Afrika Somalia

Den hemmelige krigen i Somalia

Situasjonen i Somalia er Afrikas verste mener FNs spesialutsending. Geriljakrigen fortsetter selv om det islamistiske regimet falt etter at etiopiske styrker gikk inn i Mogadishu. Islamistene har vunnet mye terreng etter at de ble undertrykt under Siad Barres regime (1969?91). I juni 2006 utpekte Osama bin Laden Darfur og Somalia som ett av stedene der slaget mot «Den store amerikanske satan» skulle stå. De amerikanske hemmelige tjenestene fryktet «et nytt Afghanistan» og en gjentakelse av den mislykkede operasjonen i 1993, og overlot «det skitne arbeidet» til Etiopia. Konflikten er spent. Etiopia og Somalia betrakter hverandre som arvefiender. De to landene var i krig med hverandre i 1964 og fra 1977 til 1978 på grunn av en grensestrid. Amerikanerne har dermed valgt en strategi som på ny truer med å sette Afrikas Horn i brann.

Posted on

Våre Mujahedin har kjempet hardnakket mot de etiopiske invasjonsstyrkene og deres somaliske lakeier. […] Til gjengjeld brukte Allahs fiende tungt artilleri. […] De lot markedet brenne ned til grunnen for å ødelegge islamsk eiendom i Somalia.» Dette sier Sheikh Muktar Robo Abu Mansur, leder for den hemmelige bevegelsen Shahab (ungdom), den radikale fløyen av somaliske islamister.1 I Mogadishu har geriljakrigen fortsatt etter januar 2007, da regimet til Unionen av islamske domstoler (UIC) falt. Regimet kontrollerte størstedelen av de sentrale og sydlige delene av landet. Det enorme markedet Bakara som var kjent for sine boder med våpen og ammunisjon, gikk opp i røyk i begynnelsen av oktober, etter at forsvarsdepartementet ble angrepet av opprørere. Radio Shabelle, en av landets få uavhengige radiostasjoner, ble omringet av hæren og er siden holdt i taushet.

FNs nye spesialutsending, Ahmedou Ould Abdallah fra Mauretania, mener den humanitære situasjonen i Somalia er «kontinentets verste». Ulovlige utvandrere flykter i massevis mot Jemen ved å gjennomføre den risikable kryssingen av Adenbukten. Ti tusen mennesker greide det mellom januar og august 2007 om bord i et hundretalls småbåter, men 500 er døde eller antatt døde. I begynnelsen av september ble det meldt om overfylte båter i drift, flyktninger som var kvalt, slått og sprøytet med syre av grenselosene sine – likene kastet på havet. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger ble noen av dem beskutt etter at de hadde lagt til i Jemen.

Likevel måtte man knipe seg selv i armen for å tro det man så 27. mai 2007: Etiopias grønne, gule og røde flagg ble heist to skritt unna presidentpalasset i Mogadishu, i gavlen på den nye etiopiske representasjonen i den somaliske hovedstaden, av Seyom Mesfin og Ali Mohamed Gedi, henholdsvis etiopiske utenriksminister og statsminister i Somalias føderale overgangsregjerning. Seremonien var i anledning en forelesning som ble holdt i auditoriet:
«Vår fred og vår stabilitet er blitt satt i fare av en håndfull ekstremister som kaller seg religiøse […]. Noe som står i motsetning til islams prinsipper som en religion for fred og toleranse.»2

Samme dag hevdet sjefen for det etiopiske diplomatiet at troppene deres som var gått inn i Somalia i desember 2006 for å jage UIC, som hadde sittet ved makten i seks måneder, ble oppfattet som « en frigjøringshær og ikke som en okkupasjonsstyrke».3 Noen dager tidligere mente derimot den italienske utenriksministeren Patrizia Sentinelli at etiopiske troppers tilstedeværelse var «uakseptabelt» for befolkningen. Hun hadde vært i samtale med den somaliske presidenten Youssouf Abdullahi, som var tilbake i Mogadishu takket være Addis Abbebas. Ministeren hadde lagt til at disse troppene burde forlate landet så snart hele Den afrikanske unions fredsstyrke var på plass. 1200 ugandiske soldater har vært utplassert siden begynnelsen av mars, av en styrke som er ment å telle 9000 «hvite hjelmer».4


