De liberale vestlige mediene lo godt da den kinesiske statsadministrasjonen for religiøse saker i august 2007 vedtok «Ordre nr. 5» – en lov som omfatter «kontrolltiltak for reinkarnasjon av levende buddhaer i tibetansk buddhisme». Dette «viktige nye skrittet for å institusjonalisere kontrollen over reinkarnasjonen» fastsetter prosedyrene for reinkarnasjon. Kort fortalt, forbyr den buddhistiske munker fra å reinkarneres uten statlig tillatelse: Ingen utenfor Kina skal kunne påvirke reinkarnasjonsprosessen, kun klostre i Kina kan søke tillatelse.
Før vi eksploderer i sinne over hvor totalitær den kinesiske kommunismen er, som nå ønsker å kontrollere undersåttenes liv selv etter døden, bør vi huske at dette tiltaket langt fra var et fremmed fenomen i Europas tidlige moderne historie. Augsburgfreden i 1555 – det første skrittet mot Freden i Westfalen i 1648, som endte Trettiårskrigen – erklærte at Fyrstens religion skulle være den offisielle religionen til en region eller et land («cuius regio, eius religio» – «den som styrer, hans tro skal gjelde»). Dette resulterte i at katolikkene aksepterte at protestantisme ble tolerert i Tyskland. Men da en ny hersker med en annen religion tok makten, måtte større folkegrupper konvertere. Det første store institusjonelle skrittet mot religiøs toleranse i det moderne Europa involverte dermed paradokser av samme type som den kinesiske «ordre nr. 5» – din religiøse overbevisning, som angår dine inderligste religiøse erfaringer, reguleres av din sekulære fyrste. (…)
