolitikken siden etterkrigstiden (den urbane planøkonomien og stadfestingen av at staten er representant for og fremmer fellesinteressene) ble på 70-tallet utsatt for en ekstra utfordring -- selv om den ideologiske inspirasjonen var en helt annen -- nemlig de nyliberalistiske dogmene som steg i styrke. Den dype krisen som fulgte åpnet så veien for andre måter å håndtere og å tenke på de urbane problemene.

Bypolitikken er resultatet av disse reformbevegelsene, men dens konkrete uttrykk kan bare forstås ut fra den sammenhengen som den ble institusjonalisert i. På 80-tallet bestemte venstresiden som satt med makten, seg for å vende seg mot det som ble kalt fasthet. Pådriverne for sosial utvikling av bydelene kom for det meste fra organisasjonslivet og det halvoffentlige miljøet, men også fra hele kritikk- og protestbevegelsen i kjølvannet av mai 68. Disse hadde marginale posisjoner i administrasjonen. Gjennom bypolitikken prøvde de å styrke eksperimentene som var gjort i bydelene med sosialboliger. Denne politikken ga dem også karrieremuligheter og et sted for omlegging av aktivismen. Men prisen for dette var at man måtte slutte seg til nytilpasningen av budsjettene og omdefineringen av sosialpolitikken, som fra da av ikke lenger forstås som omfordelingspolitikk, men som å få på plass et lokalt og minimalt sikkerhetsnett for de dårligst bemidlede.

Ordet «bydel», først betegnet som «sosialt boligområde» så «i vanskeligheter» og til slutt «følsomt», lades med negative konnotasjoner. Man beskriver disse territoriene som om de trenger terapeutiske inngrep snarere enn selvstendig handling. På denne måten blir motstandsdimensjonen, som er sterkt tilstede i oppfordringen om at innbyggerne skal mobilisere, visket ut for å gi plass til en rasjonalisert og profesjonalisert offentlig aksjon med statistikkproduksjon og utvikling av en ny profesjon: urban samfunnsutvikler.

Ikke bare aktørene i bypolitikken underkastet seg denne politiske rammen på nytt. Også enkelte som ønsket å reformere selve staten, og ikke bare de forfordelt områdene, tok for sin egen regning opp igjen ideen om «modernisering av de offentlige tjenestene» -- som i de fremherskende nyliberalistiske versjonene ofte reduseres til en enkel tilbaketrekning. Man ser slik gamle aktivister (fra maoistbevegelsen for eksempel) spre en økende mistro mot innbyggere som beskyldes for å trives med at man syr puter under armene på dem. Men mistroen rettes særlig mot staten som sådan, som mistenkes for å oppmuntre til dette, og dermed bare frambringe dysfunksjoner og mangel på fleksibilitet.

I TILLEGG TIL DE løpene pådriverne for en handling på «bydelene» har fulgt, samt beslutningene venstresiden har tatt når den satt ved makten, har også de intellektuelle spilt en nøkkelrolle. På universitetene så vel som i departementene, har forstadsspørsmålet frambrakt en betydelig litteratur som ikke begrenser seg til en analyse av de sosiale og økonomiske problemene. Flere intellektuelle har utviklet tanken om at disse områdene markerte eller inkarnerte oppkomsten av et nytt sosialt spørsmål. Men dette analyseapparatet, som blir gjentatt av mediene og også brukt av aktørene i bypolitikken, postulerer at de sosiale problemene nå vil handle om «de utstøtte» og «de inkluderte» og bare vil være knyttet til byene. En del arbeider som har vært tett forbundet med utstøtelsesbegrepet, har slik kommet og legitimert at spørsmål knyttet til arbeidet er blitt forvist. Disse siste skulle høre hjemme i svunnen tid. Nå gjaldt det å vende seg mot forstedene, områder som ble sett på som «avsondret» eller «utstøtt», og hjelpe befolkninger som ble beskrevet som «glemte» og ikke lenger som «utbyttete» eller «undertrykte».
Et siste nøkkelelement: Holdningen i kommunene, i første rekke de som er styrt av venstresiden, der de fleste bydelene med sosialboliger befinner seg. Siden slutten på 80-tallet har disse kommunene tatt til seg temaet «utestenging» i «bydelene» og strødd sand på dets avpolitiserende dimensjon. Bypolitikken innbrakte anseelse. Særlig på begynnelsen av 90-tallet så den ut til å komme med lovende løsninger for å innlemme forstadsungdommen (og slik unngå «opptøyer»). Spesielt «lokaldemokratiet» vekket håp om å fylle igjen det gapet som hadde oppstått mellom den politiske klasse og borgerne, og da særlig de lavere klassene.

«Romliggjøringen» av de sosiale problemene» har som virkning å usynliggjøre alt det ved situasjonen i de fattigste bydelene som skyldes det som skjer i andre universer, som i «de fine områdene» som er mindre i medias søkelys, men like segregerte, eller også arbeidslivet der «arbeidernes kår» oppløses og settes sammen på nytt. Men vi må understreke de symbolske slagene med helt avgjørende virkninger som kjempes i departementene, ekspertkontorene, mediene, og selv hos de intellektuelle. Gjennom flere tiår har disse slagene ført til at man glemmer virkningen av den makroøkonomiske politikken, mistenkeliggjøringen av velferdsstatens omfordelende og beskyttende funksjon, eller også omfanget av en diskriminering som kan foregå ustraffet.

Oversatt av K.E.V.

1 Loïc Wacquaint, Parias urbains, ghettos, banlieues. stats (Urbane pariakaster, gettoer, forsteder, stater), La Découverte, Paris, 2006.

2 Sylvie Tissot, Christophe Gaubert og Marie-Hélène Lechien, Reconversions militantes (Aktivistisk omlegginger), PULIM, Limoges, 2006.

3 Yasmine Siblot, Faire valoir ses droits au quotidien: Les services publics dans les quartiers populaires (Å gjøre krav på sine rettigheter i hverdagen: De offentlige tjenestene i fattige strøk), Presses de la Fondation nationale des sciences politiques, Paris, 2006.

4 Franois Dubet og Didier Lapeyronnie, Les quartiers d'exil (Eksilbydelene), Seuil, Paris, 1992.

Michel Koebel, Le pouvoir local ou la Démocratie improbable (Lokalmakten eller det usannsynlige demokratiet), Editions du Croquant, Broissieux, 2006.

5 Sylvie Tissot og Franck Poupeau, «La spatialisation des problèmes sociaux» (Romliggjøring av sosiale problemer), Actes de la recherche en sciences sociales, Paris, september 2005, nr. 159, ss. 5-9.

6 Michel Pinon og Monique Pinon-Charlot, Grandes fortunes: dynasties familiales et formes de richesse en France (Store formuer: familiedynastier og rikdomsformer i Frankrike), Payot, Paris 2006; Stéphane Beaud og Michel Pialoux, Retour sur la condititon ouvrière: enquête aux usines Peugot de Sochaux (Tilbakevending til arbeidsvilkårene: spørreundersøkelse på fabrikkene til Peugot I Sochaux), Fayard, Paris, 2005. (…)