DEN ANTI-ETIOPISKE stemningen er sterk i Mogadishu. Etter en offensiv fra UIC – en bevegelse «som ble opprettet av noen forretningsmenn som søkte noe som lignet normalitet i en by som på denne tiden ble systematisk plyndret av krigsherrene»5 – skulle den etiopiske hæren gjenerobre hovedstaden i april i år. De skjøt med kanoner mot de områdene som ble betraktet som mest fiendtlige. Dette førte til 1700 døde, og flere hundre tusen innbyggere ble drevet på flukt. I tillegg betrakter Etiopia og Somalia hverandre som arvefiender. De to landene var i krig med hverandre i 1964 og fra 1977 til 1978 på grunn av en grensestrid og besittelsen av Ogaden (med en befolkning som i hovedsak er somalisk, men styrt av Etiopia). De kjempet også mot hverandre i 1996, under kampen mot et islamistisk samlingssted.
Offisielt ble intervensjonen i Somalia nylig gjennomført for å kaste ut UIC, som ikke anerkjente den føderale overgangsregjeringen, som ble stablet på beina med støtte fra «det internasjonale samfunn». Men intervensjonen mottok også kraftig støtte fra Washington, som dermed kunne føre en overraskende krig ved stedfortreder i Somalia.6 For amerikanerne er dette landet ytterst på Afrikas horn blitt ensbetydende med nederlag. På president Siad Barres tid (1969-1991) hadde Somalia først vært Sovjetunionens allierte, og Sovjets flåte benyttet havnen i Berbera. Et skifte av allianser til USAs fordel hindret ikke at regimet falt da et titalls regionale frigjøringsbevegelser gjorde kupp. Somalia sank så ned i et kaos som landet aldri siden har greid å reise seg fra.

Befolkningen ble ofre for vendettaer mellom klanledere som like mye var blitt «krigsherrer», og for å komme den til unnsetning ble en flernasjonal operasjon kalt Restore Hope, stablet på beina i 1992 under amerikansk kommando. Om natten gikk amerikanske invasjonsstyrker i land på strendene, mens media fulgte det hele. Bernard Kouchner,7 som da var fransk statssekretær for humanitæraksjoner, poserte gjentatte ganger for fotografene med en sekk ris på ryggen.
FN overtok i 1993 og innlemmet det amerikanske bidraget. Men intervensjonen endte med fiasko som følge av et bakholdsangrep midt i hovedstaden. 18 amerikanske soldater ble drept, og likene ble vist fram som trofeer, noen av dem også slept gjennom gatene bak «tekniske kjøretøyer».8 Denne ydmykende hendelsen gjenfortelles i detalj i den amerikansk filmen Black Hawk Down, som seinere mottok applaus i Mogadishus videoklubber.9 Siden unngikk USA Somalia og avsto fra å delta i den minste fredsopprettende eller –bevarende operasjon på kontinentet, selv under folkemordet i Rwanda i 1994.

Etter attentatene 11. september 2001 ble kortene delt ut på nytt. Hele Afrikas horn, men særlig Somalia, ble satt under overvåkning. Fra 2002 har den amerikanske marine i samarbeid med marinen i noen europeiske land patruljert i Rødehavet, i Bab el-Mandeb-stredet, og langs kysten av Somalia og Jemen. Målet med «Task force 150» er å sikre en av klodens viktigste sjøveier: mot Suez-kanalen og det vestlige Middelhavet, mot Kapp det gode håp og Sør-Amerika, mot de asiatiske stredene og Stillehavet i øst. Angrepene i havnen i Aden mot destroyerskipet «USS Cole» i 2001 og året etter mot den franske oljetankeren Limburg ga ny næring til frykten for en «maritim jihad» som truet oljeforsyningene og handelstrafikken. Et stort passasjerskip og mange lasteskip – noen av dem fraktet forsyninger fra Verdens matvareprogram – ble også angrepet i åpent farvann utenfor Somalia.10

Den amerikanske marinen inspiserte mistenkelige fartøyer og jaktet på sjørøvere. De forsøkte spesielt å hindre taliban- og mujahedinsoldater som var jaget fra Afghanistan, og deretter fra Irak, i å søke tilflukt på Afrikas horn. Langs Etiopias grenseområder mot Sudan og Somalia ligger en av kontinentets viktigste «gråsoner». Den har forbindelse med den gamle karavaneruten like til grensen til Tsjad, Libya, Mali, Algerie og Mauritania på kysten av Vest-Afrika.

