Elitene utfordres i Ecuador

«Det er nå forandringenes utfordringer begynner,» sier den anerkjente menneskerettighetsforkjemperen og journalisten Rocío Peralbo. «Alle forhold ligger til rette for det, og vi har bare oss selv å skylde på hvis vi mislykkes.» Aldri har Ecuador opplevd en så overveldende seier som den bevegelsen Alianza País fikk 30. september. De som da ble valgt får ansvaret for å skrive landets nye grunnlov. 70 prosent av velgerne viste sin tillit til kandidatene som støtter president Rafael Correas prosjekt. Med 80 representanter av 130 får de et behagelig flertall i grunnlovsforsamlingen. Med denne ønsker presidenten å «gjenstifte republikken» og iverksette en utviklingsmodell som bryter med nyliberalismen.
Alianza País så dagens lys i slutten av 2005. «Det var ikke et prosjekt for de opplyste, men snarere en bevegelse bygget på kampen og anstrengelsene til en rekke sosiale og politiske sektorer,» forklarer Alberto Acosta, tidligere energi- og bergverksminister og blivende president for den grunnlovsgivende forsamlingen. Gjennom valget i november 2006, klarte denne bevegelsen å gjøre professoren og økonomen Correa til president. «Vi gikk fra å være spesialister på å protestere, til å virkeliggjøre forslagene. Da vi kom til makten, måtte vi begynne å bygge.»

I Carondelet-palasset – et av koloniarkitekturens monumentale bygg – i Quito ligger regjeringens hovedsete. Fra sitt sparsommelig innredede kontor bekrefter president Correa utsagnet: «Vi har gått inn i en «borgerrevolusjon» som må føre til radikale, dype og raske endringer i landets strukturer. De vi har fungerer ikke lenger.»
Taxisjåførene, damene i aviskiosken, skopusserne, de kontoransatte – alle, i hvert fall svært mange, tror på dette prosjektet som statsoverhodet går i spissen for. I dette landet som har hatt 8 presidenter på 10 år, har folk liten tillit til kongressen, som blir sett på som inkompetent og korrupt. Dette innebærer en tydelig avvisning av «partidokratiet» – det er slik Correa omtaler partiene, områdene og gruppene styrt av «caudillos» som til nå har vært rådende på den politiske scenen. I så stor grad at under valget der han gikk av med seieren, hadde hans bevegelsen Alianza País ingen kandidater til parlamentsvalget, noe som gjorde at de overlot kongressen i opposisjonens hender. I stedet satset de alt de hadde på den grunnlovsgivende forsamlingen, som kunne erstatte kongressen.
{{{«Denne nye regjeringen har vekket et svært stort håp i folket.»
Biskopen av Esmeraldas}}}
Biskopen av Esmeraldas, Eugenio Arellano, er opprinnelig spansk, men har bodd i Ecuador i nesten tretti år – «alltid i nærhet til folket». Derfor, sier han, vet han hvordan «90 prosent av innbyggerne» tenker. «Denne nye regjeringen har vekket et svært stort håp i folket: At deres livskår kan bedres radikalt. Han bekrefter at kirken i Ecuador har tatt sitt valg: «Vi må støtte, følge opp og spre dette håpet.» Men, som et lokalt ordtak sier: «Det er mange ormer på veien».
ECUADOR HAR OMTRENT 13 millioner innbyggere. I 2006 hadde 12,9 prosent av innbyggerne mindre enn $1,06 pr. dag å dekke matbehovene sine med og var kategorisert som «nødlidende», ifølge INEC (det nasjonale instituttet for statistikk og manntall). I gjennomslitt levde 38,3 prosent av ecuadorianere i kronisk fattigdom; seksti prosent var undersysselsatt. Ifølge den samme kilden, har 26 prosent av familiene måttet ta opp lån for å dekke helseutgifter, kjøpe mat, betale studiepenger etc. De resterende økonomiske og sosiale opplysningene er like lite oppløftende.
Utviklingsprosjektene til Correas regjering har sin umiddelbare finansielle kilde i oljen, som Ecuador er den femtestørste produsenten av i Latin-Amerika. Historiene om disse to – om Ecuador og om oljen – er nært sammenknyttet.
I 1972 var det et nytt statskupp. Dette ble utført av «nasjonalistiske militære som var opptatt av landet og dets suverenitet», forteller tidligere kontreadmiral Gustavo Jarrín, som på denne tiden ble utnevnt minister for natur- og energiressurser. Til da hadde amerikanske multinasjonale foretak kontrollert oljeutvinningen. Nå tok den ecuadorianske staten over. Flere utenlandske selskaper forlot landet, de andre gikk med på de militærregimets krav, inkludert utvinningskontraktenes varighet, som gikk ned fra 50 til 20 år. I november 1973 gikk Ecuador inn i Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), og USA opphevet sin militære støtte. Men fra nå av fikk staten 90 prosent av oljeinntektene i stedet for omtrent 5 prosent. Landets økonomi gikk inn i en gullalder.
