Michael Winterbottom: Kunstner og samfunnsborger

Hva man enn måtte mene om demagogen Michael Moore, bør han takkes for at hans gjennomslag har utvidet markedet for både polemisk/essayistisk dokumentarfilm og fiksjonsfilm med utgangspunkt i reelle, dramatiske hendelser i vår nære historie, gjerne med eksplisitt ideologisk/politisk vinkling.

En kjapp panorering over de siste ti års kinorepertoar, og synsfeltet fylles av titler som bl.a: David O. Russells 3 Konger (1999) som utspilles under Kuwait-krigen; Ridley Scotts Black Hawk Down (2001) om amerikanske soldaters katastrofale oppdrag i Somalia i 1993; Terry Georges Hotel Rwanda (2004) om en hotelldirektør som gir Tutsi-flyktninger ly mot Hutu-militsen på begynnelsen av 90-tallet. Av ferskere eksempler har vi Kevin Macdonalds portrett av diktatoren Idi Amin i The Last King of Scotland (2004); eller Paul Greengrass’ United 93 (2006) om det fjerde flyet som ble kapret høsten 2001, og krasjlandet i en åker i Pennsylvania.







EN GREN AV sjanger-akrobaten Michael Winterbottoms mangslungne produksjon bør også innlemmes i denne utviklingen:

Welcome to Sarajevo (1997) er basert på historien om en britisk reporters strev med å hjelpe en foreldreløs jente ut av krigssonen. I filmen In This World (2002) får publikum tilnærmet førstehåndserfaring med den brutale tilværelsen i andre enden av nyhetsstrømmen vi stadig mottar om fenomenet «menneskesmugling». Her er man praktisk talt med på veien, i container, fra kontinent til kontinent. Begrepet «road movie» er neppe dekkende.

I fjor fikk vi også et heller ufrivillig vandringsmotiv servert, med Veien til Guantanamo, om fire britisk-fødte pakistanere på bryllupstur til Pakistan. En impulsiv snartur over grensa til Afghanistan – «to see what it’s like» – blir likevel ingen snartur. Helvete bryter løs, de må hive seg på et lasteplan, en av dem forsvinner, resten arresteres og blir historien om «the Tipton Three»: tre gutter fra Tipton, som fraktes til Guantanamo, og utsettes for kontinuerlige avhør og tortur.

Winterbottom har som antydet flere strenger på sin lyre, og er en regissør som påkaller respekt og sympati, om ikke alltid nesegrus beundring. Når han i 2005 gikk løs på historiens første såkalte metaroman, Laurence Sternes noe omstendelige The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman (1759-67), så avtvinger det en honnør for pågangsmot, samt en høy salutt for digresjonsvilje og parkert impulskontroll. Tristram Shandy er blant et knippe romaner som regnes som ufilmatiserbare. Den nakne sannhet om Tristram Shandy (2005) ender da også opp som en pseudodokumentarisk bakomfilm om innspillingen av Sternes roman, med plenty henvendelser til publikum, slapstick og ymse fremmedgjøringsgrep av den mer inkluderende sorten – det hele gjennomført i et dissosiativt lynne som Sterne formodentlig ville satt pris på: romanen handler tross alle avstikkere om vanskeligheten i å fortelle en historie. Ikke minst kommer innfallsviljen den tidligere tv-komiker Steve Coogan til gode. Winterbottom mener selv at de beste dvs: mest gøyale scenene, er Coogans og makker Bill Brydons «off-set»-vrøvlerier, scenene som åpner og avslutter filmen. Coogans henvendelser til seeren er også framtredende i 24 HourParty People, der i hovedrollen som manager og filmens forteller, Tony Wilson. Filmen er Winterbottoms hyllest av den legendariske Manchester-klubben Hacienda, scenen som fostret berømtheter som Cabaret Voltaire, The Fall og Joy Division, senere New Order. (Se opp for Anton Corbijns kommende Control, et portrett av den avdøde Joy Division-vokalisten Ian Curtis.)

Dette vitner jo om en hyggelig smak, og en fornøyelig mimrehistorie var det, selv om man formelig hører de foraktende snøft fra antikvariat-mafiaen i Notting Hill og puritanske likesinnede. Det er noe med subkulturer: enkelte medlemmer kan knapt vente på å bli mainstream, mens kjernen er seg selv nok, ofte med god grunn, ref. beatnick-folkets avsmak for den i sin tid latterlig smoothe filmatiseringen av Kerouacs The Subterraneans.

Andre Winterbottom-titler verd å nevne er adaptasjonen av Thomas Hardy-romanen Jude the Obscure (1895) med Christopher Eccleston og en ung og lysende Kate Winslet i Jude (1996).

I 2004 vakte han en viss oppsikt med 9 Songs, en usjenert skildring av et kjæresteforhold via sengegymnastikken, avløst av ymse konsertbesøk. Winterbottom har en åpenbart journalistisk teft for tematikk, men om han dermed framstår som en konsept-opportunist, så vil nok det balanseres (evt. forsterkes, avhengig av hvor kynisk man er) av hans mer politisk orienterte filmer.