Pentagon fikk dessuten i 2002 utplassere enheter av sine spesialstyrker i den lille staten Djibouti, som inntil da hadde hørt til i den franske innflytelsesområdet. Med et mannskap på 2000 mann er denne posten for observasjon og hemmelige aksjoner den eneste amerikanske basen på kontinentet, noen kilometer fra grensen til Somalia.11 Derfra er de hemmelige operasjonene for å fjerne antatte medlemmer av Al-Qaida både i Jemen og i Somalia blitt satt i gang. I 2007 har disse aksjonene fått fornyet styrke.


OSAMA BIN LADEN er fremdeles ikke til å få fatt i, men han er ikke ukjent på Afrikas horn. Han skal ha oppholdt seg i Somalia på begynnelsen av 1990-tallet. Enkelte av de «afghanske araberne» som har stått ham nær, var innblandet i angrepet på amerikanske soldater i Mogadishu i 1993. Fra 1991 til 1996 bodde bin Laden i Sudan. De militæres statskupp i 1989 og innsettingen av et fundamentalistisk styre som støttet seg på Den islamske nasjonalfronten gjorde dette landet til et sikkert tilfluktssted. Bin Laden investerte i den farmasøytiske fabrikken al-Shifa (som den amerikanske hæren bombet i august 1998, som gjengjeldelse for angrepene i Nairobi i Kenya og i Dar-es-Salaam i Tanzania) og i Al-Shamal Islamic Bank. Han vervet tidligere «afghanske arabere» og begynte å samle egyptiske tilhengere, blant dem Ayman al-Zawahiri. Tanken om en global jihad springer ut av kontakten med islamister over hele verden, spesielt jemenitter og algeriere.12

En første serie med attentater rammet amerikanske interesser og den amerikanske hæren: Aden i 1992, Mogadishu i 1993, Ryad i 1995, Khobar i 1996 – samme år som bin Laden måtte forlate Sudan og dra tilbake til Afghanistan der han traff Mullah Omar, Talibans framtidige leder. Saudieren kunngjorde så sammen med al-Zawahiri opprettelsen av en «global islamsk front for jihad mot jøder og korsfarere» og påtok seg i 1998 ansvaret for angrepene mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam (224 døde, mer enn 4500 sårede).

Noen dager etter 11. september 2001 erklærte George W. Bush fastfrysning av eiendommene til 27 grupper og personer som ble antatt å være knyttet til internasjonal terrorisme.13 Blant disse var Al-Barakat (lykken), den fremste pengeoverføringsorganisasjonen i Somalia (den halve milliarden dollar som hvert år ble sendt av den store somaliske diasporaen, holdt liv i om lag 800 000 av innbyggerne som var blitt igjen i landet) og også bevegelsen Al-Itihaad al-Islaami (Islamsk enhet). Sistnevnte ble mistenkt for å ha deltatt i skyting mot amerikanske helikoptre i Mogadishu i 1993, og seinere for å ha skaffet logistikkhjelp under angrepene i Mombasa (Kenya) i november 2003.14

Al-Ittihad ble nedkjempet i 1997 etter et første raid utført av etiopiske militære. Men lederen Sheikh Hassan Daahir Aweys – en tidligere oberst som hadde gjort seg bemerket under den somalisk-etiopiske krigen i 1977 – ble i 2006 president for høyesterett i de islamske domstolene i Mogadishu. Aweys nektet for enhver forbindelse med Al-Qaida, men erkjente å ha hatt kontakt med bin Laden da sistnevnte bodde i Sudan. Han så på sharia (islamsk lov) som «den eneste kuren for Somalias problemer», og bekreftet at han «delte følelsene til de som mente at islam var utsatt for en verdensomspennende krig ført av USA og deres allierte.»

