Blodbadet i Chile

21. desember 1907, i Iquique, en havneby i helt nord i Chile, ble hundrevis av chilenske, peruanske og bolivianske arbeidere massakrert av den chilenske hæren og marinen foran inngangen til skolen Santa María. Slik druknet den oligarkiske chilenske regjeringen «den store streiken» i Tarapacá-provinsen i blod. Streiken var en spontan sosial bevegelse, bak seg hadde den arbeiderorganisasjonene som hadde vokst fram gjennom årene før.

I salpeter-, sølv-, kull- og kobbergruvene, i havnevirksomheten og på fabrikkene i Santiago, Valparaíso, Vi–a del Mar, Concepción og andre byer, var en arbeiderklasse i ferd med å ta form. Denne begynte å slutte opp om sosialismens og anarkismens sosiale frigjøringsideologier. Streikene og protestene ble mer utbredt, og staten, som var bekymret for opprettholdelsen av sosial orden, hadde siden 1903 besvart proletariatets krav med gjentatte massakrer. «Det sosiale spørsmål» var et brennhett tema i Chile i forkant av hundreårsdagen for landets sosiale frigjøring.

I en global kontekst preget av stor vekst for den regjerende klassen og for staten, hadde en devaluering av valutaen senket vekselverdien på den chilenske pesoen fra 18 til 7 peniques («øre»), noe som gjorde matvarer betraktelig dyrere. Til tross for en nedgang i levekårene og harde arbeidsforhold, var Tarapacá-proletariatets krav på denne tiden heller moderate. Salpeterarbeiderne ba om lovlige betalingsmidler, i stedet for lønnskuponger utstedt av bedriftene som bare kunne byttes i de produktene som var til salgs i landhandler eid av de samme bedriftene til høyere priser enn på det frie marked; handelsfrihet for å unngå slikt misbruk; stabile forhold for lønnstagerne ved hjelp av en norm tilsvarende 18 peniques per peso; beskyttelse av de farligste arbeidsområdene for å unngå ulykker som krevde en mengde menneskeliv; opprettelse av kveldsskoler for arbeiderne finansiert av bedriftene. Arbeiderne i Iquique – havnearbeidere, jernbarnearbeidere og fabrikkarbeidere – krevde økninger i sine magre lønninger for å veie opp for tapet av kjøpekraft etter devalueringen av valutaen. Nesten alle – enten de kom fra pampaen eller fra Iquique – var enige om at de skulle kreve en vekslingskurs på 18 peniques.


DEN 5. DESEMBER erklærte mer enn 300 arbeidere fra salpeterjernbanen i Iquique at de gikk ut i streik, noen få dager senere gjorde havnearbeiderne det samme, og til slutt arbeidere fra forskjellige industrier. Men mangelen på koordinasjon blant de streikende og innrømmelser fra noen arbeidsgivere fikk bevegelsen til å forvitre.

Etter noen få dager oppsto en drastisk endring av situasjonen. 10. desember gikk arbeiderne i salpetergruven i San Lorenzo til streik. To dager senere, da det ble klart at selskapet ikke ville imøtekomme kravene, bega en håndfull av disse arbeiderne seg til den nærmeste salpetergruven, Santa Lucía, for å stanse arbeidet der. Dette eksempelet ble fulgt, og på denne måten, tvers gjennom verdens tørreste ørken, førte arbeiderne bevegelsen videre. I de påfølgende dagene stanset stadig flere salpeter-«oficinas» opp. Arbeiderne ble enige om at skulle kravene bli hørt, måtte de dra ned til Iquique, hvor representantene for de engelske, chilenske, tyske, spanske og italienske selskapene som med store gevinster forvaltet driften av den utrolige nitratrikdommen som Chile, Peru og Bolivia slåss om under Salpeterkrigen (1879-1883).

Etter å ha gått hele natten, ankom den første gruppen på rundt 2000 arbeidere denne byen ved morgengry søndag 15. desember. Provisorisk intendant Julio Guzmán, som erstattet avtroppede Carlos Eastman, samtalte med arbeiderne fra pampaen og med representantene for arbeidsgiverne. Guzmán forsøkte å overbevise salpeterarbeiderne om at de måtte dra tilbake til pampaen og bare la en komité være igjen i Iquique for å føre forhandlingene. Men ettersom arbeiderne nektet å gjøre det så lenge deres krav ikke var etterkommet, hadde ikke myndigheten noe annet valg enn å innlosjere dem på skolen Domingo Santa María. I mellomtiden fortsatte tusenvis av arbeidere fra pampaen – noen med koner og barn – å strømme til Iquique med tog eller til fots. Deres tilkomst vekket liv i streikene til arbeiderne fra Iquique, som den 16. desember forente sin bevegelse med salpeterarbeidernes. Slik skapte de en «Comité Central de la Pampa y el Puerto Unidos» (en forent sentralkomité for pampaen og havnen), organet som skulle lede alle streikene. Den samme dagen ga president Pedro Montts regjering instrukser til de lokale myndighetene om at de skulle erklære unntakstilstand og forhindre at flere pampinos fikk ankomme. Sterke militærtropper ble sendt til Iquique. Ombord på et av skipene som ble utsendt fra Valparaíso, var intendant Carlos Eastman, som var tilbake i sitt embete, og hærgeneral Roberto Silva Renard.

