Vesten – den døende stjerne – Le Monde diplomatique

Hvis vi betrakter Vestens politikk som enhetlig kan den, enten man liker det eller ikke, sammenfattes i én brutal setning: krigen mot «internasjonal terror» som USAs president George Bush har ført de seks siste årene, og denne krigens følger i form av militær okkupasjon i Midtøsten. Men dette utgjør likevel «en helhet» i den vestlige forestillingsverdenen. Om enn det i virkeligheten bare dreier seg om en negativ av den lammende fascinasjonen de vestlige landet viser for den «islamistisk-fascistiske» faren, er dette et tema som dekker over praktisk talt alle de avgjørende spørsmålene verden står overfor.

Dette hypnotiske fenomenet ser ut til å ha en ekstra effektiv virkning i imperiets utkant, særlig i Europa, mens virkningen har begynt å avta i systemets kjerne. I forbindelse med forberedelsene til primærvalgene før presidentvalget i 2008, er det mange som tar bladet fra munnen. Det dukker opp nye kandidater – både demokrater og republikanere – som kommer med kraftig kritikk av Bush, som er i fritt fall på meningsmålingene. Atskillige nyhetskommentatorer tar nå åpent til orde for en ubetinget tilbaketrekning fra Irak og Afghanistan. Folk innser hva som har skjedd og går sammen om å beskylde de høye herrene i Bushadministrasjonen for å ha fortalt dem uhørte løgner. I utkanten av imperiet har man derimot aldri vært så dempet som nå. Alle er måteholdne og innstilt på velvilje og kompromiss.

I stedet for å holde fast ved kritikken den daværende franske utenriksministeren Dominique de Villepin i februar 2003 tilkjennega overfor FN, som satte Frankrike i en posisjon det står respekt av, ser det ut til at fleste vestlige politiske partier i det skjulte har hensunket til grublerier: «Tenk om vi virkelig har gått inn i en sivilisasjonskrig? Tenk om det var vår plikt å bruke alle politiske midler til å motarbeide en vilje som er fremmed for våre felles verdier? Tenk om det viser seg at bak kampen mot innvandrerungdomsopprørene, bak den fronten som må reises mot illegal innvandring og bak sikkerhetsoppgraderingen av offentlig transport og av hæren, faktisk fantes et problem som binder alle disse tiltakene sammen, nemlig trusselen fra ’de andre’?» Til tross for at de skarpeste amerikanske intellektuelle allerede for femti år siden forsto at denne typen tenkning tilhørte «fortiden, på samme måte som sjåvinismen eller sveivetelefonen på veggen»,¹ får et slags forvirret flokkinstinkt nye tilhengere til å automatisk slutte seg til det i minnet om en svunnen tiltrekningskraft.

Effekten av denne åndsforvirringen har vært at mange mennesker er blitt mer eller mindre likegyldige til de humanitære skadene USAs politikk har forårsaket. Men ved å redusere alle arenaer for debatt og kommunikasjon til en så smal linje, har den også fått en annen konsekvens: den sperrer for folks tenke- og forestillingsevne. Den gjør det umulig for det politiske spillet å utfolde seg når det kommer til de største utfordringene vi står overfor.

ET AV DE MEST iøynefallende symptomene på denne sperren er at det er blitt slutt på det reelle mangfoldet blant politiske representanter. Den passive holdningen til de handlingslammede demokratene i det amerikanske Senatet i møte med «bushismen», nedgangen for Canadas liberale parti og Parti Québecois’ sammenbrudd, evig blairisme uten noe alternativ i Storbritannia, nederlag i det franske presidentvalget for et sosialistparti som var like sikkerhetsorientert som motstanderen, tilbakegang for «grønne» bevegelser og alterglobalister, fusjon mellom det kristne høyre og sosialistiske venstre i Italia, ny «hellig union» mellom Tyskland og Frankrike.

Hvilken annen forklaring finnes vel på den forvirringen eller tilbaketrekningen til spesifikke posisjoner som har funnet sted i vitenskapen, enn at defensive temaer – som av latskap er lånt fra den amerikanske presidentens politikk – har tømt alle andre perspektiver for innhold? Hvordan skal man forklare det patriotiske refrengets tiltrekningskraft innen den «liberale» høyresiden? Og at man på venstresiden glemmer de nødlidende folkemassene til fordel for sikkerhetsrelaterte saker? Hvordan skal man forklare at de karismatiske demagogene (som minner om en katastrofal tendens fra det 20. århundre) overlever, mens programmene for politisk bevisstgjøring er «på feil spor», bruker for mange ord og i beste fall er opptatt med blind forvaltning? Kan de forklares av annet enn av den ukritiske gjentagelsen av et samlende prinsipp som ville ha forsvunnet for lenge siden, hvis det ikke hadde vært fordi man i det uendelige gjentok det samme korstoget (antikommunisme, antiterrorisme, anti, anti … )?

