Hvem vil erstatte Musharraf?

I etterkant av attentatene 11. september 2001, har «krigen mot internasjonal terrorisme» forårsaket ustabilitet i Midtøsten. Denne ustabiliteten sprer seg til stadig nye land. Det siste på listen er Pakistan.

50 måneder etter erobringen av Bagdad er det regionale geopolitiske bildet heller dystert. En kaskade av diplomatiske katastrofer flankerer nå den militære fiaskoen. Og selv om Washingtons klart uttalte mål var å begrense terrorfaren, har ikke denne blitt mindre. Ingen av konfliktene – Israel og Palestina, Libanon, Somalia – er løst. I Irak er alt ennå uvisst, til tross for de vel 165 000 utstasjonerte amerikanske soldatene. Hverdagslivet til de sivile er og blir et helvete. Selvmordsattentatene vil ingen ende ta. I tillegg ser vi nå nye spenninger på grensen mellom det irakiske Kurdistan og Tyrkia, der to av USAs allierte kan støte sammen.

Et annet paradoks er at USAs intervensjoner i regionen har fjernet de to største motstandere til Iran, «USAs verste fiende»: Baathregimet i Irak og Talibanregimet i Afghanistan. Sjelden har vel en rival gitt så store fordeler til sin største fiende … Dette har gjort det mulig for Teheran å konsentrere seg om kjernevåpenprogrammet sitt, noe som skaper stor frykt. USA og Israel truer derfor med å bombe Irans atomanlegg. Dette ville i sin tur igjen øke ytterligere det regionale kaoset og føre til så høye oljepriser at flere nasjonaløkonomier ikke ville takle det.

I Afghanistan er NATO-styrkene på defensiven. USA har over 15 000 soldater utstasjonert her, og krever av alle sine allierte at de sender flere soldater. For Taliban har tatt sakene i egne hender igjen, det blir stadig flere selvmordsattentat, og valmuedyrkingen og opiumseksporten øker eksplosivt. Gjenoppbyggingen av landet går langsomt, og de «demokratiske» institusjonene svekkes. Provinsene kontrolleres av «krigsherrer» som tar mer og mer avstand fra myndighetene i Kabul. «Hamid Karzai [Afghanistans president] ville ikke holde stand i ti dager, dersom vi drar herfra», sier en vestlig diplomat.1

Det er i denne ustabile geopolitiske konteksten at en av George W. Bush sine støttepilarer nettopp ga etter i Pakistan. General Pervez Musharraf erklærte unntakstilstand i Islamabad den 3. november, noe som er et tydelig tegn på at hans makt er betydelig svekket. Og det igjen utløste full alarm i Washington.

General Musharraf tok makten ved et statskupp i 1999, og mot slutten av 2001 ble han i all hast vervet av USA – som ifølge generalen truet med å slette Pakistan fra jordens overflate med massive atomangrep dersom han ikke samarbeidet – som en støttespiller i krigen mot Talibanregimet og Al Qaida i Afghanistan. Bushadministrasjonen gjorde gode miner til slett spill og så visstnok ikke det paradoksale i å alliere seg med en diktator for å «innføre demokrati» i Afghanistan.

Denne alliansen ga Musharraf internasjonal anerkjennelse, samt omtrent 11 milliarder dollar for å kjøpe utstyr til den pakistanske hæren og forsterke sitt undertrykkende regime. Pakistan er et land på vel 167 millioner innbyggere, og det er den eneste muslimske staten som har atomvåpen. Takket være moderne missiler har disse våpnene en rekkevidde på 2500 kilometer. Dette er faktorer som gjør Pakistan ekstremt viktig rent strategisk sett, særlig ettersom landet ligger inne i verdens «urolige sone», rett ved Afghanistan og Iran.

Washingtons – og andre vestlige regjeringers – største frykt er at pakistanske islamister, Talibans allierte, får kontroll over landet, og dermed også atomvåpnene. General Musharraf er en forhatt mann i juridiske kretser, og han har nå også kneblet de største mediene og gått til kraftig angrep på de to største opposisjonspartiene, ledet henholdsvis av Nawaz Sharif og Benazir Bhutto. Selv om han virker selvsikker, gjør hans upopularitet ham til det svake leddet i det politiske systemet. Det amerikanske diplomatiets mål i den nærmeste fremtid er derfor å bytte ham ut. Ikke med Bhutto eller Sharif, som i beste fall kan benyttes som «demokratiske» alibi, men med en annen sterk mann, kanskje general Ashfaq Kyani. Holdt i stramme tøyler av amerikanerne.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 El Pais, Madrid, 25. oktober 2007.