Etter å ha gått i land i Iquique 19. desember, holdt Eastman separate møter med streikelederne på den ene siden, og på den andre lederne for Combinación Salitrera (salpeterforeningen), en organisasjon som representerte arbeidsgiverne. Selv om de sistnevnte sa at de var villige til å se nærmere på arbeidernes krav, nektet de å innlede diskusjoner under press fra streikerne. For, som de sa, hvis de gjorde det under slike omstendigheter, «ville de miste moralsk prestisje – den følelsen av respekt som er den eneste styrken arbeidsgiveren har overfor arbeideren». Stillstanden gjentok seg den 20. og 21. desember.


ETTER AT ALLE hans meglingsforsøk hadde mislykkes, sendte Eastman en skriftlig ordre til general Silva Renard om å tømme Santa María-skolen. Det var den 21. desember, kl. 14. Inne på skolen befant omtrent 5000 streikende seg. I tillegg til dem var omtrent 2000 samlet på Plaza Montt, på et permanent forsamlingssted foran bygningen. Da Streikekomiteen ikke var villig til å evakuere stedet og sende alle videre til veddeløpsbanen, sendte Silva Renard fram to maskingevær, som ble plassert foran skolen. Etter en halv time med fruktesløse diskusjoner mellom offiserer og arbeiderledere, trakk generalen seg tilbake og erklærte at han ville bruke makt. Bare omtrent to hundre arbeidere forlot stedet, mens de ble pepet ut av kameratene.

Kl. 15.45 ble maskingeværenes trommeild utløst, etterfulgt av salvene fra mindre skytevåpen. Maskingeværenes kuler gjennomhullet flere kropper, og skolens skjøre trevegger. Hundrevis av personer falt. Da skuddene stilnet, gikk infanteriet inn i skolen mens de tømte ladningene sine på arbeiderne. De som flyktet ble angrepet med lanse av soldater til hest. Etter flere infernalske minutter ble de anholdte – mellom 6000 og 7000 personer – drevet videre til veddeløpsbanen av soldatene, som der begikk flere drap.

Selv om regjeringen bare innrømmet 126 dødsfall og 139 skadde, anslo arbeiderpressen og diverse vitner antallet til å være flere ganger så høyt. Provinsmyndighetene fikk raskt ordnet hjemreisen for dem som var kommet fra pampaen, og regjeringen stilte noen båter til disposisjon for dem som ønsket å dra til de sentrale delene av landet. Parallelt med dette ble et sensurdekret sendt til pressen, samtidig som det ble satt i gang en klappjakt på arbeiderlederne – særlig anarkistene – som hadde klart å unnslippe, og svært mange ble anholdt.


DEN «STORE STREIKEN» i Tarapacá ble druknet i blod av staten uten at arbeiderne hadde begått noen voldelig handling. Massakren ved Santa María-skolen kom til å bli stående som den svarteste siden i historien om den chilenske arbeiderbevegelsen inntil statskuppet i 1973.

Hvorfor oppsto denne massakren? General Silva Renard kom til å rettferdiggjøre sine handlinger ved å hevde at han var «overbevist om at det ikke var mulig å vente lenger uten å sette de offentlige myndighetenes og styrkenes respekt og prestisje på spill», og derfor hadde gitt ordre om å åpne ild. Men ifølge konklusjonene man kan trekke av hans rapport til regjeringen, hadde ikke de streikende utgjort noen fare for den offentlige sikkerheten, men derimot ganske enkelt utfordret myndighetenes makt.
Redselen for arbeiderne var den sentrale faktoren i utløsningen av statens repressive raseri. Slik tolket den liberale parlamentarikeren Arturo Alessandri Palma det. Han hevdet i debatten i den lovgivende forsamlingen at det i Iquique ikke hadde funnet sted noen handling som måtte slås ned. Han hevdet videre at pressesensuren som regjeringen hadde gitt dekret om, kun var et uttrykk for «frykt og feighet». Det var den chilenske herskende klassens atavistiske frykt for folket. Men massakren var ikke et resultat av noen ukontrollert panikk. Beslutningen om å skyte med maskingevær på de streikende var allerede tatt på forhånd, i tilfelle disse skulle nekte å forlate skolen. Som innenriksministeren, Rafael Sotomayor, senere skulle innrømme overfor forsamlingen, skyldtes hendelsene den 21. desember «ikke en utilsiktet handling, grunnet mennskelig skydlighet og lettsindighet. Hver enkelt myndighet, i lys av omfanget av de ulykker som kunne inntreffe, […] overveide nøye sine beslutninger […] og måtte vise til ekstreme og smertefulle utveier, som de vanskelige omstendighetene, dessverre, gjorde uunngåelige.»
Selv om den var fredelig, var arbeiderbevegelsens utfordring utålelig for de sivile og militære myndighetene: «Vi hadde ikke annet valg enn å handle, eller trekke oss tilbake uten å ha utført myndighetenes ordre», erklærte Silva Renard. Og han la til: «Det var nødvendig å utgyte blodet til noen opprørere eller overgi byen til de høysinnede urostifterne som setter sine interesser, sin egen dagsorden, høyere enn fedrelandets store interesser. Stilt overfor et slikt dilemma, var det ingen nøling å spore blant Nasjonens styrker.«