MEN DENNE FØRSTE årsaken til politisk hjerteklapp er ikke den eneste. Den har fått god hjelp fra tre eller fire omfattende problematiske omstendigheter, som denne søvngjengeriske saueflokkmentaliteten hindrer oss i å legge merke til.

For det første, ser man et fenomen som i grunnen er positivt, men som irriterer den nærtagende «rike verden»: den nye, uavhengige ånd som omgir Lula da Silvas Brasil og Hugo Chavez’ Venezuela. Latin-Amerika tillater seg å gi den gamle cubanske revolusjonen en ny historisk verdi. Uansett hvilket negativt bildet europeiske intellektuelle har av «den syke diktatoren» Fidel Castro, ser det ikke ut til at de har fått med seg hvilken respekt koalisjonen av latinamerikanske stormakter viser ham. For dem har han maktet å holde ut som foregangsstat i påvente av en varig befrielse fra den nordamerikanske dominansen. Lærdommen er i alle fall klar: mens amerikanske soldater dør hver dag i Irak, blir det stadig vanskeligere for Bushadministrasjonen å legge føringer for et ørtiende kupp i Latin-Amerika. Noe nytt er i gjære, noe som også for de europeiske landene innebærer en «nytt forhold mellom Nord og Sør» som ikke bare er effekten av NGO-aktivistenes filantropiske godvilje. Kan det tenkes at vår kollektive ubevissthet som «de rike i Nord» hindrer oss i raskere å erkjenne denne politiske og økonomiske utviklingen?

MER GENERELT, hvorfor vil vi ikke å se at denne viljen til å omdirigere ressursene, som så langt forsvant i andre retningen, innebærer en rekke metoder der «rettferdighet» rimer med «lokal utdannelse» og «motstandsevne mot metropolen», og dermed i prinsippet mer respekt fra lokalsamfunnet? La oss ikke glemme at det er lokalsamfunnet som er offer for den teknologisk-økonomiske framgangen som fortsetter å sende de fleste inn i de lite populære gigantbyene. Eller at bare økonomisk bistand styrt fra Sør (i motsetning til IMF og Verdensbanken og deres planlagte tilbakegang til en hale av ideologiske vedlegg til støtten) kan motvirke migrasjonen, som er årsaken til de verste formene for ulikhet som er underveis.

For det andre, stiller G8 – denne forestillingen med USA og noen tilstrekkelig nære venner av dem i rollene – seg straks bak den mest minimalistiske tolkningen av klimaendringene. Denne formen for solidaritet viser hvordan vi i praksis er lite villige til å innrømme at det finnes endringer som burde fjerne oss fra vårt tidligere livsstilsideal – som for resten av verden framstår som prangende, for ikke å si som en krenkelse.

Men en seriøs anerkjennelse av denne trusselen ville i første omgang implisere en helt spesiell anstrengelse fra USAs side. USA ville måtte redusere et tøylesløst energiforbruk som går hånd i hånd med en måte å leve på som fører til et absurd forurensningsnivå, og som trekker med seg den nye «kilden til arbeidskraft» inn i denne overopphetede atmosfæren – i alle ordets betydninger. Dessuten hadde det holdt å endre USAs oljepolitikk (ved å innføre en avgift for å få en liten økning i den latterlig lave bensinprisen amerikanerne betaler) for å løse en stor andel av CO2-problemet for flere tiår fremover, og få fart på moderniseringen av tog, trikker og nye energikilder. Den groteske «løsningen» Det hvite hus har lagt fram, nemlig bioenergi (effekten av denne er raskt å gjøre det dyrere å kjøpe de viktigste næringsmidlene, som må konkurrere med etanolproduksjon), burde være et insentiv til raskest mulig å bygge et senter for alternativer til planen USA fremdeles sikter seg inn mot. Men dette forutsetter at flere av de landene som har bestemt seg for å få foran med et eksempel, går sammen og danner en troverdig kraft. Og de må være skjermet mot den ubevisste dragningen mot den gamle «vestlige» ambisjonen, og uavhengige av fastlåste internasjonale maskinerier.
Men også på dette punktet tyder alt på at «provinsens utkantområder» har slått seg sammen – høyre og venstre side om side – for å komme en liten (men stadig rikere) amerikansk elite til unnsetning. De vil tydeligvis forhindre den amerikanske staten å skifte ledelse, og hindre amerikanerne – som alltid er oppfinnsomme og dynamiske når de slipper å møte hindre – i å bidra i miljøkampen. Man ser fortsatt de spøkelsesaktige konturene av et sammenslått Vesten som til og med forbyr seg selv tanken på å danne spesifikke allianser mellom rike land som på en frigjort og voksen måte vil finne en raskere vei til den økologisk revolusjonen. Hva hindrer Canada, Sverige, Irland eller Finland i å lede an i et viljefast byks framover, når Lulas Brasil våger å kaste seg ut i en politikk som er solidarisk med oppadstigende land. Ville ikke Japan og Norge med hvalfangsten, Russland med gassen, USA med det utsvevende forbruket eller Frankrike med atomkraften ha kommet haltende etter?

