De blå sommerfuglenes grav

Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. 15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina hviler ennå halvparten av ofrene i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Men arbeidet er ikke uten konflikter. Etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag tidligere i år stadfestet at Serbia begikk folkemord i Srebrenica, har arbeidet blitt stadig mer politisert. Folkegruppene i det tidligere Jugoslavia har ennå til gode å forsone seg med den nære fortiden, og grusomhetene som ble begått. Vil den nye generasjonen bosniere kunne leve sammen i fred?

I fjellene i Srebrenica. Gravemaskinen har støtt på noe. Arkeolog Igor Vaduveskovic planter det oransje flagget, vifter vekk maskinen og begynner å grave for hånd. Kort tid etter finner han det de ventet: et par barnesko, og så en kvinnekjole. Flere oransje flagg plantes. De markerer hvor jorden er ekstra lys på grunn av organisk materiale. Lik. Så dukker de første knoklene fram: en ryggrad og en arm.

«Vi har et funn,» sier Vaduveskovic. Den unge arkeologen fra Beograd er en av få av sitt yrke som har gravd fram ofre for krigforbrytelser i det tidligere Jugoslavia siden 2001. Få arkeologer som orker det tøffe arbeidet for den internasjonale komiteen for savnede personer (ICMP), derfor er de andre i teamet biologer.

Den som derimot orker og har orket i over et tiår, er Amor Maðoviã. Som president for den Føderale Kommisjonen for savnede personer i Bosnia er han sjef for Bosnias massegravleting. Han er dypt respektert blant bosniakkene (bosniske muslimer). I politikontroller vinker de ham forbi. På gaten hilser folk spontant på ham og noen takker, forteller ham, enten for at han har funnet en av deres savnede eller for at han fortsatt leter.

15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina er bare halvparten av ofrene funnet. Resten hviler ennå i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Amor og hans ekspertteam tråler hver eneste kvadratmeter av landskapet, på jakt etter gresstuster som er litt for lyse eller forhøyninger i landskapet lokale bønder ikke husker fra før. «Noen av bøndene sier de kan finne stedene ved å lete etter en spesiell art blå sommerfugl,» sier han. Selv stoler han på mer konkrete vitenskapelige metoder som topografi.

Siden arbeidet begynte i 1995 har Amor Maðoviã har gravd ut 370 massegraver og rundt 4 000 ofre som kunne identifiseres. Den største graven telte 1153 lik. En reise med Maðoviã gjennom regionen Republika Srpska er som en bisarr guidet tur i krigsforbrytelser og massemord. «Til høyre der fant vi 38 lik,» sier han. «Bak huset der, 4 brødre, på den fjelltoppen 18 andre.»

I Foca fant de takket være en vitneforklaring en grav med 52 mennesker. De var bundet sammen to og to, skutt på en fjellkant og veltet ned i en naturlig hule som så var lukket igjen ved å sprenge vekk steinen over. I den sammenraste hulen fant Amor alle 52 likene. «Men ett lå ved siden av de andre, i en sprekk han må ha krabbet inn i. Han døde med hånden på magen og armen utstrakt. Han må ha dødd av sult, etter å ha overlevd skuddet og et fall på 42 meter. En mer grufull død kan jeg knapt forestille meg,» sier Maðoviã.

Til tross for alle overgrepene han har sett restene av, og nesten fire års beleiring i Sarajevo, hater han ikke bosniske serber som en gruppe. «Ingen folkegruppe i seg selv er ond. Skylden må fordeles på individene som gjorde dette, og de som visste, men ikke stanset det, og på institusjonene som stod bak, på bosnisk-serbisk og serbisk politi, militære og politiske ledere.»

I praksis sikter han ganske direkte til Republika Srpska, den ene av Bosnias to entiteter (den andre er Føderasjonen Bosnia-Hercegovina). Området fikk de bosniske serberne mer eller mindre «tildelt» av Dayton-avtalen i 1995. Avtalen delte Bosnia i tre nivåer: staten, de to entitetene og kommunene, med Brcko som et selvstendig distrikt.