Hvordan man enn vurderer det, etterlater filmografien inntrykk av en variasjonshungrig regissør: foruten ovennevnte formeksperimenter og annet, rommer listen litt av det meste. Her er kammerspill: With or Without You (1998); science fiction: Code 46 (2003); eller den symbol- og stemningsdrevne neonoir’en I Want You (1998), blant annet – her risses kort sagt konturen av en regifagets «Jack of all trades». Ikke dermed sagt at han ikke mestrer de uttrykksformer han gir seg i kast med. Dog er det ikke uvanlig at allrounder-kvaliteter bekostes av spisskompetanse, og i Winterbottoms tilfelle kan man, om man skal være riktig kresen, ta seg i å savne det man kaller en genuin signatur. Savnet er i så fall til å bære. Dugelig håndverk er jo heller ikke å forakte.


SÅ TIL PREMIEREN I NORGE — A Mighty Heart: Når enken etter den drepte journalisten Daniel Pearl skal få sin hjerteskjærende historie sendt ut på lerretene, så er det hele verdens Miss Lips som spiller henne, Angelina Jolie. Vel, det er jo bankable casting så god som noen, men samtidig er det unektelig sånt stoff som komisketsjer lages av. Det er altså ikke uten en viss skepsis man møter en film som denne, selv om man snarest bør innse at det såvisst ikke er Winterbottom i intertekstuelt sprelsk modus, men snarere dokudramatikeren på oppdrag for høyere mål enn filmkunsten alene. Tar man i betraktning at Mariane Pearl er enke etter en hendelse som er dramatisk nok i seg selv, og at historien er produkt av en konflikt som pågår og berører de fleste av oss den dag i dag, ja, så har man pent å svelge unna sin vantro så godt man kan.

For å konkludere med en gang: Med A Mighty Heart gjør Winterbottom tragedien om til en drivende godt, om enn dørgende ordinært, fortalt thriller. Jolie gjør en i og for seg grei innsats, selv om det for enkelte av oss er distraherende å se en fetert kjendis streve med de riktig store følelsene. Ser man bort fra billettsalget og det allmenne opplysningsmotivet, så spørs det om ikke filmen ville tjent på et mer ubeskrevet blad i rollen.

Nå får ikke Jolie all verdens hjelp av personinstruktøren Winterbottom, heller. Om man skal nevne en hyppig svakhet i Winterbottoms produksjon, så er det en til tider urimelig tillit til skuespillernes evne til å bære enhver scene, uansett hvor kantete og umotivert den måtte være. Sjekk Fassbinder-dialogen mlm Coogan og inspisienten i Tristram, f.eks. Litt pussig, forresten, hvordan Winterbottom så ofte bommer på det å snuse opp hvor i situasjonen det brenner. Han har jo ellers et ubestridelig talent for nettopp det, i valg av sak og tema for filmene.

I A Mighty Heart slår dette stort sett heldig ut. Tåreperse-hysteriet ligger snublende nær, men Winterbottoms nevnte unnfallenhet arter seg som beherskelse heller enn latskap denne gang. Da var det litt verre med Veien til Guantanamo, der en litt oppstyltet, flat henvendelse til kamera etterlater et kunstig inntrykk som vel er det siste de tre tiltalte trenger. Det blir ikke så altfor vanskelig å dele amerikanernes mistanke, for å si det slik. Grunnen til at denne likevel fungerer som et slags vitnesbyrd, er vissheten om at man ikke kan utelukke forekomsten av uskyldig tiltalte på Guantanamo, og med den muligheten etablert, følger en moralsk forpliktelse til å ta situasjonen på alvor – om den så ikke skulle gjelde dem som forteller.
Det kan tas som bevis for Winterbottoms håndlag at A Mighty Heart på sine premisser fungerer som en thriller, til tross for at spenningen knyttes til et utfall man er kjent med på forhånd. Legg til at store deler av handlingen utspiller seg i Pearls hjem, i form av hektisk telefonering fra hjemmekontoret, mengder av urgent talking, direkte informering om den løpende etterforskningen i spisestua… Det blir mye interiør – og det at man knapt enser det underveis er en liten bragd i seg selv. Denne konsekvente fokusering av én location gir dessuten en visuell og dramaturgisk resonans: hjemmescenene adspres av effektive ekskursjoner med de lokale etterforskerne i biljakt etter siste tips. Action. Den begrensede location bidrar, i likhet med de sammenpressede scenene inne i bilene, til en klaustrofobisk tilværelse: innestengt og i dekning fra den ville verden der ute. Karachi skildres langt på vei som et myldrende helvete på jord. Dét er jo forståelig, i lys av hendelsene. Her skal det likevel minnes om en viss William Dalrymples kritikk av Bernard-Henri Lévys framstilling i boken Who Killed Daniel Pearl? (2004), der BHL framstiller et fortapt og hatefullt Pakistan, aggressivt og skulende, hvor enhver kvinne er ute av syne, og journalister lever i konstant livsfare. Dalrymple undres om Lévy i det hele tatt har vært der, og påpeker at Pakistans image-problem nettopp skyldes landets toleranse for kritiske, utenlandske journalister. Det perspektivet kan jo være verd å ta med seg. Inntrykket balanseres uansett mot slutten, når enken minner om at de fleste terrorhandlinger i samme perioden rammet pakistanere.

Som det framgår, er det kanskje ikke de mest spenstige moralske utfordringer som presenteres. Til gjengjeld kan gode ting ikke sies for ofte, minst av alt til den globale publikumsbredde Jolies kjendisstatus er ment å tiltrekke.

© norske LMD

Kilder: Wikipedia, Sight and Sound, New York Review of Books, FT.com, Imdb.com