De tre klassene: Proletarene, administratorene, kapitalistene

Venstresiden har blitt slått tilbake av den globaliserte nyliberale stormen. Frankrike som etter sigende skal være unntaket, har havnet i en situasjon som nærmest har blitt universell: en historisk svekkelse av motsetningene mellom rivaliserende politiske visjoner. Med sin reaksjonære høyreretorikk og liberalistiske økonomiske politikk, har Nicolas Sarkozy vunnet innpass i de mest sårbare samfunnslagene. Han har lykkes i å overtale dem om at han kan virkeliggjøre håpene venstresiden en gang var selve inkarnasjonen av. Han har tilnærmet seg venstresidens ideologer og nøytralisert dens anførere. Vil denne ekstreme konvergensen gå av med seieren i den «endelige kampen»?

Da venstresiden kom til makten etter andre verdenskrig etter flere tiår med kamp, ble dens utfordring synlig i det «sosialdemokratiske kompromisset» — i alle dets varianter, sentrum og periferier. Kapitalismen fortsatte å virke gjennom kolonikriger og miljøødeleggelser, men kapitaleierskapets privilegier ble uttynnet: svakere reell kapitalavkastning, mindre utbytte, moderert børsvekst og ikke-finansielle sektorer ble dominerende. Det ble etablert nasjonale industrier, offentlige tjenester, trygdesystemer, arbeidslover og utviklingspolitikk. En omfattende «sosialiserende» dynamikk, som noen ganger ble forplantet av politiske krefter på venstresiden. 1968 var denne epokens høydepunkt.

Plutselig ble denne livskraften knust. Mot slutten av 70-tallet gjenvant kapitalistene sin offensive styrke. De bestrebet seg på å skape en ny historisk syklus — nyliberalismen. Tre tiår senere virker det som bestrebelsen var vellykket. Fortiden har blitt visket ut. Den oppmerkede løypen virker irreversibel. Tvilen finner innpass i selve ideen om en venstreside — ikke bare om muligheten for å gjennomføre de politiske prosjektene, men tvil om dens framtid. En tomhetsfølelse, et tap av tro, en snikende fortvilelse som lammer.

Hva er det «venstresiden» mangler for å forstå sin egen historie, for å gjøre opp regnskap for dens uimotståelige opptur og historiske fall? Hva mangler den for å bli i stand til å se for seg en videreføring av historien, hvor enn vanskelig det måtte være?

Mens vi holder på Marx, mener vi at det er marxismen i seg selv vi må ta tak i. Det er den som har gjort oss oppmerksom på todelingen i vår felles kultur: arbeidet mot kapitalen. Men denne grunnlagsmyten innebærer et feilaktig perspektiv. Den moderne sosiale ordenen består ikke av én, men to dominerende krefter: ved siden av «kapitalistenes» verden viser en annen verden seg, organisatorenes, de private og offentlige ledernes, alle typer eksperters verden — «de administrative klassene». Det er disse to sammenbundne, men likevel rivaliserende kreftene de «grunnleggende folkelige klassene» står overfor. Den moderne klassekampen må forstås ut fra disse koordinatene — et spill med tre spillere, ikke to.


I DET «SOSIALDEMOKRATISKE kompromisset» som rådet på det gylne 30-tallet, oppsto det en allianse mellom de grunnleggende klassene og «administratorene», som ble representert av sosialist- og kommunistpartier. De grunnleggende klassene utgjorde drivkraften, administratorene drivbolten. Gløden kom fra begge delene. Nasjonalstaten ble til velferdsstaten. Kapitaleierne mistet i stor grad styringen av bedriftene og politikken. Man snakket om en blandingsøkonomi, mellom kapitalisme og sosialisme. Profilen til dette prosjektet må utdypes for å forstå under hvilke betingelser det har gått under.

For å gjøre dette må vi ta utgangspunkt i Marx’ analyse. Hans sentrale idé er at klassestrukturen i den moderne verden ikke gis av pretensjoner om naturlig overlegenhet, som i tidligere systemer. Den skapes i anerkjennelsen av frihet og likhet for alle borgere, slik markedsøkonomien formodentlig hevder. Men, presiserer Marx, dette systemet lar seg bare virkeliggjøre når arbeidstakeren selv blir en vare som kan utbyttes. En slik økonomi er dermed kapitalistisk, og ikke bare varehandel. Markedet er i seg selv ikke en klasserelasjon, men i siste instansen er det den sentrale faktoren for klassedeling. Det åpner for privat eierskap av produksjonsmidlene. Denne vareformen må ifølge Marx forkastes, fordi den setter betingelsene for alt annet.