 

MANGE BOSNIAKKER føler at Republika Srpska ikke er en legitim entetitet, fordi serberne karret den til seg gjennom krigene fra 1992 til 1995, og kom i flertall der gjennom «etnisk rensing». Spesielt følelsesladet er hendelsene i Srebrenica mellom 4. og 15. juli 1995, da mer enn 8 000 bosniakker ble drept på én uke. Tribunalet har siden i flere dommer slått fast at hendelsen – som skjedde i det som skulle være en sikker FN-sone – folkerettslig sett var et folkemord.
«Etter systematisk henretting,» forteller Maðoviã, «gjemte serbiske styrker ofrenes lik i ulike massegraver.» De gravde til og med noen av gravene opp, og fordelte dem på nye graver, for at sporene av ugjerningen ikke skulle oppdages. På denne måten havnet levningene av ofrene i ikke bare én grav, men kanskje to, og i verste fall tre. «Selv ikke Hitler var så brutal,» sier han. Dette gjør letingen etter og identifiseringen av ofre svært vanskelig. «Hver gang vi åpner en grav finner vi en hånd, et bein eller kanskje hodet til en person vi har funnet deler av før.» Tommelfingerregelen for når person kan gravlegges er hvis over 50 prosent av kroppen er funnet. «Det avhenger fra gang til gang, litt av hvilke kroppsdeler og om offerets foreldre er blitt gamle og snart skal dø uten å ha gravlagt sine barn,» forklarer Maðoviã.

Bitenesamles opp og legges i kister, som gravlegges i en minnespark i Srebrenica 11. juli hvert år. Årets massebegravelse var mer politisert enn noen gang, fordi Bosnia-Hercegovina i februar vant deler av sin sak mot Serbia i FNs internasjonale domstolen i Haag (IJC). Saken hadde da pågått i over ti år. Dommen bekreftet at massakren var et regelrett folkemord – folkerettens verste forbrytelse – og at Serbia ikke hadde gjort nok for å forhindre folkemordet eller utlevere sine krigsforbrytere. Serbia er den første stat i domstolens historie som dømmes for dette.

Slik mange tolket dommen ble politiske og militære institusjoner i Republika Srpska dømt som skyldig, selv om det var Serbia som stat som satt på tiltalebenken. Dommen har helt bensin på det politiske bålet i Bosnia. I det tredelte presidentskapet i Bosnia-Hercegovina har bosnieren Haris Silajdzic og kroaten Zeljko Komsic skrevet brev til FN-generalsekretæren, der ber de om at FN-dommen fører til endringer i Dayton-avtalen. Den serbiske representanten, Nebojsa Radmanovic, motsetter seg kravet, og de bosnisk-serbiske mediene understreker at Serbia ikke ble dømt for noe folkemord.

 

I SARAJEVO STØTTES endringskravet av demonstranter fra Srebrenica-området. De har satt opp en provisorisk teltleir, for å vise at de « flyktninger i eget land» og ikke kan vende tilbake til de serbiske områdene. Juristen Camil Durakovic er en av lederne for gruppen «Folkemordsofre fra Srebrenica». «Våre telt skal ikke ned før Srebrenica er revet løs av Republika Srpska. Du kan ikke utøve folkemord og så få lov til å beholde det landet du «renser» for etniske grupper.» Durakovic mener «dommen må føre til endringer. Srebrenica må få egen status og helst bør Republika Srpska oppløses.»
Det internasjonale samfunn ønsker ikke å gi Srebrenica egen status, men det internasjonale samfunnets representant i Bosnia gjennom Dayton-avtalen, Høyrepresentanten Miroslav Laciak, har nå utnevnt en egen spesialutsending til Srebrenica. Et stormøte i september forventes på å gi mer økonomisk bistand til retur av flyktninger som skal tilbake til Srebrenica.

Men ikke alle i Bosnia roper på politisk oppgjør og krav. Noen røster taler heller om forsoning. Musiã Sudbin fra Prijedor er en av dem. Han har forsont seg med serbernes overgrep, selv om de drepte hans far under krigen. Musiã var 16 år gammel da en gruppe serbere slo faren i hjel på jordet han arbeidet på, mens familien var inne i huset. Deretter omringet de huset og tok med seg Musiã og hans eldre bror. De ble holdt innesperret i et nedlagt fabrikklokale i flere måneder, bevoktet av væpnede serbiske militsungdommer. Serberne – som var i mindretall i Prijedor før krigen – hadde tilgang på våpen og tok dermed kontroll med hele byen, og internerte alle muslimer – kun fordi de var muslimer.

17 år etter mordet på sin far er Subdic i dag formann i det lokale muslimske rådet. Han mener vitenskapen har bevist at multikulturelle samfunn er sterkest. «Men vi må huske fortiden, selv om man skal legge den bak seg», sier han i protestert mot at myndighetene nærmest som et hån, har satt opp et serbisk krigsmonument utenfor fabrikken han var internert i – i stedet for en minnesmerke over krigsforbrytelsen mot muslimene i byen.