Jarrín minnes med stor innlevelse at det demokratiske systemet ble gjeninnført 1978. Jaime Roldos, kandidat for et lite sentrum-venstreparti, tok over makten. Roldos døde 24. mai 1981 i en flyulykke, under omstendigheter som anses som mistenkelige. I tiden som fulgte, på mindre enn 30 år, snudde situasjonen seg fullstendig: Nok en gang havnet 80 prosent av oljeinntektene i transnasjonale bedrifters hender. «I enkelte tilfeller omfattet landområdene der man drev oljeutvinning, til og med kirken og parken i landsbyen!»

{{{Delene av befolkningen som har vært hardest rammet av fattigdom bor i oljeprovinsene}}}
«Det er helt utrolig, men det er faktisk lov», bekrefter Acosta. «Det står i grunnloven. Argumentene er frihet og utenlandske investeringer.» Som energiminister i den første regjeringen til Correa ble han stilt overfor en situasjon der det var umulig å endre noe som helst innenfor de lovrammene som fantes – kongressen var fortsatt i opposisjonens hender. I juni gikk han av fra stillingen for å stille som kandidat til den grunnlovsgivende forsamlingen. «Oljen har ikke vært noe garanti for utvikling i Ecuador, selv om den har vært uunnværlig for landets økonomi.» Faktisk lever de delene av befolkningen som har vært hardest rammet av fattigdom – og kreft! – i oljeprovinser. «Amazonas er blitt ødelagt, og to urfolk har forsvunnet. Årsaken er regjeringenes mangel på verdighet og de transnasjonale bedriftene som har oppført seg som dampveivalser.»
President Correas er fast bestemt på å få tilbake oljeressursene. Som i Venezuela og Bolivia vil utenlandske investorer være velkommen dersom de bøyer seg for de nasjonale interessene. «Å åpne for ekstremhandel vil ikke bli aktuelt,» presiserer Acosta. «Ingen av landene som har åpnet seg på den måten har kommet vinnende ut av det. Tvert imot har de tapt noe enormt.»
En annen strategisk oppgave er arbeidet for regional selvråderett. «Vi må begrave visjonen om å åpne oss for Imperiet [USA] og lukke oss for våre naboer. Vi må kjempe for en latinamerikansk integrasjon.» På dette området, forklarer Correa, «er jeg en også en «arbeider», side om side med presidentene Hugo Chávez og Evo Morales. Vi må heller ikke glemme statssjefene i Brasil og Argentina, som åndelig sett er på bølgelengde med oss her.» I august underskrev dermed Ecuador og Venezuela en avtale om energiintegrasjon, som tar sikte på å bygge et raffineri i Manabí (Ecuador). Ved hjelp av raffineriet skal Ecuador nå få slippe å eksportere råoljen sin (til de multinasjonale selskapenes priser), for så å importere den når den er raffinert (til verdensmarkedets priser). «Integrasjonen er nødvendig og uunngåelig,» fortsetter presidenten. «Kanskje mange mennesker ikke er klar over det, men denne delen av verden opplever en utrolig tid. Vi må bidra til oppbyggingen av Det store fedrelandet Simón Bolívar drømte om.»
SOM MAN KAN forestille seg, er dette en tankegang som ikke får folk til å hoppe av glede i konservative kretser. Jorge Ortiz, en kjent politisk journalist for kanalen Teleamazonas, har liten tvil om hvilken retning president Correas prosjekt kan komme til å ta: «Det er svært sannsynlig at han kommer til å velge den «chavistiske» økonomiske modellen, for så langt har han til og med kopiert oppfinnelsen «det 21. århundres sosialisme», som ingen skjønner hva er.» Den mest utbredte måten å angripe president Correa på, er å sammenligne ham med hans venezuelanske kollega Hugo Chávez. Sammenligningen har sin pris. Den ecuadorianske pressen har i flere år gjentatt at Chávez er «en demon», «en galning», «en kommunist», en som har gjort sitt folk fattig og splittet. Det finnes ikke noe behov for strukturforandringer, slik Ortiz ser det. «Hvorfor ikke bevare den økonomiske modellen vi har, når den har fungert så langt? Vi trenger bare å styrke den.»
I mange intervjuer med presidenten virker det som om fortiden aldri hadde eksistert, som om landets problemer begynte 15. januar 2007 idet han inntok stillingen. Det er tydelig at noen journalister har til hensikt å sette presidenten til veggs. Men Correa avvæpner dem med sin akademiske bakgrunn, en utmerket hukommelse og ved alltid å være velinformert. Han viser dem at de lyver, med vilje, at de spekulerer med tall og fakta. Han gjør dem fortvilte. Og de tar igjen. Jorge Ortiz hevder at pressen forholder seg til Correa på samme måte som den gjorde overfor hans forgjengere. «Forskjellen er at de forrige aksepterte kritikken, mens Correa har behov for å bringe pressens rolle i vanry, slik at han kan ødelegge de demokratiske systemet vi har.»
{{{«Da Correa begynte å snakke om behovet for endringer haglet angrepene fra mediene.»
Rodrigo Santillán, journalist}}}
Rodrigo Santillán er tidligere president for den nasjonale journalistforeningen og for dens profesjonstribunal. Han er ingen «correist», men ser likevel at fra det øyeblikket da Correa «begynte å snakke om behovet for endringer av landets strukturer, begynte angrepene og fornærmelsene å hagle fra de viktigste mediene.» Santillán medgir at han skjemmes over den forestillingen hans kolleger legger fram: «I stedet for å bli stilt for profesjonstribunalet, fikk to journalister heltestatus etter i all offentlighet [under en pressekonferanse] å ha fornærmet presidenten.» Den ene av dem var så aggressiv at presidentens sikkerhetsvakter måtte kaste ham ut.
I Ecuador finnes det ikke noen statlige TV- eller radiokanaler. Denne uvanlige situasjonen ønsker presidenten å gjøre noe med. I mellomtiden reiser han hver lørdag til en by, og derfra «redegjør han» for politikken sin overfor folket. Han inviterer alltid et par journalister. Rocío Peralbo påpeker at det er første gang man tar med journalister fra alternative og regionale medier i panelet. «Og dette har ført til økt motvilje mot presidenten fra pressens side.» Correa svarer klart og tydelig: «Vi demokratiserer informasjonen. Vi har bestemt oss for ikke å gi flere privilegier til de som alltid har vært privilegerte.»
I løpet av dette året har det kommet protester fra enkelte internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner, som så bort fra forholdet mellom presse og økonomisk makt. Disse organisasjonene gikk sammen med ecuadorianske medier og protesterte mot presidentens beslutning om ikke å gi intervjuer til bestemte journalister. Igjen gir presidenten svar på tiltale: «Selv om enkelte journalister har fornærmet meg og fordreid ordene mine, har jeg, som person og president, ytringsfrihet og kan si til dem at jeg i pressefrihetens navn ikke dveler ved det.»
Ifølge den tidligere ministeren Acosa er en annen kilde til spenninger at en regjering for første gang «ikke har et incestuøst forhold til pressen. Selv om vi ikke er det eneste landet hvor det har vært tilfelle, har det her vært vanlig at eierne av mediene blir belønnet med æresposter som ikke har noe med deres yrke å gjøre.»
I Ecuador er seks av syv TV-kanaler enten eid av bankkonsern eller avhengige av finansielle klaner. Det skal derfor ikke mye til før ytringsfrihet forveksles med bedriftsfrihet. «Den sosiale klassen som består av et hundretalls familier, de samme som har holdt makten i tømmene,» forklarer biskop Arellano, «har formet opinionen og skapt en form for sosial filosofi i sin egen favør, fordi de viktigste nyhetsmediene var deres eiendom.»
{{{«Demokratiet er godt helt til den dagen det truer interessene til den herskende sektoren.»
President Correa}}}
«Demokratiet er godt,» presiserer presidenten, «helt til den dagen det truer interessene til den herskende sektoren. Helt til den dagen da en regjering setter seg fore å omfordele nasjonens goder. I samme øyeblikk blir landets presse aggressiv. Det betyr ikke at de store mediene og deres journalister er ansvarlige for alle landets onder, men de har likevel bidratt betraktelig.» Santillán «vet» på sin side at den amerikanske ambassaden i Quito «handler, på en diskret måte, men den handler. Den flørter i stadig større grad med de store mediene. Som er storfornøyde. Det er ikke langt igjen før vi får en massiv demoniseringskampanje av presidenten. Det er et første skritt i retning av et forsøk på destabilisering.»
SETT FRA WASHINGTON kan den besluttsomheten Ecuadors regjering legger for dagen betraktes som ulydighet. «Vi håper at USA, men også EU eller en hvilken som helst annen nasjon vil respektere oss,» erklærer president Correa kontant, «og at ingen vil forsøke å diktere hvilken politikk vi skal ha eller utøve noen form for intervensjon.»