Nok en gang dreier det seg om det samme, uutslettelige bildet på en vestlig blokk, som har sneket seg inn i det ubevisste, og hindrer tankegang av typen «nasjonal identitet» eller «national security» i å vike. Den forhindrer oppblomstringen av dialog mellom kulturene – en dialog som ikke er redusert til pedagogisk fremstilling av undertrykkende misstillit. Det dreier seg om en dialog som ikke kanaliserer all vitenskapelig skaperkraft mot utfordringene på politi- og militærfronten, som strekker seg fra biometrisk kontroll av menneskeheten til den evige «Starwars»-spøken, enten den har innlemmet Russland som «alliert» eller ikke.

NÅR SKAL MAN FÅ se et initiativ fra noen modige foregangsland som vil å trosse den gamle fristelsen til å la forskning bli underkastet målsetninger som er bestemt av noen manipulerende krefter? Når skal man se initiativ som vil tillate forskerne å kaste seg over nye og vitale problemstillinger: eksempelvis innen de humanistiske fagene å studere de formene for antropologisk, politisk og demokratisk legitimitet som ville passe for et verdenssamfunn i utvikling; eller på det teknologiske feltet, det nødvendige bruddet med de store energislukende systemene, som vil gjøre det mulig på lokalt, urbant og regionalt plan å sikre energi- og matråderetten uten å melde seg ut av den verdensomspennende dialogen som er muliggjort av øyeblikkelig datasirkulasjon.

Kort sagt, selv den verste av de defensive solidaritetsrefleksene kan ikke lenger skjule problemene som nå berører hele planeten direkte:

– det som vi ikke lenger kan slippe unna med å kalle «naturen». Denne basisen for alt jordlig liv som er blitt motstandsstillingen i kampen mot lidenskapen for og forestillingen om pengenes verdi;

– det som kalles «kultur», enten det gjelder identitet eller kunst eller vitenskap. Det som utgjør – i alle fall på linje med den materielle produksjonen som nå er blitt teknologisert – et helt univers av vesentlige aktiviteter. Det som ikke kan bli underkastet en industriell eller økonomisk avkastning uten at det utgjør en fare for den siviliserte menneskeligheten og det demokratiske mangfoldet;

– og til slutt det avgjørende spørsmålet om muligheten av samfunn som er mer uavhengige av «den krematistiske teknikks virvelvind»². Samfunn som i framtiden ikke bare kommer til å være en mer stabil kilde til arbeidsplasser, og ha mindre energisløsende og forurensende aktiviteter, men der de politiske «dialogene» dessuten vil være nærmere folket.

Natur, kultur, samfunn – selv om deres innhold ofte blir glemt i det navlebeskuende spillet til de sosio-statlige eller statsliberale partiene, roper disse tre pilarene for en verdensomspennende politikk om å få den oppmerksomheten de fortjener. Den miljømessige, den kulturelle og den samfunnsmessige logikken er det eneste som kan sikre et sunt menneskelig mangfold. Deres handlekraft vokser og de venter nå bare på sine forsvarere.

Når disse tre elementene ennå ikke har gjort en voldsom entré på verdensscenen, skyldes dette det blinkende lyset den døende stjernen Vesten stråler inn i synsfeltet vårt. Men hvor lenge vil det vare? Det er en stjerne som klamrer seg til sine siste krefter: de gigantiske investeringsfondene, som alene utgjør tjue ganger massen av de nasjonale BNP-enes sum. En eller annen kveld vil de måtte pakke sammen, ikke for at verden skal streve, men for at den skal leve.

(…)