Det dreide seg om et konkret tilfelle av forebyggende krig mot arbeiderne. Mer enn en trussel i seg selv, utgjorde «den store streiken» i Tarapacá en latent fare, på grunn av det dårlige eksempelet en holdning som vitnet om svakhet fra statens og arbeidsgivernes side kunne medføre. Ledemotivet til myndighetene var å opprettholde den offentlige orden som angivelig ble truet av streikerne. Innenriksministeren innrømmet at han selv hadde gitt de lokale myndighetene instrukser om «behovet for å skape respekt for offentlig orden uansett hvilket offer dette måtte innebære, uansett hvor smertefull handlemåten måtte bli.»


BLODBADET PÅ SANTA María-skolen i Iquique ble det mest kyniske uttrykket for det oligarkiske systemet som styrte Chile i begynnelsen av det 20. århundre. Få ganger i landets historie viste myndighetene seg så nakne som ved denne anledningen. I årene som fulgte, ble konflikten mellom de sosiale klassene mer tilspisset. De mest årvåkne blant arbeiderne begynte å få øynene opp for at staten var på arbeidsgivernes side, og at de derfor måtte opponere mot borgerskapet på områder utover det rent arbeidsrelaterte – samtidig som de styrket sin selvstendighet og fellesskapet i de sosiale foreningene. Dermed så Partido Obrero Socialista (Det sosialistiske arbeiderpartiet) dagens lys i 1912, og likeledes det anarkosyndikalistiske Federación Obrera Regional de Chile (Chiles regionale arbeiderforbund) i 1913 og den chilenske grenen av Industrial Workers of the World i 1919, som også tilhørte en anarkosyndikalistisk retning.
Borgerskapet fikk på sin side en økt bevissthet på behovet for å prioritere politiske våpen – sosiale lover, bistandspolitikk, dialog og selvsupplering – for å gjøre front mot arbeiderbevegelsen. Populismen skulle vise seg mer effektiv når det gjaldt å bremse samfunnskritikken enn blind vold. Den forebyggende krigen skulle bli stående som en strategisk reserveløsning, i tilfelle behov for et slikt tiltak skulle oppstå på et senere tidspunkt. Slik bidro massakren ved Santa María-skolen til at alle aktørene i det chilenske sosialdramaet på begynnelsen av 1900-tallet utvirket nye strategier til bruk i kommende kamper.

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Sergio González, «Ofrenda a una masacre. Claves e indicios históricos de la emancipación pampina de 1907» (Offergave til en massakre. Historiske indisier og nøkkel til pampasfrigjøringen i 1907), Santiago, LOM Ediciones, 2007, s. 167?189.

Form for mineralgjødsel brukt i Europa fra midten av 1800-tallet av. Natriumnitrat kalles også chilesalpeter eller natronsalpeter. På begynnelsen av 1900-tallet sto Chile for 65 prosent av verdens produksjon av nitratbasert gjødsel.

Pampa: opprinnelig fra quechua, ørken bebodd av mennesker.

Lokalt navn på salpetergruvene.

På denne tiden ble provinsene (provincias) styrt av en intendant. Regionene var delt i mindre distrikter (departamentos), ledet av guvernører (gobernadores).

Pampino: pampaens innbyggere.

Eduardo Devés, «Los que van a morir te saludan. Historia de una masacre. Escuela Santa María de Iquique» (De som skal dø hilser deg. Historien om en massakre. Santa María-skolen i Iquique), 1907, LOM Ediciones, Santiago, 1997, s. 46?54; Sergio González, «Hombres y mujeres de la pampa : Tarapacá en el ciclo del salitre» (Menn og kvinner fra pampaen: Tarapacá i salpeter-tidsalderen), Taller de Estudios Regionales, Iquique, 1991, s. 51?53.

Sitert i Sergio Grez Toso, «La guerra preventiva : escuela Santa María de Iquique. Las razones del poder » (Den forebyggende krigen: Santa María-skolen i Iquique. Myndighetenes grunner ), Mapocho nr. 50, Santiago, høsten 2001, s. 272.

Sitert i Grez, samme kilde som over, s. 276?277 Artikkelforfatters uth.

Som over. Artikkelforfatters kursivering.

Sitert i Grez, samme kilde som over, s. 279. Artikkelforfatters uth.