Under en opposisjonssamling i Asmara (Eritrea) i september i år presenterte Sheikh Aweys – som står på amerikanernes liste over ettersøkte personer – seg som «en nasjonalist som slåss for et fritt og samlet Somalia, noe amerikanerne ser på som terrorisme». Den gamle lederen utfordret Washington til å bevise hans bånd til Al-Qaida og uttrykte i forbifarten at USA utenrikspolitikk i forhold til Somalia er «merkelig krigersk».15

De somaliske islamistene var undertrykt under Siad Barres regime, men på 90-tallet styrket de sin innflytelse i landet. De kontrollerte den lille byen Luq i sør nær grensen til Kenya som de siden ble jaget fra. I 1996 mistet de sin bastion i Puntland, en selverklært stat nordøst i Somalia. Egypterne, afghanerne og tsjetsjenerne som hadde sluttet seg til Al-Ittihad så ut til å ha forlatt landet ettersom «de lokale islamistene hadde lagt den militære aktiviteten til side til fordel for handel med Gulf-landene, undervisning i koranskolene og forsvaret av sharia».16 Denne endringen gikk så langt at den gryende bevegelsen De islamske domstoler i 2002 sluttet seg til et første forsøk på en overgangsregjering.

En FN-rapport fra mai 2005 bekreftet imidlertid at Sheikh Aweys – som hadde slått seg ned i Galgaduud-regionen midt i landet – allerede mottok våpenstøtte fra Eritrea. Og at han var i kontakt med representanter for Den nasjonale frigjøringsfronten i Ogaden og Oromo-frigjøringsfronten17, som begge er i opposisjon til den etiopiske sentralmakten. I juni 2006 utpekte bin Laden og al-Zawahiri det sudanske Darfur og Somalia som et nøkkelsted, der slaget mot «Den store amerikanske satan» skulle stå.


DE AMERIKANSKE hemmelige tjenestene fryktet at «et nytt Afghanistan» skulle vokse fram, og satte likhetstegn mellom den tradisjonelle praksisen som UIC forsvarte og en farlig «talibanisering» av regionen.18 I februar 2006 prøvde de først å «kjøpe» enkelte av de somaliske krigslederne. Men «Alliansen for gjenopprettelse av fred og mot terrorisme» som ble opprettet for anledningen kunne ikke hindre den islamistiske militsen i å angripe i juli og ta full kontroll over Mogadishu.

Men etter dette nye nederlaget kom et mesterstykke: flere «svarte hauker», og ikke en eneste amerikansk soldat på bakken – i hvert fall ikke offisielt. Med diskret mandat fra Washington gikk den etiopiske hæren inn i Somalia for å hjelpe den føderale overgangsregjeringen som ikke greide å komme inn i «sin egen» hovedstad. I slutten av desember trodde de etiopiske styrkene at de hadde vunnet slaget, ettersom den islamistiske militsen hadde dratt fra Mogadishu. I Baioda (Somalia) hvor denne overgangsregjeringen fortsatt holder til, hevder man at en femtedel av alle fangene som ble tatt under offensiven er utlendinger, et håndfast bevis på en internasjonal jihad-sammensvergelse.

Men president Abdullahi som kom tilbake til Mogadishu i etiopiske godsvogner, måtte gi opp å avvæpne de gamle klanene og militsene, mens demonstrasjonene mot styrkene fra Addis Abeba ble flere. «Muqawamada» (motstandsbevegelsen) gjenopptok sine angrep i bydelene. 20. mars kom hovedstadens sentrum under opprørernes kontroll. 30. mars begynte det egentlige «slaget om Mogadishu». I slutten av april bombet til slutt det etiopiske artilleriet opprørerne, rakettene kom også fra presidentens hold. Bastionene nord i hovedstaden falt. Noen dager seinere kunne den langsomme tilbakeføringen av flyktningene starte.
Fra basen sin i Djibouti fortsatte den amerikanske hæren samtidig sin sporing av faktiske og antatte medlemmer av Al-Qaida og i januar 2007 for første gang med en militæraksjon av et visst omfang: En flygende kanonbåt – etLockheed AC-130 Spectre, et modifisert Hercules-fly med fire turbopropmotorer, tungt bevæpnet og i stand til å «pepre» en hel sone (flyet ble første gang brukt under Vietnam-krigen). Slike operasjoner, som har vært ført halvveis i skjul, har aldri vært tatt med når man har gjort opp status, men de markerer at amerikanerne igjen viser muskler i «den hemmelige krigen» på Afrikas horn. I februar skal kommandotropper fra spesialstyrkene også ha ledet operasjoner sør i Somalia. 2. juni i år bombet et skip fra det amerikanske forsvaret flere mål i nærheten av havnen i Bargal i Puntland, som skulle ha fungert som tilfluktssted for «rømlinger fra Al-Qaida-nettverket» uten at det noen gang ble mulig å verifisere disse påstandene.