Snarere enn en aksjon fra USAs side mot regjeringen, er det imidlertid den interne krigen i Colombia som virkelig bekymrer Ecuadors regjering. Omtrent 500 000 colombianere har slått seg ned i Ecuador. Hundretusenvis av disse er flyktninger fra konflikten. I tillegg kommer hundrevis over grensen hver dag for å finne et midlertidig tilfluktssted. I grenseområdet blusser de sosiale problemene stadig opp, selv om den ecuadorianske regjeringen og landets luftstyrker har gått forsiktig fram og hatt en humanitær innstilling.
Da Correa ble president gjorde han det klart at han ikke ville blande seg i borgerkrigen som herjer i nabolandet. Og at han heller ikke ville betegne Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC-geriljaen) som en «terroristorganisasjon». Han har flere ganger uttalt at hans regjering er villig til å bidra til å finne en politisk løsning på konflikten. Men han står kategorisk på at «Plan Colombia, som ble iverksatt av Bogotá og Washington, er en militaristisk og voldelig plan. Derfor har den ikke bidratt til å løse den alvorlige situasjonen, men snarere forverret den.»
President Correa har ikke bare krevd av sin colombianske makker, president Álvaro Uribe, at han må stanse sprøytingen av kokaplantasjer i nærheten av grensen. Han har også advart om at, dersom det blir nødvendig, vil han bringe saken inn for internasjonale domstoler. Statlige så vel som uavhengige kommisjoner har anerkjent de alvorlige effektene av kjemiske produkter på mennesker, vann, dyr og planteliv. «Colombia er vår bror og nabo, men det må settes en grense for Plan Colombia.»
Denne saken er i seg selv alvorlig. Men det finnes også en annen kilde til bekymring: At den colombianske regjeringen skal tilby seg å fungere som trojansk hest for Washington, for å gi støtte til et forsøk på å destabilisering av den ecuadorianske regjeringen. Man må huske at Colombias regjering flere ganger har gjort dette overfor president Chávez. Hvis regjeringen ikke hadde hatt støtte hos 80 prosent av befolkningen, tenker mange, ville det for lenge siden ha vært gjort et forsøk på statskupp. Selv om kontreadmiral Jarrín, som fortsatt er i kontakt med de militære toppene, forsikrer om det motsatte: «Jeg har ikke merket noe snev av intensjoner fra disse om å delta i noen form for kupp.»
Riktignok er regjeringen i ferd med å vinne de militæres sympati takket være tiltak som styrker deres borgerrettigheter. Militære og politimenn har lenge arbeidet under elendige forhold, og har tidligere ikke fått den behandlingen de fortjente av myndighetene. I tillegg har viktige nasjonale utviklingsprosjekter nylig blitt betrodd Luftvåpenets ingeniører. Dette initiativet har ikke falt i god jord hos private og utenlandske foretak. Presidenten forsvarer de militæres profesjonalitet og kompetanse, og minner om at logisk sett, får staten på denne måten tilbake en del av de pengene den investerer.
{{{Denne privilegerte minoriteten er besatt av tanken på knekke dette livsverket.»}}}

Så langt, sier presidenten, «har alt vært avhengig av spekulativ finanskapital, og ikke av de virkelige rikdomsskaperne.» I Ecuador har man av og til nådd så motsetningsfylte tilstander at mens den produktive sektoren som skaper rikdommen var rammet av krise, slo finanssektoren, som administrerer rikdommen, alle inntektsrekorder. «Problemet,» minnes man på presidentkontoret i Carondolet-palasset, «er at det finnes mye bedrageri blant arbeidsgivere som ikke betaler skatt, utnytter arbeiderne, ikke tar hensyn til miljøet. Så det er klart at de burde være svært redde for vårt prosjekt for å fornye staten. Og det er de som foretrekker en destabilisering av en regjering de vet de ikke vil kunne bestemme over.»
FOR JOURNALIST Jorge Ortiz ser framtiden svart ut – for ikke å si katastrofal. Og hans blikk er rettet mot én person: «Vi står overfor store konfrontasjoner, særlig fordi president Correa er blitt en person som vekker hat og rivalitet, og splitter det ecuadorianske folket.» Mens biskop Arellano har en annen forklaring på de kommende vanskelighetene: «Denne privilegerte minoriteten er besatt av tanken på knekke dette livsverket. Men det er dem det store sjokket kommer til å ramme, fordi det vil gå utover deres ubegrensede privilegier. De føler seg som et barn når man fratar det brystet som før det: de gråter.»
Oversatt av K.S.