De liberale vestlige mediene lo godt da den kinesiske statsadministrasjonen for religiøse saker i august 2007 vedtok «Ordre nr. 5» – en lov som omfatter «kontrolltiltak for reinkarnasjon av levende buddhaer i tibetansk buddhisme». Dette «viktige nye skrittet for å institusjonalisere kontrollen over reinkarnasjonen» fastsetter prosedyrene for reinkarnasjon. Kort fortalt, forbyr den buddhistiske munker fra å reinkarneres uten statlig tillatelse: Ingen utenfor Kina skal kunne påvirke reinkarnasjonsprosessen, kun klostre i Kina kan søke tillatelse.
Før vi eksploderer i sinne over hvor totalitær den kinesiske kommunismen er, som nå ønsker å kontrollere undersåttenes liv selv etter døden, bør vi huske at dette tiltaket langt fra var et fremmed fenomen i Europas tidlige moderne historie. Augsburgfreden i 1555 – det første skrittet mot Freden i Westfalen i 1648, som endte Trettiårskrigen – erklærte at Fyrstens religion skulle være den offisielle religionen til en region eller et land («cuius regio, eius religio» – «den som styrer, hans tro skal gjelde»). Dette resulterte i at katolikkene aksepterte at protestantisme ble tolerert i Tyskland. Men da en ny hersker med en annen religion tok makten, måtte større folkegrupper konvertere. Det første store institusjonelle skrittet mot religiøs toleranse i det moderne Europa involverte dermed paradokser av samme type som den kinesiske «ordre nr. 5» – din religiøse overbevisning, som angår dine inderligste religiøse erfaringer, reguleres av din sekulære fyrste. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