Men han legger til at man innenfor den moderne bedriften kan se et annet rasjonelt koordineringsprinsipp, som kan spre seg til hele den sosiale spekteret. Et prinsippet som kan marginalisere og etter hvert erstatte markedet: «organisering». Arbeiderklassen vil gjennom den øke makten. Lønnsmottakerne vil til slutt ta over bedriftene. Revolusjonen vil åpne for en ny tid uten vareformen, en tid grunnlagt på organisatorisk enighet mellom frie og likestilte arbeidere.

Denne «store fortellingen» oppsummerer det 20. århundrets store utopi. Den ga inspirasjon til heroiske revolusjoner, kamper og frigjørende reformer som forandret verdens skjebne. Selv om denne utopien er en grunnleggende teoretisk referanse, har den en bakside som skjuler at organisering, i likhet med markedet, også er en klassefaktor: den andre faktoren. Og den skjuler at den moderne samfunnsformen hviler på disse to pilarene. Klassedominansen åpenbarer her to relativt atskilte krefter: den ene virker gjennom kapitalistisk eierskap, den andre gjennom «kompetanse» — som sikrer den økonomiske, administrative og kulturelle organiseringen.
Dette paradigmet, som kalles «nymarxistisk», innebærer en viktig revidering av den klassiske marxismens analyse av klassestrukturer. Den spør den klassiske marxismen hvorfor den ikke tar i betraktning denne tosidige dominansen, som har blitt grundig analysert av sosiologer og ikke krever mer enn litt sunn fornuft for å oppdages [se tekst under]. Hvorfor er denne ideen så fremmed for den klassiske marxismen, som behandler byråkratiet som en sykdom uten å se en klassefaktor i organiseringen?

Dette skyldes at den klassiske marxismen selv oppstod i møte med det kapitalistiske eierskapet, som teorien for en taus, og til en viss grad skjult, overenskomst mellom de administrative klassene og de lavere klassene. Av denne grunn ble den «arbeiderbevegelsens» offisielle lære, så vel som læren til «den virkelige sosialismen» og «sosialisme innenfor kapitalismen». I disse historiske strømningene viser en tvetydig klasse seg, en klasse som konstant benektes og henledes mot et kompromiss mellom «arbeiderklassen» og polen for økonomisk og kulturell administrasjon. Felles overenskomst («arbeidersammenslutninger», offisielle målsetninger) får her, i ulik grad, form av en organisert økonomi som beskyttes av offentlige institusjoner.
Kapitalismens historie i det 20. århundret er slik sett styrt av maktskifter mellom de to sosialt dominerende kreftene. «Finansen» har overherredømmet helt til 1933 (da New Deal innledes i USA). Deretter dominerer den organisasjonelle klassen fram til 70-tallet, som på ny avløses av finansen. Når sistnevnte vinner makten, påtvinger den organisatorene sin egen sosiale dynamikk. Når den organisasjonelle polen dominerer, skyldes det at den har alliert seg med de lavere klassene mot finansen.


DENNE HISTORISKE LESNINGEN belyser kapitalismens og den virkelige sosialismens motsetningsfulle, men likevel parallelle skjebner. På den ene siden leder den til å rette søkelys mot «den administrative maktens» økte makt i Vesten, noe man kan se i bedriftene, de store selskapene og statsapparatene. På den andre siden viser den hvordan makten i «proletariatets revolusjon» i Øst svært raskt havnet i hendene på organisatorene, som ble forfremmet til en herskerklasse. Parallellismen mellom disse fenomenene leder en til å tro at de stammer fra samme dypereliggende strukturelle faktorer, som er iboende i den moderne samfunnsformen. I så stor grad at konvergensen mellom systemene, eller overgangen fra det ene til det andre, alltid er et debattema.

Denne historiske alliansen mellom de lavere klassene og administratorene har antatt forskjellige former, og ble forsterket fram til 70-tallet. Den var avgjørende i kampene i den tredje verden, i de revolusjonære utbruddene i Latin-Amerika og i student- og arbeiderbevegelsene verden over. For ikke å snakke om Frankrike, der en hel generasjon ungdommer i 1968 — som allerede var sikret rikdom av den hierarkiske posisjonen høytutdannede hadde i samfunnet — utfordret de gamle kulturelle kontekstene den tradisjonelle høyresiden brukte for å sikre klassemakten. Revet med av denne livskraften, kastet arbeiderklassen seg mot himmelen i et siste angrep: 40 dager med mer eller mindre landsomfattende streik. Og man påstår at det ikke var annet enn en diskusjon!

Hvorfor var det nødvendig at historien i dette øyeblikket tok en annen vei, og at en tilbakevending til finansen fant sted?

