Den kinesiske statsadministrasjonen forbyr buddhistiske munker å reinkarneres uten statlig tillatelse. Men religionens politiske dimensjon er ikke mer problematisk for Kina enn for Vesten. Og kineserne har lært seg de vestlige triksene. De er nå i ferd med å forvandle Lhasa til en kinesisk versjon av det kapitalistiske Ville vesten, med karaokebarer og Disneyaktige «buddhistiske fornøyelsesparker». Snart vil tibetanerne ha samme status som urbefolkningen i USA.
De liberale vestlige mediene lo godt da den kinesiske statsadministrasjonen for religiøse saker i august 2007 vedtok «Ordre nr. 5» – en lov som omfatter «kontrolltiltak for reinkarnasjon av levende buddhaer i tibetansk buddhisme». Dette «viktige nye skrittet for å institusjonalisere kontrollen over reinkarnasjonen» fastsetter prosedyrene for reinkarnasjon. Kort fortalt, forbyr den buddhistiske munker fra å reinkarneres uten statlig tillatelse: Ingen utenfor Kina skal kunne påvirke reinkarnasjonsprosessen, kun klostre i Kina kan søke tillatelse.
Før vi eksploderer i sinne over hvor totalitær den kinesiske kommunismen er, som nå ønsker å kontrollere undersåttenes liv selv etter døden, bør vi huske at dette tiltaket langt fra var et fremmed fenomen i Europas tidlige moderne historie. Augsburgfreden i 1555 – det første skrittet mot Freden i Westfalen i 1648, som endte Trettiårskrigen – erklærte at Fyrstens religion skulle være den offisielle religionen til en region eller et land («cuius regio, eius religio» – «den som styrer, hans tro skal gjelde»). Dette resulterte i at katolikkene aksepterte at protestantisme ble tolerert i Tyskland. Men da en ny hersker med en annen religion tok makten, måtte større folkegrupper konvertere. Det første store institusjonelle skrittet mot religiøs toleranse i det moderne Europa involverte dermed paradokser av samme type som den kinesiske «ordre nr. 5» – din religiøse overbevisning, som angår dine inderligste religiøse erfaringer, reguleres av din sekulære fyrste.
DEN KINESISKE REGJERINGEN regulerer noe den ikke bare tolererer, men til og med støtter. Den frykter ikke religionen, men bekymrer seg for den sosiale «harmonien» – religionens politiske dimensjon. For å dempe den økte sosiale oppløsningen forårsaket av den kapitalistiske eksplosjonen, hyller de kinesiske funksjonærene nå religioner og tradisjonelle ideologier som opprettholder sosial stabilitet – fra buddhisme til konfutsianisme, de samme ideologiene som kulturrevolusjonen angrep. I april 2006 fortalte Ye Xiaowen, Kinas høyeste embetsmann for religiøse saker, til Xinhua News Agency at «religion er en av de sentrale kreftene Kina får sin styrke fra». Og han framhevet buddhismen for dens «unike rolle i å skape et harmonisk samfunn» – den offisielle oppskriften for kombinasjonen mellom økonomisk ekspansjon og sosial utvikling og omsorg.
Religionens rolle som stabiliserende motvekt til kapitalismens dynamikk blir dermed offisielt tillatt – for de kinesiske myndighetene er sekter som Falun Gong kun brysomme fordi de søker å unngå statlig kontroll. I samme ånd ligger problemet med tibetansk buddhisme i den åpenbare kjensgjerningen man har en tendens til å glemme: Tibets tradisjonelle maktstruktur er teokratiet, med Dalai Lama som overhode. Dalai Lama forener religiøs og sekulær makt. Så når vi snakker om Dalai Lamas reinkarnasjon, dreier det seg om en metode for å velge et statsoverhode. Det er underlig å høre de som klager over Kinas ikke-demokratiske press overfor Tibet bekymre seg over rettighetene til Dalai Lama – en på alle måter ikke-demokratisk-valgt leder.
Kina har de siste årene endret sin strategi i Tibet. Foruten ren militær makt, benytter de seg nå av etnisk og økonomisk kolonialisering, som i raskt tempo forvandler Lhasa til en kinesisk versjon av det kapitalistiske Ville vesten med karaokebarer og Disneyaktige «buddhistiske fornøyelsesparker» for vestlige turister. Kort sagt, mediebildet av brutale kinesiske soldater og politimenn som terroriserer buddhistmunker skjuler en mye mer effektiv amerikanskinspirert sosioøkonomisk forandring: Om et tiår eller to, vil tibetanerne ha samme status som urbefolkningen i USA. Det virker som de kinesiske kommunistene endelig har gjort hjemmeleksene: Hva er den undertrykkende kraften til hemmelig politi, interneringsleire og rødegardister som ødelegger gamle monumenter, sammenlignet med den uhemmede kapitalismens evne til å undergrave alle tradisjonelle sosiale relasjoner?
Og det finnes flere dimensjoner her. Det er altfor enkelt å le av ideen om at en ateistisk makt skal regulere (og dermed anerkjenne) noe som i dens øyne ikke eksisterer. Men tror vi på det? Da Talibanstyrkene i Afghanistan for et par år siden ødela de gamle Buddha-statuene i Bamiyan, var det ingen av oss, vi godhjertede opprørte vestlige tilskuere, som trodde på Buddhas guddommelighet. Vi var opprørt fordi Taliban ikke viste tilstrekkelig respekt for deres eget lands og hele menneskehetens «kulturarv». I stedet for å respektere fortidens kultur – som alle kulturfolk – trodde de virkelig på deres egen religion, og var dermed ikke særlig følsomme overfor den kulturelle verdien til andre religioners monumenter. Paradokset er at Buddha-statuene var en mye mer autentisk åndelig utfordring og motkraft mot Taliban enn det liberale Vesten.
HER LIGGER DET problematiske punktet for dagens henvisninger til «kultur»: de humanistiske vitenskapene er i ferd med å bli et koldtbord av «kulturstudier», kultur er overalt. I forhold til religion, har vi i dag ikke lenger «virkelig tro», vi adlyder bare (noen av de) religiøse ritualer og skikker av respekt for «livsstilen» til samfunnet vi tilhører: ikke-troende jøder adlyder koscherreglene «av respekt for tradisjonen». Setningen «jeg tror ikke virkelig på det, det er bare en del av min kultur» ser faktisk ut til å være den framherskende modusen for kulturell livsstil. Selv om vi ikke tror på julenissen, er det et juletre i hvert hus og selv på offentlige plasser i desember. «Kultur» er betegnelse på alt det vi praktiserer uten å virkelig tro på, uten «å ta seriøst». Er ikke dette også grunnen til at vitenskapen ikke inngår i dette kulturbegrepet – den er for virkelig? Og er ikke dette også grunnen til at vi avføyer fundamentalistisk troende som «barbarer», som antikulturelle, som en trussel mot kulturen – de våger å ta troen alvorlig? I siste instans oppfatter vi i dag de som umiddelbart lever deres kultur, de som ikke har avstand til den, som en trussel mot kulturen.
Kanskje opplever vi Kinas reinkarnasjonslover så skandaløse, fordi de legger for dagen hemmeligheten bak det vi alle gjør, og ikke fordi de er fremmed for vår sensibilitet. Gjør ikke kineserne det alle «siviliserte» regjeringer gjør: tolerer med respekt det man ikke tar særlig alvorlig, og forsøker å innkapsle dets politiske konsekvenser gjennom lovregulering?