Politirazziaene mot jihadistene har også mangedoblet seg i Mogadishu etter at byen ble tatt av etiopierne og styrker som støtter Abdullahi. Mellom 200 og 1000 personer skal ha forsvunnet og ha blitt holdt fanget i hemmelighet, i havnen, i Villa Somalia, og i kjelleren til det nasjonale sikkerhetskontoret. Å tilhøre det gamle UIC er tilstrekkelig for å bli oppført som «terrorist». «Flertallsklanen til Hawiye anklager presidenten for å tvinge inn medlemmer av sin egen gruppe Darod i alle maktsfærer, og for å støtte seg til den historiske fienden Etiopia for å bevare makten.»19 Dette varslet ille for en forsoningskonferanse som var bebudet i midten av juni i Mogadishu, men som først åpnet en måned seinere grunnet mangel på motstandere – den islamistiske strømningen og Hawyie-klanen – og som ble avsluttet 30. august uten bemerkelsesverdige resultater.


VED Å OVERLATE «det skitne arbeidet» til Etiopia tok den amerikanske regjeringen sjansen på å blåse liv i dårlig slukkede glør i regionen. Slik drev den amerikanerne konflikten i Somalia mot en internasjonalisering. Dermed fikk de etiopiske og eritreiske regimene som var i krig mot hverandre fra 1998 til 2000, for et resultat som ingen av partene var fornøyd med, påskudd til å gå løs på hverandre igjen. Selv om Eritrea hadde liten sympati for UIC forsynte de dem med våpen. I en FN-rapport fra november 2006 advarte mot en «utvidet konflikt» og beskrev en «endemisk våpenstrøm» i begge leire. Den anklaget særlig Eritrea for å ha foretatt «minst tjueåtte leveranser av våpen, ammunisjon og militært utstyr», deriblant bakke-til-luftmissiler, til den islamistiske leiren, som da kontrollerte Mogadishu etter dødelige slag mot alliansen av krigsherrer som ble støttet av USA.

I september i år var ikke den eritreiske regjeringen redd for å ta imot en opposisjonskonferanse i hovedstaden selv om regjeringen på nytt blir anklaget av den etiopiske presidenten Meles Zenawi for å støtte de islamistiske ekstremistene i Somalia. Konferansen munnet ut i opprettelsen av en Allianse for en ny frigjøring av Somalia. Denne organisasjonens første trekk var å kreve at den etiopiske hæren, som ble betraktet som amerikanernes lydige tjener, umiddelbart trakk seg ut. Og i slutten av september satt de i gang en ny væpnet offensiv mot Mogadishu.
Etiopia på sin side har alltid støttet den føderale overgangsregjeringen.20 Og den amerikanske regjeringen gikk så langt som til i hemmelighet å gi dem grønt lys for at de i all hast kunne kjøpe våpen fra Nord-Korea, og slik bryte sanksjonene som Pyongyang var pålagt av Sikkerhetsrådet, på forespørsel fra USA.21 Det amerikanske diplomatiet godtok også at et så lite demokratisk regime som Zenawis bruker «krigen mot terrorisme» som brekkstang for å sikre seg finansiell støtte og politisk overbærenhet. Zenawi monopoliserer fremdeles makten takket være nettverket til Tigray-folkets frigjøringsfront22, som han var sjef for, og han undertrykker partier, fagbevegelser og studentbevegelser. 23

Ved å overlate oppgaven med å gjenopprette ro og orden i dette landet til Somalias arvefiende tok Washington også sjansen på å tillate Etiopia å delta i en eventuell oppstykking av dette landet. I kolonitiden var det allerede delt i tre (dagens Somaliland til engelskmennene, midten med Mogadishu til italienerne, Djibouti i nordvest til franskmennene). Og mens UIC oppfordret til en «hellig krig» mot det kristne regimet i Addis-Abeba, tok Washington også sjansen på å legge til rette for at det igjen skulle kunne oppstå en islamisme som kunne smykke seg med den nasjonale motstandens farger. Og de tok sjansen på en antiamerikanisme som hele tiden ligger under i Somalia, som de fleste muslimske opinioner.24 Til sist tok de sjansen på indirekte å få ny fart på kravene til Ogadeni, Afar og Oromi, folk som historisk sett har vært fiendtlige overfor Addis-Abebas ambisjoner om sentralisering, og som alltid har drømt om en oppløsning av det gamle regimet.25