Fordi oppdemmingen av finansmakten og dens inntekter i det sosialdemokratiske kompromisset ikke gikk ubemerket hen. Den kapitalistiske klassens ideologer — fra Friedrich von Hayek til Milton Friedman — hadde fra begynnelsen av forstått prosessens indre vesen, både på det nasjonale og det internasjonale planet. Finansen gjenfant sin stridslyst (minnet om krisen i 1929 ble visket ut), dens makt ble gjenoppbygd, særlig med framveksten av et nytt finanssystem: euromarkedene som lå utenfor sentralbankenes kontroll.

Hvert skjær etterkrigstidens kompromiss støtte på — innledet med dollarkrisen på begynnelsen av 70-tallet — gjorde fundamentene mer sårbare. At kompromissets forkjempere ikke klarte å ordne opp i den strukturelle krisen på 70-tallet, spesielt inflasjonsveksten, gjorde det mulig for andre krefter (inkarnert av Thatcher og Reagan) å angripe arbeidermotstanden med «jernvilje». I 1979 nådde rentenivået en historisk høyde, et friskt vindpust for kapitalistklassene som da hadde en historisk lav inntekt. Krise for en forgjeldet tredje verden. En ny disiplinering ble påtvunget arbeiderne og lederne.
De omfattende kapitalistiske tendensene til handels- og finansglobalisering — som tidligere sosiale ordener hadde klart å holde innenfor landegrensene gjennom aktiv utviklingspolitikk — kom ovenpå igjen med de nye vilkårene visse «avanserte» teknologier skapte. Globaliseringen skiftet karakter. Den dikterte en ny internasjonal arbeidsdeling, under amerikansk hegemoni. Kolonitidens utbytting ble relansert og alle verdens arbeidere konkurranseutsatt. Det kinesiske mirakelet kom til å skjule Latin-Amerikas lidelser.

I denne prosessen havnet administratorene igjen i hendene på finansen. De har mistet initiativet. De ble ledet bort fra målsetningene de hadde satt innenfor nasjonalstaten. De viser seg nå ute av stand til å gjenetablere den tidligere logikken på et kontinentalt nivå (som EU). Administratorene har gått fra det sosialdemokratiske kompromisset til et nyliberalistisk kompromiss. En allianse de, ut fra de historiske kontekstene, i forskjellig grad har ivret etter — mer gledesbetont i USA og Storbritannia enn i Frankrike.

Når de politiske skikkelsene som er representative for «de administrative klassene» slutter opp om det nyliberale alternativet, dreier det seg ikke om individuelt forræderi. Foruten karriereambisjonenes tvetydige rolle, er ikke de historiske betingelsene som førte til det sosialdemokratiske kompromisset lenger til stede.


SPØRSMÅLET REISER SEG dermed for de grunnleggende klassene: hvordan kan man gjenvinne det politiske momentet? For å svare på dette spørsmålet må først et annet punkt belyses. Hvordan går man fra tre spillere til to spillere? Hvordan materialiserer dette tredelte klasseskjemaet seg i den binære formen (høyre/venstre) som dominerer i politikken? I det demokratiske skjemaet med flertallsstyre, utgjør venstresiden det problematiske politiske stedet for alliansen mellom de grunnleggende klassene og de administrative klassene. Ved inngangen til det 20. århundret ble denne venstresiden — om enn revolusjonær eller reformistisk — historisk sett grunnlagt da lønnsmottakerne vendte seg mot de «kompetente», de administrative og kulturelle samfunnslagene, og rev dem med i sin historiske dynamikk. Intellektuelle og organisatorer av alle slag spilte slik en nøkkelrolle ved å posisjonere seg som «arbeiderbevegelsens» fortropp.

Sikkert og visst skjuler «organisering» en enorm fare for tyranni, men den kan kun utøves på en slik måte gjennom å utsette seg for en offentlighet: den uttrykker seg i fellesprosjekter, framsetter mål og midler. «Markedet» på den andre siden, har ingen fellesplan det kan avdekke eller underlegge en felles kritikk. Selv om markedet trenger reklame og propaganda, har det ikke annet å tilby borgerne enn løfter om velstanden som skal finnes i profittmekanismene og private interesser. Dermed stiller det seg ikke likegyldig til om det styres fra høyre eller venstre.

Men «venstre» er et uttrykk som betegner noe ustabilt. Innholdet varierer alt etter om administratorene er involvert i et sosialdemokratisk kompromiss eller i et kompromiss med høyresiden. Det Store Venstre, «venstresidens venstreside», er ikke en naturgitt institusjon. Den er en hendelse, som oppstår når de folkelige strømningene klarer å rive med seg «de administrative klassene» i dens egen frigjøringsdynamikk. I en slik situasjon strekkes det naturlig båndet mellom bestanddelene i klassedominansen — skrustikken som fastlåser massene gir etter.


DAGENS SITUASJON ER en helt annen. Arbeidernes verden har mistet den sentrale og strategiske plassen i produksjonen som gjorde den til en drivkraft. Alliansen med administratorene har blitt problematisk. De grunnleggende klassene befinner seg i en historisk knipe.

Vanskeligheten kommer på den ene siden fra at makten som kreves for å marginalisere det kapitalistiske eierskapet, forutsetter en allianse med en partner som har egne grunner til å gå inn i en slik allianse. Samtidig forblir denne partneren — ut fra ekspertise- og ledelsesprivilegiene — en klassefiende. Fordi dominansen er dobbel, foregår kampen på to fronter.
Det er på den andre siden åpenbart at de grunnleggende klassene kun kan vinne fram hvis de skaper en politisk enhet av fraksjonene som har en tendens til å splitte dem. Denne iboende fraksjoneringen viser seg i deres spredning ut over det politiske spekteret. «Eiendomsrettens» høyre fascinerer uavhengige arbeidere og de mest sårbare lagene av lønnsmottakere. Den «organisatoriske og administrative» venstresiden tiltrekker seg offentlig ansatte og, mer generelt, de som har ambisjoner om en sosial klatring gjennom kompetanse. Disse spenningene gir omrisset av hva et program for folkelig sammenslutning fordrer. Det er denne politiske enhet og allianse som har merket den moderne historien med en rekke frigjøringer, reformer og revolusjoner. Det eksisterer ingen alternativ kongevei. Det finnes ingen andre alternativer for framtiden enn å utvikle den — fra det mest lokale nivået til det mest globale, fra Europa til verden. Og å radikalisere målsetningene.

Det dreier seg ikke bare om felles eierskap av visse produksjonsmidler og en anstendig fordeling av inntektene. Det dreier seg også om vilkårene for våre liv i fellesskapet, det vil si kjønnsrelasjoner, miljøvern, arbeid, helse, utdannelse, forskning og byutvikling. Kampen mot kapitalismen — mot dens profittakkumulerende logikk og abstrakte rikdom — har alltid vært en kamp for konkrete livsvilkår, for makt over produksjonen av det sosiale livet.


HVORDAN KAN DE grunnleggende klassene gjenerobre det politiske initiativet? Det krever en politisk organisasjonsform som er tilpasset dem. «Partiet», selv i flertallsform, er ikke i stand til å imøtegå alle sidene ved problemet. Kun et mangfold av langvarige eller tidsspesifikke autonome bevegelser, er i stand til å dag for dag lede kampen på to fronter: mot kapitalismens stadige fornyede angrep og mot «elitens» hang til å bruke kraften i folkets kamper til sine egne formål. Det er dermed i en symbiose — en intellektuell, moralsk og politisk enighet — mellom partier og bevegelser at det Store Venstre, som er i stand til å utfordre den kapitalistiske makten, vil tre fram.
Det kapitalistiske «verdenssystemet» kan ikke forstås på bakgrunn av, der klassestrukturen vi har beskrevet virker. Det stiller sentrum opp mot periferi. Det forvandler klasserelasjoner til asymmetriske herredømme- og krigsrelasjoner. Men den historiske bevegelsen som så denne moderne produksjons- og styringslogikken utfolde seg i de klassiske nasjonalstatene, og i dag på et kontinentalt nivå, fører på sikt til at dette skjemaet reproduseres i form av en kommende verdensstat. Med hele deres militære, økonomiske og kulturelle makt, bestreber USA — dette globale imperialistiske systemsentrumet — på å innsette seg selv som dominerende aktør i denne «statheten» til den globale klassen som er i ferd med å oppstå.

I det store og det hele lykkes de. Den kalde krigens to verdener — «triaden» USA/Canada, EU og Japan — har blitt erstattet av et hegemonisk og ensidig imperialistisk hierarki, en konsentrasjon av kapital som befaler at den reeksporteres til resten av planeten. Imot denne nye formen for global maktkonsentrasjon, smis kampenes og motstandens enhet. Imot den kan vi se antydninger til at klasse-, rase- og kjønnskamper nærmer seg hverandre. Men denne bevisstheten er fortsatt skjør. Den opplyses av nyliberalismens revner, samtidig trues den av motsetninger som nører opp om nasjonalisme og sekterisme av alle slag. Man kan ikke her basere seg på at partiene vil organisere denne nye internasjonalen. Det er bevegelsesformen som gjelder. I tillegg til motstandskampens leting etter sine sosiale fundamenter, sin «globalitet» og selv dens ideologi, gjenstår det forsatt å skape en annen marxisme for en annen verden.

Oversatt av R.N.

1 I verket Altermarxisme, Un autre marxisme pour un autre monde (En annen marxisme for en annen verden, PUF, 2007) presenterer forfatterne (kap. 5 og 6) to forskjellige, men likevel konvergerende teoretiseringer av klassestrukturen i det kapitalistiske samfunnet.