 

SUDBIN ER ET av tidsvitnene som de førti ungdommene på Den Norske Helsingforskomiteens «forsoningsskole» i Bosnia møter. Menneskerettighetsorganisasjonen kaller kurset en aktiv fredsreise. Forsoningen med det som skjedde under krigen er en fordypning av den mer teoriorienterte menneskerettighetsundervisningen Helsingforskomiteen har drevet på Balkan i ti år. Konseptet med menneskerettighetskoler startet i Bosnia. Det spredde seg siden til andre land på Balkan, til Russland, Ukraina og Hviterussland, og til Norge. Nå har konseptet blitt utvidet til noe helt nytt på Balkan – en forsoningsreise.

35 ungdommer fra Bosnia, Serbia, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Kosovo reiste på én felles buss for å oppsøke stedene der overgrepene skjedde og snakke med folk som satt i konsentrasjonsleir i Omarska, Trnopolje og Prijedor til overlevende etter massakren i Srebrenica, kvinner som ble voldtatt av soldater og ofre fra angrepet på Vukovar.
Historiene de får høre er både grusomme, intime og private. I møtet med voldtatte kvinner må flere av jentene, serbiske som bosniske, begrave ansiktet i hendene mens de lytter. Montenegrinske Fiola Daciã (16) er en av dem. «Det er umulig å ikke bli rørt. De har gått gjennom så mange lidelser, at man kan knapt forstå det,» sukker hun.

Helsingforskomiteens buss i Bosnia er som et speilbilde av de hvite bussene til Auschwitz, der norske ungdommer får se åstedet for nazistenes folkemord og høre tidsvitner berette om det. Forsoningsreisen er den første reisen i sitt slag, og den oppnådde en god del pressedekning både på tv og i aviser i Bosnia. Norske Enver Djuliman (48), måtte stille opp til tv- og radiointervjuer og debatter om emnet forsoning. Han underviser i menneskerettigheter ved den norske Helsingforskomiteen. Han er selv fra Mostar, og kom til Norge som flyktning fra krigen i Bosnia.

I Mostar ble den vakre middelalderbroen ble bombet i forsøket på å etnisk rense byen i to deler. Broen ble et symbol på et fredlig samfunn, der etniske grupper levde i fellesskap. I dag kaller han derfor sitt arbeid med menneskerettigheter for å bygge broer. «Før krigen var Bosnia det Europa forsøker å bli i morgen, et fredlig og multikulturelt samfunn,» sier Djuliman.

 

ENVER STARTET OPP menneskerettighetskolene i Bosnia. Siden har de spredd seg til andre land på Balkan, Ukraina, Hviterussland og Russland og til skoler i Norge. Skolene retter seg særlig mot flyktninger. Men det var i Bosnia det hele startet, og det er i Bosnia han nå går skrittet videre fra rettigheter til ordet forsoning. «Målet med bussreisen er deltakerne skal få se forbi avisoverskriftene, og gjøre seg opp en egen mening selv, uten politikere og foreldrenes konflikter. Fordi om min generasjon endte opp i krig, kan den nye generasjonen forsone seg med det, og gå videre. Etter grusomhetene under andre verdenskrig oppnådde ikke Jugoslavia noen forsoning. Det gjorde krigen på nittitallet bare enda verre. Da jeg begynte med undervise menneskerettigheter i Bosnia for ti år siden, trodde jeg det eneste vi kunne gjøre var å glemme og legge det bak oss alt sammen. Men nå forstår jeg at vi må huske. Sannheten er en viktig del av forsoningen.»
«Og forsoning kan være både en samfunnshandling og en individuell handling,» påpeker Enver, som vant Blanche Majors forsoningspris i 1993.»På det individuelle plan er forsoning forsøket med å bygge en bro over en personlig tragedie, fra fortid til framtid. Den har mye til felles med aksept, og kan komme i tilgivelsens form, men den er annerledes. Forsoning er noe du gjør med en fiende, vanskelige perioder, sine minner eller annet i livet.»

I Bosnia er det ikke slik fortiden er behandlet ennå. Enver forklarer: «I det tidligere Jugoslavia har vi sett mange eksempler på at nasjonalistene har tatt fram fortiden og brukt den til å forberede eller føre krig. Hvis du lever i fortiden, snur du ryggen til framtiden.»

Forsoning handler om å gi tenkingen en viktig rolle på bekostning av følelser. «Mennesker må kvitte seg med følelser det ikke liker. Man legger fortiden bak seg, slik at man kan vende tilbake til den, om man får bruk for den,» sier Enver. Det må også Bosnia gjøre.

© norske LMD.