Alle disse forholdene gjør den fremtidige amerikanske militærkommandoen for Afrika, Africom, som vil se dagens lys i 2008, klokt i å tenke over, hvis den vil unngå at Afrikas horn igjen skal stå i brann, som på 70- og 80-tallet.

Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 AFP, 3. oktober 2007.

2 Reuters, 27. mai 2007.

3 AFP, 27. mai 2007.

4 Se Tom Mailit, Mail and Guardian, 20. mai 2007.

5 Joseph Winter, Christophe Farah, BBC World, 11. juli 2006.

6 Om opprettelsen av den føderale overgangsregjeringen og opprettelsen av Unionen av islamske domstoler, se Gérard Prunier, «Liaisons dangereuses de Washington en Somalie» (Washingtons farlige forbindelser i Somalia), franske Le Monde diplomatique, september 2006.

7 Lege, diplomat og politiker. Grunnlegger av Leger uten grenser. Var Frankrikes første statssekretær for humanitæraksjoner. Senere bl.a. helseminister i Jospin-regjeringen. Ble ekskludert fra Sosialistpartiet da han på forsommeren i år ble utenriksminister i Fillons konservative regjering. Overs. anm.

8 Tekniske kjøretøyer» er sivile nyttekjøretøyer som er blitt militarisert ved behov og som er blitt favorittutstyret til disse militsene.

9 Regissert av Ridley Scott. Filmen kom i 2001.

10 Det franske sjøforsvaret har tilbudt skipene til Verdens matvareprogram eskorte fra november 2007.

11 Se "Djibouti entre super-puissance et super-pauvreté» (Djibouti mellom supermakt og superfattigdom), franske Le Monde diplomatique, februar 2003.

12 Se Abdel Bari Atwan, L?histoire secrète d?Al-Qaïda (Al-Qaidas hemmelige historie) Acropole-Belfond, Paris, 2007.

13 Se Ibrahim Warde, «Myten om Bin Ladens millioner», norske Le Monde diplomatique, september 2007.

14 Alain Charret, Les Nouvelles d?Addis (Nyheter fra Addis), St Remy La Vanne, februar 2006.

15 Reuters, Asmara, 6. september 2007.

16 Jérôme Tubiana, L?Humanité, Paris, 29. januar 2002.

17 Oromo Liberation Front stiftet 1973. Oromerne utgjør ca. 1/3 av befolkningen i Etiopia og er landets største etniske gruppe. Det er den tredje største nasjonaliteten i Afrika, og den største i Øst-Afrika. Oromia ble kolonisert og inkorporert i det Amhara-dominerte etiopiske imperium (Abyssinia) ved hjelp av europeiske kolonimakter på slutten av 1800-tallet. Overs. anm.

18 Forbud mot khat, videofilm, musikk, fotball under Verdensmesterskapet, kvinner i arbeidslivet osv.

19 Stéphanie Braquehais, Libération, 26. mai 2007.

20 Gérard Prunier, se over.

21 New York Times, 8. april 2007.

22 Tigray People?s Liberation Front. Overs. anm.

23 Se Yohannes Woldemariam, Sudane Tribune, 26. november 2005.

24 For den del av opinionen i Midtøsten, valgte amerikanerne med overlegg å åpne en ny frontlinje nord på det afrikanske kontinentet ettersom Mogadishu var «den tredje arabiske storbyen som falt i hendene på den amerikanske imperialismen, etter Jerusalem og Bagdad».(Nicola Nasser, Global Research, 3. januar 2007).

25 Et FN-oppdrag i Ogaden i begynnelsen av september 2007 anbefalte at det ble organisert en uavhengig granskning av menneskerettighetsbrudd i denne provinsen, etter å ha mottatt vitnesbyrd fra flyktninger som hevdet at det var et «helvete».

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver